Den 14. nisan — en minnedag

«Gjør dette til minne om meg!» — 1. KORINTER 11: 24.

1. Hvordan seiret Jesus over verden?

«VÆR frimodige, jeg har seiret over verden!» Med disse trøstende og oppmuntrende ordene styrket Jesus sine 11 trofaste apostler kvelden før han døde. Jesus hadde seiret over verden! Han hadde stått imot alle de forsøk hans motstander, Satan Djevelen, hadde gjort på å få ham til å bryte sin lojalitet overfor Jehova. Om noen få timer skulle han lide døden på en torturpæl, men han var sikker på at han ville fortsette å være trofast og ulastelig helt til det siste. — Johannes 16: 33; Hebreerne 12: 2.

2. Hvorfor innstiftet Jesus «Herrens aftensmåltid»?

² Denne begivenheten, som var av universell betydning, fant sted for 1952 år siden, den 14. dagen i måneden nisan, den første lunarmåneden i den jødiske hellige kalender. Denne dagen skulle aldri bli glemt av dem som følger trofast i hans spor. Jesus sørget for at hans lojale etterfølgere aldri ville overse betydningen av det som da skulle skje, ved å innstifte et spesielt minnemåltid, som apostelen Paulus omtalte som «Herrens aftensmåltid». (1. Korinter 11: 20, NW) Under guddommelig inspirasjon forteller Paulus at Jesus ved denne anledningen gav sine disipler denne befalingen: «Gjør dette til minne om meg!» (1. Korinter 11: 24) Hvis du ønsker å være en av Jesu etterfølgere, forstår du da hvorfor han gav denne befalingen, hva den krever at du skal gjøre, og hva den kan bety for din framtid?

En minneverdig dag

3. Hvorfor og under hvilke omstendigheter ble den 14. nisan først gjort til en minnedag?

³ Dette var ikke den første gangen i menneskenes historie at den 14. nisan var blitt satt til side som en minnedag. I 1513 f.Kr. gav Jehova israelittene denne befalingen gjennom sin tjener Moses: «Siden skal denne dagen [den 14. nisan] være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for [Jehova] . . . i slekt etter slekt.» Hva var det de feiret på den tiden? Jehova svarer selv: «Det er påskeoffer til [Jehova], fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne med ulykke.» — 2. Mosebok 12: 14, 27.

4. Hvilke viktige spørsmål var involvert da Israel ble utfridd av Egypt?

⁴ Denne ærefryktinngytende befrielsen av alle israelittiske førstefødte i Egypt, som innbefattet både mennesker og dyr, fant sted om natten den 14. nisan. Det var tidligere blitt rettet ni slag mot de demongudene som ble tilbedt av egypterne, men nå ble høydepunktet nådd. Alt dette fremhevet Jehovas hensikt, som han tidligere hadde gjort den hovmodige farao kjent med: «Jeg har . . . holdt deg oppe for å vise deg min makt, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.» Noen dager senere ble Jehovas navn og hans kraft ytterligere tilkjennegitt da han utfridde millioner av israelitter og en stor flokk av alle slags folk ved Rødehavet, mens han druknet faraos elitetropper. Det er ikke noe å undre seg over at Moses og israelittene sang: «Jeg vil lovsynge [Jehova], for han er høy og herlig.» — 2. Mosebok 9: 16; 15: 1.

5. Hvilken hensikt tjente påskefeiringen?

⁵ Etter at israelittene slo seg ned i det landet som var lovt deres stamfar Abraham, skulle hele nasjonen feire påske en gang i året i Jerusalem i lydighet mot befalingen i 5. Mosebok 16: 1—8. På denne måten sørget Jehova for at hans forbilledlige folk alltid ville huske den 14. nisan. Hva var hensikten med dette? Den 14. nisan skulle være en dag da folket opphøyet og herliggjorde Jehovas navn og mintes de store gjerninger han gjorde da han utfridde dem. Mange århundrer senere ville derfor påskens betydning ligge Jesu foreldre sterkt på hjerte og sinne. Bibelen forteller at de «hvert år pleide . . . å dra til Jerusalem for å feire påske». I samsvar med jødisk skikk drog deres sønn Jesus sammen med dem. — Lukas 2: 41, 42.

6. Hvorfor lengtet Jesus etter å feire påsken i år 33 e.Kr. sammen med sine trofaste apostler?

⁶ Etter at Jesus var blitt døpt i Jordan og hadde påbegynt sin tjeneste, fortsatte han antagelig å feire påsken sammen med Maria, sin jordiske mor, og hennes sønner, sine halvbrødre. Men den 14. nisan i år 33 e.Kr. ordnet Jesus det slik at han kunne feire høytiden sammen med sine 12 apostler. Lukas forteller hvordan Jesus så på denne anledningen: «Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider.» (Lukas 22: 15) Hvorfor hadde Jesus denne sterke lengselen? Fordi han var klar over betydningen av de begivenhetene som snart skulle finne sted på den minneverdige dagen som hadde begynt ved solnedgang. Jesus var også klar over at disse begivenhetene skulle stille det som hadde skjedd i 1513 f.Kr., helt i skyggen. Jehovas navn skulle nå opphøyes og herliggjøres som aldri før, og det som skulle skje, ville legge grunnlaget for den endelige velsignelse av alle jordens slekter. Jesus hadde også mye å si til sine disipler før han døde, for å inngi dem det mot de trengte for å fortsette å være lojale etterfølgere av ham. De detaljerte evangelieberetningene gjør det mulig for oss å få kjennskap til det Jesus sa og gjorde, nesten som om vi selv var til stede. — Johannes 12: 31; 17: 26.

Hva skjedde? Hva betydde det?

7. a) Hvilke begivenheter under Jesu siste påskemåltid ledet opp til at han innstiftet høytiden til minne om sin død? (Johannes 13: 1—30) b) Beskriv Jesu fremgangsmåte da han innstiftet Herrens aftensmåltid.

⁷ Mens de satt og spiste, reiste Jesus seg og vasket disiplenes føtter. Han gav dem derved en virkningsfull leksjon i ydmykhet. Så sa Jesus: «En av dere skal forråde meg.» Like etter vendte han seg mot Judas og sa: «Gjør det snart, det du vil gjøre.» Johannes forteller: «Han [gikk] straks ut. Det var natt.» (Johannes 13: 21, 27, 30) Det var etter dette Jesus innstiftet høytiden til minne om sin død. La oss se hvordan øyenvitnet Matteus beskriver det som skjedde: «Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: ’Ta dette og ét det! Dette er [betyr, NW] mitt legeme.’ Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: ’Drikk alle av den! For dette er [betyr, NW] mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse. Og det sier jeg dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.’ Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.» — Matteus 26: 26—30; se også Markus 14: 22—26, Lukas 22: 19, 20 og 1. Korinter 11: 23—26.

8. Hvorfor er det så viktig å forstå betydningen av Jesu ord og handlinger da han innstiftet minnehøytiden?

⁸ Hva var den fulle betydningen av det Jesus sa og gjorde ved denne anledningen? Paulus understreket hvor viktig det er for alle Kristi salvede etterfølgere å forstå dette, da han sa: «Derfor, hver den som spiser brødet og drikker Herrens beger uverdig, vil bli skyldig hva Herrens legeme og blod angår.» Ingen av de salvede ønsker å være ’uverdige’ i Jehovas øyne, noe som ville føre til en ugunstig dom. På lignende måte ønsker medlemmene av den ’store skare’ å bli regnet verdige som den salvede rests ledsagere. Ettersom vi igjen nærmer oss minnehøytiden, som i år faller på torsdag den 4. april, vil det være på sin plass at vi alle sammen på nytt undersøker dette spørsmålet inngående. — 1. Korinter 11: 27, NW.

9. a) Hvorfor er det mer korrekt å gjengi Jesu ord med «dette betyr mitt legeme» enn med «dette er mitt legeme»? (Se fotnoten.) b) Hvilken spesiell betydning tilla Jesus brødet? c) Hvilken betydning tilla han vinen?

⁹ Jesus sa: «Dette betyr mitt legeme.»a Da Jesus sa disse ordene, tilla han brødet en spesiell betydning — det var et symbol på hans eget syndfrie, kjødelige legeme, som han gav «til liv for verden». (Johannes 6: 51) Med tanke på begeret med vin sa han: «Dette er [betyr, NW] mitt blod, paktens blod, som utøses . . . til syndenes forlatelse.» Her brukte han vinen i begeret som et symbol på sitt eget blod. Dette blodet skulle være grunnlaget for at «en ny pakt» kunne tre i kraft. Hans utgytte blod skulle også være et grunnlag for å ’tilgi synd’. — Matteus 26: 28; Jeremia 31: 31—33; Hebreerne 9: 22.

10. Hva innebærer det å forsyne seg av brødet og vinen?

¹⁰ Hva innebærer det så å spise av brødet og drikke av vinen under feiringen av minnehøytiden? Selve handlingen viser deltagerne (og iakttagerne) at de allerede har dratt nytte av Kristi Jesu gjenløsningsoffer på en spesiell måte og i en spesiell hensikt. Hvordan skjer det? På grunnlag av deres tro på Kristi offer og deres innvielse til Jehova Gud anvender han verdien av Jesu offer til gagn for dem. I hvilken hensikt? For at de kan bli tilregnet menneskelig fullkommenhet og derved stå i en rettferdig stilling innfor Gud. Jehova avler så disse med sin hellige ånd, og de blir hans åndelige barn. De er nå i den stilling at de kan ofre sin rett til å leve på jorden for å få en himmelsk arv. Alt dette har skjedd før de deltar i Herrens aftensmåltid. — Romerne 5: 1, 2, 8; 8: 15—17; Jakob 1: 18.

11, 12. a) Hvilke to ytterligere ting innebærer det å drikke av vinen? b) Gjør rede for den pakten som Jesus inngår med dem som deltar i minnehøytiden.

¹¹ Tenk nå over hva mer det innebærer å drikke av vinen. Selv om Jehova har tilregnet sine åndelige barn rettferdighet og gitt dem «barnekår», adoptert dem som sine barn, er de fortsatt i det ufullkomne kjød. De er fortsatt tilbøyelige til å synde, og de erkjenner dette. Når de drikker av vinen, erkjenner de derved at de hver dag er avhengige av Kristi Jesu blod, som er blitt ’utøst for mange til syndenes forlatelse’. — 1. Johannes 1: 9, 10; 2: 1.

¹² Men det å drikke av vinen innebærer enda en ting. Deltagerne tilkjennegir at de er blitt tatt inn i den ’nye pakt’, som Jehova for lenge siden forutsa gjennom profeten Jeremia. Denne pakten kunne tre i kraft på grunn av Jesu blod. Partene i denne pakten er Jehova Gud og hans åndelige barn, som utgjør det åndelige Israel. Hvert medlem blir utvalgt av Gud. Jesus er paktens mellommann, og gjennom denne pakten hjelper han de 144 000 som er tatt inn i denne pakten, til å bli en del av Abrahams ætt. (Jeremia 31: 31—34; 2. Tessaloniker 2: 13; Hebreerne 8: 10, 12; 12: 22—24; Galaterne 3: 29) Det er også disse Jesus tar inn i en ’pakt om et rike’. Som følge av dette vil de med tiden bli brukt sammen med sin konge, Jesus Kristus, til å formidle Jehovas livgivende velsignelser til alle jordens slekter. — Lukas 22: 28—30, NW; Johannes 6: 53; Åpenbaringen 5: 9, 10, UO; 1. Mosebok 22: 15—18.

13. Hva bør vi nå minnes den 14. nisan?

¹³ Når vi undersøker den fulle betydningen av de ordene Jesus uttalte på denne minnedagen, blir vi i høy grad minnet om den kjærlighet Jehova viste da han sendte sin kjære Sønn. Vi blir også minnet om den kjærlighet Jesus viste ved å gi sitt liv som en løsepenge for alle troende mennesker. (Johannes 3: 16; Romerne 5: 8; 1. Timoteus 2: 5, 6) Jesus drøftet imidlertid også andre verdifulle sannheter med sine etterfølgere den kvelden. Apostelen Johannes er den eneste bibelskribenten som forteller om denne svært fortrolige samtalen.

Herlighet, kjærlighet og enhet

14. a) Hvordan blir Jehova herliggjort ved hver feiring av minnehøytiden? b) Hvilken rolle spiller kjærligheten når vi minnes Jesus, og hvilken selvransakelse bør dette føre til hos alle deltagerne?

¹⁴ Jesus sa: «Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i ham.» (Johannes 13: 31, EN) Helt siden Israel ble utfridd av Egypt, har den 14. nisan vært knyttet til herliggjørelsen av Guds navn og opphøyelsen av hans overherredømme og hans makt. Da Jesus bevarte sin trofasthet helt til døden og deretter fikk en herlig oppstandelse ved Guds kraft, ble det brakt enda større herlighet og ære til Jehovas navn. (Jevnfør Ordspråkene 27: 11.) Jesus sa til sine disipler at de skulle bevise at de var hans disipler, ved å holde «et nytt bud», som gikk ut på at de skulle ’elske hverandre slik som han hadde elsket dem’. (Johannes 13: 34, 35) Intensiteten av vår broderkjærlighet gjenspeiler vår verdsettelse av den kjærlighet som Jesus viste oss den gangen. — 1. Johannes 4: 19.

15. a) Hvilket håp om liv blir holdt fram for alle som deltar på en verdig måte? b) Hvordan kan vi bevise vår kjærlighet til Jesus?

¹⁵ Håpet om en dag å få leve i himmelen er en del av den gleden som holdes fram for dem som er utvalgt til å herske sammen med Kristus. (Åpenbaringen 20: 6) Jesus holder fram dette håpet ved å si: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. . . . Jeg [vil] komme tilbake og ta dere til meg.» (Johannes 14: 2—4) Tenk på den belønningen som venter alle som er trofaste helt til enden! Jesus formaner derfor: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.» Dette betyr alle hans bud, innbefattet budet om å undervise og gjøre disipler. — Johannes 14: 15, 21; Matteus 28: 19, 20.

16. a) Hvordan la Jesus vekt på behovet for enhet blant sine etterfølgere, og hvorfor er denne enheten så viktig? b) Hva må alle Jesu etterfølgere være forberedt på å møte, men hva er en hjelp for dem?

¹⁶ Hvor viktig er det ikke for Jesu etterfølgere å være i forening med ham og med hverandre! Jesus benytter et vintre og dets grener som en illustrasjon for å understreke dette. Enhet fører til at hans etterfølgere bærer frukt, noe som igjen herliggjør Faderen. (1. Korinter 1: 10; Johannes 15: 1, 5, 8) Alle Jesu etterfølgere blir utsatt for forfølgelse og motstand. Men hvor trosstyrkende er det ikke å vite at Jesus bevarte sin ulastelighet og seiret over verden trass i alle Satans angrep! — Johannes 15: 18—20; 16: 2, 33.

17. Drøft noen av Jesu anmodninger i hans bønn i Johannes, kapittel 17.

¹⁷ Jesus avslutter kvelden med en inderlig bønn til sin Far. Herliggjørelsen av hans Far kommer på førsteplassen i hans bønn. Han ber om at hans etterfølgere må bli beskyttet mot den onde, Satan, mens de holder seg atskilt fra verden. Han ber også om at den samme kjærlige enhet som hersker mellom ham og Faderen, må fortsette å vokse blant det stadig økende antall etterfølgere av ham. — Johannes, kapittel 17.

18. Hvorfor var det så få som forsynte seg av symbolene på minnehøytiden i 1984, i forhold til det samlede antall som var til stede?

¹⁸ Vi har nå drøftet bare noen få av de dyrebare sannheter og tanker som Jesus delte med sine disipler den natten for 1952 år siden, men det vi har sett på, hjelper oss til å forstå hvorfor den 14. nisan virkelig er en minnedag. Det er derfor naturlig at 7 416 974 Jehovas vitner og deres venner forstod betydningen av å komme sammen for å feire Herrens aftensmåltid i fjor. Men av denne store skaren var det bare 9081 som forsynte seg av symbolene. Hvorfor? Fordi det store flertall av Jehovas vitner i dag betrakter seg som en del av den ’store skare’ som står «foran tronen og Lammet». Disse ser fram til å leve evig på jorden, ikke i himmelen, hvor de 144 000 skal «herske med [Kristus] i tusen år». — Åpenbaringen 7: 9; 20: 6; Salme 37: 11, NW.

19. Hva er utgangspunktet for studiet neste uke, og hvorfor er det viktig at alle er til stede?

¹⁹ Det har imidlertid oppstått noen spørsmål om forholdet mellom den ’store skare’ av «andre sauer» og Herrens aftensmåltid. (Johannes 10: 16) Vi skal nå drøfte disse spørsmålene i den følgende artikkelen, slik at ingen vil ha en feilaktig forståelse når vi nå igjen nærmer oss feiringen av minnehøytiden. — 1. Tessaloniker 5: 21.

[Fotnote]

Husker du dette?

◻ Hvem forsyner seg av symbolene på minnehøytiden?

◻ Hvilke viktige spørsmål bør minnehøytiden minne oss om?

◻ Hvordan kan vi vise at vi har Jesus i tankene hver dag?

◻ Hvilke viktige spørsmål har alltid vært knyttet til den 14. nisan?