Hvordan organisasjonen av offentlige tjenere kan bevares ren
«På alle måter anbefaler vi oss som Guds tjenere, ved å utholde meget, . . . ved renhet, ved kunnskap.» — 2 Kor. 6: 4, 6, NW.
1. Hvilket oppdrag når det gjelder å utføre en offentlig tjeneste, er det største som er blitt gitt til en organisasjon på jorden?
INGEN annen organisasjon på jorden har et større oppdrag når det gjelder å utføre en offentlig tjeneste, enn denne organisasjon av offentlige tjenere. For 1900 år siden ga dens fremste tjener, Herren Jesus Kristus, et oppdrag som skulle utføres over hele verden, da han sa: «Jeg har fått all myndighet i himmel og på jord. Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 18—20, NW) Denne 1900 år gamle befaling må fremdeles bli adlydt. Men det tjenesteoppdrag Jesus har gitt oss i dag, innbefatter noe ekstra, noe herlig. Dette tjenesteoppdrag ble omtalt i Jesu profeti angående de hendelser som skulle avmerke «endens tid» for denne tingenes ordning, og det ble gitt med følgende ord: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag; og så skal enden komme.» — Matt. 24: 14, NW.
2. Hva blir denne organisasjonen av Rikets vitner identifisert som, og av hvilken grunn vil disse vitnene bli gjort til offentlige tjenere i en større grad i framtiden?
2 Det finnes en organisasjon av slike Rikets vitner på jorden i dag. Den tilhører hverken kristenheten eller noen annen del av den babyloniske religions verdensrike. Den er identifisert som den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. De som tilhører denne kristne organisasjon, tilhører det eneste religiøse samfunn som setter himlenes rike på førsteplassen, og som ikke befatter seg med verdslig politikk. Derved kan de helt og fullt gå inn for forkynnelsen av det som Jesus kalte «dette gode budskap om riket», det vil si Guds rike. Ved å spesialisere seg på dette utgjør de den organisasjon som yter alle mennesker en offentlig tjeneste som er uten sammenligning. Ved å vise seg trofaste i denne offentlige tjeneste vil de bli gjort til offentlige tjenere i en større grad i framtiden til gagn for alle mennesker.
3. Ut fra hvilken synsvinkel kan det sies at dette samfunnet er en organisasjon av offentlige tjenere som yter den største form for tjeneste?
3 De beretninger og tall som år etter år blir trykt i Jehovas vitners årbok, beviser at den nye verdens samfunn av Jehovas vitner utfører det oppdrag å forkynne det gode budskap om Guds rike, som gudfryktige menn og kvinner har bedt om i flere tusen år. Ved å utføre dette oppdrag yter dette samfunn den største offentlige tjeneste på jorden i vår tid. Ut fra denne synsvinkel kan det sies at samfunnet er en organisasjon av offentlige tjenere, selv om ikke hver enkelt av dem holder offentlige foredrag.
4. Hvilke spørsmål kan bli stilt av mennesker som ser med skepsis på dem som innehar ledende stillinger, angående enkeltpersonene i den nye verdens samfunn?
4 Mennesker som er blitt skuffet over den oppførsel som blir lagt for dagen av mennesker som innehar politiske lederstillinger i denne verden, ser kanskje også med en viss skepsis på den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. De sier kanskje: ’Ja, den nye verdens samfunn yter uten tvil en offentlig tjeneste i en verdensomfattende målestokk, men hvordan er det med det liv som Jehovas vitner som enkeltpersoner fører? Hva slags liv fører de i sitt hjem, på sine arbeidsplasser og innenfor sine religiøse menigheter? Hvordan oppfører de seg i moralsk henseende når de er for seg selv, når de ikke blir iakttatt av offentligheten?’
5. Hva slags svar kan vi vente å få på disse spørsmålene av døpte personer innenfor den nye verdens samfunn, og hvorfor det?
5 Dette er betimelige spørsmål. Hvordan besvarer Jehovas vitner i den nye verdens samfunn disse spørsmål? Vi burde vente oss tilfredsstillende svar. Hvorfor det? Jo, for enhver døpt person innenfor den nye verdens samfunn tilhører den høyeste Gud i universet. Det er slik fordi vanndåpen er et symbol på en persons fullstendige innvielse til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus. Den nye verdens samfunn av døpte Jehovas vitner tilhører helt og holdent Jehova Gud. Ettersom det er tilfelle, krever Jehova Gud at denne organisasjon av offentlige tjenere skal være ren. Han vil aldri gi denne organisasjonen det oppdrag å forkynne Rikets budskap over hele verden med mindre denne organisasjon oppfyller hans guddommelige krav. Ettersom hans vitner representerer ham, er han med rette interessert i at de skal være rene i moralsk henseende, og at de har en rett oppførsel. Han er sterkt interessert i at den organisasjon som han gir et slikt ansvarsfullt tjenesteoppdrag, blir bevart ren, for han vil ikke ha noe med en uren organisasjon å gjøre. — Sl. 50: 16—23.
Gi ikke andre grunn til anstøt
6. Hvordan må innvigde mennesker som får et tjenesteoppdrag av Gud, oppføre seg, og hvorfor er en slik oppførsel tilrådelig?
6 Innvigde offentlige tjenere som er kalt med Guds navn, og som mottar et tjenesteoppdrag av ham, må vandre på en verdig måte. De kan ikke forkynne og undervise og samtidig leve i strid med det de forkynner, og vente å få Guds godkjennelse. Ingen kan holde Gud for narr eller føre ham bak lyset. Både han selv, hans Konge Jesus Kristus og englene er klar over om en person når han er for seg selv, fører et liv som er i strid med det han offentlig forkynner og underviser i. Gud har følelser. Enhver forhånelse som således blir ført over hans navn, over hans elskede organisasjon, over hans sannhet og over det gode budskap om hans rike, sårer hans følelser. Han er derfor interessert i hva slags liv hans innvigde offentlige tjenere fører som enkeltpersoner. Dette er et faktum som burde få enhver offentlig tjener til å vandre på en verdig måte.
7, 8. a) Hvordan var apostelen Paulus fullstendig klar over dette faktum? b) Hva var Paulus villig til å utholde for at hans frelsesbudskap skulle bli fremmet?
7 Den kristne apostelen Paulus var fullstendig klar over dette faktum. Det var godt at han var det, for han var en av de mest fremtredende av den høyeste Guds offentlige tjenere på jorden. Paulus var klar over at det rene liv han førte, burde tjene som en anbefaling overfor andre for det kristne budskap som han forkynte og underviste i. Den rene lære som han underviste i, burde også anbefale hans budskap til andre og ikke være en snublestein eller en hindring. Den burde føre dem til en ren organisasjon. For å leve og forkynne og tjene slik at hans frelsesbudskap kunne bli fremmet uten hindring, var Paulus villig til å utholde hva som helst. Etter å ha henvist til seg selv og Timoteus som ambassadører som var stedfortredere for Kristus, kom derfor Paulus med følgende uttalelse:
8 «Vi gir ikke på noen måte grunn til anstøt, for at det ikke skal finnes feil ved vår tjeneste; men på alle måter anbefaler vi oss som Guds tjenere, ved å utholde meget, ved trengsler, ved tilfelle av nød, ved vanskeligheter, ved slag, ved fengsler, ved uroligheter, ved arbeid, ved søvnløse netter, ved tider uten mat, ved renhet, ved kunnskap, ved langmodighet, ved godhet, ved hellig ånd, ved kjærlighet som er fri for hykleri, ved sannferdig tale, ved Guds kraft.» — 2 Kor. 6: 3—7; 5: 20, NW.
9, 10. a) Hvordan skulle Paulus’ medmisjonær Timoteus holde seg ren i sitt forhold til andre mennesker som var utnevnt til tjenerstillinger? b) Hvilke andre ville ha gagn av at han var ren i denne henseende?
9 Legg merke til at Paulus nevner renhet. Da han sa dette, tenkte han både på sin medmisjonær Timoteus og seg selv. Han insisterte på at denne yngre mannen Timoteus skulle være ren både selv og i sitt forhold til andre mennesker. Under Guds ledelse ga Paulus ham myndighet til å utnevne tilsynsmenn og assisterende tjenere i nyopprettede menigheter. Hvis Timoteus ikke viste forsiktighet når han utnevnte menn til å inneha forskjellige stillinger, og hvis han lot sine utnevnelser blir påvirket av en eller annen selvisk tilbøyelighet han kunne ha, ville han kunne innsette i stillinger menn som ville begå synder som offentlige tjenere. Han ville være medansvarlig for deres synder og for hvordan disse synder berørte menigheten og den kristne sak.
10 Ved å vise stor forsiktighet og på en upartisk måte bestrebe seg på å innsette i stillinger menn som virkelig var dyktige, og som hadde en god, tillitvekkende oppførsel, ville Timoteus holde seg ren og ikke bli medansvarlig for de synder en annen kunne begå i sin stilling. Paulus sa: «Vær ikke snar til å legge hendene på noen; gjør deg ikke delaktig i fremmede synder; hold deg selv ren!» (1 Tim. 5: 22) Ved ikke å utnevne menn som var tilbøyelige til å handle galt, ville han ikke bare holde seg selv ren og slippe å bli delaktig i andres synder, men han ville også bevare menigheten ren. Det ville ikke være en syndefull mann som foresto ledelsen av den, og som foregikk den med et dårlig eksempel.
11, 12. a) Hvordan måtte Timoteus sette et rett eksempel, ettersom han var en tjener som skulle gi andre instrukser? b) Hva skrev Paulus til Timoteus angående dette?
11 Timoteus måtte være på vakt så han ikke banet veien for noen annen som kunne sette et dårlig eksempel i sin stilling. Foruten dette måtte han selv sette et rett eksempel som en offentlig tjener, et eksempel som var verdig til å bli fulgt av andre. Han skulle gjøre mer enn bare å fortelle andre brødre hva de skulle gjøre, og gi dem instrukser som kom fra det styrende organ for Guds jordiske organisasjon. Han måtte vise seg verdig til å fortelle andre hva de skulle gjøre ifølge organisasjonsinstruksene. Ved selv å føre et eksemplarisk liv ville hans bud og instrukser få større kraft. Det at han som en kristen var fullt utviklet i mental og åndelig henseende, ville motvirke ethvert feilaktig inntrykk som andre kunne få på grunn av at han var ung i fysisk henseende. Paulus påpekte dette da han skrev til Timoteus:
12 «Dette skal du byde og lære. La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende, i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen, på læren [på undervisning, NW], inntil jeg kommer!» — 1 Tim. 4: 11—13.
13. Hvordan har den nye verdens samfunn vært i stand til å rense sin lære og holde den ren?
13 I dag blir denne oppfordringen fulgt i den nye verdens samfunn av Jehovas vitner for å bevare denne organisasjon av offentlige tjenere ren. Undervisningen eller læren må bli bevart ren. Det kan den bare bli ved å være i harmoni med Guds inspirerte Ord. «[Jehovas] ord er rene ord,» sa salmisten David, «liksom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, sju ganger renset.» (Sl. 12: 7) Sannheten er ren, og Jesus Kristus, Davids Sønn, sa i en bønn til Gud angående Guds skrevne Ord: «Hellige dem i sannheten! ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) Ved trofast å gi akt på dette rene Guds Ord har den nye verdens samfunn vært i stand til å rense sin lære og holde sin undervisning ren og sann.
14, 15. a) Hvilken uttalelse om å gå tilbake til Skriften, kommer på et meget sent tidspunkt fra den romersk-katolske kirkes overhode sammenlignet med Jehovas vitners virksomhet? b) Hvordan legger paven hindringer i veien for en slik tilbakevending til Bibelen?
14 Helt siden det første nummer av bladet Zion’s Watch Tower kom ut i juli 1879, det vil si for snart 86 år siden, har Jehovas innvigde folk bestrebet seg på å gjøre dette. Det er derfor på et meget sent tidspunkt at følgende uttalelse kom fra den romersk-katolske pontifex maximus Paul VI, like etter at han kom tilbake fra sin pilegrimsreise til Midt-Østen, en uttalelse som ble gjengitt i en melding i New York Times datert «Roma, 8. jan.», og som lød:
Pave Paul understreket at «enhver som ønsker å være en sann kristen», må gå tilbake til Skriften. «Tilbakevendingen til evangeliet må være det som våre tanker til stadighet beskjeftiger seg med, vår åndelige bestrebelse, moralske fornyelse og det som preger våre religiøse og menneskelige følelser,» erklærte han.
15 Den romersk-katolske pontifex maximus la imidlertid hindringer i veien for katolikkenes tilbakevending til Bibelen:
Han sa at studium av Skriften ikke innebar at en forkastet kirkens tradisjoner, men at det innebar «en økt anstrengelse for å bringe vår kristne tro nærmere dens opprinnelige innhold, en streben etter større troskap mot vår Herres tenkemåte, en åndelig styrkelse av det som ved den autentiske utvikling av tradisjonen er blitt overgitt oss». — New York Times for 9. januar 1964.
16. Hvordan bestreber den nye verdens samfunn seg på å gjøre akkurat det motsatte av dette?
16 I motsetning til dette bestreber den nye verdens samfunn av Jehovas vitner seg på å rense seg for alle religiøse tradisjoner og holde fast ved Guds rene skrevne Ord. Vi husker hvordan Jesus fordømte menneskelagde tradisjoner. — Matt. 15: 1—14.
17, 18. Hva slags renhet talte apostelen Paulus om da han skrev 2 Korintierne 11: 2—6?
17 Apostelen Paulus talte meget klart og tydelig om renhet i læren og om å holde den sanne kristne organisasjon ren for falske apostlers lære da han skrev følgende til den menigheten som han hadde grunnlagt i Korint i Hellas:
18 «Jeg er nidkjær for dere med guddommelig nidkjærhet, for jeg lovte dere personlig bort til ekteskap med én ektemann, så jeg kunne framstille dere som en ren jomfru for Kristus. Men jeg er redd for at liksom slangen forførte Eva med sin list, skal også deres sinn på en eller annen måte forderves og vendes bort fra den oppriktighet og renhet som tilkommer Kristus. For, som det nå er hvis noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi forkynte, eller dere får en annen ånd enn den dere har fått eller et annet godt budskap enn det dere har fått tåler dere ham godt. For jeg mener at jeg ikke på noe punkt har vist meg dårligere enn deres overvettes fine apostler. Men selv om jeg er udyktig i tale, er jeg det sannelig ikke i kunnskap.» — 2 Kor. 11: 2—6, NW.
19. a) I hvilken henseende forsøkte slangen i Eden å forderve Eva? b) Hvordan forsøkte noen menn i Korint på apostelen Paulus’ tid på lignende måte å forderve menigheten?
19 Da slangen i Eden fristet Adams hustru Eva, for å forføre og forderve henne, gjorde den det naturligvis med noe som hadde med læren, med den religiøse tro, å gjøre. Det hadde ikke noe med den moralske eller seksuelle oppførsel å gjøre. Slangen forledet Eva til å tro at hennes Skaper, Jehova Gud, var en løgner, at det ikke var sant det som han hadde sagt til hennes ektemann, Adam. På en lignende listig måte forsøkte disse såkalte «overvettes fine apostler» mens Paulus var borte fra Korint, å forderve den kristne menighet der. Hvordan? Jo, ved å forkynne en annen Kristus enn den Kristus som Paulus hadde forkynt, ved å forsøke å føre inn i menigheten en annen ånd enn den de sammen med dens gaver hadde fått gjennom Paulus, og ved å forkynne som et «godt budskap» noe annet enn det gode budskap som Paulus hadde forkynt for dem. Disse såkalte «overvettes fine apostler» forsøkte således å gifte bort menigheten i Korint til en annen Kristus og dermed la den få en annen åndelig ektemann. Dette førte til umoral i åndelig henseende. Hvordan?
20. Hvordan førte disse ’overvettes fine apostlers’ fordervende innflytelse til åndelig umoral i menigheten?
20 Apostelen Paulus hadde allerede lovt dem bort til ekteskap med Jesus Kristus, Guds himmelske Sønn. Hvis de nå lot seg bli trolovet med en annen Kristus for å gifte seg med ham, ville de derfor ikke lenger i åndelig henseende være rene moralsk sett. De ville miste sin åndelige renhet, sin jomfruelighet, som de skyldte Jesus Kristus som sin lovte ektemann. Apostelen Paulus ønsket å framstille denne kristne menighet som han hadde grunnlagt, som en «ren jomfru for Kristus», men nå forsøkte disse «overvettes fine apostler» å få brutt menighetens trolovelse med Jesus Kristus og i stedet få den til å inngå en forbindelse med en falsk Kristus. De forsøkte å forlede den allerede trolovede menighet til å begå åndelig umoral, åndelig utukt, for i Jehovas lov som var blitt gitt gjennom Moses, ble en trolovet jomfru betraktet som om hun allerede var hustruen til den mannen som det var blitt truffet tiltak for at hun skulle bli gift med.
21. Hva slags nidkjærhet hadde Paulus for menigheten i Korint, og for hvem var han en sann venn?
21 Apostelen Paulus sammenlignet derfor disse såkalte «overvettes fine apostler» med slangen i Eden, og han forsøkte å beskytte· den kristne menighet mot dem. Den nidkjærhet som Paulus hadde for menigheten, var ikke en selvisk, harmfull, ugudelig nidkjærhet, men var en guddommelig nidkjærhet som ikke tålte noen rivalisering, og som helt og fullt var basert på en udelt hengivenhet for Jesus Kristus, deres opprinnelige Brudgom. Paulus var i sannhet en «brudgommens venn», og han ønsket til fastsatt tid å få del i vennens ’glede over brudgommens røst’ når brudgommen talte til sin ’rene jomfru’, bruden, i himmelen. — Joh. 3: 29.
Også ren i seksuell henseende
22. a) I hvilken annen henseende var Paulus sterkt interessert i at menigheten skulle holdes ren? b) Hva skrev han i forbindelse med en rystende sak i Korint?
22 Som en tilsynsmann som hadde «omsorgen for alle menighetene» i hedningelandene i vest, var apostelen Paulus sterkt interessert i at de offentlige tjenere i Guds organisasjon også skulle være rene i legemlig eller seksuell henseende. Paulus var klar over at en lokal menighet ikke kunne fortsette å være en del av Guds organisasjon hvis den tillot at noen av dens medlemmer var urene i moralsk henseende. Menigheten trenger å befri seg for all samfunnsansvarlighet som følge av seksuell urenhet fra noen av dens medlemmers side. Legg merke til den sak som Paulus behandlet for menigheten i Korint i det første århundre av vår tidsregning. Det var en rystende sak, for Paulus skriver: «I det hele høres det om hor iblant eder, og det slikt hor som ikke engang nevnes blant hedningene: at en holder seg til sin fars hustru. Og I er oppblåst, mens I langt heller skulle sørge, så den som har gjort denne gjerning, kunne bli støtt ut fra eder.»
23. Hvilket ansvar ville Paulus ikke pådra seg i denne forbindelse, og hva gjorde han derfor?
23 Ettersom Paulus hadde grunnlagt denne menigheten og i egenskap av apostel førte tilsyn med den, ville han ikke for et øyeblikk gå med på å pådra seg noen samfunnsansvarlighet for at det ble begått en slik umoral innen Guds organisasjon av offentlige tjenere. Etter å ha kommet med sin anklage mot menigheten skriver han derfor: «For jeg for min del, som vel er fraværende med legemet, men nærværende med ånden, har allerede, som om jeg var nærværende, felt den dom over den som har gjort dette, at han skal i vår Herre Jesu navn, idet I og min ånd samles i vår Herre Jesu kraft, overgis til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag. . . . dømmer ikke også I bare dem som er innenfor? men dem som er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra eder!» — 1 Kor. 5: 1—5, 12, 13.
24, 25. a) Hvilke spørsmål hadde Paulus nå i tankene med hensyn til menigheten i Korint? b) Hvordan viste menigheten seg å være ren i denne saken?
24 Paulus hadde nå følgende spørsmål i tankene: Ville den kristne menighet med sine såkalte «overvettes fine apostler» klare å unngå å komme under samfunnsansvarlighet på grunn av dette rystende tilfelle av blodskam? Ville den bli bedrøvet fordi den hadde tolerert at denne umoral for en tid var blitt begått innen menigheten uten at den hadde gjort noe med det? Ville den rense seg ved straks å utføre apostelens ordrer om å fjerne denne onde mannen fra menigheten? Paulus følte seg senere lettet da hans medmisjonær Titus kom tilbake fra Korint og fortalte ham at menigheten hadde gjort det. Paulus ga den sin anerkjennelse for at den hadde gjort det, da han skrev til dem:
25 «Jeg ser jo at hint brev bedrøvet eder, om enn bare for en stund — så gleder jeg meg nå, ikke over at I ble bedrøvet, men over at I ble bedrøvet til omvendelse; for I ble bedrøvet etter Guds sinn, for at I ikke skulle lide noen skade ved oss. For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer; men verdens bedrøvelse virker død. For se, just dette at I ble bedrøvet etter Guds sinn, hvilken iver det virket hos eder, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! I alt viste I eder å være· rene i den sak.» — 2 Kor. 7: 8—11.
26, 27. a) Bare etter hvilken handlemåte ville det være forsvarlig av menigheten i Korint å la den mannen som hadde gjort seg skyldig i blodskam, få komme tilbake igjen? b) Hva måtte imidlertid menigheten fortsette å passe på, og hva skrev Paulus for å vise dette?
26 Det var selvfølgelig først etter at menigheten hadde renset seg ved å vise at den ikke tillot seksuell umoral blant sine medlemmer, først etter at dens medlemmer hadde vist seg å være «rene i den sak», at det ville være forsvarlig av apostelen Paulus å råde menigheten til å la den mannen som hadde forbrutt seg, få komme tilbake til menigheten igjen. Det var ikke bare det at mannen i den tiden som gikk fra menigheten mottok Paulus’ første brev, og til den mottok hans annet brev, oppriktig hadde angret at han hadde gjort seg skyldig i blodskam, men menigheten som et hele hadde også tatt det rette standpunkt og behandlet saken på rette måte. (2 Kor. 2: 6—11) Enten de tilga denne mannen for hans bevislige anger og lot ham få komme tilbake igjen eller ikke, var imidlertid Paulus klar over at de kristne i Korint måtte fortsette å passe på at det ikke ble begått seksuell umoral i menigheten. De levde i en sex-preget hedensk by, og mange medlemmer av menigheten hadde kommet inn fra denne sex-gale verden. I slutten av sitt annet brev (2 Kor. 12: 20, 21) kom derfor Paulus med denne uttalelse:
27 «For jeg frykter for at når jeg kommer, skal jeg ikke finne eder slik som jeg ønsker, og at jeg skal finnes av eder slik som I ikke ønsker — at det skal være kiv, avind, vrede, stridigheter, baktalelse, sladder, oppblåsthet, uorden — at når jeg kommer, skal min Gud atter ydmyke meg hos eder, og jeg skal komme til å sørge over mange av dem som før har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet og utukt og skamløshet som de har drevet.»
28, 29. a) Hvordan gjør det samme forhold seg gjeldende for den nye verdens samfunn i vår tid, særlig fordi stadig flere mennesker kommer inn i samfunnet? b) Hvorfor kan Paulus’ ord i 1 Korintierne 6: 9—11 med rette sies til dette samfunn i vår tid?
28 Det samme forhold gjør seg gjeldende for den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, som også befinner seg midt i en sex-gal verden som rett og slett er et moderne Sodoma. Ikke alle medlemmer av den nye verdens samfunn er blitt født og oppdratt av kristne vitner for Jehova. Det store flertall av dem har kommet ut av Babylon den store, det vil si den falske religions verdensrike, og ut fra dens umoralske politiske elskere. Og jo flere titusener av mennesker det er som hvert år kommer inn i samfunnet fra denne i seksuell henseende skakkjørte verden, desto mer er samfunnet som et hele utsatt for et umoralsk press på grunn av de umoralske tilbøyeligheter hos de mennesker som i et stadig større antall slutter seg til dette samfunnet. Følgende ord i Paulus’ brev til de kristne i Korint kan derfor med rette sies til dette samfunn i vår tid:
29 «Hva? Vet dere ikke at urettferdige personer ikke skal arve Guds rike? La dere ikke villede. Hverken utuktige mennesker eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn, eller tyver eller griske personer eller drankere eller spottere eller utpressere skal arve Guds rike. Og enda var det dette noen av dere var. Men dere er blitt vasket rene . . . i vår Herre Jesu Kristi navn og med vår Guds ånd.» — 1 Kor. 6: 9—11, NW.
30. a) Hvilken kjensgjerning gjør det enda vanskeligere å bevare dette samfunnet rent? b) Mot hva advarte apostelen Peter alle dem som var blitt vasket rene?
30 Ja, ettersom den nye verdens samfunn vokser, «var det dette» flere og flere av Jehovas vitner innenfor dette samfunn en gang var. Dette gjør det enda vanskeligere å bevare et slikt stadig voksende samfunn rent. Men alle døpte personer i samfunnet i dag ville aldri ha fått kommet inn i det hvis de ikke først var blitt vasket rene i Herren Jesu navn og med vår Guds ånd. I sitt annet brev (2: 22) advarer derfor apostelen Peter alle oss som er blitt vasket rene mot å vende tilbake til en slik verdslig urenhet i likhet med «den vaskede so» som igjen «velter seg i søle».
31, 32. a) Mot hva må samfunnets medlemmer være på vakt, selv om de ikke var den slags mennesker tidligere? b) Hva skrev Paulus til Timoteus angående den renhet som måtte være i menigheten?
31 Mange medlemmer av dette samfunnet var ikke den slags mennesker før de kom inn i det. Ikke desto mindre må de være på vakt slik at de ikke gir etter for fristelsen til å begå slike urene handlinger. Tenk for eksempel på Timoteus, som var en misjonær som sammen med Paulus skrev det andre brevet til menigheten i Korint. Han var halvt greker og halvt jøde og var oppdratt på en gudfryktig måte av sin jødiske mor, Eunike, og sin mormor, Lois. (2 Tim. 1: 5) Etter at Timoteus hadde arbeidet sammen med Paulus i om lag 15 år, fant likevel Paulus det fornuftig å skrive følgende til Timoteus angående den renhet som måtte være i menigheten i moralsk henseende:
32 «Tal ikke hardt til en gammel mann men forman ham som en far, unge menn som brødre, gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet! Hedre enker som virkelig er enker!» — 1 Tim. 5: 1—3.
33. a) Hvem blir Paulus’ ord til Timoteus angående kvinnene i menigheten spesielt rettet til? b) Å gjøre seg skyldig i umoral med dem ville derfor være like avskyelig som hva?
33 Hva angikk måten å omgås kvinnene i menigheten på, både de unge og de gamle måtte Timoteus for sin del omgås dem på en måte som tilkjennega at han hadde en ren moralsk oppførsel, selv om han ikke lenger var en tenåring. Husk at dette brevet til Timoteus var et brev til en tilsynsmann for flere menigheter, og ikke til en menighet i sin alminnelighet. Instruksene om å omgås de «unge [kvinner] som søstre, i all renhet», er derfor med spesiell kraft rettet til kristne menn som tjener som seksjonstjenere, områdetjenere og menighetstjenere i den nye verdens samfunn i dag. Når slike tjenere i dag har en slik ren oppførsel overfor dem som tilhører det annet kjønn, vil de være gode eksempler for alle de andre innvigde, døpte menn innen samfunnet. Hvis slike tjenere behandler de unge kvinner i samfunnet på samme måte som de behandler sine egne søstre i sin egen familie, vil de like lite i moralsk henseende skade disse unge kvinner i samfunnet som de ville skade sin egen kjødelige søster. Å gjøre seg skyldig i utukt med noen av de unge kvinner i menigheten vil være like avskyelig som å gjøre seg skyldig i blodskam med sin egen kjødelige søster.
34, 35. a) Til hvilke andre personer trengte Paulus å gi moralsk veiledning, og hvorfor? b) Hva må de eldre kvinner gjøre til beste for de unge kvinner?
34 På den annen side var det også nødvendig å gi moralsk veiledning til kvinnene i den kristne menighet. Til en annen medmisjonær, som het Titus, skrev Paulus følgende ord: «Likeså at gamle kvinner i sin ferd skal te seg som det sømmer seg for hellige, ikke fare med baktalelse, ikke være treller av drikk, men veiledere i det gode, for at de kan lære de unge kvinner å elske sine menn og sine barn, å være sindige, rene, . . . for at Guds ord ikke skal bli spottet!» — Titus 2: 3—5.
35 Hva må eldre kvinner gjøre for å lære de unge kvinner å være sindige, slik at de elsker sine egne menn i stedet for en annen kvinnes mann og kan være rene i sitt forhold til alle som er av det annet kjønn? De eldre kvinner må selv sette det rette eksempel ved å være rene i sin ferd. Det at en kvinne i den nye verdens samfunn lever et rent liv, kan hjelpe en annen person til å tilegne seg en kristen livsførsel.
36. Hvordan understreket apostelen Peter dette for kristne hustruer, og hvordan blir Guds Ord berørt av deres ferd?
36 Den gamle apostelen Peter understreket dette ved å skrive til kristne hustruer: «Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, når de ser for sine øyne eders rene ferd i frykt.» (1 Pet. 3: 1, 2) Jo mer fordervet et samfunn er utenfor menigheten og utenfor hjemmet til en kristen hustru, desto tydeligere vil den trofaste hustrus ferd tre fram. Den taler til fordel for Guds Ord.