Vær på vakt mot griskhet og begjærlighet
SELVE ordene griskhet og begjærlighet har en dårlig klang. Fordi det er så alminnelig utbredt å være grisk eller begjærlig, ser de fleste mennesker ikke på det som noe særlig alvorlig. Guds Ord fordømmer det imidlertid på det sterkeste: «Hva! Vet dere ikke at urettferdige personer ikke skal arve Guds rike? La dere ikke villede. Hverken utuktige mennesker eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn, . . . eller griske personer . . . skal arve Guds rike.» «Utukt og all slags urenhet eller griskhet må ikke engang nevnes blant dere, som det sømmer seg for hellige mennesker.» «Ikke noe utuktig menneske eller noen uren person eller grisk person — som er det samme som en avgudsdyrker — har noen arv i Kristi og Guds rike.» — 1 Kor. 6: 9, 10; Ef. 5: 3—5, NW.
Hvorfor stiller Bibelen griskhet og begjærlighet i klasse med slike grove synder som ekteskapsbrudd, utukt og avgudsdyrkelse? Jo, den gjør det fordi det er alvorlige synder. Det er i høy grad selvisk å være grisk eller begjærlig. En som er grisk, nærer et sterkt og lidenskapelig ønske om å få mer enn hva som kan være rimelig eller nødvendig, eller å få noe som rettmessig tilhører andre. Det er en form for avgudsdyrkelse, for det man begjærlig ønsker seg, det tilber man.
I motsetning til hva mange mener, er begjærlighet ikke bare begrenset til kjærlighet til penger. Begjærlighet gir seg også utslag i en overdreven nytelse av mat og drikke, i en sterk trang til å oppnå ære, berømmelse og makt og i et overdrevent seksuelt begjær.
Kjærlighet til penger
Den mest alminnelige form for griskhet er kanskje kjærlighet til penger eller ønsket om å oppnå store, materielle fordeler. Den kan få mennesker til å undertrykke andre, slik for eksempel ågerkarer gjør som forlanger ublu renter av et lån. Den kan få mennesker til å snyte og bedra, til å stjele og til og med til å begå mord. En grisk persons øyne blir ikke mette av rikdom. (Pred. 4: 8) Mange mennesker har latt griskhet ødelegge den sannhetens sæd som er blitt plantet i dem: «Og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og attrå etter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt.» — Mark. 4: 19.
Salmisten kom med følgende formaning: «Stol ikke på vold [bedrageri, NW], og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det!» Også Paulus advarer: «Men de som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner. Men du, Guds menneske, fly disse ting.» Ja, husk at «gods [verdifulle ting, NW] hjelper ikke på vredens dag», på Jehovas vredes dag i Harmageddon. — Sl. 62: 11; 1 Tim. 6: 9—11; Ordspr. 11: 4.
Bibelen inneholder flere advarende eksempler på hvordan det går med slike som er pengegriske, som for eksempel Akan, Gehasi og Judas. Akan viste hvor grisk han var da han til tross for Jehovas uttrykkelige befaling tok bytte i Jeriko, noe som han ble steinet til døde for. Gehasi, Elisas tjener, forsøkte å oppnå personlige fordeler av at hans herre hadde helbredet den syriske general Na’aman, noe som førte til at Gud slo ham med spedalskhet. Judas gikk og hengte seg etter at han hadde solgt sin Herre for 30 sølvpenger. — Jos. 7: 1—26; 2 Kong. 5: 20—27; Matt. 27: 5.
Mat og drikke
Overdreven nytelse av mat og drikke er også en form for begjærlighet. En som har denne tilbøyelighet, mangler kjærlighet både til seg selv og andre, og det er høyst sannsynlig at han blir en fråtser og en dranker. Vi får det vise råd: «Vær ikke blant vindrikkere, blant dem som fråtser i kjøtt! For drankeren og fråtseren blir fattig, og søvn kler mannen i filler.» «Og drikk eder ikke drukne av vin, for i det er det ryggesløshet, men bli fylt av Ånden.» — Ordspr. 23: 20, 21; Ef. 5: 18.
Særlig de som har ansvarsfulle stillinger, blir advart mot denne form for begjærlighet, da det hindrer dem i å ta vare på sine plikter på en rett måte: «Det sømmer seg ikke for konger, Lemuel, det sømmer seg ikke for konger å drikke vin, heller ikke for fyrster å drikke sterk drikk, for at de ikke skal drikke og glemme hva der er lov, og forvende retten for alle arminger.» «Lykkelige land som har en konge av edel ætt, og hvis fyrster holder måltid i sømmelig tid, som menn og ikke som drankere!» — Ordspr. 31: 4, 5; Pred. 10: 17.
En slik begjærlighet vil føre til at man blir overvektig og likegyldig med hensyn til sin oppførsel og tjeneste for Gud. Esau var en slik begjærlig person. Da han kom sulten hjem fra jakt, var han så grådig etter å få en rett linser som hans bror hadde tilberedt, at han villig solgte sin førstefødselsrett. «Gi akt på . . . at ikke noen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett.» — Heb. 12: 15, 16.
Ære og berømmelse
Det er naturligvis ikke galt å ha materielle eiendeler, mat og drikke, og det er heller ikke noe galt å ønske å bli æret og få et godt navn. Men når man ønsker seg noe av dette til overmål, eller søker å oppnå det på andres bekostning, da er det en form for begjærlighet. I Ordspråksboken blir visdommens vei anbefalt som den vei som fører til ære. De stolte får imidlertid aldri nok ære. De er rede til å røve fra andre og til og med fra Gud for å oppnå ære. «Å ete for meget honning er ikke godt, og det at folk søker sin egen ære, er det ære?» «La en annen rose deg og ikke din egen munn, en fremmed og ikke dine egne lepper.» Ved en anledning var det nødvendig for Jesus å irettesette to av sine apostler, da de uttalte ønsket om å få de fremste plasser i hans rike. En slik anmodning la for dagen en tilbøyelighet til begjær etter ære. — Ordspr. 25: 27, NW; 27: 2; Mark. 10: 40—45.
Begjær etter ære får en til å skryte og fører til misunnelse, strid og forvirring. I stedet for å søke vår egen ære skulle vi «kappes om å hedre [ære, NW] hverandre». Ja, derfor bør det være slik at vi «ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn [oss] selv, og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste». La oss derfor «ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre og bærer avind imot hverandre». — Rom. 12: 10; Fil. 2: 3, 4; Gal. 5: 26.
Haman viste at han var begjærlig etter å bli æret, da han forlangte at alle skulle bøye seg for ham. Men hvor ille gikk det ikke med ham! De religiøse ledere på Jesu tid var også begjærlige etter å oppnå ære, noe som også kan sies om en del av deres etterfølgere i våre dager. De pådro seg Jehovas mishag ved en slik innstilling, og utsatte seg for å bli ødelagt av ham. — Ester 6: 6; 7: 10; Luk. 16: 15.
Makt
Stolthet kan få noen mennesker til å strebe etter å oppnå ære og berømmelse, mens den kan få andre til å bli begjærlige etter makt. Store forretningsmenn liker å bygge opp store bedrifter og organisasjoner fordi det gir dem en følelse av å ha makt. Andre liker å samle seg penger og andre rikdommer på grunn av den makt dette gir dem. Mange politikere, særlig diktatorer, er begjærlige etter å få makt. De liker at andre mennesker skjelver for dem. Salmisten ba Gud om å ta seg av slike da han sa: «Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.» Til Jehovas fastsatte tid vil slike maktbegjærlige mennesker forsvinne: «Jeg så en ugudelig som var veldig [en tyrann, NW] og utbredte seg som et grønt tre som ikke er flyttet; men han forsvant, og se, han var ikke mer, og jeg søkte etter ham, men han fantes ikke.» — Sl. 10: 18; 37: 35, 36.
Det hender undertiden at en eller annen i en kristen menighet streber etter å få en fremtredende stilling, ikke fordi han ønsker å ære Jehova Gud og tjene sine brødre, men på grunn av den følelse av å ha makt det vil gi ham å ha en slik stilling. I familiekretsen kan maktbegjærlighet gi seg utslag i hustruens ønske om å dominere. Kong Ussias som var en dyktig hærfører, ble maktbegjærlig. Han var ikke tilfreds bare med sine kongelige rettigheter, og dristet seg derfor til å tilta seg rettigheter som bare tilkom prestene. For denne formastelighet ble han slått med spedalskhet. Det mest iøynefallende eksempel på en som lar seg drive av maktbegjær, er Satan selv. Hans motto er: Herske eller ødelegge. Jehova vil imidlertid sørge for at Satan selv blir ødelagt. — 2 Krøn. 26: 16—21; Åpb. 20: 1—3, 10.
Urenhet, løsaktig oppførsel
Til slutt kan nevnes begjærlighet i form av overdreven tilfredstillelse av kjønnsdriften. Også når det gjelder dette, blir noe som i seg selv er godt og rett, nemlig det ekteskapelige samliv, nedverdiget enten ved overdrivelser eller ved at det foregår i ulovlige former. Dette er en av de vanligste former for begjærlighet og den vanskeligste å beherske. Det fører til at noen ektemenn overser formaningen om å elske sin hustru som seg selv. Andre utslag av denne form for begjærlighet er interessen for pornografiske bilder og bøker, og det å se på et annet menneske med begjær: «Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» Derfor fikk den unge forkynneren Timoteus dette råd: «Fly ungdommens lyster.» — Matt. 5: 28; 2 Tim. 2: 22.
Det var uten tvil denne form for begjærlighet Jakob hadde i tankene da han skrev: «Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblant eder? Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders lemmer? I attrår, og har ikke; I slår i hjel og bærer avind, og kan ikke få; I ligger i strid og ufred. I har ikke, fordi I ikke ber; I ber og får ikke, fordi I ber ille, for å øde det i eders lyster.» — Jak. 4: 1—3.
Botemidlet
Hva er så botemidlet? Først må man bli klar over sine svakheter, ikke skryte av dem og heller ikke ta dem lett eller til stadighet unnskylde dem. Man må gå inn for å overvinne alle tilbøyeligheter til griskhet eller begjærlighet som man har arvet eller tilegnet seg fra sine omgivelser. Husk at små ting kan føre til større ting, og hvis vi ikke går inn for å undertvinge tilbøyeligheten til å være grisk og begjærlig, vil den før eller senere føre til at når vi blir utsatt for fristelse, går det galt med oss.
Det var for eksempel en forretningsmann som var glad i penger, og som benyttet enhver anledning til å foreta «smarte» transaksjoner. Han var dyktig, men hans selviskhet, hans begjærlighet og griskhet fikk ham en dag til å begå en alvorlig feil som førte til at han ble utstøtt av den kristne menighet han tilhørte. Et annet eksempel er den tilsynelatende modne kristne forkynneren hvis svakhet var urene tilbøyeligheter, noe som blant annet ga seg til kjenne ved arten av de bildene han hadde hengende i sitt hjem. En dag ble han utstøtt på grunn av umoral.
La oss derfor være på vakt mot de første små tegn på begjærlighet og gi akt på Jesu advarsel: «Om din hånd frister deg, da hogg den av! det er bedre at du går vanfør inn til livet enn at du har dine to hender og kommer i helvete [Gehenna, NW] i den uslokkelige ild.» — Mark. 9: 43.
Vår himmelske Far har sørget rikelig for oss når det gjelder hjelp til å undertvinge begjærligheten i våre lemmer. Det er til stor hjelp for oss å studere hans Ord og å be om å få hans hellige ånd. Benytt deg av den hjelp som Guds synlige organisasjon tilbyr, ved trofast å komme på menighetens møter og ta del i dem. Frykt Jehova, for det vil hjelpe deg til å hate det som er ondt. Når du tar til deg kunnskap og handler i samsvar med den, vil du styrke din tro. En sterk tro vil hjelpe deg til å overvinne kjærlighet til penger, for den vil få deg til å sette din lit til Jehova Gud i stedet for til usikre rikdommer. — Ordspr. 8: 13; 1 Tim. 6: 17—19.
Alle trenger i særdeleshet til å framelske den åndens frukt som kalles selvkontroll. Vær våken overfor anledninger til å utvise selvkontroll i små ting, i din tale, i dine spise- og drikkevaner, og du vil oppdage at det vil bli lettere å utvise selvkontroll i større og vanskeligere ting. Det var dette Paulus gjorde: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom.» — 1 Kor. 9: 27.
Det er to ting som er en særlig god hjelp for en i denne henseende, og det er å ha et håp og vise kjærlighet. Når man har håpet om rettferdighetens seier og velsignelsene i Guds nye verden klart for seg, vil man bli i stand til på rette måte å kunne bedømme de ting i denne verden som så lett kan vekke ens selviske ønsker. (1 Joh. 2: 15—17) Framfor alt er det det å elske Gud av hele sitt hjerte og sinn, sin sjel og styrke og sin neste som seg selv, som vil hjelpe en til å utvise den selvkontroll som er nødvendig for å overvinne enhver tilbøyelighet til griskhet og begjærlighet. — Mark. 12: 30, 31.
Vær derfor forstandig. Vær på vakt mot griskhet og begjærlighet hvis du vil leve.