Et opprør mot Gud kommer for dagen

DET ville være å vente at om Gud hadde en fiende, så ville denne fienden prøve å få ødelagt enhver ordning som Gud gjorde for sitt folk. Og den mest effektive måten å gå fram på måtte være å få i stand et opprør innenfor selve Guds menighet og dermed opprette en falsk «Guds menighet». Det er nettopp dette Guds fiende, Satan Djevelen, har gjort. Og han begynte med det i det første århundre, alt mens apostlene levde. Når ble det fullt ut kastet lys over dette opprøret, slik at det kom for dagen?

Dette opprøret begynte å komme for dagen kort tid etter apostlenes død. På den tiden kunne de som var sanne kristne, bli klar over at det virkelig var et opprør, mens selviske mennesker som påberopte seg å være kristne, ble tiltrukket av det og var blinde for dets virkelige karakter og for hvordan det var forutsagt at det ville ende.

«Lovløshetens hemmelighet»

Apostelen Paulus omtalte på sin tid denne bevegelsen som «lovløshetens hemmelighet». Han brukte dette uttrykket fordi denne lovløsheten mot Gud nok var i virksomhet blant noen i menigheten, men opprøret kunne likevel ikke bli organisert og få noen makt på den tiden. Hvorfor ikke?

Apostelen Paulus svarte på dette spørsmålet ved det han skrev til de kristne i byen Tessalonika: «Og derfor vet dere nå hva det er som virker som en tilbakeholdende kraft, så han først skal åpenbares når hans tid er inne. Ja, denne lovløshetens hemmelighet er allerede virksom, men bare inntil den som akkurat nå virker som en tilbakeholdende kraft, er ryddet av veien. Da skal i sannhet den lovløse bli åpenbart.» — 2 Tess. 2: 6—8, NW.

Den tilbakeholdende kraft i det første århundre

De første kristne visste at «den som akkurat nå virker som en tilbakeholdende kraft» ikke var ett enkelt menneske, men gruppen av Herren Jesu Kristi sanne apostler, Paulus innbefattet. På samme vis var «den lovløse», «lovløshetens menneske», heller ikke ett enkelt menneske, men en opprørsk gruppe mennesker. (2 Tess. 2: 3, NW) Apostelens erklæring i 2 Tessalonikerne 2: 8 viser at dette «menneske» ville være i live helt fram til tiden for Kristi nærvær. Bare en klasse eller en gruppe mennesker, der de enkelte medlemmer skiftet fra generasjon til generasjon, kunne gjøre dette, for et enkelt menneske kunne jo ikke leve så lenge.

Det finnes rikelige beviser for at «denne lovløshetens hemmelighet» virkelig var virksom i den kristne menighet i det første århundre, og at den ble undertrykt eller holdt tilbake av apostlenes sterke åndelige rettledning og årvåkne inngripen. Ett eksempel på dette finner vi i det apostelen Johannes skrev:

«Jeg har skrevet noe til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblant dem, tar ikke imot oss. Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.» — 3 Joh. 9, 10.

At denne opprørske aksjonen ville være av en ’hemmelig’ og bedragersk karakter, og at den ville omfatte religiøse ledere, framgår av Paulus’ brev til menigheten i Korint, der han sa følgende om oppblåste menn som søkte ære og makt:

«Disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til apostler for Kristus. Og det er intet under; for Satan selv skaper seg om til en lysets engel; derfor er det ikke noe stort om òg hans tjenere skaper seg om til rettferdighets tjenere; men deres ende skal være etter deres gjerninger.» — 2 Kor. 11: 12—15.

Paulus hadde problemer med noen menn som spredte ideer som i realiteten betydde frafall fra troen. Slike menn ble avslørt av Paulus, og han sørget for at noen av dem ble utstøtt fra menigheten. To menn, som het Hymeneus og Aleksander, hadde kastet fra seg en god samvittighet og hadde «lidt skipbrudd på sin tro». Paulus overga dem «til Satan, for at de skal tuktes til å la være å spotte». (1 Tim. 1: 19, 20) Senere skrev Paulus til Timoteus: «Hymeneus og Filetus . . . har fart vill fra sannheten, idet de sier at oppstandelsen allerede har vært, og de nedbryter troen hos somme.» — 2 Tim. 2: 17, 18.

Den opprørske religiøse aksjonen var i virksomhet helt til utgangen av det første århundre. Så sent som i år 96 sa den herliggjorte Jesus Kristus gjennom apostelen Johannes til gruppen av eldste i menigheten i Efesos: «Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og ditt tålmod, og at du ikke kan tåle de onde; du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere.» — Åpb. 2: 1, 2.

Johannes opplyste også i et brev om hvordan «denne lovløshetens hemmelighet» var i virksomhet, og om hvordan den snart skulle åpenbares:

«Mine barn! det er den siste time; og som I har hørt at Antikristen kommer, så er det òg nå kommet mange antikrister; derav skjønner vi at det er den siste time. De er gått ut fra oss, men de var ikke fra oss; for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss.» — 1 Joh. 2: 18, 19.

Ut fra disse apostoliske skrifter, som avslørte dårlige forhold som oppsto her og der i menigheten, kan vi se hvordan apostlene, i denne «siste time» av apostolisk omsorg her på jorden, sto i veien og forhindret at «denne lovløshetens hemmelighet» ble organisert som en samlet gruppe, «lovløshetens menneske»

Opprøret får fritt bre seg

Apostelen Paulus omtalte hvordan dette opprørske, kollektive, «lovløshetens menneske» skulle bli åpenbart, og sa: «Men den lovløses nærvær er i samsvar med Satans virksomhet, med enhver kraftig gjerning og alle løgnaktige tegn og undere og med ethvert urettferdig bedrag overfor dem som går til grunne.» — 2 Tess. 2: 9, 10, NW.

«Lovløshetens menneske» trådte fram i lyset etter apostlenes død. Noen ledere i menighetene begynte å herske over sine brødre og fri til de verdslige politikerne. Opprøret kom til uttrykk på en særdeles åpenlys måte i keiser Konstantins dager, da han gjorde kristendommen til statsreligion. Om dette forteller M’Clintock og Strongs Cyclopædia:

«Evangeliet ble berøvet sin enkelthet. Høytidelig skikker og seremonier ble innført. Kristendommens lærere mottok verdslige æresbevisninger og fikk lønn, og Kristi rike ble i høy grad et rike av denne verden.» — Bind 2, side 488.

I århundrer hadde den frafalne kirke stor makt over regjeringene. Den ble ansvarlig for den mørke middelalder og sto bak mange religionsforfølgelser. Senere kom reformasjonen, men den var ingen gjenopprettelse av den sanne tilbedelse. Den betydde bare et brudd med den myndighet som ble utøvd av den katolske kirke og dens paver. De viktigste falske læresetninger ble tatt med i de protestantiske kirker, og presteskapet i disse kirkene inntar den dag i dag den samme holdning som de som startet frafallet, inntok. De framstiller seg selv som mennesker som er særskilt utvalgt og utnevnt som Ordets tjenere, med spesielle fullmakter, privilegier, rettigheter, stillinger og titler som det laverestående «lekfolket» ikke har.

Apostelen skrev at «den lovløses nærvær er i samsvar med Satans virksomhet, med enhver kraftig gjerning og alle løgnaktige tegn og undere og med ethvert urettferdig bedrag». Vi ser dette blant kristenhetens presteskap i dag. (2 Tess. 2: 9, 10, NW) De geistlige gjør krav på å bli høyt aktet og æret. Ofte bærer de staselige, imponerende regalier, blir tiltalt med fine titler, soler seg i glansen av praktfulle kirker og katedraler og forretter imponerende seremonier, som for eksempel «messen», med dens angivelige transsubstansiasjon. De viser med stolthet til sin høyere utdannelse, sin anseelese og den innflytelse de har på den politiske stat og de militære ledere.

Hva deres «kraftige gjerninger» angår, kan nevnes hvordan de har «omvendt» hele befolkninger med vold og makt. De har bygd sykehus og skoler og har sendt legemisjonærer til «hedenske» land. Ja, de har ’skapt seg om til rettferdighets tjenere’. (2 Kor. 11: 15) Samtidig tillater de dem de har «omvendt», å fortsette å praktisere mange av sine hedenske skikker, som de smelter sammen med sin angivelige «kristendom». Kirken har i virkeligheten hjulpet kristenhetens regjeringer til å herske over slike land. Dette herredømmet er blitt enda mer effektivt på grunn av den makt de religiøse ledere har hatt over folket. I denne forbindelse er det verdt å merke seg hva metodistpresten Gabriel Setiloane uttalte på det afrikanske kirkemøtet som ble holdt i Uganda i 1963:

«Kirken rykket fram i Afrika hånd i hånd med eventyreren, den oppdagelsesreisende, kolonisten og imperialisten. Den hånd som plantet Kristi kors på dette kontinent, var hverken prestens eller apostelens hånd. Det var soldatens blodbestenkte hånd. . . . Helt fram til dette århundre har kirken på dette kontinent vært ute av stand til å rive seg løs fra keiserens bånd, trass i at det er blitt protestert til fordel for det.»

I hvor stor grad har den geistlige klasse som kalles «lovløshetens menneske», vokst? I året 1971 viste statistikken at bare den romersk-katolske kirke hadde 419 611 prester som skulle betjene de 566 771 600 medlemmer av den katolske kirke verden over. Men er verden blitt bedre, moralsk eller åndelig, med hele denne presteklassen? Er det mer kjærlighet, fred, enhet og lykke i verden eller i selve kristenheten i dag?

De som oppriktig leser Bibelen, kan lett se at den klasse som kalles «lovløshetens menneske», virkelig har utviklet seg slik apostelen Paulus profetisk skrev. Dette kollektive «menneske» blir klart identifisert som kristenhetens presteskap. De som er knyttet til denne klassen, enten som lekmenn eller kanskje som ærlige medlemmer av presteskapet, blir i Bibelen oppfordret til å skille seg ut fra denne klassen, som brukes av Djevelen i et bedragersk forsøk på å få ødelagt Guds sanne kristne menighet og på å få fordunklet sannheten. (2 Tim. 3: 1—5; Åpb. 18: 4) Satans plan kommer ikke til å lykkes, noe som blir vist av apostelens ord i 2 Tessalonikerne 2: 8. Disse ordene vil bli behandlet i neste nummer av Vakttårnet.