Er en sammensmelting av religionene Guds vei?
«En liten surdeig syrer hele deigen.» — Gal. 5: 9.
1, 2. Hva har Truman oppfordret kirkefolk til å gjøre, og hvorfor vil den sanne religion nekte å være med på dette?
JEHOVA er en sannhetens Gud. Han går ikke på akkord med villfarelsen. Ingen krise kan skremme ham til å gå fra sine sanne prinsipper bare for å oppnå noe som kan se hensiktsmessig ut. Ingen fare kan skremme ham til å gjøre felles sak med villfarelsen for å kunne framby en sterkere front mot en felles fiende. Ingen trusel kan få ham til å betrakte forskjellen mellom sannhet og villfarelse som liten og ubetydelig, så en sammensmelting av dem skulle kunne rettferdiggjøres under slike omstendigheter. Hans sannhet er nedtegnet i hans ord, Bibelen, og trass i alle kriser eller farer er denne sannhets framtid garantert: «Det ord som er talt av Jehova, blir til evig tid.» (5 Mos. 32: 4; Joh. 17: 17; 1 Pet. 1: 25, NW) Den sanne religion vil derfor ikke la seg bli sammensmeltet med falske religioner bare for med større styrke å kunne motarbeide den dobbelte fare som kommunismen og en ny verdenskrig innebærer. Det var imidlertid dette president Truman sterkt anbefalte i en tale til kirkefolk den 28. september 1951:
2 «I denne krise for menneskeheten bør alle mennesker som bekjenner å tro på Gud, forene seg i å be om hans hjelp og ledelse. Vi bør legge vekk våre uoverensstemmelser og komme sammen nå — for aldri har våre uoverensstemmelser virket så små og ubetydelige som de gjør ansikt til ansikt med den fare vi nå står overfor. Det er ikke bare den eller den kirke som er i fare. Det er ikke bare den eller den trosretning som er truet. Alle kirker, alle trosretninger, er truet. Selve framtiden for Guds ord — den lære som er kommet til oss fra profetenes dager og fra Jesu liv — står på spill.» (New York Times, 29. september 1951) Da Truman nesten to år tidligere lovte støtte til Brorskapsuken ved Nasjonalkonferansen for kristne og jøder, sa han: «Brorskap er ikke bare en edelmodig tilskyndelse, men også en guddommelig befaling. Noen kan bli drevet inn i brorskapet bare av følelsesmessige grunner. Vi anerkjenner brorskapet som en religiøs plikt.» (New York Times, 12. november 1949) Men er brorskap mellom uoverensstemmende religiøse grupper en guddommelig befaling og en religiøs plikt? Etter som dette er et bibelsk spørsmål, går vi til Bibelen for å få et pålitelig svar.
3. Hvordan viste Gud i begynnelsen at han var mot en sammensmelting av forskjellige trosretninger?
3 I uttrykk som ikke er til å ta feil av vitner Bibelen om at Jehova Gud fra først til sist har vært imot en sammensmelting av forskjellige trosretninger. Helt fra sann og falsk tilbedelse først trådte fram side om side, har Jehova godtatt den sanne og forkastet den falske. Han godkjente ikke en slik sammensmelting ved å se med billigelse både på Kains og Abels tilbedelse: «Kain bringer en gave til Jehova fra markens grøde; og Abel, han har også med seg en gave, fra de førstefødte hundyrene i sin hjord, ja, de fete dyrene; og Jehova ser til Abel og til hans gave, men til Kain og til hans gave har Han ikke sett; og Kain misliker det meget, og han stirrer ned for seg. Og Jehova sier til Kain: ‘Hvorfor misliker du det? og hvorfor ser du ned? Får du ikke, hvis du gjør godt, godkjennelse? og hvis du ikke gjør godt, da ligger et syndoffer sammenkrøpet ved åpningen [døren], og til deg står dets lyst, og du hersker over det.’» Abels dyreoffer viste at han anerkjente sitt behov for et syndesonende offer; det var et bilde på Kristi død som en løsepenge. Kains blodløse offer var bare tom formalisme. Selv etterat han var blitt irettesatt av Gud ville ikke hans sårede religiøse stolthet tillate ham å etterligne Abels antagelige form for tilbedelse ved å ofre et passende dyr, som var like for hånden. I stedet myrdet han Abel. (1 Mos. 4: 3—8, Yg; Hebr. 9: 22) Hvem var det som viste intoleranse? Abel? Jehova? Nei, ingen av dem, men derimot han som dyrket falsk religion, Kain.
4, 5. Hva gjorde Gud flere hundre år etter for å vise at han fremdeles var imot den slags sammensmeltinger og falske guder?
4 Mange hundre år senere demonstrerte Jehova på en iøynefallende måte at han fremdeles var en motstander av tanken om en sammensmelting av religionene. De fangne israelittene i Egypt ønsket å tilbe Gud, men kunne ikke gjøre det fritt midt iblant sine egyptiske fangevoktere, som satt nedsunket i falsk religion. (2 Mos. 8: 25, 26) I de ti plager som fulgte viste Jehova at han motsto egypternes guder og ikke ville tolerere noen sammensmelting som omfattet hans folk og falske religioner. Dette kommer klart fram av følgende sitat fra boken What Has Religion Done for Mankind? [Hva har religionen gjort for menneskeheten?]:
5 «Ved hver av plagene ble Egypts demonguder ydmyket og vanæret overfor Jehova, som Farao trosset; først deres elvegud Nilen, ved at den og alt vann i Egypt ble til blod; dernest froskegudinnen Heqt; så Watchit, snyltevepsens gud; så kugudinnen Hathor og den gud som var hennes motstykke, oksen Apis, ved den dødbringende pest som hjemsøkte Egypts kveg; så medisinguden Imhotep, ved bylle- og blemme-plagen; dernest stormens og kampens guder, Reshpu og Qetesh, ved hagl-plagen; så ble skjebnegudene som hadde ansvaret for Egypts fruktbarhet og grøde, rammet ved gresshoppe-plagen; dernest kom plagen med tre dagers mørke over Tot, som var Osiris’ rådgiver og måneguden og som også holdt solen, månen og stjernene gående i sine baner; dessuten over solguden Amon-Ra; og den tiende og siste plage kom over guden Ra, som av og til viste seg som en saubukk og som alt førstefødt ble helliget til ved at det ble innvigd til ham fra fødselen av.» — S. 118.
ISRAEL BLE ADVART MOT DET
6. Hvordan forbød Jehovas lov hans folk å ha forbindelser med mennesker fra andre trosretninger?
6 Etter å ha skilt sitt folk ut fra Egypts falske trosretninger og etter samtidig å ha vanæret de egyptiske kultuser, ga Jehova sin lov til sitt folk i ørkenen. Denne loven nedla et spesielt forbud mot forsøk på sammensmelting med andre trosretninger. Sikkert er det at brorskap med de falske tilbedere i Løftets land ikke ble innført ved «en guddommelig befaling» eller som «en religiøs plikt» da Jehova ga følgende rettledning: «Ta deg i vare så du ikke gjør noen pakt med innbyggerne i det land du kommer til, forat de ikke skal bli til en snare blant eder. I skal rive ned deres altere, og I skal slå i stykker deres billedstøtter, og I skal hogge ned deres Astarte-bilder. Du skal ikke tilbe noen fremmed gud; for Herren heter Nidkjær, en nidkjær Gud er han. Ta deg i vare så du ikke gjør noen pakt med landets innbyggere! For de vil drive avgudsdyrkelse og ofre til sine guder, og når de da innbyr deg, så vil du ete av deres offer. Og du vil ta hustruer blant deres døtre til dine sønner, og deres døtre vil drive avgudsdyrkelse med sine guder og få dine sønner til å gjøre det samme.» (2 Mos. 34: 12—16; 5 Mos. 7: 1—6, 16, 25, 26) Religiøse overenskomster med falske tilbedere ble forbudt av Jehova. Selv slike ikke-religiøse forbindelser som ekteskap ble forbudt, fordi de innebar en fare for den sanne tilbeders ustraffelighet.
7. Hva ble følgen da Israel unnlot å rette seg etter denne befalingen?
7 Israelittene ga imidlertid ikke akt på denne befalingen mot å ha religiøs forbindelse og inngå ekteskap med de demondyrkende hedningene i Kanaan, og som følge av det ble de undertrykt og gjort til slaver og var ikke lenger virksomme i Jehovas tjeneste. De gikk på akkord og inngikk overenskomster med de innfødte innbyggere av Løftet land og unnlot å utrydde og ødelegge demonreligionen fullstendig, ja, de kom snarere i trelldom under den. Derfor sa Jehova: «Jeg vil ikke drive dem ut for eder, men de skal bli til brodder i eders sider, og deres guder skal bli til en snare for eder.» (Dom. 2: 3) På grunn av sin uforstandige tolerering av falsk tilbedelse ble israelittene gjennomstunget av demonismens brodder og falt i falske guders snare. Ikke engang Israels viseste menneskelige konge kunne ustraffet ignorere det råd Jehova hadde gitt mot å la seg innvikle i allianser med hedningene. Beretningen om denne konges ulydighet og de fryktelige følger det fikk, finnes i 1 Kongebok 11: 1—11 (Mo):
8. Hvilken sørgelig tilstand ble Salomo drevet inn i på grunn av sin ulydighet på dette punkt?
8 «Nå var kong Salomo glad i kvinner; han hadde syv hundre kongelige hustruer og tre hundre elskerinner. Han giftet seg med mange utenlandske kvinner — moabitter, ammonitter, edomitter, fønikere og hetitter — fra folkeslag om hvilke den Evige hadde advart Israels menn: ‘Dere må ikke blande dere med dem, og heller ikke la dem blande seg med dere, for de vil med sikkerhet forlede dere til å følge sine guder.’ Salomo hang fast ved disse kvinner og elsket dem. Da han ble gammel, holdt han seg ikke til den Evige, sin Gud, med et udelt sinn, som hans far David hadde gjort; hans hustruer forledet ham til å følge. fremmede guder. Salomo gjorde det som var ondt i den Eviges øyne; han fulgte ikke den Evige trofast, som hans far David hadde gjort. For han satte opp alter for Astarte, fønikernes gudinne, og for Milkom, ammonittenes avskyelige avgudsbilde, og for Kamos, Moabs avskyelige avgudsbilde, på en ås øst for Jerusalem. Han gjorde det samme for alle sine utenlandske hustruer, og brente røkelse og ofret til deres guder. Den Evige ble vred på Salomo fordi han lot seg lede vekk fra den Evige, Israels Gud, som to ganger hadde vist seg for ham og gitt ham den befaling at han ikke skulle følge fremmede guder; han lød ikke den Eviges befaling, og derfor sa den Evige til Salomo: ‘Etter som du har et slikt sinn, etter som du ikke har adlydt min pakt og de regler jeg fastsatte for deg, vil jeg rive riket fra deg og gi det til din tjener.’»
9. Hva ble resultatet av Salomos arbeid for å knytte forbindelser mellom religionene, og hvem andre har brakt seg inn i et lignende forhold?
9 Salomo trodde virkelig på nytten av forbindelser mellom religionene, og kastet seg ut i et slikt foretagende i stor målestokk. Dette kan nok ha skaffet ham godvilje hos hans utenlandske hustruer og til en viss grad gitt religiøs fred til hans hjemmeliv, akkurat som felleskirkelige bevegelser i dag kan dempe ned religiøse uoverensstemmelser i en nasjons liv. Men det ga ingen fred med Gud. Ved siden av at han sørget for sine utenlandske hustruers demonguder, forega han at han også tjente Jehova, men han spottet den guddommelige lov: «Du må elske Herren din Gud av hele ditt sinn og hele ditt hjerte og hele din styrke.» (5 Mos. 6: 5, AT) Han holdt seg ikke til Jehovas tilbedelse «med et udelt sinn», men delte sin hengivenhet. Salmisten ga uttrykk for Jehovas syn på slikt da han skrev: «De tvesinnede hater jeg.» Før det troløse Juda falt i 607 f. Kr., ble det uttalt en fordømmelse over dem som «sverger til Jehova og sverger ved Malkam». (Sl. 119: 113; Sef. 1: 5, AS) De var lik mange av de trosretninger i kristenheten i dag som tar Guds og Kristi navn i sin munn, men som lærer demoners lærdommer og praktiserer hedenske seremonier. (Matt. 7: 20—23) Slike mennesker som på felleskirkelig vis heller til begge sider, er hverken varme eller kalde når det gjelder tilbedelsen av Jehova, og til den slags likegyldige mennesker som går på akkord, sier Kristus Jesus: «Jeg kjenner dine gjerninger, at du hverken er kald eller varm. Jeg skulle ønske du var enten kald eller varm. Derfor, fordi du er lunken og hverken er varm eller kald, skal jeg utspy deg av min munn.» — Åpb. 3: 15, 16, NW.
10. Hvilken religiøs enhet rådde på Jesu tid?
10 Da Jesus Messias mange hundre år senere var på jorden, var de jødiske religionsdyrkere splittet opp i forskjellige sekter, men likevel hadde de det felles at de tok Herren Guds navn i sin munn. De sto også sammen om visse politiske og sosiale formål og om det religiøse formål å få brakt Jesus og hans etterfølgere til taushet. Men dette overfladiske samarbeid i visse saker førte ikke til noen virkelig enhet på det viktige område som tilbedelsen er, noe som framgår av at de var splittet og uenige med hverandre selv når de slo seg sammen om et felles formål, å få kvalt den ene sanne tilbedelse. — Ap. gj. 23: 6—10.
JESUS VAR INGEN TALSMANN FOR DET
11. Hva hevder noen i dag angående Markus 9: 38—40?
11 Noen bekjennende kristne sier imidlertid i dag at Jesus selv gikk inn for samarbeid mellom religionene, og til støtte for dette siterer de Markus 9: 38—40 (NW): «Johannes sa til ham: ‘Lærer, vi så en bestemt mann som drev ut demoner ved å bruke ditt navn, og vi prøvde å hindre ham, fordi han ikke var i følge med oss.’ Men Jesus sa: ‘Prøv ikke på å hindre ham, for det er ingen som vil gjøre en kraftig gjerning på grunnlag av mitt navn, som snart etter vil kunne håne meg; for den som ikke er imot oss, er med oss.’» De hevder at dette viser det berettigede i å ha forskjellige religiøse organisasjoner, som hver på sin måte gjør gode gjerninger, og at de, etter som de alle arbeider på grunnlag av Jesu navn, både kan og bør slutte seg sammen i felleskirkelige bevegelser som arbeider til fremme av visse felles, omfattende mål, mens de samtidig lar hver organisasjon ha sin fulle uavhengighet når det gjelder lærespørsmål.
12. Hva er det de som hevder dette, ignorerer og ikke forstår?
12 Når dette skriftstedet blir brukt til støtte for at det finnes forskjellige kirkegrupper og trosretninger, ignorerer man datidens forhold. Ikke alle som trodde på Jesus, fulgte ham sammen med de tolv apostlene. Noen som ønsket å følge med Jesus, ble bedt om å gå tilbake til sitt hjemsted for å vitne om ham der. (Mark. 5: 18—20) Det var derfor ikke nødvendig for denne mannen å følge med Jesus bokstavelig talt, for å være på hans side. Da Jesus sendte sine tolv apostler ut for å forkynne, omfattet hans instrukser ingen rettledning om å opprette menigheter av kristne, og en slik befaling ble heller ikke gitt til de sytti som senere ble sendt ut. (Matt. 10: 1—42; Luk. 10: 1—16) De skulle bare avlegge et vitnesbyrd fra hus til hus og finne troende der. Jesus opprettet ikke den gang menighets-ordningen som en motsetning til synagogene, men han lot synagogene fortsette og lot dem som trodde på ham, være til stede ved gudstjenestene der. Han gikk dit selv og forkynte om Profetene og Loven. Loven sto fremdeles ved makt, og han motarbeidet den ikke. (Matt. 5: 17; Luk. 4: 15—21) Denne unge mannen som forkynte og drev ut demoner på grunnlag av Jesu navn, behøvde derfor ikke å tilhøre den krets som sto Jesus og de tolv apostlene nærmest. At han var atskilt fra dem, innebar ikke at han tilhørte en annen menighet, for den kristne menighet var ikke blitt opprettet på den tiden.
13, 14. Hvordan ble situasjonen forandret etter pinsedagen, og hvilken hendelse viser at en forandring fant sted?
13 Det var først etter pinsedagen at Jesus bygde opp sin åndelige menighet på seg selv som den salvede konge, og da ble det opprettet spesielle menigheter av kristne. Hvis denne unge mannen da ønsket å være en virkelig etterfølger av Kristus, kunne han ikke holde seg borte fra kretsen av kristne mennesker, men måtte slutte seg til en krets av kristne og arbeide sammen med dem for å få utgytelsen av den hellige ånd og de åndelige gaver gjennom eller i nærvær av Jesu apostler. Den tid var forbi da man drev med en individuell forkynnelse og utdriving av demoner, og hvis den unge mannen hadde prøvd på det, ville han med urette ha prøvd å bygge opp en organisasjon av mennesker som etterfulgte ham selv. Om han da brukte Jesu navn til å drive ut demoner, ville det vært urett, og ville fått likså ulykkelige følger som det fikk for Skevas sønner, jøder som brukte Jesu navn uten å bli kristne. Legg merke til at beretningen om deres urette bruk av Jesu navn fortsetter og viser at oppriktige omvendte oppga slike ting som de tidligere hadde drevet med og ble en del av den opprettede kristne menighets-ordning:
14 «Enkelte av de reisende jøder som holdt på med å drive ut demoner, tok seg også fore å nevne den Herre Jesu navn over dem som hadde de onde åndene, og sa: ‘Jeg anklager dere høytidelig ved Jesus som Paulus forkynner.’ Nå var det syv sønner av en Skevas, en jødisk yppersteprest, som gjorde dette. Men som svar sa den onde ånden til dem: ‘Jeg kjenner Jesus, og jeg kjenner til Paulus, men hvem er dere?’ Dermed sprang den mann som den onde ånden var i, på dem, fikk overtaket over to av dem og vant over dem, så de flyktet nakne og sårede ut av dette huset. Dette ble kjent av alle, både av jødene og av grekerne som bodde i Efesus, og en frykt falt på dem alle, og den Herre Jesu navn fortsatte å bli lovprist. Og mange av dem som var blitt troende, kom og bekjente og fortalte åpent om hva de hadde drevet med. Ja, en hel del av dem som hadde drevet med magiske kunster, samlet sine bøker sammen og brente dem opp for alles øyne. Og de beregnet prisen på dem, og fant at de var verdt femti tusen sølvpenger. Således fortsatte Jehovas ord på en mektig måte å vokse og ha framgang.» — Ap. gj. 19: 13—20, NW.
15. Hvordan viser sekter og trosretninger i dag at de er imot Kristus?
15 Eksemplet med denne unge mannen kan derfor ikke brukes for å rettferdiggjøre tilstedeværelsen av de tallrike sekter og trosretninger som opererer i Kristi navn. De er motstandere av Jehovas trofaste vitner som nå forkynner Jesus og hans rike, og når de er imot den minste av disse hans brødre, så er de også imot ham, og bare det at de bruker Jesu navn sikrer dem ikke noen gunstig anerkjennelse som sanne etterfølgere av ham. (Matt. 7: 21; 25: 40, 45) De er lik jødenes religiøse sekter på Jesu tid som brukte Guds navn, men prøvde å spre fårene: «Den som ikke er med meg, han er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.» (Matt. 12: 30) Det gis ingen nøytralitet; en er enten for eller imot. Ingen løse bånd fra felleskirkelige bevegelser kan trekke de to parter sammen.
16. Hvilken Illustrasjon blir tatt opp til behandling?
16 At Kristus Jesus var en motstander av sammensmelting av forskjellige trosretninger, blir kraftig vist av en illustrasjon som han benyttet seg av ved en anledning. Det var enkelte som hadde sagt: «Johannes’ disipler faster ofte og holder bønner, og det samme gjør fariseernes disipler, men dine spiser og drikker.» Til dette svarte Jesus: «Ingen skjærer en lapp ut av en ny ytter-kledning og syr den på en gammel ytter-kledning; hvis han gjør det, da vil den nye lappen rive i stykker, og lappen fra den nye kledningen vil heller ikke passe til den gamle. Og ingen fyller ny vin på gamle skinnsekker; hvis han gjør det, så vil den nye vinen sprenge skinnsekkene, og den vil renne ut, og sekkene vil bli ødelagt. Nei, ny vin må fylles på nye skinnsekker. Ingen som har drukket gammel vin, vil ha den nye; for han sier: ‘Den gamle er god.’» — Luk. 5: 33—39, NW.
17. Hvordan viste denne illustrasjonen tydelig at det ikke skulle være noen sammensmelting av de forskjellige trosretninger?
17 Ved denne illustrasjonen pekte Jesus på at han var i ferd med å innføre en fullstendig ny tingenes ordning, og at den ikke skulle være knyttet til de grupper som fulgte Johannes døperen eller fariseerne. Jesu disipler skulle ikke slutte seg til slike grupper eller rette seg etter deres skikker eller seremonier. Jesus innførte ikke denne nye tingenes ordning for å lappe på eller støtte opp under eller forlenge gamle utslitte religionssystemer som var ferdige til å kasseres. De gamle religionssystemene kunne ikke inneholde den nye tingenes ordning, var ikke gode nok for denne nye ordningen, og kunne ikke bestå side om side med den nye ordningen. I stedet skulle denne nye tingenes ordning gjøre ende på dem. Selv moseloven skulle nagles til en torturpel som noe som var oppfylt og annullert. Akkurat som en ny ytter-kledning ikke skulle bli skåret i stykker, og bli brukt til å lappe gamle utslitte klær med, men forbli hel og ny, og akkurat som ny vin ikke skulle bli fylt på inntørkede gamle skinnsekker som hadde mistet sin elastisitet og som ville komme til å briste, men skulle fylles på helt nye skinnsekker, på samme vis måtte den nye kristne organisasjon ha en helt ny tingenes ordning, en som for all framtid skulle være atskilt fra de gamle religionssystemene som enten hadde slått feil eller som ikke lenger var til noen nytte. Men tilhengerne av disse gamle systemene ville klynge seg til det gamle og si at de var blitt vant til de gamle systemers behagelig tilpassede form og modne alder. For dem var den gamle god; de var tilfreds med sin religion, den hadde vært i familien i lang tid, og de ønsket ikke å gå over til noe nytt. Det finnes derfor et skille som forbyr at den sanne tro kan innlemmes i noen felleskirkelig bevegelse.
18. Hvorfor er det så nødvendig for den sanne tro å holde seg borte fra forsøk på sammensmelting av trosretningene?
18 Kristus Jesus viste i ordelag som ikke er til å misforstå, at han ikke ønsket å inngå noen allianse med sin tids presteskap. I stedet for å oppfordre sine etterfølgere til å slutte seg til dem, sa han: «La dem være. Blinde veiledere er hva de er. Hvis da en blind leder en blind, vil begge falle i en grøft.» (Matt. 15: 14, NW) Ved en annen anledning sa Jesus: «Vær på vakt og pass dere for fariseernes og sadduseernes surdeig.» Da Jesus merket at hans disipler var forvirret og tenkte på bokstavelige brød med surdeig i, opplyste han dem om hva han mente med sitt billedspråk: «‘Hvordan kan det ha seg at dere ikke skjønner at jeg ikke snakket til dere om brød? Men pass dere for fariseernes og sadduseernes surdeig.’ Da forsto de at han ikke hadde sagt de skulle passe seg for surdeigen i brød, men for fariseernes og sadduseernes lære.» Jesus sa også: «Pass dere for fariseernes surdeig, som er hykleri.» Den store fare som denne surdeig av falsk religion kunne utgjøre for den sanne kristne menighet, blir framholdt for oss i følgende ord: «En liten surdeig syrer hele deigen.» (Matt. 16: 6, 11, 12; Luk. 12: 1, NW; 1 Kor. 5: 6; Gal. 5: 9) Den sanne tro holder seg derfor borte fra besmittende forsøk på sammensmelting av trosretningene.
19. Hvilke kjensgjerninger avliver påstanden om at Jesus var en tilhenger av en slik sammensmelting?
19 Hvis Jesus var en tilhenger av å tolerere villfarelsen i taushet, i likhet med våre dagers forkjempere for religiøst samarbeid, hvorfor uttalte han da slike glødende fordømmelser over de skriftlærde og fariseerne, ved å kalle dem hyklere, blinde veiledere, dårer, slike som var vakre utvortes, men skitne innvortes, slanger og ormeyngel som var dømt til ødeleggelse? (Matt. 23: 1—33) Hvis han betraktet brorskap som «en guddommelig befaling» og «en religiøs plikt», hvorfor sa han da til de religiøse lederne: «Dere er fra deres far Djevelen»? (Joh. 8: 44, NW) Ville han gå sammen med dem om å ha en Brorskapsuke? Å anerkjenne dem som sine brødre ville være å anerkjenne deres far som sin far. Han ville aldri blitt med på noen forbrødringsmanøver som ville gjort Djevelen til hans far i stedet for Jehova! Men våre dagers tilhengere av felleskirkelige bevegelser vil ha med alle, som vist av en lederartikkel om «interfaith Day» i USA (en dag for felleskirkelige bevegelser): «Kristen, jøde, muhammedaner, buddhist eller hva vi enn kan være, alle er vi Guds barn, hvor forskjellig vi enn kan oppfatte ham.» (New York Times, 23. september 1951) Men vår oppfatning av Gud er av betydning. En kan bare komme til ham gjennom Kristus. (Joh. 14: 6) Selv bekjennende kristne blir regnet som «uekte barn, og ikke sønner» hvis de ikke vil la seg tukte av Gud så de kommer i samsvar med hans ord. (Hebr. 12: 4—11) De felleskirkelige bevegelsers brede vei, som «alt går» på, er den brede vei som fører til ødeleggelse. — Matt. 7: 13, 14.
20. Hvilket forsøk på sammensmelting av religioner ble gjort flere hundre år etter Jesu tid, og av hvilke bibelske grunner unngikk de kristne det?
20 Flere hundre år etter Jesu tid satte den romerske keiser Konstantin i gang en bevegelse for å smelte sammen alle religioner. Han lot de forskjellige sekter og trosretninger beholde sine mange motstridende oppfatninger, mens de måtte være enige om noen få hovedpunkter, akkurat som det er med de felleskirkelige bevegelser i dag. Bevegelsens formål var å fremme en politisk solidaritet og en religiøs ensartethet. Bare de sanne kristne motsto den, for de visste at de frafalne kristne som lot seg smelte sammen med hedendommen og ga etter for den statsdrevne kampanjen for religiøs enhet, hadde krenket Jehovas ord: «Gå ikke i et ulikt åk med de vantro. For hva har rettferdighet og lovløshet å gjøre med hverandre? Eller hva fellesskap har lys med mørke? Eller hva samklang er det mellom Kristus og Bélial? Eller hva lodd og del har en trofast med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For vi er den levende Guds tempel; akkurat som Gud sa: ‘Jeg skal bo blant dem og gå blant dem, og jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.’ ‘«Kom dere derfor ut fra dem, og skill dere ut,» sier Jehova, «og slutt å røre det som er urent,»’ ‘«så skal jeg ta dere inn.»’» Da skal Jehova være vår Far og vi hans sønner, men ikke ellers. — 2 Kor. 6: 14—18, NW.