Ekteskapet — en ordning som æres i Guds Ord

«Ekteskapet være i akt og ære hos alle!» — Heb. 13: 4.

 1. Hvordan reagerte Adam da han fikk se sin ektefelle for første gang, og hvorfor kunne deres ekteskap ha vært en endeløs glede for dem?

DET å inngå ekteskap burde være en lykkelig begivenhet for en mann og en kvinne. Det var en lykkelig begivenhet for det første menneskepar. Da Adam, tydeligvis etter å ha ventet en tid, endelig fikk se den kvinne som skulle være hans ektefelle, utbrøt han poetisk: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» (1 Mos. 2: 23) Deres ekteskap kunne ha vært en endeløs glede for dem, for det hadde deres Skaper lagt alt til rette for.

 2. a) Kan ekteskapet være en kilde til lykke under ufullkomne forhold? (Ordspr. 5: 18) b) Hvilke følelser blir et bryllup forbundet med i Jeremias 7: 34 og Esaias 62: 1, 5?

² Til og med nå, under de ufullkomne forhold som er en følge av at det første menneskepar forkastet Guds overherredømme, kan ekteskapet være en kilde til sann lykke hvis partene gjør seg oppriktige anstrengelser for å omsette Bibelens prinsipper i praksis. Både i de hebraiske og i de kristne greske skrifter blir brylluper ofte omtalt som gledelige begivenheter for Guds tjenere. (1 Mos. 24: 67; Høys. 3: 11; Joh. 3: 29) Da Jehova forutsa den ødeleggelsen som skulle komme over det troløse Jerusalem, sa han: «Jeg lar fryds røst og gledes røst, brudgoms røst og bruds røst bli borte i Judas byer og Jerusalems gater; for til en ørken skal landet bli.» (Jer. 7: 34) Ja, det at det ikke skulle være brylluper, var en av grunnene til at glede og fryd ville bli borte når landet ble til en ørken. Men da Jehovas profet talte om at Israel skulle føres tilbake fra fangenskapet, sa han om Jerusalem: «Som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg.» — Es. 62: 1, 5.

EN ORDNING SOM SKAL HOLDES I AKT OG ÆRE

 3. a) Hvorfor skulle ektesengen være usmittet? b) Hva er den eneste bibelske skilsmissegrunn?

³ I betraktning av at ekteskapet er innstiftet av Gud, og at Gud har gitt denne ordningen sin velsignelse, er det lett å forstå hvorfor apostelen under inspirasjon ga hebreerne følgende formaning: «Ekteskapet være i akt og ære hos alle, og ektesengen usmittet! for horkarler og ekteskapsbrytere skal Gud dømme.» (Heb. 13: 4) Det finnes en meget god grunn til å holde ektesengen usmittet. Etter at Jesus hadde pekt på at Gud hadde skapt mannen og kvinnen, sa han at Gud i den forbindelse hadde uttalt: «Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.» Han viste derved at de ordene som står nedtegnet i 1 Mosebok 2: 24, ikke ble uttalt av Adam, men av Jehova Gud. Jesus sa videre om det ekteskapelige forhold at «det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille». Han hevdet at den eneste skilsmissegrunn som Gud godtok, var «utukt» (gresk: por·neiʹa, som betyr urett seksuell omgang med et annet menneske eller endog seksuell omgang med et dyr). — Matt. 19: 3—9, NW.

 4. Hvordan ser Jehova Gud på en manglende respekt for ekteskapet som en varig ordning?

⁴ Jehova Gud er derfor meget interessert i den holdning hans skapninger inntar til den guddommelige ekteskapsordning. Ekteskapet bør med rette vare livet ut, og først bli oppløst når en av ektefellene dør. (Rom. 7: 2, 3) Gud advarte sine tjenere i Israel mot å ta ekteskapet lett: «[Jehova] har vært vitne mellom deg og din ungdoms hustru, som du har vært troløs mot, enda hun er din ektemake og din hustru som du har inngått pakt med. . . . men I skal ta vare på eders liv, og mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs! For jeg hater skilsmisse, sier [Jehova], Israels Gud.» (Mal. 2: 14 16) Ja, «horkarler og ekteskapsbrytere skal Gud dømme» og også dem som med urette lar seg skille av selviske grunner. De som trer inn i ektestanden, bør derfor være klar over hvilket alvorlig og stort ansvar de påtar seg. Han som har innstiftet ekteskapet, venter at hans tjenere ærer det og bidrar til at også andre holder det i akt og ære.

 5. a) Hvordan bør en kristen ektemann behandle sin hustru? b) Hvordan blir en manns forhold til Jehova Gud berørt av at han unnlater å behandle sin hustru på en rett måte?

⁵ Jehova Gud omtaler en manns hustru som hans «ektemake». Kristne ektemenn kan ikke ære ekteskapsordningen uten å ære sin ektemake. Ifølge apostelen Peters veiledning skal de vise sine hustruer ’ære, da de óg er medarvinger til livets nåde, for at deres bønner ikke skal hindres’. (1 Pet. 3: 7) En kristen ektemann som ærer sin ektefelle, gjør det ikke bare ved sin hensynsfulle opptreden, men spesielt ved å være lojal mot deres ekteskap. Han bør alltid betrakte det som en hellig plikt å bevare det. Hvis han forsømmer å vise sin hustru den vennlighet og forståelse han skylder å vise, vil hans bønner bli hindret, og dette er selvfølgelig i langt høyere grad tilfelle hvis han på noen måte er illojal mot sin ektefelle og viser utilbørlig interesse for andre kvinner. (Ordspr. 5: 15—21) En som ikke viser sin hustru tilbørlig ære, vanærer derved ekteskapsordningen og dens Skaper. En ektemann som holder ordningen i akt og ære, vil på den annen side elske sin hustru som sitt eget legeme og til og med være villig til å gi sitt liv for henne. — Ef. 5: 25, 28—33.

 6. a) Hva fordrer Guds Ord av en kristen hustru? b) Hvilke velsignelser får en hustru som følger Bibelens veiledning?

⁶ Slik er det også med en kristen hustru. Hun underordner seg under sin ektemann og viser at hun betrakter ham som sitt overhode, på samme måte som den kristne menighet «underordner seg under . . . Kristus». Hun viser ham ikke bare respekt, men «dyp respekt» (NW). (Ef. 5: 22—24, 33) Hvis en slik respekt holder henne tilbake fra å tale foraktelig til ham eller om ham, hvor meget mer bør den ikke da holde henne tilbake fra å være illojal og vise utilbørlig interesse for en annen mann ved å delta i en mer eller mindre alvorlig flørt. Hun kan aldri ære Gud ved å vanære sin ektemann eller deres ekteskapelige forhold. (Ordspr. 2: 16, 17) Hvis hun derimot ’elsker sin mann og sine barn, er ren og huslig’ og legger for dagen en ’saktmodig og stille ånd’, er hun virkelig som et kostelig smykke som bringer pris til Jehova Gud. Hun vil vinne sin manns varige kjærlighet og bidra til at han nyter høy aktelse blant sine likemenn. — Ordspr. 31: 10—12, 23, 26—31; Tit. 2: 4, 5; 1 Pet. 3: 1—4.

HVORDAN ET EKTESKAP BLE GYLDIG I BIBELSK TID

 7. Hva viser Bibelen med hensyn til hvordan et ekteskap ble inngått i fortiden?

⁷ Hvordan ble et ekteskap inngått i bibelsk tid? Et giftermål var først og fremst et familie- eller stammeanliggende. Verdslige myndigheter hadde ikke noe med det å gjøre og betraktet det heller ikke som sin sak å godkjenne ekteskapet eller gjøre det gyldig. Det var imidlertid knyttet visse formaliteter til inngåelsen av et ekteskap. Det var vanlig at familieoverhodene fikk i stand en overenskomst om ekteskapet. (1 Mos. 34: 4, 6, 8—10) I det minste måtte en beiler søke samtykke hos faren til den piken han ønsket å gifte seg med, slik Jakob gjorde da han ble forelsket i Rakel. (1 Mos. 29: 18—20) Piken kunne bli spurt om hun var villig til å inngå ekteskap, slik tilfelle var da Rebekka ble utsett som hustru for Isak. (1 Mos. 24: 8, 58) Det var vanlig å betale en festegave til brudens far, som ville gå glipp av sin datters tjenester. — 1 Mos. 34: 11, 12; 2 Mos. 22: 16, 17.

 8. Hvordan ble det i fortiden gjort offentlig kjent at en mann og en kvinne inngikk ekteskap?

⁸ Like lite som i Eden var bryllupet forbundet med en spesiell seremoni eller preken som skulle gi vielsen et preg av høytid. Brudgommen gikk gjerne til brudens hjem og ledet henne gjennom gatene til sitt eget hjem. Derved ga han offentlig til kjenne at han tok henne til hustru. (Matt. 1: 20, 24) Hun hadde sannsynligvis stelt seg spesielt for anledningen — badet, parfymert seg med olje og kanskje tatt på seg en hvit kjortel, belte og smykker. (Sl. 45: 13—15; Es. 49: 18; 61: 10; Jer. 2: 32) Langs gatene sto det ofte folk som prøvde å få et glimt av de nygifte, og det var særlig unge jomfruer som møtte fram og viste sterk interesse og begeistring for bryllupet. (Jer. 7: 34; Matt. 25: 1—6) Når brudgommen kom fram til sitt hjem, kunne det bli holdt en bryllupsfest med mange innbudte gjester, som deltok i gleden, og de hadde også kledd seg på en passende måte for anledningen. — 1 Mos. 29: 22; Matt. 22: 2, 3, 11; 25: 10.

 9. Hva burde være den sterkeste grunn til å vise troskap i det ekteskapelige paktsforhold, og hvorfor?

⁹ Ved alt dette ga både brudgommen og bruden åpent til kjenne at de trådte inn i et ekteskapelig paktsforhold og påtok seg det ansvar dette medførte. I senere tider later det til at ekteskapene ble registrert. Men noe som var viktigere enn at andre mennesker var vitne til en slik forening, var parets egen erkjennelse av at Jehova Gud hadde kjennskap til den overenskomst de hadde inngått. Dette burde i høyere grad enn noe annet være en kraftig spore for dem til å være lojale mot hverandre. Det burde få dem til å bestrebe seg på å holde sitt ekteskap rent og usmittet, og det burde få dem til å ha dyp respekt for alle andres ekteskap. — Se 1 Mosebok 20: 1—7; 39: 7—9; Job 31: 9—12; Ordspråkene 6: 23—35.

EKTESKAPET ÆRES VED AT DET BENYTTES SOM ILLUSTRASJON PÅ GUDDOMMELIGE ORDNINGER

10, 11. Hvordan blir forskjellige trekk ved trolovelse og ekteskap i fortiden brukt som illustrasjon på forholdet mellom Jesus Kristus og hans medregenter i Riket?

¹⁰ Alle disse trekk ved ekteskapet blir på en fin måte benyttet i Guds Ord som en illustrasjon og et symbol på forholdet mellom Guds Sønn og dem som blir hans medregenter i Riket. (Åpb. 21: 2, 9, 10) Når det gjelder denne «brudeklassen», som består av Jesu salvede etterfølgere, viser Bibelen at det er Faderen, Jehova Gud, som utvelger den for sin Sønn, og at den er kjøpt for en meget høy pris, nemlig livet til den Sønn som blir dens åndelige ektemann, og som hadde så stor kjærlighet at han var villig til å dø for den. (Joh. 13: 1; Ef. 5: 25—27) Liksom Rebekka sa seg villig til å inngå ekteskap da hun ble spurt, erklærer også medlemmene av brudeklassen at de er villige til å ’følge Lammet hvor det går’. (Åpb. 14: 1, 4) Mens de er på jorden, betrakter de seg som trolovet og går inn for å være som en «ren jomfru» ved å holde seg uplettet av verden og ha en udelt hengivenhet og lojalitet. (2 Kor. 11: 2) De bevarer sin lojalitet mot Kristus Jesus under de hardeste prøver og de største fristelser. De ikler seg en ny personlighet som gjenspeiler deres himmelske brudgoms tiltalende egenskaper, og ved sine rettferdige gjerninger bevarer de en ren stilling, som kan sammenlignes med rene, hvite klær. — Kol. 3: 9, 10, 12—14; Åpb. 19: 7, 8.

¹¹ I sin tid vil brudgommen, som nå er en himmelsk Konge, komme og ta dem hjem til sine himmelske boliger. Denne begivenhet er forbundet med en gledesfest. (Joh. 14: 2, 3; Åpb. 19: 9) Da han innstiftet høytiden til minne om sin død, lot han medlemmene av sin brudeklasse forstå at de aldri måtte glemme ham eller slutte å elske ham, men huske at han ga sitt liv for dem’. (1 Kor. 11: 25, 26) Når de til slutt blir forent med Guds Sønn, vil de være hans medarbeidere og under hans ledelse være delaktig i det privilegium å utstrekke Rikets styre over jorden og utøse dets velsignelser over menneskene, som blir Kongens barn. — Åpb. 5: 9, 10; 20: 4, 5; se også Esaias 9: 6, 7.

12. Hvorfor bør forholdet mellom Jesus Kristus og hans salvede etterfølgere være en sterk spore for menneskene til å holde ekteskapet i akt og ære?

¹² Gud har altså funnet det passende å bruke visse trekk ved ekteskapet som et bilde på noe som er av største betydning for oss. Dette er også en god grunn til at vi bør holde ekteskapet i akt og ære. Hvis vi ikke gjør det, vanærer vi faktisk forholdet mellom Kristus Jesus og hans salvede etterfølgere og kaster et dårlig lys over de velsignelser som deres fruktbringende forhold vil skjenke menneskeheten som et hele.

INGEN OPPMUNTRING TIL SKILSMISSE

13. a) Oppmuntrer Jehovas lover på noen måte til skilsmisse? b) Hva kan vi lære om ekteskapet av Jehovas forhold til fortidens Israel?

¹³ Det er sant at Jehovas lover tillot skilsmisse. Men Gud viser at han aldri oppmuntrer til en slik handling. Tvert imot, han oppfordrer menneskene til å gjøre seg oppriktige og vedvarende anstrengelser for å bevare ekteskapet. Jehova benyttet ekteskapet som et bilde også da han framstilte det som om han var gift med Israels folk, ettersom han hadde inngått en pakt med dem. (Jer. 31: 31, 32) Han hadde kjøpt dem fri fra trelldommen i Egypt. (5 Mos. 9: 26) I sitt forhold til Israel var Jehova alltid lojal. Han viste aldri hengivenhet for noen andre folk og trådte ikke inn i noe forhold til dem. Ikke engang da Israel viste seg å være opprørsk, var Jehova snar til å forkaste folket. I sin kjærlighet la han for dagen en utrolig overbærenhet og langmodighet. Da Jehova ’skilte’ seg fra det folk som kunne sammenlignes med en hustru som hadde begått ekteskapsbrudd, skjedde det først etter at han gjennom flere hundre år hadde anstrengt seg for å holde ekteskapet sammen. — Es. 50: 1; Jer. 3: 8.

14. Hva bør gifte mennesker bestrebe seg på i betraktning av hvordan Jehova forholdt seg overfor Israel?

¹⁴ Ingen kan derfor si at Gud forlanger mer av oss enn han selv er villig til å yte, når han formaner oss til å gjøre oss de største anstrengelser for å holde ekteskapet i akt og ære og bestrebe oss på å bevare det. Han finner selvfølgelig aldri behag i noen som søker en unnskyldning for å oppnå skilsmisse av selviske grunner. Den respekt, beundring og kjærlighet vi nærer for Jehova, og vårt ønske om å oppnå hans gunst og godkjennelse, bør få oss til å ta avstand fra alt som kan bringe vårt eget eller andres ekteskap i vanry. Derved vil vi aldri kaste et uheldig lys over den omstendighet at Gud benytter ekteskapet som en illustrasjon med tanke på sine egne handlinger og gjennomføringen av sin hensikt

EKTESENGEN SKAL VÆRE USMITTET

15. Hvordan stiller Bibelen seg til den ekteskapelige skyldighet?

¹⁵ Ekteskapets grunnleggende hensikt er at det skal settes barn til verden. (1 Mos. 1: 27, 28) Men Guds Ord viser likevel at hans tjenere ikke er forpliktet til å begrense sin kjønnslige omgang utelukkende til det å frambringe barn. Slik omgang kan med rette dekke følelsesmessige og fysiske behov og være en stadig tilbakevendende kilde til glede for et ektepar. (1 Kor. 7: 1—5) Flere skriftsteder antyder at den kjærlighetslek som innleder kjønnsakten, er noe ærbart. (Ordspr. 5: 18, 19; 1 Mos. 26: 8, 9) Men ektefolk må være på vakt for å unngå at deres ekteskapelige samliv blir fordervet. Hvis utemmede lidenskaper får ta overhånd, kan dette skje. Hvordan?

16. Hva må gifte mennesker unngå i sitt samliv hvis de skal holde sitt ekteskap i akt og ære?

¹⁶ Enkelte ektepar som har søkt større spenning, har etterlignet perverse handlinger som er utbredt blant homoseksuelle, som ikke kan forenes på en naturlig eller normal måte, nemlig oral og anal kopulasjon. Da apostelen Paulus under inspirasjon skrev om forholdene på sin tid, sa han at de homoseksuelle ’vanæret sine legemer seg imellom, ved skammelige lyster, ved at de forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på seg selv det vederlag for sin forvillelse som rett var’. (Rom. 1: 24 27) Når gifte par etterligner homoseksuelle metoder, er det så visst ikke til ære for ekteskapet. Tvert imot; de vanærer det og opphøyer selviske lidenskaper, og ektesengen taper sin renhet.a

17. Hva bør et ektepar la seg lede av i sitt samliv?

¹⁷ Bortsett fra handlinger som helt opplagt er usedelige, i likhet med de ovennevnte, må de kristne la seg lede av sin samvittighet når de hengir seg til den kjærlighetslek som innleder kjønnsakten. Men det er naturligvis forstandig å unngå å komme så nær de ovennevnte usedelige handlingene at en lett kunne komme til å miste selvbeherskelsen og å gi seg av med dem. — Jak. 1: 14, 15.

18. Hvilke fordeler har det å handle i overensstemmelse med Guds Ords prinsipper i det ekteskapelige samliv?

¹⁸ De som handler i overensstemmelse med de høye prinsipper i Guds Ord, forliser ikke det aller minste av de gleder og den lykke som ekteskapet kan føre med seg. Tvert imot, den gagnlige virkningen av en slik handlemåte forsterker disse gledene og gjør dem mer tilfredsstillende og berikende ved at ektefellene framelsker sann kjærlighet, ømhet og uselvisk hengivenhet. Ja, «[Jehovas] befalinger er rette, de gleder hjertet; [Jehovas] bud er rent, det opplyser øynene; . . . de er kosteligere enn gull . . . og søtere enn honning, ja honning som drypper av kakene.» — Sl. 19: 9, 11.

[Fotnote]