Hold ekteskapet i akt og ære overfor Gud og mennesker

’Vi anbefaler oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn.’ — 2 Kor. 4: 2.

 1. a) Hva bør de kristne være opptatt av når det gjelder deres ekteskap? b) Hvilke spørsmål kan oppstå i forbindelse med de borgerlige myndigheter? (Mark. 12: 17)

HVIS Guds menighet skal fortsette å nyte hans gunst, er det viktig at ekteskapet holdes i akt og ære blant dem som utgjør den. (Heb. 13: 4) Hver enkelt kristen som er gift, bør være sterkt interessert i at hans eller hennes ekteskap er ærbart både i Guds og menneskers øyne. I denne forbindelse oppstår følgende spørsmål: I hvilken grad kommer menneskelige myndigheter, politiske og borgerlige myndigheter, inn i bildet? Er et ekteskaps gyldighet helt og holdent avhengig av at de borgerlige myndigheter anerkjenner det, og er deres gyldighetsstempel avgjørende for hvordan Jehova Gud, som har innstiftet ekteskapet, ser på det?

 2. Hvilke juridiske formaliteter i forbindelse med inngåelse av ekteskap ble ikke krevd i Guds lov til Israel?

² I den foregående artikkel har vi sett at et giftermål blant dem som levde da den hebraiske del av Bibelen ble til, opprinnelig var et familie- eller stammeanliggende. Da Israels folk ble dannet, ga Gud dem sin lov, som inneholdt mange bestemmelser om ekteskapet, blant annet forbud mot blodskam, forordninger som regulerte ekteskapelige forpliktelser, og lignende bestemmelser. (3 Mosebok, kapitlene 18 og 20) Det var imidlertid ikke noe påbud om at et par måtte ha et dokument eller en tillatelse fra prestene eller de israelittiske myndigheter for å kunne gifte seg, eller om at en representant for prestene eller myndighetene skulle være til stede ved vielsen for at den skulle være gyldig. Nei, så lenge Guds lov ble overholdt, ble et ekteskap godtatt som gyldig og ærbart i det lokalsamfunn hvor ekteparet bodde.

 3. Ble israelittenes ekteskaps- og skilsmisseordning forandret da de kom under fremmede makters herredømme?

³ I tidens løp kom Israels folk under fremmede makters herredømme — de ble underlagt Babylon, Medo-Persia, Hellas og Romerriket. Hvilken innvirkning fikk dette på israelittenes ekteskapsordning? Av de historiske opplysninger som foreligger, ser det ut til at den fortsatte omtrent som før, og at dette ble godtatt av de nasjoner som hadde herredømme over dem. Selv når israelittene var underlagt andre, ser det ut til at tvistemål, for eksempel spørsmål som hadde med skilsmissesaker å gjøre, i det store og hele ble avgjort av jødenes eldste og deres domstoler. Men hvis en israelitt brakte en ekteskapstvist inn for en av herrefolkenes domstoler, måtte han selvfølgelig vente at den skulle avgjøre saken på grunnlag av sin egen ekteskapslovgivning.

 4. Hvilken hensikt tjente registreringen av ekteskap til å begynne med?

⁴ Det antas at det i senbibelsk tid ble alminnelig å registrere ekteskapene, men det later ikke til at det finnes klare beviser for dette. I alle fall virker det som om en eventuell registrering av et ekteskap først fant sted etter at ekteskapet var trådt i kraft. De borgerlige myndigheter registrerte altså ekteskap som allerede var inngått, og vurderte ikke de moralske sider ved ekteskapet.

 5. a) Hvordan forholdt det seg med ekteskapsstiftelser i de første århundrer etter at den kristne menighet ble opprettet? b) Når begynte de borgerlige myndigheter å interessere seg for ekteskap og ekteskapelige forhold?

⁵ Hvordan forholdt det seg i de første århundrer etter at den kristne menighet ble opprettet? Det ser ut til at ekteskapet fortsatt hovedsakelig ble betraktet som et familieanliggende, akkurat som i Israel. Og like lite som i Eden og blant israelittene (og faktisk blant de fleste folk på den tiden) var det noe krav at en religiøs eller borgerlig myndighet skulle gi tillatelse til at ekteskapet ble inngått, eller være til stede for å gjøre det gyldig og ærbart.a Det ser ut til at de borgerlige myndigheter ikke interesserte seg for ekteskapet eller de ekteskapelige forhold før den ene eller begge ektefellene kom til dem for å få en rettslig avgjørelse i tvistemål. Da ville de enten bekrefte eller benekte ekteskapets gyldighet, alt etter hvorvidt det var i overensstemmelse med deres lover. (Romerretten godtok for eksempel ikke ekteskap mellom brødre og søstre.)

 6. a) Hva var det som først og fremst var bestemmende for de ekteskapelige forhold i den kristne menighet? b) Bør de oppfatninger som gjelder der hvor de kristne bor, ha noen som helst betydning for deres ekteskap?

⁶ Ikke desto mindre var det nødvendig å rette seg etter Guds lov hvis ens ekteskap skulle bli betraktet som ærbart innen den kristne menighet. Da apostelen Paulus fikk høre at en mann i menigheten i Korint ’holdt seg til sin fars hustru’, nølte han for eksempel ikke med å fordømme dette som «utukt» (UO). Han påpekte også at menighetens medlemmer skulle være våken for de normer som ble fulgt der hvor de bodde, for han sa at den slags «ikke engang nevnes blant hedningene». — 1 Kor. 5: 1, 2.

7, 8. a) Hvorfor er den kristne menighet med rette interessert i de ekteskap som er inngått blant dens medlemmer? b) Hva sier historien i denne forbindelse om de første kristne?

⁷ Den kristne menighet betraktet seg selv som et ’samfunn av brødre’ som til sammen utgjorde «Guds hus». Uttrykket «hus» har her betydningen «husfolk» eller husstand, noe som framgår av slike skriftsteder som Matteus 10: 12, 35, 36; Apostlenes gjerninger 16: 30—34; 1 Timoteus 3: 4, 5; 5: 4, 8. I likhet med en familie bør derfor menigheten med rette interessere seg for de ekteskap som er inngått blant dens medlemmer.

⁸ De første kristnes oppfatning blir kommentert på følgende måte i et kjent oppslagsverk: «Ekteskapet er først og fremst et familieanliggende. I den første tiden betraktet den kristne menighet seg selv som en åndelig familie, og hele gruppen var levende interessert i alt som vedrørte de enkelte menighetslemmer og deres liv. . . . Fedrenes [kirkefedrenes] vitnesbyrd fra midten av det tredje århundre viser at det vi nå ville kalle borgerlig vielse, ikke var ukjent, kanskje heller ikke uvanlig, men at kirken tok sterkt avstand fra dette.» — Hastings Encyclopædia of Religion and Ethics (bind VIII, side 435).

 9. a) Hvilken slutning kan vi trekke på grunnlag av Bibelen og historien når det gjelder den rolle de borgerlige myndigheter spiller i forbindelse med å gjøre et ekteskap gyldig? b) Hva var et ekteskaps ærbarhet avhengig av?

⁹ De vitnesbyrd som finnes i Bibelen og i historien, tyder altså på at borgerlige vielser og borgerlig godkjennelse av ekteskap ikke spilte noen fremtredende rolle i gammel tid. Det ser ikke ut til at slike formaliteter har vært noe stort spørsmål i forbindelse med et ekteskaps ærbarhet sett fra et kristent synspunkt. Hvorvidt et ekteskap ble ansett for å være ærbart, avhang tydeligvis direkte av om den kristne menighet aksepterte det og fant at det var i harmoni med guddommelige normer og også med de holdninger og normer som gjaldt blant folk på det sted hvor de kristne bodde. De kristne ville i likhet med apostelen Paulus bestrebe seg på å ’anbefale seg til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn’ og prøve å være «uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet» ved å ’gjøre alt til Guds ære’. — 2 Kor. 4: 2; 1 Kor. 10: 31, 32.

10, 11. a) Hvordan gikk det til at de borgerlige myndigheter kom sterkere inn i bildet når det gjaldt gyldig inngåelse av ekteskap? b) Hvilket syn på gyldig inngåelse av ekteskap gjør seg gjerne gjeldende i protestantiske land?

¹⁰ I nyere tid har imidlertid de borgerlige myndigheter mange steder på jorden kommet sterkere inn i bildet når det gjelder vielser og gyldig inngåelse av ekteskap. Dette må de kristne med rette ta hensyn til når de søker å holde sitt ekteskap «i akt og ære hos alle». (Heb. 13: 4) Når vi drøfter dette, kan det være nyttig å se på hvordan denne forandringen er kommet i stand. Følgende sitat er hentet fra det ovennevnte oppslagsverket: «Fra borgerlige myndigheters side blir ekteskapet betraktet som en juridisk kontrakt som ut fra praktiske hensyn må bli regulert av staten. Fra et kristent synspunkt er ekteskapet en hellig institusjon som kirken kan kreve å regulere ut fra hensynet til det som best tjener religiøse og moralske interesser. Erfaringen viser at det alltid kan være en mulighet for konflikt mellom de to jurisdiksjoner, og at det derfor ofte kan oppstå vanskeligheter i praksis. . . . Det er i nyere tid, siden [den protestantiske] reformasjonen, at spørsmålet om den rette balanse mellom de to jurisdiksjoner er kommet i forgrunnen. . . .»b — Encyclopædia of Religion and Ethics (side 437; uthevet av oss).

¹¹ Det ser derfor ut til at den oppgaven å gjøre et ekteskap gyldig har tilfalt borgerlige myndigheter i større utstrekning i nyere tid enn i noen annen periode i historien. Iallfall i protestantiske land er det blitt mer og mer alminnelig å se det slik at det nærmest utelukkende står til de borgerlige myndigheter å gjøre et ekteskap (og dermed også en skilsmisse) gyldig. Menighetens rolle i forbindelse med ekteskaps (og skilsmissers) gyldighet har derfor kommet i bakgrunnen i mange menneskers øyne.

HVA SOM GJØR EKTESKAPET GYLDIG

12. Hvilke spørsmål melder seg for Guds tjenere i betraktning av at de borgerlige myndigheter er blitt en viktig faktor ved inngåelse av ekteskap?

¹² Hva bør så kristne mennesker gjøre når det forholder seg på denne måten? De kan naturligvis ikke ignorere den nåværende tingenes tilstand hvis de ønsker at deres ekteskap skal være i akt og ære «hos alle». De kan ikke «skru klokken tilbake» til den tid da de borgerlige myndigheter ikke ble betraktet som noen viktig faktor når det gjaldt å gjøre et ekteskap gyldig. Men følgende spørsmål melder seg: Må de borgerlige myndigheters avgjørelse betraktes som absolutt når det gjelder spørsmålet om et ekteskaps gyldighet — både når det inngås, og når det eventuelt ender med skilsmisse? I hvilken utstrekning blir Gud berørt av deres avgjørelse?

13. Hvorfor kan ikke de borgerlige myndigheters syn på inngåelse av ekteskap betraktes som absolutt forpliktende for de kristne? (Ap. gj. 5: 29)

¹³ Er med andre ord de borgerlige myndigheters bestemmelser avgjørende for hvorvidt Gud skal godkjenne eller forkaste et ekteskap (eller en skilsmisse)? Det er klart at hvis dette var tilfelle, kunne det være temmelig vilkårlig hva som kreves for å oppnå Guds velsignelse i ekteskapet. Hvordan det? Fordi de borgerlige myndigheters oppfatninger varierer sterkt fra sted til sted og ofte er skarpt motstridende, og noe som er enda viktigere, er at de ofte er i strid med Bibelens normer.

14. Hva er det bibelske syn på polygami, selv om det blir godtatt i enkelte land?

¹⁴ I enkelte land er for eksempel polygami fullt lovlig, og hver enkelt av hustruene til en polygyn mann blir betraktet som hans lovformelige ektefelle, med samme rett som hvilken som helst av hans øvrige hustruer. Kristus Jesus og apostelen Paulus påviste imidlertid at Guds norm går ut på at en mann bare skal ha én hustru. — Matt. 19: 4, 5; 1 Kor. 7: 2; 1 Tim. 3: 2.

15. Hvordan er menneskenes skilsmisselover i enkelte land annerledes enn Guds lov?

¹⁵ I noen land tillater loven at folk skiller seg fra sin ektefelle av en rekke grunner, enkelte ganger på et svært spinkelt grunnlag. I andre land derimot innrømmes innbyggerne ikke engang rett til å skille seg fra sin ektefelle og gifte seg på nytt når motparten har gjort seg skyldig i seksuell utroskap. Bibelen sier derimot at det bare finnes én gyldig skilsmissegrunn, nemlig utukt, og den viser at de som skiller seg på et slikt grunnlag, blir fri til å gifte seg på nytt. (Matt. 5: 32; 19: 3—9, NTM) I enkelte tilfelle er det altså slik at Gud forbyr noe som staten tillater, mens Gud i andre tilfelle tillater noe som staten forbyr.

16. Hvordan bør vi betrakte statens myndighet når det gjelder å fastslå et ekteskaps gyldighet? (Rom. 13: 1; 1 Pet. 2: 13, 14)

¹⁶ Kjensgjerningene vitner således om at statens myndighet til å fastslå ekteskaps (eller skilsmissers) gyldighet bare er relativ, mens Guds myndighet er uinnskrenket. For å få et likevektig syn på den relative myndighet som staten (i Bibelen kalt «keiseren») har på dette område, kan det være nyttig å tenke over hvilken interesse de borgerlige myndigheter har for ekteskapet, hva de spesielt er opptatt av, og hvilke forpliktelser de kristne kan ha overfor dem i denne forbindelse.

«KEISERENS» INTERESSE FOR EKTESKAPET

17, 18. Hva har de borgerlige myndigheter først og fremst vært opptatt av i forbindelse med ekteskap, og hvorfor?

¹⁷ Er de borgerlige myndigheter hovedsakelig opptatt av moralske og religiøse aspekter i forbindelse med ekteskapet, eller er det først og fremst en annen side ved saken de er opptatt av? Ifølge et oppslagsverk som vi tidligere siterte, blir ekteskapet fra de borgerlige myndigheters side «betraktet som en juridisk kontrakt som ut fra praktiske hensyn må bli regulert av staten». Dette framgår av den utvikling som har funnet sted innen de forskjellige staters ekteskaps- og skilsmisselovgivning. Denne utviklingen viser at de borgerlige myndigheters interesse for saken har vært motivert av deres befatning med arvespørsmål og eiendomsrett, spesielt når det har oppstått tvil om slike rettigheter i forbindelse med opphevingen av «ekteskapskontrakten» (ved skilsmisse eller død). At dette er tilfelle, blir bekreftet av The Encyclopædia Britannica (stor utgave, 1976, bind 7, sidene 166, 167):

«Loven . . . dreier seg hovedsakelig om de rettigheter og plikter som gjelder for ektemann og hustru og foreldre og barn, spesielt med hensyn til økonomisk støtte.» «I de fleste land i vår tid . . . er den juridiske dokumentasjon av en vielse hovedsakelig en registrering av begivenheten. I juridisk forstand innebærer derfor inngåelse av ekteskap først og fremst en fastsettelse av visse rettigheter eller forpliktelser som gjelder underhold, ektefellers eiendomsforhold og arverett og myndighet over ektefødte, mindreårige barn.»

¹⁸ «Keiseren» (staten) har derfor først og fremst interessert seg for ekteskapet fordi slike juridiske spørsmål er blitt brakt inn for domstolene for å bli avgjort der, og ikke ut fra omtanke for religiøse og moralske sider ved saken. Myndighetene har også vært opptatt av å hindre spredning av sykdommer, spesielt veneriske sykdommer, og unngå arveskader (for eksempel blant barn av nære slektninger), alt sammen ut fra «praktiske hensyn». Derfor stiller også antireligiøse, ateistiske myndigheter juridiske krav som må oppfylles for at et ekteskap skal bli ansett for å være gyldig.

19. Hvilke spørsmål i forbindelse med ekteskap og skilsmisse melder seg på bakgrunn av Jesu oppfordring om å ’gi keiseren hva keiserens er’?

¹⁹ Hva så med Jesu påbud om å ’gi keiseren hva keiserens er’? Må den kristne menighet, som ønsker å være lydig mot dette bud, betrakte «keiserens» syn på et ekteskap eller en skilsmisse som endelig, avgjørende og bindende når det gjelder å fastslå ekteskapets eller skilsmissens gyldighet og moralske uangripelighet? — Matt. 22: 21.

20. a) Hva var foranledningen til Jesu uttalelse om å ’gi keiseren hva keiserens er’? b) I hvilken utstrekning bør en kristen la seg lede av dette prinsipp ved inngåelse av ekteskap?

²⁰ For det første bør vi merke oss at det spørsmålet som var foranledningen til Jesu ord, gjaldt betaling av skatt. «Keiseren» yter mange tjenester og fortjener å få betaling for dem. (Matt. 22: 17—21) «Keiseren» er imidlertid ikke opphavet til retten til å inngå ekteskap. Den kommer fra Gud, han som innstiftet ekteskapet. (1 Mos. 1: 27, 28; 2: 18, 22—24; 9: 1; se også 1 Timoteus 4: 1—3.) På dette område er derfor ikke «keiseren» en enerådig dommer som avgjør hva som er moralsk riktig og galt i forbindelse med ekteskap (eller skilsmisse). Det «keiseren» kan gjøre, er å sørge for en rettslig anerkjennelse og en dertil hørende beskyttelse av de ekteskapelige rettigheter ved domstolene. De kristne som vil at deres ekteskap skal være i «akt og ære hos alle», ønsker med rette en slik beskyttelse av sin families rettigheter og interesser. For å oppnå en slik anerkjennelse og slike rettigheter bør de også ’gi keiseren hva keiserens er’ ved å rette seg etter «keiserens» betingelser for å oppnå dem. Det kan dreie seg om å betale en viss avgift i forbindelse med vielsen, å gå med på visse legeundersøkelser eller å oppfylle lignende krav.

21. Hvordan bør de kristne se på «keiserens» myndighet i ekteskapssaker, og hvorfor?

²¹ Det at de kristne på denne måten betaler «keiseren» for fordelene ved en slik rettslig anerkjennelse, betyr imidlertid ikke at de glemmer at «keiseren» bare har en relativ myndighet i ekteskapssaker. Gud er ikke bundet av «keiserens» avgjørelser, og han misbilliger kanskje noe som «keiseren» godkjenner, eller godtar noe som «keiseren» ikke godtar. De kristne bør samvittighetsfullt ta hensyn til «keiserens» ekteskaps- og skilsmisselovgivning, men de bør alltid først og fremst ta hensyn til den høyeste myndighet, Jehova Gud. (Ap. gj. 4: 19; Rom. 13: 1, 5) På den måten vil de oppnå Guds godkjennelse og velsignelse.

22, 23. Hvorfor bør de kristne søke å oppnå rettslig anerkjennelse av sitt ekteskap?

²² De kristne forstår altså at selv om «keiserens» bestemmelser i seg selv ikke er avgjørende for hvorvidt deres ekteskap er gyldig i Guds øyne, kan de ikke dermed unnlate å følge den bibelske formaning: «Ekteskapet være i akt og ære hos alle.» (Heb. 13: 4) De er forpliktet til samvittighetsfullt å gjøre alt som står i deres makt for at alle skal forbinde deres ekteskap med en slik ære. I enkelte land hvor en bestemt rase eller religion er framherskende, kan det riktignok være slik at et ekteskap med en som ikke tilhører vedkommende rase eller religion, aldri vil kunne oppnå alminnelig godkjennelse. Men de kristne bør likevel søke den rettslige anerkjennelse det er mulig for dem å oppnå, slik at de ikke utsetter sitt ekteskap for kritikk eller for å bli nedvurdert i andres øyne. (2 Kor. 6: 3; 1 Pet. 2: 12, 15, 16; 3: 16) De ønsker at deres ekteskap skal bringe ære til ham som har innstiftet ekteskapet.

²³ Det ventes med rette av dem som ønsker å bli døpte medlemmer av den kristne menighet, og som ikke har skaffet seg noen rettslig anerkjennelse av sitt ekteskapelige forhold, at de gjør hva de kan for å oppnå en slik anerkjennelse og registrering av sitt ekteskap. Dette vil tjene til å fjerne mulig tvil hos folk i sin alminnelighet med hensyn til ærbarheten ved deres forhold. Men er dette mulig i alle tilfelle? Hvis ikke, hva kan da gjøres?

NÅR DET IKKE ER MULIG Å OPPNÅ «KEISERENS» ANERKJENNELSE

24. Hvilket problem kan en mann få hvis han bor i et land som ikke tillater skilsmisse?

²⁴ Når noen ikke kan oppnå en slik anerkjennelse, er det til hjelp for dem å forstå at «keiseren» bare har en relativ myndighet i forbindelse med inngåelse av ekteskap. Tenk for eksempel på de land hvor loven på grunn av den dominerende religion eller av andre årsaker ikke tillater skilsmisse på noe grunnlag, ikke engang på det grunnlag Bibelen aksepterer, nemlig «utukt» (por·neiʹa). Sett at en mann i et slikt land hadde en hustru som var utro, og at han forlot henne og flyttet sammen med en annen kvinne, som han så fikk barn med. Deretter lærer han Guds Ords sannhet å kjenne, og i lydighet mot dette Ord ønsker han å bli døpt som en disippel av Guds Sønn. Fordi landets lov ikke er i overensstemmelse med Guds lov når det gjelder skilsmisse og gjengifte, kan han ikke få innvilget skilsmisse og legalisere sitt nåværende forhold. Hva kan han da gjøre?

25. Hvordan kan en mann som er skilt i Guds øyne, men som ikke kan oppnå en lovformelig skilsmisse i sitt eget land, godtgjøre at han ikke lever i et utuktig forhold?

²⁵ Hvis omstendighetene tillater det, kan han kanskje reise til et naboland som tillater skilsmisse, oppnå skilsmisse der og så gifte seg på nytt i samsvar med vedkommende lands lover. Dette kan bidra til at hans forhold blir mer ærbart, selv om ekteskapet ikke blir anerkjent av «keiseren» i hans hjemland når han vender tilbake dit. Hvis han ikke på noen rimelig måte kan gjøre dette, bør han sørge for å bli lovformelig separert fra sin forhenværende, lovformelige ektefelle eller treffe de tiltak i denne retning som landets lov gir adgang til. Deretter bør han utferdige en skriftlig erklæring til den lokale menighet hvor han lover sin nåværende partner troskap og sier seg villig til å skaffe seg en vielsesattest hvis hans forhenværende hustru skulle dø, eller hvis det av andre grunner skulle bli mulig å få ekteskapet registrert. Hvis også hans nåværende partner ønsker å bli døpt, må hun likeledes avgi en slik undertegnet erklæring.

26. Hva kan et menneske gjøre hvis han på grunn av manglende interesse fra de borgerlige myndigheters side ikke kan få sitt ekteskapelige forhold rettslig anerkjent?

²⁶ I et land i Sør-Amerika er forholdet slik at et ekteskap ifølge loven kan bli omstøtt hvis det foreligger bigami, men søknader om å oppnå slik omstøtelse blir ofte rett og slett ignorert av «keiseren». La oss nå tenke oss at en mann som allerede er lovformelig gift med en kvinne, separerer seg fra henne og gifter seg med en annen kvinne og med urette får en vielsesattest og dermed blir bigamist. Hvis han så lærer Bibelens sannhet å kjenne og ønsker å bli døpt, finner han kanskje at hans anstrengelser for å bringe orden i de rettslige forhold strander på de borgerlige myndigheters manglende interesse for saken. Hvordan bør han så forholde seg hvis han ikke kommer noen vei med sine anstrengelser for å heve sitt nåværende forhold opp på et mer ærbart plan ved hjelp av landets domstoler eller myndigheter? Han kan undertegne en lignende erklæring med troskapsløfte og la menigheten oppbevare den i sitt arkiv. Deretter kan han bli døpt, og det kan også hans partner ved å følge samme framgangsmåte.

27. Må en person utsette dåpen hvis han ikke kan få sitt ekteskap rettslig anerkjent før det er gått inntil ti år? Begrunn svaret.

²⁷ I et bestemt land i Vest-Afrika kan det ta opptil ti år å få innvilget skilsmisse. Må da en som ønsker å bli døpt, men som må oppnå skilsmisse for å kunne få sitt nåværende ekteskapelige forhold registrert, utsette dåpen i så mange år? Det kan ikke være riktig at myndighetenes manglende rettslige anerkjennelse skal hindre et slikt menneske i å legge sin tro på Kristi sonoffer for dagen ved å ta det livsviktige skritt å la seg døpe og derved få det privilegium å stå i et godkjent forhold til Gud. (Se til sammenligning apostelens uttalelse i Apostlenes gjerninger 11: 17 om at mennesker ikke kunne «hindre» Gud i å godkjenne noen.) Det framgår av bibelske eksempler at det ikke er tilrådelig å utsette dåpen unødig. (Ap. gj. 2: 37—41; 8: 34—38; 16: 30—34; 22: 16) Når vedkommende har tatt de nødvendige skritt for å sette den lovformelige skilsmisseprosess i gang, kan han derfor gi menigheten en erklæring med troskapsløfte og derved vise at han akter å holde sitt nåværende forhold i akt og ære mens han fortsetter sine bestrebelser for å oppnå også myndighetenes lovformelige anerkjennelse.

28. Når et allerede eksisterende ekteskapelig forhold ikke kan bli rettslig anerkjent fordi det er umulig å oppnå skilsmisse i det land partene bor, betyr så dette at de må skille lag hvis de ønsker å bli døpt?

²⁸ Det kan også hende at noen flytter til et annet land og lærer sannheten å kjenne mens de er der, og at de så ønsker å bli døpt. For å oppnå en rettslig anerkjennelse av sitt nåværende ekteskapelige forhold må de kanskje først bli skilt fra en tidligere ektefelle. Det landet de har flyttet til, gir kanskje ikke utlendinger adgang til skilsmisse. Det er for eksempel mange mennesker fra andre europeiske land som har flyttet til Vest-Tyskland for å ta seg arbeid der. I Vest-Tyskland er det mulig å få innvilget skilsmisse, men denne mulighet står ikke åpen for de fleste utlendinger. I et slikt tilfelle må også de som ønsker å bli døpt, undertegne en erklæring med troskapsløfte, så deres nåværende ekteskapelige forhold kan bli betraktet som ærbart og varig.

29. Hvordan kan en kristen få fastslått at han bibelsk sett er fri til å gifte seg på nytt i land hvor det ikke er mulig å få skilsmisse?

²⁹ De samme prinsipper kommer til anvendelse når en døpt kristen står overfor det forhold at «keiserens» lover ikke tillater ham å utøve sine gudgitte rettigheter i forbindelse med skilsmisse og gjengifte. I land som ikke anerkjenner menneskenes gudgitte rett til å skille seg fra en utro ektefelle og gifte seg på nytt, kan for eksempel en mann hvis ektefelle gjør seg skyldig i utroskap (og som han derfor velger å la seg separere fra og ikke tilgir), legge fram for menighetens eldste tydelig bevis for motpartens utroskap. Hvis han på et senere tidspunkt skulle bestemme seg for å gifte seg med en annen, kan dette bli gjort på en ærbar måte ved at de to som ønsker å inngå ekteskap, undertegner erklæringer med løfte om troskap og om at det er deres beslutning å skaffe seg rettslig anerkjennelse når det måtte bli mulig.

30. Hvordan bør menigheten se på en erklæring med troskapsløfte i land hvor det under visse forhold ikke er mulig å få en rettslig anerkjennelse av et forhold som bibelsk sett er i orden?

³⁰ Det å avgi en slik skriftlig erklæring med troskapsløfte blir av menigheten betraktet som en handling hvorved de som undertegner, overfor Gud og mennesker forplikter seg til å være like trofast i sitt ekteskapelige forhold som de ville være hvis deres inntreden i forholdet var blitt sanksjonert av de borgerlige myndigheter. En slik erklæring anses for å være like bindende som den erklæring brudefolk avgir overfor en vigselmann som representerer en verdslig regjering. Det som gir erklæringen størst vekt og alvor, er ikke det spesielle slags dokument som blir utferdiget, men det faktum at partene avgir erklæringen overfor Gud.

31, 32. Hvilke hovedpunkter kan en troskapserklæring inneholde, og hva bør gjøres med den?

³¹ Hvordan kan en slik erklæring formuleres? Den kan ha følgende innhold:

«Jeg, .............................., erklærer herved at jeg tar .............................. til ekte, at jeg har gjort alt som står i min makt for å få dette forhold legalisert av de rette offentlige myndigheter, og at jeg fordi dette ikke har ført fram, avgir denne erklæring med løfte om troskap i dette ekteskapelige forhold. Jeg erkjenner at dette forhold er bindende i Jehova Guds og alle menneskers øyne, og at jeg må ta vare på det og holde det i akt og ære i full overensstemmelse med Guds Ords prinsipper. Jeg vil fortsette å bestrebe meg på å oppnå rettslig anerkjennelse av dette forhold hos de borgerlige myndigheter, og hvis dette på et framtidig tidspunkt skulle bli mulig ved at omstendighetene forandrer seg, lover jeg å legalisere dette forhold.

Undertegnet den .......... 19..... Underskrift bevitnet av: ........................................»

³² Denne erklæringen skal undertegnes av den som avgir erklæringen, og dessuten av to vitner, og dokumentet skal dateres. Hver enkelt av de impliserte parter og den menigheten de er knyttet til, bør oppbevare et eksemplar av erklæringen med troskapsløfte, og dessuten bør ett eksemplar sendes til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor. Når det gjelder døpte kristne, vil det også være bra å komme med en kunngjøring i menigheten om at det er blitt avgitt en slik erklæring, slik at alle kan være klar over at det er gjort samvittighetsfulle tiltak for å holde det ekteskapelige forhold i akt og ære.

33. Hvilket ansvar må en person selv bære i forbindelse med en troskapserklæring?

³³ Når en person ikke er i stand til å oppnå «keiserens» anerkjennelse, men tar de nødvendige skritt for å få sitt ekteskap godkjent av menigheten, må han være klar over at han selv må bære det fulle ansvar hvis det får visse konsekvenser i verden, utenfor menigheten. Hvis det for eksempel oppstår en rettssak i forbindelse med eiendomsforhold eller arverett på grunn av et tidligere ekteskap, kan ikke vedkommende gjøre krav på «keiserens» juridiske beskyttelse med hensyn til sitt nye, ikke anerkjente forhold.

TAP IKKE DE GRUNNLEGGENDE PRINSIPPER AV SYNE

34. Hvilken autoritet har avgjørende betydning for en kristen i spørsmål om ekteskap og skilsmisse?

³⁴ Ekteskaps- og skilsmisselovgivningen varierer sterkt fra land til land. De kristne, eller de som ønsker å bli Guds Sønns disipler, behøver ikke å la seg forvirre av en mengde tekniske detaljer, men kan la seg lede av grunnleggende bibelske prinsipper som gjelder i alle tilfelle.

35. Hva er det bibelske syn på konkubinat og blodskam?

³⁵ Guds syn på saken betyr mest. Det et menneske først og fremst må ta hensyn til, er hvorvidt hans eller hennes nåværende forhold eller det forhold vedkommende akter å tre inn i, kan ha Guds godkjennelse, eller hvorvidt det i seg selv krenker Guds Ords normer. Tenk for eksempel på en mann som lever sammen med sin hustru, men som også tilbringer en del tid sammen med en annen kvinne eller en konkubine. Så lenge et slikt konkubinat eksisterer, kan forholdet til denne kvinnen aldri bringes i harmoni med kristne prinsipper, ikke engang ved hjelp av en erklæring fra vedkommende kvinne eller mann. Det eneste rette er å gjøre slutt på forholdet. Det samme gjelder et forhold til et medlem av ens nærmeste familie, såkalt blodskam, og et homoseksuelt forhold og andre forhold som Guds Ord fordømmer. (Matt. 19: 5, 6; 1 Tim. 3: 2; 1 Kor. 5: 1) Det er ikke mangel på rettslig anerkjennelse som gjør slike forhold uakseptable — de er i seg selv ubibelske og derfor umoralske. Et menneske som er i en slik situasjon, kan derfor ikke komme med noen ’troskapserklæring’, for det ville ikke bedre situasjonen i Guds øyne.

36. Hva fordres av en som før han lærte sannheten å kjenne, ikke viste den rette respekt for ekteskapsordningen?

³⁶ Hvis forholdet er slik at det kan ha Guds godkjennelse, må en dernest ta i betraktning det prinsipp at en bør gjøre sitt ytterste for å få fastslått overfor alle at ens ekteskapelige forhold er ærbart. (Heb. 13: 4) En som gjerne vil bli døpt, har kanskje på et tidligere tidspunkt gått ifra sin lovformelige ektefelle og innledet et forhold til en annen uten å ha oppnådd skilsmisse. Det har kanskje gått lang tid siden dette hendte, og det har kanskje også kommet barn. Når vedkommende så lærer sannheten å kjenne, er det ikke rimelig å vente at han skal gå tilbake til sin første ektefelle og begynne å leve under de samme forhold som tidligere. Men nå når han er «ferdig med synden», må han beslutte seg til at hans liv heretter skal være i overensstemmelse med Guds vilje. — 1 Pet. 4: 1—3; jevnfør 1 Korintierne 7: 17—24.

37. Hva kan et menneske måtte gjøre for å få en rettslig anerkjennelse av et eksisterende ekteskapelig forhold?

³⁷ Hva så? Hvis det er mulig for ham å oppnå skilsmisse, bør han nå sørge for å få det ordnet, slik at det nåværende forhold kan bli anerkjent av de borgerlige myndigheter som et gyldig ekteskap etter at skilsmissen er blitt innvilget (på et hvilket som helst rettslig grunnlag). Det samme gjelder en som har gjort seg skyldig i bigami før han lærte sannheten å kjenne. Han bør også ta de nødvendige skritt for å bringe orden i forholdet juridisk sett (for eksempel ved å få ekteskapet omstøtt og/eller oppløst ved skilsmisse), slik at han nå kan bli anerkjent som bare en persons lovformelige ektefelle.

38. Hvordan kan et menneske vise at han ønsker å leve i et ærbart ekteskap selv om han ikke er i stand til å få en rettslig anerkjennelse av et forhold som er akseptabelt i Guds øyne?

³⁸ Hvis det ekteskapelige forhold ikke er i strid med Guds Ords prinsipper, og hvis partene har gjort alt som med rimelighet kan ventes for å få det anerkjent av de borgerlige myndigheter uten at deres anstrengelser har ført fram, kan de undertegne en erklæring med troskapsløfte. Som nevnt kan det i enkelte tilfelle kreves mange, mange års strev å få ordnet de juridiske formaliteter på grunn av ekstrem sendrektighet hos myndighetene. Eller det kan hende at omkostningene er så store at de impliserte må ha flere år på seg for å makte dem. I slike tilfelle vil en erklæring med troskapsløfte gi menigheten et grunnlag for å betrakte det eksisterende ekteskap som ærbart, mens partene etter beste evne fortsetter sitt samvittighetsfulle arbeid for å få ordnet de juridiske formaliteter. Et faktum det kan være verdt å merke seg, er at folk flest på mange steder, ja, i mange land, legger liten vekt på de juridiske omstendigheter i forbindelse med ekteskapet og er langt mer opptatt av det de selv kan se som tyder på ekteskapelig troskap. Ikke desto mindre bør de kristne oppriktig bestrebe seg på å benytte de muligheter som står åpne for å få fastslått uten rom for tvil at deres ekteskap er ærbart.

39. Hva vil de kristne oppnå når de søker å holde ekteskapet i akt og ære?

³⁹ Ved å ha klart for seg de grunnleggende prinsipper som her er framholdt, skulle det være mulig for de kristne å løse problemene på en likevektig måte og hverken undervurdere eller overvurdere betydningen av den offentlige godkjennelse som de politiske myndigheter kan gi. Den enkelte bør alltid først og fremst ta hensyn til Guds syn på et forhold. I tillegg til dette bør en alltid gjøre seg alle mulige anstrengelser for å være et godt eksempel når det gjelder å vise sin ektefelle troskap og hengivenhet, og på denne måten holde ekteskapet «i akt og ære hos alle». En slik handlemåte vil føre til Guds velsignelse og til ære og pris for ham som har innstiftet ekteskapet Jehova Gud. — 1 Kor. 10: 31—33.

[Fotnoter]