Enheten innen Guds familie

«Se! hvor godt og hvor behagelig det er at brødre bor sammen i enhet!» — Sl. 133: 1, NW.

 1. Hvor gir uenighet seg tydelig til kjenne?

VI LEVER i en splittet verden. Dens uenighet kan ses overalt. Den gir seg tydelig til kjenne i de internasjonale forhold, oppdelt som verden er i forskjellige blokker, som for eksempel den østlige, den vestlige og den nøytrale blokk av nasjoner. Men også innen disse grupper av nasjoner og til og med innen hver enkelt nasjon rår det uenighet og spente forhold. Ja, uenighet og splittelse finner en i hver eneste stat og provins og i hvert eneste samfunn, og den samme uenighet og de samme spente forhold finner en også i utallige familier, de grunnleggende byggesteinene i det menneskelige samfunn. Det er ikke bare mellom ektefolk at det eksisterer slike forhold, men også mellom foreldre og barn. Hvor sanne er ikke Jesu ord: «Og bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død»! — Mark. 13: 12.

 2. Hvorfor blir vår tid omtalt som en uenighetens tidsalder?

² Vår tid er mer enn noen annen tid en uenighetens og ufredens tidsalder. Freden er blitt tatt bort fra jorden, slik som den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen, har forutsagt: «Og det kom ut en annen hest, som var rød, og ham som satt på den, ble det gitt å ta freden fra jorden, og at de skulle slakte hverandre, og det ble gitt ham et stort sverd.» (Åpb. 6: 4) Som en oppfyllelse av dette er den første og den annen verdenskrig, de største krigene i menneskehetens historie, blitt utkjempet i vår tid. Ikke nok med det, men nasjonene ruster også febrilsk for en tredje verdenskrig.

 3. a) Har verdslig religion klart å skaffe til veie et enhetens bånd? b) Hva har presteskapet måttet innrømme?

³ Dette skremmende bilde av uenighet og splittelse verden over må uten tvil ødelegge enhver illusjon ærlige mennesker kan ha om at de mange religioner skal kunne få i stand et forenende bånd som er sterkt nok til å føre sammen og bevare alle folkene i enhet. Det har også fullstendig mislykkes for de såkalte kristne kirker å få i stand en slik enhet. Ikke engang de økumeniske tiltak, som av mange blir hilst med glede, og som har til hensikt å forene de mange forskjellige religiøse sektene og samfunnene, vil kunne skape fred og enhet. Ved slutten av det møte som ble holdt av Kirkenes verdensråd i Amsterdam i Nederland i 1948, offentliggjorde generalforsamlingen en uttalelse hvor en åpent innrømmet hvor splittet kirkesamfunnene er. Det ble blant annet sagt: «Vi er ikke bare splittet på grunn av lærespørsmål, organisasjonsspørsmål og spørsmål som angår tradisjon, men også på grunn av vår syndige stolthet: vår nasjonalstolthet, klassestolthet og rasestolthet. Vi er derfor ikke i stand til selv å få i stand enhet innen kirken.» (National-Zeitung, Basel, nr. 425, for 14. september 1948) Dette er en bekjennelse fra kirkesamfunnene selv angående deres uenighet. Ja, det har ikke bare mislykkes for de såkalte kristne kirkesamfunn å være en forenende faktor blant folkene, men ved at de har deltatt i politikk og kriger, har de i virkeligheten vist seg å være en splittende faktor. Passer dette sammen med Guds sanne menighet? Nei. Apostelen Paulus spurte: «Er Kristus blitt delt?» (1 Kor. 1: 13) Det er ikke vanskelig å se at ingen av disse verdslige kirkene utgjør Guds sanne menighet. Et kirkelig tidsskrift kommer med følgende innrømmelse: «Denne verdens fyrste [Satan] har klart å føre kirken i frivillig fangenskap.» — Johannes und Markus-Gemeindeblatt, Bern, Sveits, for 4. juli 1959.

 4. Hvilket bevis har vi for at sann kristen enhet er mulig?

⁴ Når en ser på verdenssituasjonen i dag, kan en være fristet til å spørre: Er sann kristen enhet bare et ideal som det er umulig å leve opp til i vår verden, som er så splittet politisk og ideologisk, og hvor det er slike samfunnsmessige motsetninger og århundregamle religiøse stridigheter og uoverensstemmelser? For mange iakttagere kan det se slik ut. Men sann kristen enhet er ikke bare et ideal, en drøm. Det er noe som er en realitet. Riktignok finner en den ikke i denne verden med dens verdslige religioner og kirkesamfunn, men bare blant den gruppe mennesker som til tross for at de er i denne verden ikke er noen del av den. Denne gruppen er kjent som den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. Disse utgjør en oase av fred og enhet midt i denne splittede verdens ørkenlignende tilstand. Hvordan er dette blitt mulig? Hva er det som har ført til en slik enhet?

Det åndelige grunnlag for kristen enhet

 5. Hva er kristen enhet basert på?

⁵ Den enhet som finnes blant sanne kristne, kan en ikke gi noe menneske æren for. Akkurat som utfrielsen av fortidens Israel fra slaveriet i Egypt ikke skyldtes et menneske, så skyldes heller ikke utfrielsen av Guds kristne vitner fra denne verden, som på en symbolsk måte blir sammenlignet med Egypt, ufullkomne mennesker. (Åpb. 11: 8) Grunnlaget for denne utfrielsen ble lagt av Jehova Gud ved at han sendte sin Sønn Jesus Kristus til denne verden for at han skulle forkynne sannheten og dø en offerdød, bli oppreist og herliggjort og utgyte Guds ånd over sine etterfølgere. Derved ble det grunnlaget lagt som gjorde det mulig å danne den kristne menighet og skape kristen enhet. — Joh. 18: 37; Matt. 20: 28; Joh. 10: 7.

 6. Hvilken enhet var det Jesus siktet til?

⁶ Det skulle være virkelig enhet i Guds sanne menighet. Dette framgår tydelig av den bønnen Jesus Kristus rettet til sin himmelske Far, like før han døde: «Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett, liksom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett.» — Joh. 17: 20—23.

 7. Hvordan har det å ha kjennskap til sannheten med enheten å gjøre og hva er det som hindrer noen i å bli forent?

⁷ Noe av det vi kan lære av denne bønnen, er at Kristi sanne etterfølgere skulle oppnå en enhet som kan sammenlignes med den enhet som eksisterer mellom Jehova og hans Sønn Jesus Kristus. Dette er uten tvil Guds vilje for alle hans skapninger som har fått løfte om evig liv, og denne fullkomne enhet mellom Gud og hans enbårne Sønn er den høye standard for enhet som gjelder for dem. Enhet er bare mulig der hvor det er overensstemmelse i tanker og handling. Det solide grunnlag en slik enhet kan bygges på, er en rett forståelse av Guds Ord, Bibelen. Det er sannheten som frigjør og forener menneskene. «Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler, og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» (Joh. 8: 31, 32) Jesu disipler var enig i det han lærte, og det han gjorde. De ble ett med ham. Dette medførte en forandring i deres liv, og de fulgte sin Mester. Fariseerne derimot var ikke enig i det han lærte, og de likte ikke de gjerninger han gjorde. Deres stolthet og feilaktige fortolkning av Bibelen hindret dem i å bli forent med ham. Det samme forhold gjør seg gjeldende i dag.

 8. På hvilke måter hjelper Guds ånd ærlige kristne?

⁸ Det er imidlertid umulig å forstå den åpenbarte sannhet i Guds Ord uten ved at Guds hellige ånd leder ærlige og sannhetselskende mennesker til denne sannhet og inn i den. Denne hellige ånd frambringer så åndens vidunderlige frukter i slike mennesker og renser dem fra kjødets gjerninger, som er nevnt i Galaterne 5: 19—21, og som har en ødeleggende virkning på menneskenes forhold til hverandre. Slike gjerninger er blant annet fiendskap, kiv, avind, vrede stridigheter, tvedrakt, partier og alle slike ting som splitter menneskene og i større eller mindre grad fører til uenighet mellom dem. Slike negative trekk blir imidlertid fjernet under Guds ånds innflytelse. Dette er ikke noe som skjer på en dag, med en gang, men noe som tar tid, akkurat som det tar tid for frukt å utvikle seg og bli moden. Mennesker som er gjennomsyret av Guds ånd eller virksomme kraft, blir kjærlige, vennlige, fredelige, langmodige, gode, milde og overbærende mot hverandre. (Gal. 5: 22, 23) Guds ånd er derfor en viktig og mektig faktor hva det å oppnå virkelig kristen enhet angår. Uten Guds Ord og uten Guds ånd er kristen enhet utenkelig.

Nødvendig med orden

 9. Hvilke kjensgjerninger er Jehovas folk som en verdensomfattende familie av kristne klar over?

⁹ Enhet er imidlertid også nøye forbundet med orden, akkurat som uenighet er forbundet med uorden. I en familie hvor det ikke er enhet, vil det heller ikke være et harmonisk, ordnet familieliv. Høyst sannsynlig vil faren, moren og barna gå sine egne veier. Det hersker ikke orden i familien. Det kristne, verdensomfattende samfunn av Jehovas vitner kan sammenlignes med en stor familie. Ettersom enhet og orden står i et innbyrdes forhold til hverandre, må ethvert medlem av denne store familie også anerkjenne og respektere den ordning som gjelder for «troens egne folk». Gud er en ordenens Gud. «For Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud.» (1 Kor. 14: 33) Han er selv midtpunktet og den øverste i denne vidunderlige ordning. Derfor bøyer alle medlemmene av Guds store familie seg i kjærlighet for Ham. De anerkjenner også alle at Jehova har satt sin Sønn Jesus Kristus som arving over alle ting og gitt ham all makt i himmel og på jord. (Matt. 28: 18; Heb. 1: 2) Jesus Kristus inntar derfor annenplassen i denne guddommelige ordning og må bli anerkjent av alle som tilhører Guds familie. Den som ikke anerkjenner Sønnen, vil ikke bli anerkjent i Guds familie og har ingen plass i den. «Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» — Joh. 3: 36.

10. Hvilken oppfatning har enkelte i forbindelse med den sanne menighet, men hvordan viser Bibelen at denne oppfatning ikke er riktig?

¹⁰ Den orden som preger Guds familie, kommer også til synlig uttrykk her på jorden. Orden og organisasjon hører sammen. Mange er av den oppfatning at den sanne menighet ikke er identisk med en organisert gruppe mennesker, men at den snarere består av mange individer som er å finne blant alle sekter og samfunn innen den såkalte kristne religion. For dem er dette den eneste logiske forklaring i betraktning av den forvirring og de motstridende meninger de finner innen de mange kirkesamfunnene. Denne tanke eller oppfatning er imidlertid ikke bibelsk. Det finnes uten tvil mange ærlige mennesker innen alle disse forskjellige kirkesamfunnene som er en del av Babylon den store, men Bibelen viser at de blir kalt ut av Babylon, dette verdensrike av falsk religion, og at de må komme ut hvis de ønsker å bli godkjent av Gud. Apostelen Paulus «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? . . . Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren [Jehova, NW], og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, og jeg vil være eder en far, og I skal være meg sønner og døtre, sier Herren [Jehova, NW], den Allmektige.» (2 Kor. 6: 14—18) Johannes skrev også: «Falt, falt er Babylon, den store, . . . Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!» — Åpb. 18: 2, 4.

11. Hvordan viste de første kristne at de var klar over at det bare finnes en sann tro?

¹¹ Hvis Guds sanne menighet skulle bestå av mennesker som var spredt innen alle kristenhetens kirkesamfunn, hvor ville så enheten i tro og lære være? Hvor ville den enhet være som preget den første menighet, og som blir så tydelig beskrevet i brevet til Efeserne, kapittel 4: «Ett legeme og én Ånd, liksom I og er kalt med ett håp i eders kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle.» (Versene 4—6) For å kunne nå fram til denne enhet forlot alle de første kristne sin tidligere religion og ble forent i den kristne menighet. Jesu jødiske disipler forlot jødedommen og dens sekter, de greske disiplene vendte seg bort fra datidens filosofiske systemer og fra avgudsdyrkelse, og det gjorde også de romerske kristne. Uansett i hvilken utstrekning de var forbundet med disse systemene, så forlot de dem, gikk ut fra den babyloniske, falske religion og sluttet seg til det eneste synlige samfunn som utgjorde den kristne menighet.

12. Hvilken ordning eksisterte i de første kristne menigheter?

¹² Dette synlige samfunn av mennesker hadde sin ordning eller organisasjon. Det fantes en styrende eller ledende del som besto av apostlene og andre modne menn. Den lokale menighet hadde sine tilsynsmenn og assisterende tjenere. (1 Tim. 3: 1—9) Alle menighetene fikk sin opplæring og sine instrukser på det samme grunnlag, nemlig Guds inspirerte Ord. Menighetene ble formant til å anerkjenne de lokale tilsynsmenn så vel som det styrende organ. En av de brødrene som hadde hovedansvaret, apostelen Paulus, skrev til dem: «Lyd eders veiledere og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn.» (Heb. 13: 17) Ved at menighetene anerkjente de brødre som sto for arbeidet, ble enheten bevart. Det var nødvendig at en på denne måte anerkjente alle tilsynsmennene og andre ansvarlige brødre, til tross for at disse var ufullkomne mennesker som kunne gjøre feil. Disse tilsynsmennene hadde Guds ånd.

13. Hvilket råd ga Paulus i forbindelse med enhet?

¹³ Tilsynsmennene hadde ikke lov til å forkynne og lære menighetene hva som helst de ønsket, eller bare å godta visse deler av Guds Ord. Dette gjaldt alle forkynnerne i menigheten. De hadde ikke lov til å forkynne hva som helst. De var kalt til å forkynne sannheten. Følgelig måtte de forkynne det samme budskapet enten de var bosatt i Jerusalem, Rom eller Korint. «Men jeg formaner eder, brødre, . . . at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening.» (1 Kor. 1: 10) Der var det ingen plass for forskjellige grupper med motstridende meninger, slik som tilfellet er i dag, hvor det i en og samme kirke foruten en «ortodoks» gruppe også finnes en «liberal» gruppe som ikke engang anerkjenner Jesu offerdød og oppstandelse. Apostelen Paulus skrev til tilsynsmannen Titus at han skulle ’vise renhet i lære’ og komme med «sunn, ulastelig tale». (Tit. 2: 7, 8) Dette ble utvilsomt ikke bare skrevet til gagn for Titus og hans menighet, men til gagn for kristne tilsynsmenn til alle tider.

14. Hvordan bør en gå fram overfor personer som forkynner falsk lære?

¹⁴ For at enheten skulle bli bevart og sekter og splittelse unngås, skrev apostelen Paulus, en mann som tilhørte det styrende organ i den første tid, i sitt brev til tessalonikerne: «Men dersom noen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk eder ham; ha ingen omgang med ham, for at han må gå i seg selv.» (2 Tess. 3: 14) En slik person som var uvillig til å godta apostelens inspirerte lære, var ikke trygg omgang for menigheten. Han fikk ikke lov til å stå fram og tale, slik at han kunne legge fram sine egne meninger, meninger som var i strid med det apostelen hadde skrevet og sagt. Nei, en skulle ignorere ham, slik at han kunne innse hvor ufornuftig hans holdning var, og han skulle bli formant, slik at han kunne bli hjulpet til lydighet. På denne måten ville enheten bli bevart både i menighetens egne rekker og i dens forhold til andre menigheter og til de ledende brødre.

15. Hvilket grunnlag for enhet har de som har forlatt den babyloniske religion?

¹⁵ I dag finner vi den samme ordning og de samme prinsipper i Jehovas vitners gjenopprettede, kristne menigheter. I de siste tiårene har hundretusener av mennesker av god vilje forlatt den babyloniske religion ved å forlate sine kirkesamfunn som de fleste av dem har stått tilsluttet siden de ble født. De har godtatt det gode budskap om Guds rike, foretatt en innvielse til Jehova og sluttet seg til Jehovas vitners organiserte menigheter. Enten de tidligere har vært katolikker, protestanter, jøder, buddhister, muhammedanere eller har tilhørt en hvilken som helst annen religion eller til og med har vært ateister, samles de nå om Bibelens sannhet i Guds store familie under Guds rike. De har funnet en enhet som de ikke har hatt kjennskap til tidligere.

Ikke noen form for diktatur

16. Hva er et diktatur, og hvilke spørsmål er i den forbindelse blitt stilt?

¹⁶ Enkelte som legger merke til den enestående enhet som finnes blant Guds folk, og ser hvordan alle er underlagt bestemte prinsipper, spør om det er så at Jehovas vitner lever under et diktatur. Med diktatur mener en i dag vanligvis en form for styre som tiltar seg absolutt myndighet og benytter seg av vold og tvang. Millioner av mennesker i dag lever under et slikt diktatorisk styre, og vanligvis får slike styreformer god støtte fra kirkesamfunnene. Men hvor mange av dem som lever under et diktatur, er glad for et slikt styre og tilfreds med det? Hvor mange lider urettferdig under et diktatur? Hvor mange lengter etter å bli befridd for det? De fleste av de mennesker som lever under en slik form for styre, har ikke ønsket å leve sitt liv på den måten. Det ble tvunget på dem. De har ikke noe valg. De må godta det.

17. Hvilken forskjell er det mellom Guds regjering og et diktaturstyre?

¹⁷ Guds rike er imidlertid ikke noe diktaturstyre, og det er heller ikke den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. En diktator benytter seg av tvang. Jehova Gud appellerer til ærlige menneskers frie og gode vilje. Gud tvinger ingen til å tjene ham. «Velg i dag hvem I vil tjene!» (Jos. 24: 15) Dette har alltid vært Jehovas prinsipp og er det fremdeles. Ingen blir tvunget til å godta den teokratiske ordning som gjelder i Guds familie i dag. Det er en frivillig sak. Jehova vinner sine undersåtter ved å vise dem kjærlighet, og han venter at hans undersåtter skal vise ham uforbeholden kjærlighet. (Matt. 22: 37, 38) Guds styre er basert på kjærlighet fra øverst til nederst. Noe slikt finner en ikke i noe diktaturstyre. Guds styre er dessuten basert på fullkommen rettferdighet, visdom og makt, noe en heller ikke finner i noe diktaturstyre. Ettersom Jehova er Skaperen av alle ting, har han fullstendig og uomtvistelig rett til å vente absolutt lydighet og hengivenhet av alle sine skapninger. Slike rettigheter kan ikke noe diktaturstyre gjøre krav på.

18, 19. a) Hva krever Gud av oss? b) Hvilken holdning bør vi innta som en del av Guds familie?

¹⁸ Den kjærlighet en kristen har til Gud og hans rike under Kristus, kommer til uttrykk ved den lydighet han viser overfor Guds bud: «For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud.» (1 Joh. 5: 3) Vi adlyder ikke Gud av tvang, men frivillig og med glede. Vi føler det ikke som en byrde som vi sukker og lider under. Kongen i Guds rike sa: «Mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» (Matt. 11: 30) Det følger lykke med å gjøre Guds vilje, slik også salmisten gir uttrykk for når han sier: «Salig [lykkelig, NW] er den mann som frykter [Jehova], som har sin store lyst i hans bud.» — Sl. 112: 1.

¹⁹ Det er således tydelig at det er en uhyre stor forskjell mellom et diktaturstyre og Jehovas organisasjon. Utallige mennesker ville flykte fra de forskjellige former for diktaturstyre hvis de bare kunne. På den annen side ser vi at titusener av ærlige mennesker hvert år flykter til Guds rike, fordi de her har løfte om evig liv og lykke. De blir tatt inn i den enhet som rår innen Guds familie. «Se! hvor godt og hvor behagelig det er at brødre bor sammen i enhet!» — Sl. 133: 1, NW.

[Bilde på side 414]

’Jeg ber at de alle må være ett, liksom vi er ett.’