Er det vanskelig å ta imot de råd du gir
«Vet du egentlig hva som er i veien med deg, Jan Olsen? Du snakker for mye. Du hører aldri hva andre sier. Du er egenrådig. Jeg vil råde deg til å forandre deg. Jeg har sagt deg det før, og jeg sier det igjen: Nå må du forandre deg! Begynn å vise litt respekt for andre! Du tror at du vet alt, og du snakker hele tiden. Du kommer til å få vanskeligheter! Og når du gjør det, så kom ikke gråtende til meg og be om hjelp!»
1. Hvorfor er det eksemplet som er gjengitt i illustrasjonen, en gal måte å gi råd på?
DET ovenstående er én måte å gå fram på når en skal råde noen til å snakke mindre og høre bedre etter. Det er imidlertid en gal måte å gjøre det på. Veiledningen virker som et angrep og får den som blir veiledet, til å innta en forsvarsposisjon. Rådet i seg selv er kanskje godt, men det kommer ikke noe godt ut av det.
2, 3. a) Hvordan viser store bedrifter at de tillegger god veiledning stor betydning? b) Hvilket råd ga Paulus Timoteus hva dette angår, og hva var hensikten med det?
2 Store bedrifter betaler tusener av kroner for å sende sine ledere på kurser hvor de skal lære å gi andre råd og avverge konfrontasjoner. Men den beste framgangsmåten ble nedskrevet i Bibelen for lang tid siden, og det koster ingenting å sette seg inn i den.
3 «Når du lærer brødrene dette,» sa apostelen Paulus til Timoteus, «da er du en god Kristi Jesu tjener.» Han lærte ikke bare Timoteus hvilke råd han skulle gi, men også hvordan han skulle gi dem: «Tal ikke hardt til en gammel mann, men forman ham som en far, unge menn som brødre, gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet!» Han sa at han skulle ’formane’ dem, ikke hundse dem. Formålet er å reise dem opp, ikke å drive dem bort. — 1 Tim. 4: 6; 5: 1, 2; Jak. 5: 19, 20.
4. Hvorfor må en være taktfull når en skal gi råd?
4 Det er så sin sak å gi råd når en er blitt bedt om det; å gi råd uten å ha blitt bedt om det krever enda større takt og dyktighet. Folk har lett for å oppfatte råd som de ikke har bedt om å få, som kritikk, og det er ingen som liker å bli kritisert. En må være både tålmodig og i stand til å undervise for å kunne gi noen råd uten å støte dem og gi dem inntrykk av at en bare holder en skjennepreken for dem. Paulus skrev således til Timoteus: «Overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære [lærekunst, NW]!» — 2 Tim. 4: 2.
RÅDGIVERENS HOLDNING
5. Hvilken holdning vil vi ha når vi etterligner Jesus når vi skal gi råd?
5 Kristus Jesus, den underfulle rådgiver, satte et godt eksempel ved å gi veiledning på en mild og vennlig måte da apostlene trettet om hvem av dem som var den største. Han benyttet en illustrasjon og viste at nasjonenes konger hersket over andre, men, sa han: «Så er det ikke med eder.» Jesus var fullkommen og ga inspirert veiledning. Likevel var han «saktmodig og ydmyk av hjertet». Vi gjør vel i å etterligne ham. «La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.» — Luk. 22: 24—27; Matt. 11: 29; Fil. 2: 5.
6. Hvilke eksempler viser verdien av å benytte illustrasjoner når vi gir råd?
6 Det er ikke lett å resonnere med mennesker som er sinte, og apostlene diskuterte heftig. Jesus illustrerte dette ved å nevne hvordan hovmodige konger hersket over andre, og da apostlene så seg selv i dette lys, la deres vrede seg. Profeten Natan gikk også fram på en taktfull måte da han veiledet kong David fordi han hadde tatt Urias’ hustru, Batseba. Han fortalte om en rik mann som hadde en mengde storfe og småfe, men som tok det eneste lille lammet en fattig mann hadde, for at en reisende skulle få noe å spise. David ble harm og sa: «Den mann som har gjort dette, er dødsens.» Han fikk så vite at han var mannen. (2 Sam. 12: 1—9) Illustrasjoner kan også i vår tid brukes som et middel til å dempe gemyttene og få folk til å se objektivt på situasjonen.
7. Hvorfor har rådgiverens følelser så stor betydning?
7 Følelser er noe en må ta i betraktning. Den som gir råd, bør være klar over hvilke følelser han selv og den som han snakker med, har. Hvis han er overlegen og selvrettferdig, kan han være unødig snar til å snakke til andre når de har begått mindre feiltrinn. (Pred. 3: 7) De vil merke dette og ta det ille opp, og hvis de legger en dårlig holdning for dagen, kan det være rådgiverens feil, selv om rådet i og for seg er godt. Ordspråkene 15: 1 sier: «Mildt svar stiller harme, men et sårende ord vekker vrede.»
APOSTELEN PAULUS SETTER ET GODT EKSEMPEL
8. Hvordan følte Paulus det da han irettesatte korintierne på grunn av en alvorlig feil de hadde gjort, og hva førte denne irettesettelsen til?
8 Andre merker det når noen legger broderkjærlighet og medfølelse for dagen. Det ble nødvendig for Paulus å korrigere en alvorlig feil som menigheten i Korint hadde begått, og det voldte ham dyp sorg at han ble nødt til å skrive svært strengt til den. Senere sa han: «Med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder under mange tårer, ikke for å gjøre eder sorg, men for at I skulle kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder.» Paulus’ omtanke kommer også til uttrykk noen kapitler senere, hvor han sier: «For om jeg enn bedrøvet eder ved mitt brev, så angrer jeg det ikke; . . . For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer.» — 2 Kor. 2: 4; 7: 8—10.
9. a) Hvilke bibelske eksempler viser at det er på sin plass å gi ros før en kommer med et råd? b) Hvorfor er det så verdifullt å rose dem som følger de råd de får?
9 Den smerte som en tilrettevisning volder, kan derfor gjøres mindre ved at en viser empati og er forståelsesfull. La andre beholde sin verdighet og selvrespekt. Se etter det gode hos andre og vis at du verdsetter det. Så sant det er mulig, bør du gi ros før du gir råd. (Åpb. 2: 1—4, 12—14, 18—20) Paulus roste korintierne for at de var ivrige etter å sørge for at det nå ble fulgt en rettferdig handlemåte, og etter å rense seg ved å rette på det gale de hadde gjort. (2 Kor. 7: 11) Han kom så inn på hvordan han hadde rost dem overfor Titus: «For om jeg til ham har uttalt noen ros over eder, så er jeg ikke blitt til skamme; men liksom vi i alt har talt sannhet til eder, så er òg vår ros for Titus blitt sannhet.» (2 Kor. 7: 14) Vi gjør alle feil og trenger alle å bli korrigert. Når vi gjør noe riktig, blir vi oppmuntret av å høre den rosende uttalelsen: «Det er bra.» — Matt. 25: 21, 23, NTN.
HVORDAN VI KAN RANSAKE OSS SELV
10—12. Hvorfor bør vi gi råd i en vennlig og mild ånd?
10 «Ransak eder selv om I er i troen!» (2 Kor. 13: 5) Det er en formaning som vi også kan anvende på det å gi råd. Hvordan holder vi mål når vi ransaker oss selv i lys av disse skriftstedene?
11 Efeserne 4: 32: «Vær gode mot hverandre, barmhjertige.» Er vi det når vi gir råd?
12 Galaterne 6: 1: «Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du òg blir fristet!» Gir vi råd på en saktmodig eller mild måte og husker vi på at også vi har våre svakheter?
13, 14. Hva bør vi ha satt oss inn i før vi gir råd?
13 Kolossenserne 4: 6: «[Vit] hvorledes I bør svare enhver.» Tar vi oss tid til å lære den enkelte å kjenne og så avpasse det vi skal si, etter vedkommendes behov?
14 Ordspråkene 18: 13: «Når en svarer før han hører, da blir det til dårskap og skam for ham.» Setter vi oss inn i alle sider av saken før vi gir råd?
15, 16. Hva bør vi huske når vi skal gi råd til andre?
15 Filippenserne 2: 3: «[Idet I] ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv.» Når vi gir andre råd, husker vi da på at de kan være oss overlegne på andre områder?
16 Romerne 2: 21: «Du som altså lærer en annen, lærer du ikke deg selv? du som preker at en ikke skal stjele, stjeler du?» Er vi hyklerske? Ber vi andre om å gjøre noe som vi ikke gjør selv?
17, 18. På hvilke andre måter bør vi vise dem vi gir råd, tilbørlig hensyn?
17 Johannes 16: 12: «Ennå har jeg [Jesus] meget å si eder; men I kan ikke bære det nå.» Går vi ut over det som det er behov for i øyeblikket, og begynner å ramse opp alle de feil ved vedkommende som vi kan komme på, med det resultat at han enten blir sint eller nedtrykt?
18 Matteus 18: 15 (NW): «Hvis din bror begår en synd, gå da og legg fram hans feil mellom deg og ham alene.» Gir vi først veiledning privat? Tar vi vår brors følelser i betraktning?
19. Hva er en enkel regel, og hvilke fordeler er det ved å følge den?
19 En enkel regel, som vi alltid har lett for å glemme, er: «Alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.» (Matt. 7: 12) Vi liker å bli forstått, derfor må vi selv være forståelsesfulle. Vi liker å få sagt det som ligger oss på hjertet, og vi må derfor la andre få si det som ligger dem på hjertet. Hvis vi ikke liker at andre holder skjenneprekener for oss, lar vi da være å holde skjenneprekener for andre? Å gi råd innebærer også å lytte. Når vi lytter til det andre har å si, er vi ikke bare rimelige, men får også innsikt i deres problemer og blir klar over hva de føler. De råd vi da gir, kommer som en del av samtalen og ikke som en skjennepreken.
HVOR GODE ER DINE RÅD?
20, 21. Når blir våre råd av tvilsom verdi, og hvordan kan vi sørge for at de er pålitelige?
20 Profeten Jeremias sa: «Jeg vet, [Jehova], at et menneske ikke selv rår for sin vei.» Hvis et menneske ikke rår for sin egen vei, hvordan kan det da rå for en annens? Jeremias ba videre: «Korriger meg, o Jehova.» (NW) Vi vet så godt at alle har feil og mangler, at det er vanskelig å la oss korrigere av noen — med mindre korrigeringen kommer fra Gud! Hvor gode våre råd er, avhenger av hvor nøye de er i harmoni med Guds Ord. — Jer. 10: 23, 24.
21 ’Gå ikke ut over det som skrevet er.’ (1 Kor. 4: 6) Det er et godt råd. I denne verdens systemer er det menneskers regler som blir fulgt, og det har fått tragiske resultater. Vi har kommet ut fra disse systemene. Vi ønsker ikke lenger å være underlagt menneskelagde regler som ikke har sin støtte i Guds Ord, for vi er lydige, «ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold [av et oppriktig hjerte, NTN], idet [vi] frykter Herren». Vi følger Paulus’ råd: «Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.» (Kol. 3: 22, 23) Fariseernes regler var tunge byrder for folket. De gjorde Guds Ord til intet. — Matt. 23: 4; 15: 3.
22, 23. Hvilken hovmodig holdning inntok fariseerne, men hvilken holdning la Paulus for dagen?
22 Da noen tjenere som var blitt sendt av sted for å arrestere Jesus, kom tilbake uten Jesus fordi Jesu lære hadde gjort inntrykk på dem, benyttet fariseerne seg av autoritetstyranni. De sa: «Har også I latt eder dåre? Har vel noen av rådsherrene trodd på ham, eller noen av fariseerne? Men denne hop som ikke kjenner loven, er forbannet.» Fariseerne gjorde ikke noe forsøk på å resonnere. De erklærte at de som var forstandige, forkastet Jesus, og at bare de dumme hørte på ham. — Joh. 7: 45—49.
23 Når vi gir andre råd, bør vi resonnere med dem og bruke Bibelen og ikke forlange at de skal føye seg bare på grunn av den stilling vi måtte ha. (Fil. 4: 5, NW) Vi bør etterligne Paulus, som ikke benyttet sin stilling som apostel til å øve press på folk. Han roste i stedet dem som undersøkte at hans lære virkelig var basert på Bibelen. «De tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem. Mange av disse kom da til troen.» — Ap. gj. 17: 11, 12.
24, 25. a) Hva var forskjellen mellom Satans måte og Jesu måte å bruke skriftene på? b) Hvilket eksempel viser at et skriftsteds anvendelse blir begrenset av sammenhengen?
24 Djevelen gjorde bruk av skriftene da han fristet Jesus i ørkenen, og Jesus benyttet skriftsteder for å gjendrive Djevelens argumenter. Vi ser altså at begge benyttet skriftsteder, men med denne forskjell: Satan anvendte dem feilaktig, men Jesus brukte dem på rette måte. (Matt. 4: 1—10) Vi må aldri forvrenge skriftsteder for å få dem til å tjene vår hensikt, slik Satan gjorde. La oss forvisse oss om at Gud sier det vi sier at han sier!
25 I Romerne, kapittel 14, blir vi for eksempel advart mot å være til anstøt for de svake i forbindelse med mat, drikke eller andre ting. Betyr dette at hvis en som tilhører en stor familie, sier at han tar anstøt av at det blir servert kaffe, skal det ikke serveres kaffe i familien? Eller betyr det at vi må gå med svarte sko fordi noen «tar anstøt av» brune sko? Er det ingen grenser for hvor langt en skal gå i å følge dette rådet? Sammenhengen viser at det dreide seg om trosspørsmål, om dager som enkelte regnet for å være hellige, og om kjøtt som noen mente var besmittet. De råd som blir gitt, gjelder samvittighetsspørsmål, og når det gjelder slike spørsmål, bør vi være villige til å gjøre visse innrømmelser overfor andre. Men disse rådene gjelder ikke alle tenkelige forhold. Det er ikke meningen at de skal anvendes på alle personlige luner, som ikke har noen betydning for troen.
KAN DU TA IMOT RÅD NÅR DU TRENGER DET?
26. Hva bør vi huske når vi synes at det er vanskelig å ta imot tukt?
26 Hvis noen gir oss råd på en kjærlig måte og i samsvar med Bibelen, kan vi da ta imot rådene i en ydmyk ånd? Det er ikke så lett å gjøre det, men det vil være til stort gagn for oss. «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» (Heb. 12: 11) Vi ble tidligere oppfordret til å ransake oss selv med hensyn til den holdning vi legger for dagen når vi gir råd. La oss nå ransake oss selv og se om vi er villige til å ta imot råd.
27—31. Hvilke skriftsteder og hvilke spørsmål understreker nødvendigheten av å høre etter og tie når vi får råd?
27 Ordspråkene 17: 27: «Den som er sparsom med sine ord, er klok, og den kaldsindige er en forstandig mann.» Hører vi på det som blir sagt, og bevarer vi fatningen?
28 Ordspråkene 12: 15: «Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis.» Tror vi at vi vet alt, eller hører vi på det som blir sagt?
29 Ordspråkene 29: 20: «Har du sett en mann som forhaster seg i sine ord — det er mer håp for dåren enn for ham.» Prøver vi straks å motsi rådene?
30 Predikeren 7: 9 (NW): «Vær ikke for hastig i din ånd, slik at du blir støtt, for det å ta anstøt er noe som bor i de uforstandiges bryst.» Er vi overdrevent nærtagende? Har vi lett for å bli støtt?
31 Jakob 1: 19, 20: «Hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede, for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.» Kan vi høre på råd uten å bli sinte?
32. Hvordan viser noen som søker råd, at de egentlig ønsker å bli rettferdiggjort?
32 Det hender at noen har bestemt seg for å følge en bestemt handlemåte, og går fra den ene rådgiveren til den andre, helt til de finner en som er enig med dem. Kong Rehabeham i det gamle Israel gikk først til de gamle for å få råd, men det råd de ga ham, passet ham ikke. Han gikk så til de unge, og de sa det han ønsket å høre. Resultatene ble katastrofale: Ti stammer gjorde opprør mot ham og dannet sitt eget rike! (1 Kong. 12: 1—20) Apostelen Paulus talte om en tid da folk ville søke rådgivere som ville si akkurat det de ønsket å høre: «[De skal] ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret.» — 2 Tim. 4: 3.
33. Hvilke eksempler viser hvordan vi bør ta imot råd?
33 Vi bør imidlertid ta imot råd som er basert på Guds Ord. Da David ble refset av profeten Natan, sa han: «Jeg har syndet mot [Jehova].» (2 Sam. 12: 13) Menigheten i Korint tok imot Paulus’ råd og renset seg for all skyld. Jesus illustrerte hva som er den rette handlemåte, da han talte om en far som hadde to sønner som han ba om å gå og arbeide i vingården. Den ene sa at han skulle gå, men gikk ikke. Den andre sa at han ikke ville gå, men senere gikk han likevel og oppnådde farens godkjennelse, selv om han reagerte sent til å begynne med. (Matt. 21: 28—31) De som gir råd, bør være tålmodige og gi den som blir irettesatt, tid til å vurdere rådet.
34. Hvilket ransakende spørsmål kan de som gir andre råd, stille seg selv på bakgrunn av Salme 16: 7?
34 «Jeg vil love [Jehova], som ga meg råd.» (Sl. 16: 7) Vil de som vi gir råd, kunne «love» oss for det?
35. Hvordan utgjør den veiledning som blir gitt her en kontrast til den veiledning som ble gitt i den første illustrasjonen i denne artikkelen?
35 Det var fint at du kom, Jan. Du gjør gode framskritt i menigheten nå. Jeg har lyst til å nevne dette problemet som vi har vært inne på før — at du av og til fører uforstandig tale. Det er naturligvis noe vi alle gjør; som Jakob sa, ville vi være fullkomne hvis ikke vi misbrukte tungen. Paulus veiledet de eldste i Efesos dag og natt i tre år! Så jeg håper du ikke synes at jeg hakker på deg fordi jeg nevner dette nå igjen. Du har gjort framskritt. Fortsett å arbeide med det. Jeg vil foreslå at du leser Jakob, kapittel 3, om igjen. Hvis jeg kan være til noen hjelp, må du ikke nøle med å henvende deg til meg.»