Hvordan betrakter du barna dine?

«EN VELSIGNELSE.» «En Guds gave.» «En stor glede.» Det varmer en om hjertet å høre foreldre si dette om barna sine, særlig fordi ikke alle betrakter barn som en velsignelse.

Men spørsmålet er: Hva føler du for barna dine? Gleder du deg over å være far eller mor? Lar du barna dine forstå at du er glad i dem og takknemlig for å ha dem? Når gav du sist barna dine en klem og gav uttrykk for din hengivenhet for dem?

Å være foreldre er ingen lett oppgave. Det er hardt og krevende og til sine tider også skuffende. Men det kan også være en ytterst takknemlig oppgave. Og de gode resultater en oppnår, oppveier i høy grad de problemer en kan støte på. Det er mange foreldre som føler det på den måten. Gjør du det?

Det finnes naturligvis avvikende oppfatninger. Ikke alle foreldre gleder seg over sin rolle som far og mor. For noen betyr barna kanskje et tap av privatliv eller frihet, ettersom deres ankomst har grepet forstyrrende inn i visse planer. Noen har kanskje ikke vært følelsesmessig forberedt på alt det det innebærer å være foreldre. Andre har kanskje vært uvillige til å ofre noe av det som det er nødvendig å gi avkall på som foreldre. Men uansett hva grunnen er, er det trist, særlig i betraktning av at en slik negativ holdning uten tvil vil ha innvirkning på den måten disse foreldrene betrakter og behandler barna sine på. Noen foreldre omtaler til og med sine egne barn som «rampeunger» eller «troll». Det er derfor ikke noe å undre seg over at noen barn ikke er til å styre. De føler at de er uønsket, og at foreldrene ikke er glad i dem, og de forsøker å ta igjen på forskjellige måter.

Positive sider ved å være foreldre

Men hva med de foreldre som er glad i barna sine og setter pris på dem? Kan vi lære noe av dem? Kan den måten de betrakter barna sine på, lære oss noe som vil hjelpe oss til å vurdere våre egne følelser? Ja, det kan den. Den positive innstilling de har til barna sine, og det de føler for dem, bærer frukt i form av barn som er lydige og reagerer positivt på den oppdragelse de får, og den omsorg som blir vist dem. De vokser opp og blir ansvarsfulle mennesker som legger kjærlighet for dagen. Med tiden vil de la de fine prinsipper de lærte som barn, og den gode oppdragelse de fikk, gå i arv til sine egne barn. Og er det ikke nettopp dette som er hensikten?

Men hvordan er det med barna deres? Reagerer de positivt, er de lydige, og viser de respekt? Hvis ikke det er tilfelle, behøver dere ikke å fortvile. Det er ikke urimelig av dere å vente at barna skal reagere positivt på deres oppdragelse. Hvorfor sier vi det? Fordi det er Skaperen som har underlagt barna foreldrenes myndighet. Det er derfor en guddommelig ordning. Efeserne 6: 1, 2 sier: «Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres for Herrens skyld, for det er rett. Du skal hedre din far og din mor, det er det første av budene som har et løfte.» Dette skriftstedet oppfordrer barn til å adlyde sine foreldre, som har fått sin oppgave som foreldre av Gud.

Det krever hardt arbeid å oppnå gode resultater. En enke som var mor til fem gutter, sa: «Jeg har brukt mye tid til å oppdra dem, og nå ser jeg de gode resultatene av det i deres oppførsel og deres innstilling. De er ikke viltre og uregjerlige, men medgjørlige og respektfulle. Guttene sier nå: ’Vel, mor, du har levd lenger enn vi har — du vet hva som er best.’ For meg er dette en velsignelse.» Hvor mange mødre ville ikke like å høre barna sine si det samme!

Men hvis barna skal reagere positivt, må foreldrene være virkelig interessert i det barna gjør. Det er ikke nok at foreldrene bare setter opp regler og bestemmelser som barna skal følge. De må gjøre alt de kan for å sørge for at det er god kommunikasjon mellom dem og barna. De som følger med i barnas hobbyer og interesser, har ikke vanskelig for å snakke med dem. En mor til en gutt på 11 år bekreftet dette. Hun sa:

«På grunn av ham er jeg blitt interessert i ting som jeg ellers ikke ville ha vært interessert i. Jeg mente for eksempel at det ville være godt for ham å ha noe som han måtte ta seg av, og jeg kjøpte derfor noen tropefisker til ham. Dette var ikke bare bra for ham; det var bra for meg også. Jeg har stor glede av å se hvordan disse fiskene reagerer overfor meg. Etter hvert som han blir interessert i mer og mer, merker jeg hvordan jeg vokser sammen med ham, og det knytter oss nærere sammen.»

Er det slik med deg også?

I den senere tid er noen fedre blitt mer og mer opptatt av den personlige kontakten med barna sine. De har i lange tider vært betraktet som familiens oppdrager. Men nå er det blitt mer vanlig at de også blir trukket med i omsorgen for barna helt fra de er ganske små. En far sa:

«Jeg er overbevist om at fedre bør spille en aktiv rolle i forbindelse med sine barns fødsel, hvis det er mulig. Jeg var derfor til stede på fødestuen da vår eldste datter ble født. Jeg kan ikke beskrive de følelser som gjennomstrømmet meg da legen la henne i armene mine rett etter fødselen. Der og da gav jeg høylytt uttrykk for min takknemlighet overfor Jehova Gud for denne velsignelse. Min hustru og jeg betrakter fortsatt begge døtrene våre som en velsignelse.»

Kan alle barn betraktes som en velsignelse?

Hva med barn som ikke er sunne og normale fra fødselen av? Kan de også betraktes som en velsignelse? Og kan foreldrene også finne glede i å fullføre sin rolle når det gjelder slike barn? Vi vil la et ektepar som fikk et utviklingshemmet barn med hjertefeil, besvare disse spørsmålene. Faren sa: «Legene fortalte oss at vi burde gi henne fra oss, ettersom hun likevel snart kom til å dø. Jeg spurte dem om hva som kunne gjøres for henne, og de var overrasket over at vi ønsket å beholde henne. De sa at det ikke kunne gjøres noe, og så lot de oss få henne med hjem.» Moren fortsatte:

«Helt fra begynnelsen av oppfordret de oss til å overlate henne til en institusjon, men vi ville ikke høre tale om det. Vi tenkte ikke et øyeblikk på å unnlate å vise henne kjærlighet. Hun var den datteren vi hadde lengtet etter (etter fire gutter), og vi ville bare ha henne hos oss. Nå er legene forbauset over de fremskritt hun har gjort. Hun er nå 14 måneder, til tross for at de sa at hun ville bli høyst tre måneder. Hun vet at vi er glad i henne, og det har hatt en gunstig innvirkning på hennes utvikling til tross for hennes handikap og alvorlige hjertelidelse. Og hun er det kjærligste barn jeg noen gang har sett. Jeg er naturligvis glad i henne fordi jeg er hennes mor. Men å se den kjærlighet som Jehova Gud har til henne, det er det som er så storslått. Det er han og han alene som har holdt henne oppe. Hvordan kan vi annet enn tilbe en slik Gud?»

Det skal innrømmes at det kan være en økonomisk og spesielt en følelsesmessig belastning for foreldre som har et barn med et eller annet handikap. Slike barn krever enda mer kjærlighet og oppmerksomhet enn normale barn. Men når foreldrene viser et slikt barn kjærlighet, vil det vanligvis reagere på en positiv måte.

Hvordan en kan overvinne problemer

Det oppstår naturligvis problemer, og spørsmålet er derfor: Hva kan foreldrene gjøre for å overvinne slike problemer? De oppnår lite ved bare å rope opp og gi ordrer. Hvis barn som har problemer, ikke får anledning til å snakke med foreldrene om dem, kan det vekke nag hos dem og få dem til å vise mangel på respekt. Efeserne 6: 4 formaner: «Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.»

En far til fire gutter forteller om de resultater det førte til å følge denne formaningen: «Jeg forsøker så godt jeg kan å høre på dem, å finne ut hva de tenker. Bare på den måten kan jeg virkelig hjelpe dem. Jeg leder et bibelstudium med dem en gang i uken, og vi lar vanligvis alltid Bibelen løse deres problemer. Guttene forstår at den veiledning vi gir dem, kommer fra Gud og ikke fra oss, og det er en stor hjelp.»

Noe annet som er til stor hjelp når en skal løse problemer, er å være tilgjengelig. Det er når barna har problemer, at de har størst behov for foreldrene sine. En mor sa: «Vi er alltid tilgjengelige. Vi lar dem forstå at de kan komme til oss med alt. Selv når vi synes det dreier seg om et lite problem, er det ofte et stort problem for dem, og det er det som betyr noe i øyeblikket. De kommer til oss med alt, fordi de vet at vi er interessert.» Hvor fint ville det ikke være hvis alle barn følte at de kunne gå til foreldrene sine med et hvilket som helst problem, uten å bli fordømt eller kritisert! Er det slik hos dere? Oppmuntrer du barna dine til å snakke med deg, mens du stille og rolig hører på dem?

Noe annet som det er viktig at dere foreldre husker, er å holde det dere lover. Det ser ut til at barn kan finne seg i en hel del, men skuffelser eller forandringer har de vanskelig for å tåle. En mor sa: «Å love noe som en ikke kan holde, gjør bare barna skuffet. Barna mine stoler på det jeg sier. Når jeg derfor først har lovt noe, gjør jeg hva jeg kan for å holde det. Og hvis det hender at jeg ikke kan holde det jeg har lovt, forklarer jeg hvorfor, og sier at jeg er lei meg. Det viser dem at jeg også av og til kommer til kort, og det har knyttet oss nærere sammen.»

Når sa du sist til barna dine at du var lei deg fordi du ikke kunne holde det du hadde lovt?

Hva bør unngås?

Det finnes visse ting som foreldre ville ha gjort annerledes hvis de hadde fått en ny anledning. Noen har angret at de ikke lyttet nok til barna sine. Andre har angret at de trakk forhastede slutninger når barna henvendte seg til dem. Det er forstandig å få fram alle kjensgjerninger før en treffer en avgjørelse.

Noe annet som er viktig, er å være upartisk overfor barna. Å sammenligne ett barn med et annet er uforstandig og urettferdig. Det kan føre til sjalusi og bitterhet. Barn har forskjellige talenter. Ingen kan være like god til alt. Hvis en sammenligner ett barns mindre gode prestasjoner med et annet barns gode prestasjoner og kritiserer det for dette, ødelegger det selvtilliten og selvrespekten hos det første barnet, mens det får det andre barnet til å føle seg overlegen og stolt.

Noe annet som bør unngås, er å la barna se på hva som helst i fjernsynet. «Det finnes ikke noe som i den grad har endret forholdene i barndommen til en enkelt generasjon som fjernsynet.» (New York Times, 4. mars 1979) Sannheten i denne uttalelsen har gjort mange foreldre oppmerksomme på den sterke innvirkning det har på barn å se fjernsyn. Ingen kan benekte at det kan ha en viss pedagogisk verdi å se fjernsyn, men hvis en ikke passer på, kan det samtidig ha en ugunstig innvirkning på barna, for eksempel ved at de stadig får se programmer hvor det forekommer vold. Den økningen i ungdomskriminaliteten som har funnet sted i den senere tid, har noen direkte tilskrevet det at barn ser slike programmer i fjernsynet.

Kamerater eller foreldre?

For mye fjernsynsseing er kanskje ikke noe problem i familien deres. Dere tilbringer kanskje en god del av tiden deres sammen med barna, og det er rosverdig. Men hva slags forhold har dere til barna? Betrakter de dere som foreldre eller som kamerater? I noen hjem får barna lov til å behandle foreldrene sine og snakke til dem som om de var deres likestilte. Men når forholdet blir for kameratslig, finner foreldrene det vanskelig å gi tukt når det er nødvendig. Det kan til og med legge grunnen til at barna viser mangel på respekt, ikke bare overfor foreldrene, men også overfor mennesker utenfor familiekretsen.

En mor som mislikte et slikt forhold, sa: «De betrakter deg ikke som en som er eldre, og som de bør høre på og adlyde. En ’kamerat’ står på deres eget nivå, og barn kan ikke tenke og resonnere som voksne eller korrigere seg selv slik som voksne kan. Her trenger de foreldrene sine.» Hennes mann tilføyde:

«Jeg mener at en far og en mor først og fremst skal være foreldre, for hvis det eksisterer fasthet og respekt, vil det også føre til et vennskap som vil vokse. Barna våre blir oppmuntret til å uttrykke seg fritt så lenge de gjør det med respekt. Vi sier ofte til dem: ’Det er ikke det du sier, men måten du sier det på, som betyr noe.’ Vi forsøker å lære dem hvordan de skal uttale seg. Hvis de ikke respekterer oss, hvem vil de da respektere?»

Dette betyr naturligvis ikke at foreldre og barn ikke kan være gode venner i ordets virkelige betydning. Mange foreldre har et godt og varmt forhold til barna sine, og barna reagerer positivt ved å vise foreldrene kjærlighet og respekt. Men i en verden hvor respekt for eldre mennesker er i sterk tilbakegang, bør en passe på at en ikke tillater noe som kan undergrave respekten for foreldremyndigheten. Hvis forholdet mellom foreldre og barn blir for kameratslig, kan det føre til at barna viser ringeakt.

Guds rolle i deres liv

Når barna kan respektere foreldrene sine og andre som de kan se, er de også i stand til å tilbe sin Skaper, som de ikke kan se. Foreldrene står i en særstilling når det gjelder denne opplæringen. De kan på en kjærlig måte henlede barnas oppmerksomhet på Skaperen. Det er viktig å gjøre dette på en kjærlig måte, men det er også viktig å være utholdende. Foreldrene må være grundige når de gir en slik opplæring. De kan ikke la verken følelser eller press hindre dem i dette. De kan heller ikke overlate dette ansvaret til andre — enten det nå er andre familiemedlemmer, lærere eller religiøse ledere — ikke hvis de ønsker å oppnå gode resultater.

Det er tydelig at det ikke finnes noen snarveier når det gjelder å oppdra barn. Det er en oppgave som krever tid, anstrengelser, kjærlighet og tålmodighet og mange tilpasninger underveis. Men det er mulig å oppnå gode resultater når foreldrene virkelig påtar seg denne gudgitte oppgave. Hvis de betrakter barna sine som en skatt fra Gud og lar dem vite at de er glad i dem, vil det resultere i mange velsignelser for familien, og foreldrene vil føle at de i høy grad blir belønnet. Det er som salmisten sa: «Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham.» — Sal. 127: 3.

Måtte det være slik du betrakter barna dine!

«At noen svarer før han har hørt, er dumt og til skam for ham.» (Ordsp. 18: 13) En av de ting som kjennetegner en moden person, er at han har et åpent sinn. Ingen kan med rette kalle seg moden, hvis han ikke hører begge sider av en sak.