Gud går til handling til fastsatt tid

UTÅLMODIGE mennesker er ofte raske til å reise innvendinger angående Guds måte å betrakte tingene på. De ønsker at tingene skal bli gjort straks. De spør: ’Bør ikke en kjærlig Gud med én gang løse alle de store problemer menneskene er stilt overfor?’ Kanskje du også har stilt dette spørsmålet.

Fornuftutstyrte mennesker bør faktisk vente at Gud skal gripe inn i menneskenes anliggender på et tidspunkt han har fastsatt nøyaktig. Hvorfor sier vi det? Du trenger bare å se deg omkring. Er det ikke i virkeligheten en fastsatt tid for alt som finner sted i skaperverket?

Planter og fugler

Se for eksempel på plantelivet. Hva er grunnen til at noen blomster, for eksempel asters, alltid blomstrer om høsten, mens andre, for eksempel noen arter krokus, alltid blomstrer om våren? Botanikerne har lenge forundret seg over den rolle tiden her spiller. I løpet av de siste 50 år har de imidlertid vært oppmerksom på det som er kjent som «fotoperiodisitet». Planter reagerer ikke bare på temperatur, men også på lengden av dagslys. Samtidig med at det etter hvert blir kjøligere utover høsten, blir også dagene kortere og nettene lengre. Når det utover våren blir stadig varmere, blir også dagene lengre og nettene kortere. Krokus, som blomstrer om våren, og asters, som blomstrer om høsten, er i besittelse av nøyaktige tidtagingsmekanismer som registrerer disse forandringene. De springer derfor ut til nøyaktig fastsatt tid.

Fugler har også en enestående tidsans. De trenger ikke kalendere og ur til å fortelle seg når det er tid til å trekke. «Hva er det som driver fuglene til å begynne å trekke til så å si den samme tid hvert år — hvilken innebygd klokke eller hvilken påvirkning utenfra er det?» spør R. T. Peterson i The Birds. Vitenskapsmenn har gjort mange forsøk på å gi et svar, men de vet fortsatt ikke det egentlige svar. Er det simpelthen slik, som noen sier, at de lave temperaturer får fuglene til å dra dit hvor det er varmere? Ornitologer kommer med noen overraskende opplysninger:

«En kan kanskje tro at det er temperaturen som er årsaken til trekket. Om våren kommer svarthodesangeren [Dendroica striata] inn i De forente stater over Florida, hvor den ankommer i siste halvdel av april. Været der er nesten like varmt som det var i dens vinterhjem i det nordlige Sør-Amerika. Henimot slutten av mai har den nådd furuskogene i Canada og Alaska. . . . Når den når Alaska, er den gjennomsnittlige dagtemperatur bare cirka sju grader [celsius], 17 grader kaldere enn det var i Florida en måned tidligere. Svarthodesangeren har fløyet inn i et klima som er mye kaldere. De fleste trekkfugler gjør det samme.» — Traveling with the Birds av Rudyerd Boulton.

«Det er ikke noe som vi kan se, som tvinger dem til å dra, men likevel forlater de sitt behagelige vinterhjem og begir seg av sted nordover så snart det rette tidspunkt kommer. Dette ’rette tidspunkt’ ser ikke ut til å ha noen forbindelse med været eller med føden.» — Ernest Ingersoll i The Encyclopedia Americana.

Likevel er det et bemerkelsesverdig faktum at fuglene år etter år til nøyaktig samme tid forlater og senere vender tilbake til de samme stedene. Det er som Jehova sa gjennom profeten Jeremias: «Storken under himmelen kjenner sine tider, og turtelduen og svalen og tranen passer tiden når de skal komme.» (Jer. 8: 7) Hva så med menneskenes tidsans?

Menneskene er tidsbevisste

Menneskene er i høyeste grad tidsbevisste. Ifølge en internasjonal overenskomst blir det fra tid til annen føyd ett sekund til tidsskalaen for at urene skal være nøyaktige. Ja, menneskene, som legger nøye merke til den rolle tiden spiller i forbindelse med de ting som er skapt, ønsker å «følge timeplanen». — 1 Mos. 1: 14.

Viser ikke alle disse eksempler klart og tydelig at praktisk talt alt i skaperverket synes å være knyttet til tiden på en eller annen måte? Og tyder så ikke dette igjen på at Skaperen av alt dette likeledes må være meget tidsbevisst? Jo, det gjør det. Skaperverket burde få alle mennesker til å innse at de begivenheter Gud har bestemt skal finne sted, også vil komme til å finne sted, og at de vil gjøre det til nøyaktig fastsatt tid.

Vi kan dessuten ikke beskylde Jehova for å handle vilkårlig på grunn av at det ser ut som om han er sen med hensyn til å gjennomføre enkelte trekk ved sine hensikter med menneskene. Det som ut fra menneskers begrensede oppfatning kan se ut som «senhet», er snarere noe som på en eller annen måte er nødvendig for at de kan få del i de velsignelser som vil følge.

Guds Sønn kom ved «tidens fylde»

Like etter syndefallet i Edens hage kan menneskene ha gjort regning med eller håpet på at den lovte «ætt» som skulle knuse slangen, ville framstå i deres egen levetid. (1 Mos. 3: 15; Rom. 8: 20, 21) Den som viste seg å være Ætten, Jesus, framsto imidlertid ikke før om lag 4000 år etter at Adam hadde syndet. Apostelen Paulus sier: «Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn.» — Gal. 4: 4; Rom. 5: 6.

Men hvorfor gikk det 4000 år før «tidens fylde kom»?

Jehova var klar over at menneskene måtte forberedes til å ta imot Ætten når den framsto. I løpet av de 4000 årene fra Adam til Kristus trengte menneskene å bli fullt ut klar over at de hadde behov for en frelser. I løpet av denne tiden ville de kunne innse at det bare var Gud som kunne frelse dem fra synd og død. Ved å lese kapitlene 3 og 4 i Galaterne vil en kunne se hvordan dette ble gjort særlig klart for jødene.

Som Guds utvalgte folk hadde jødene siden 1513 f. Kr. hatt Moseloven. Trofaste jøder må i oppriktighet ha håpet at de ved hjelp av den skulle kunne vise seg å være rettferdige. (Se til sammenligning Hebreerne 7: 18.) Men det motsatte viste seg å være tilfelle. Den ’gjorde overtredelsene åpenbare, inntil ætten kom’, og jødene ble nødt til å erkjenne at de var syndere. — Gal. 3: 19, NW.

Loven tjente imidlertid også som en hjelp for det jødiske folk. Paulus sier om jødene: «Loven [er] blitt vår tuktemester til Kristus.» I gammel tid var det slik at en tuktemester ikke var den egentlige lærer, men en betrodd slave eller ’husholder’ som forberedte sin herres barn med tanke på at de senere skulle bli undervist av en lærer. En tuktemesters oppgave var å innprente i barna de elementære ting, for eksempel de ting som angikk deres oppførsel, og å beskytte dem mot skadelige ting. Loven virket på denne måten overfor jødene ved at den tuktet dem og forberedte dem til å ta imot deres Lærer, Jesus. Deres «tuktemester» lærte dem å følge gudgitte morallover, for eksempel dem som finnes i De ti bud. — Gal. 3: 24.

Når tiden var inne til det, ville så en tuktemester i gammel tid overgi et forberedt og tuktet «barn» til dets lærer. Paulus omtaler dette som «den tid som [barnets] far forut har fastsatt». Jesus kom på lignende måte ved «tidens fylde» for å gi undervisning til beredte jøder. (Gal. 4: 2, 4) Hvilke resultater brakte dette?

Ydmyke jøder, som var klar over at de trengte en frelser, lyttet til Jesus. Det var som om han ved det han sa, på en måte tok opp tråden der hvor ’tuktemesteren’, loven, slapp den. ’Tuktemesteren’ hadde for eksempel sagt: «Du skal ikke drive hor.» Læreren gikk imidlertid et skritt videre ved å lære: «Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» Jesus rettet søkelyset mot selve beveggrunnen for en handling. — Matt. 5: 27, 28.

Jesu rolle som mellommann, gjenløsningsoffer og evig prest i Guds ordning var også noe som tydelig kunne forstås ut fra de forbilledlige foranstaltninger Gud traff for jødene under loven. — Heb., kap. 5—10.

Gud gjorde således bruk av den 4000 år lange perioden fra Adam til Kristus til beste for menneskene. Han kom med profetier som gjorde det mulig for menneskene å identifisere den lovte Ætt da den framsto. Og han sørget for at menneskene var beredt til å gi akt på Jesu lære og anerkjenne den stilling han har i Guds ordning. — Les til sammenligning om den 40 år lange periode som er omhandlet i 5 Mosebok, kapittel 8.

Men en kan kanskje spørre: Kunne ikke det samme ha blitt oppnådd flere hundre år tidligere? Var ikke nedskrivningen av alle de profetier som tjente til å identifisere Messias, fullført på Malakias’ tid, over 400 år før Jesus ble født? Jo. Hva var da fordelen ved at det skulle gå ytterligere århundrer?

Tidsperioden mellom Malakias og Jesus

Det var Perserriket som hersket fra India til Afrika på den tiden da den hebraiske kanon ble fullført. Over 100 år senere beseiret Alexander den store perserne, noe som på det kulturelle område skulle få følger langt inn i framtiden. The Encyclopædia Britannica sier: «Alexander den stores erobringer resulterte i at gresk (i form av dette fellesspråk eller κοινή [koi·né]) ble talespråket i hele Midt-Østen (Lilleasia, Syria, Mesopotamia, Egypt). Under romerne ble gresk fortsatt brukt i disse områdene.» Da kristendommen ble grunnlagt i 33 e. Kr., fantes det således et fellesspråk som ble benyttet i mange av områdene innenfor datidens verden. Budskapet om Jesus kunne derved i såvel skriftlig som muntlig form lettere få en rask utbredelse.

Romerne, som etterfulgte grekerne på verdens skueplass, bygde dessuten et omfattende nettverk av veier. Historikeren Edward Gibbon hevder: «Alle byer [i det romerske verdensrike] var forbundet med hverandre og med hovedstaden ved hjelp av de offentlige hovedveier, som utgikk fra Forum Romanum, krysset Italia, skar gjennom provinsene og endte først ved rikets grenser.» Kristendommens utbredelse i datidens verden ble kraftig påskyndt ved hjelp av disse veiene, som knyttet de fjerne deler av verdensriket til hverandre.

Det var imidlertid også noe annet som var i gang på Malakias’ tid, nemlig jødenes diaspora eller atspredelse. Etter ødeleggelsen av Samaria (i 740 f. Kr.) og Jerusalem (i 607 f. Kr.) spredte jødene seg fra den ene ende av datidens verden til den andre. Den greske geograf Strabon (som levde samtidig med Jesus) sier om jødene: «De har allerede trengt seg inn i enhver stat, slik at det er vanskelig å finne et eneste sted i verden hvor deres folk ikke er blitt tatt imot og er blitt dominerende.»

Overalt hvor jødene kom, bygde de sine synagoger for tilbedelse. Hver synagoge hadde sine avskrifter av de hebraiske skrifter. Jødenes håp om Messias ble således kjent langt utenfor Israels grenser. (Se til sammenligning Matteus 2: 1, 2.) Hvor var det så logisk å vente at disiplene ville forkynne etter at kristendommen ble grunnlagt? Jo, i de jødiske synagoger! Paulus, som foretok mange vidstrakte reiser, pleide for eksempel å gå i synagogen først når han kom til en by. Mange beredte, atspredte jøder tok imot budskapet om Jesus. — Ap. gj. 13: 5, 14, 42—44; 17: 1—3, 10; 18: 4; 19: 8.

Det gode budskap fikk derved så hurtig en så stor utbredelse at styremaktene og religiøse motstandere fant det vanskelig å hindre det. Mindre enn 30 år etter Jesu død sa apostelen Paulus at «evangeliet» var blitt forkynt «for enhver skapning under himmelen». (Kol. 1: 6, 23) Det at Jehova i sin visdom ventet til «tidens fylde» kom, førte til velsignelser for ærlige mennesker.

Det var imidlertid ikke alle jøder som ble spredt omkring i datidens verden. Mange vendte tilbake til Juda fra fangenskapet i Babylon. Hvilken fordel hadde de av at det gikk flere hundre år før Messias framsto?

Jehova lot folket få gjenoppbygge Jerusalem, som ville komme til å spille en betydelig rolle når jødene i sin tid skulle identifisere Messias. Deres prester gjenopptok sine ofringer og sin virksomhet i tilknytning til det gjenoppførte templet. Gud var imidlertid allerede klar over at de som folk betraktet ville forkaste Messias, og at «staden og helligdommen» skulle bli ’ødelagt’. (Dan. 9: 24—27; Sak. 9: 9) Men det ville ta sin tid før folkets urette motiver fullt ut ville gi seg til kjenne.

Dette kan til en viss grad sammenlignes med noe som fant sted om lag 2000 år tidligere. Gud hadde sagt til Abraham at Han ikke straks ville la hans etterkommere få komme inn i det lovte land. Det måtte først gå om lag 400 år, inntil ’amorittene [kana’anittene] hadde fylt sin ondskaps mål’. (1 Mos. 15: 13—16) Da denne tiden utløp, viste kana’anittene ved sine religiøse handlinger, innbefattet hellig prostitusjon og ofring av barn, at ’de hadde fylt sin ondskaps mål’. Gud ga derfor med rette Israel befaling om å rense landet. — 3 Mos. 18: 1, 24—30.

Den tidsperiode på flere hundre år som gikk før Jesus framsto, tjente, som vi har sett, på lignende måte til å gjøre ydmyke jøder beredt til å ta imot ham. Men i det store og hele forherdet folket seg, og det forkastet Messias. Med tiden falt Israel fra den rene tilbedelse av Jehova. (Matt. 15: 1—9) Da Jesus kom, fikk de ham drept. Tiden hadde ikke ført til at de ble bløtgjort som nasjon betraktet. Den fikk deres urette tilbøyeligheter til å springe ut i fullt flor. Da Gud sluttet å handle spesielt med Israel, var det fullt ut fortjent. — Matt. 3: 10—12.

Gud venter også i vår tid på det rette tidspunkt til å gå til handling

Vi kan på lignende måte gjøre regning med at Gud også i vår tid vil vente til det ’rette tidspunkt’ før han lar sin Sønns rike fjerne alle de fiendtlig innstilte styreformer og gjøre slutt på slike tilstander som ondskap, kriger, forbrytelser og undertrykkelse og bringe jorden tilbake til en paradisisk tilstand. (Ef. 1: 10) Bibelen forteller om et tegn som Jesus ga da han var på jorden, et tegn som skulle avmerke «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW). Dette tegn begynte å vise seg fra 1914 av.

Dette tegnet, som vil nå sin klimaks i og med den ’store trengsel’ og enden på denne «tingenes ordning», vil vise seg i sin helhet før den generasjon som har levd siden 1914, ’forgår’. (Se Matteus, kapitlene 24 og 25; Markus 13 og Lukas 21.) Jesus sa imidlertid også at ingen foruten Gud selv visste den «dag og time» da den ’store trengsel’ skulle komme. Vi kan være forvisset om at Jehova vil gå til handling, men han vil ikke gjøre det før alle de forskjellige trekk ved tegnet fullt ut er synlige, og før den nøyaktige time han har fastsatt, kommer. Det er grunnen til at han ennå ikke har gjort slutt på den nåværende «tingenes ordning».

La oss for eksempel anta at Jehova hadde ødelagt denne ordning for 100 år siden. Det kunne da ha blitt reist den innvending at Gud ikke hadde latt menneskene få tilstrekkelig mulighet til å løse sine problemer på egen hånd, for eksempel ved hjelp av den avanserte teknologi som da ennå var under utvikling.

Gud har imidlertid i vår tid gitt menneskene rik anledning til å løse sine problemer selv. De har prøvd ethvert mulig middel som de har kunnet tenke ut. Selv mennesker innenfor den nåværende ordning er følgelig nødt til å innrømme at de problemer de har å kjempe med, ikke lar seg løse ved menneskelige midler. Det er bare Gud som kan løse dem. En som skrev i bladet BioScience, viste til den «globale krise» menneskeheten er stilt overfor, og sa:

«Symptomer [på krisen], både økologiske og sosiale, er synlige i nesten ethvert land på jorden: forurensning av luften og vannet, kjemisk forurensning av ernæringskjedene, forfall av byer, kronisk matmangel og hungersnød, tiltagende narkotikamisbruk og alkoholisme, stadig flere tilfelle av ungdomskriminalitet, forbrytelser og selvmord og en følelse av håpløshet uten hensyn til nasjonale grenser og politiske systemer. De kolossale dimensjoner som denne miljøkrisen antar . . . gjør det imidlertid vanskelig for oss å oppfatte hva som egentlig er problemet og dets årsaker, for ikke å nevne løsningene på det.»

Ikke noe menneske har grunn til å reise innvendinger angående det tidspunkt Gud fastsetter for de forskjellige hendelser. Alt i Jehovas skaperverk vitner om at han passer tiden til fullkommenhet. Det som kan se ut som perioder da Gud har vært «sen» med å gå til handling, har dessuten medført de størst mulige velsignelser og goder. I den tiden som måtte være igjen før Gud lar den ’store trengsel’ komme, bør du gå inn for å lære hvordan du kan bli bevart gjennom den og få komme inn i Guds rettferdige, nye ordning. Ved å studere sammen med Jehovas vitner vil du kunne finne ut hvordan du kan få del i de evige velsignelser Gud har beredt for dem som elsker det som er rett. — Ap. gj. 17: 31; 2 Pet. 3: 9, 15.

[Bilder på side 195]

Skaperen gjorde asters slik at de blomstrer om høsten . . .

. . . andre blomster blomstrer om våren

[Bilde på side 196]

Fuglene trekker til fastsatt tid

[Bilde på side 197]

Messias framsto til fastsatt tid — etter at de nødvendige forberedelser var blitt gjort