Gi oppmuntring til andre
1. Hvorfor plikter de kristne å gi oppmuntring til andre, og hvilke gode eksempler har vi hva dette angår?
ALLE har anledning til å oppmuntre andre, og hvor stor pris blir det ikke satt på å få oppmuntring! Jehova gir oppmuntring i større grad enn noen annen. Han tilgir oss våre feil, bygger opp vårt håp og styrker oss til de prøvelser og det arbeid som ligger foran oss. Hans Sønn Jesus Kristus oppmuntret også dem som hadde en rett hjertetilstand, idet han viste medfølelse for de syke og nedbøyde og satte det rette eksempel for sine disipler ved å arbeide sammen med dem i forkynnelsen av det gode budskap, ja, han ofret til og med sitt liv til gagn for dem. (Joh. 15: 13) Apostlene var også klar over at utførelsen av ens oppdrag ikke bare besto i å få utført forkynnelsesarbeidet på en effektiv måte, men også i å gi sine medarbeidere kjærlig oppmuntring, og dette gjorde de ved å skrive oppbyggende brev, foreta personlige besøk og holde inspirerende taler til menighetene. (1 Pet. 5: 12; Heb. 13: 22; Ap. gj. 11: 23; 20: 2) For noen gode eksempler for oss å følge! Og følge dem må vi, for Bibelen oppfordrer oss til å bli etterlignere av Gud å vandre i hans Sønns fotspor og å etterfølge apostlene slik de etterfulgte Kristus. Vi er derfor forpliktet til å oppmuntre hverandre. — Ef. 5: 1; 1 Pet. 2: 21; 1 Kor. 11: 1.
2. Hva er det som foregår i den verden vi er omgitt av og som tar motet fra menneskene, og hvorfor er det slik?
2 I den verden vi lever i, er imidlertid menneskene tilbøyelige til å tråkke hverandre ned og fordømme andre menneskers framgangsmåte for selv å oppnå en mer framskutt stilling. De trenger sine medmennesker til side for å oppnå fordeler for seg selv. Altfor ofte hender det at arbeidere ikke får noen som helst ros selv om de gjør et godt arbeid men så snart de gjør en feil, blir de med en gang irettesatt for det. Hustruer blir også mismodige når deres ektemenn ikke påskjønner det de gjør. En slik innstilling, enten den blir lagt for dagen i hjemmet eller på arbeidsplassen, fratar menneskene all den glede de kunne ha hatt i sitt arbeid, og gjør dem mismodige, motløse og ensomme. Ifølge rapporter begår over 10 000 mennesker rundt om i verden selvmord hver dag. Hvor skammelig og selvisk er det ikke å behandle sine medmennesker på en slik måte, enten det blir gjort med overlegg eller rett og slett skyldes likegyldighet! Hva er det som er galt? Hva er det som mangler? Jo, oppmuntring. Hvorfor gjør det det? Jo, fordi det å gi oppmuntring er basert på kjærlighet, og dette er en verden uten kjærlighet. Det ble for lang tid siden forutsagt angående de siste dager, som vi nå lever i, at menneskene skulle være «egenkjærlige», og at de i sitt forhold til andre skulle være «utakknemlige, vanhellige, ukjærlige». — 2 Tim. 3: 1—3.
Vær innstilt på å gi
3, 4. Hva bør vi gjøre når andre unnlater å gi oppmuntring?
3 Det er tydelig at ikke alle vi kommer i kontakt med, er innstilt på å gi oppmuntring. Noen er så opptatt av seg selv at de ikke ser de anledninger de har til å vise vennlighet. Andre føler ikke noe samvittighetsnag fordi de tar motet fra andre. Skulle vi la det at de ikke viser oss noe hensyn, få oss til å bli like ukjærlige Som dem? Hvor dåraktig ville ikke det være! Nei, det er ikke selviske mennesker, men Kristus, som er vårt eksempel. Når han ble dårlig behandlet, gjengjeldte han ikke med å behandle andre dårlig. Selv da hans egne disipler, de han hadde undervist og oppmuntret, de som tilba Gud sammen med ham, forlot ham, fordømte han dem ikke og ga ikke opp. Nei, han var klar over at det viktigste for ham var å gjøre sin himmelske Fars vilje, og det var til ham han overga seg.
4 Jesus rådet oss til å være mer innstilt på å gi enn å få: «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.» (Ap. gj. 20: 35, NW) Dette kan sies om mange ting, og ikke minst om det å gi oppmuntring. Hvis vi tar oss svært nær av at andre unnlater å oppmuntre oss når vi mener at de burde det, vil vi bli mismodige. Hvorfor ikke heller forsøke å finne anledninger til selv å gi oppmuntring, og la den oppmuntring du får fra ’andre, bare være et gode du får i tillegg? Tenk på at de som ikke gir oppmuntring når de har mulighet til det, ofte lar være å gjøre det fordi de selv er motløse. De trenger selv oppmuntring. I stedet for å bli mismodige og skuffet over slike mennesker bør vi vise dem vår medfølelse og prøve å styrke dem. Det er sikkert at det gir oss lykke å få oppmuntring, men vi vil bli lykkeligere når vi gir oppmuntring.
5. Nevn noen måter en kan gi oppmuntring på.
5 Oppmuntring kan bli gitt på så mange måter. Noen oppriktige, rosende ord kan bety mye for en annen. Det at en oppriktig setter pris på en vennlighet som er blitt vist en, eller en tjeneste som er blitt utført for en, kan rett og slett få en annen til å gjøre enda mer og også gjøre det bedre. En vennlig handling har ofte større virkning enn ord og gir alle mer pågangsmot. Samvær med deg vil også kunne bidra til å oppmuntre dem som kanskje føler seg mismodige eller ensomme, og å fortelle dem noe gledelig vil føre til at de ser framtiden lysere i møte. Ja, et vennlig smil er ofte nok til å gjøre andre glad, men noe som er bedre enn alt dette, er å gi menneskene et håp ut fra Guds Ord og oppmuntre dem gjennom vår tale og oppførsel slik at vi gir dem styrke og mot til å gjøre det som er rett. Hvis vi alltid er innstilt på å gi oppmuntring, vil vi finne at vi har langt flere anledninger til det enn vi hadde tenkt oss.
Innen familien
6. Hvor bør vi begynne å gjøre det til en vane å oppmuntre andre, og hvorfor?
6 Hjemmet er et godt sted til å begynne å se seg om etter anledninger til å gi oppmuntring. Hvis vi gjør det til en vane å gi oppmuntring innen familien, vil det bli naturlig for oss også å gjøre det andre steder. Kjærlighet er naturligvis grunnlaget for oppmuntring, og det er også kjærlighet som holder familien sammen. Paulus skrev i den forbindelse til kolossenserne: «Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål mot noen; som Kristus [Jehova, NW] har tilgitt eder, således og I! Men over alt dette ikle eder kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd.» (Kol. 3: 12—14) Hvor styrket ville ikke alle bli ved å følge dette guddommelige råd!
7, 8. Hvilke anledninger har en mann til å oppmuntre sin hustru, og hvorfor er dette så viktig?
7 Det er helt naturlig for en mann å ønske å behage sin hustru og for en hustru å ville behage sin mann. (1 Kor. 7: 33, 34) Det er imidlertid få ting som kan være mer nedstemmende enn det at noe som betyr så mye, ikke lykkes for en. Når en hustru bestreber seg på å holde huset rent, lage mat til familien og ellers behage sin ektemann og ikke blir påskjønnet, kan hun komme til å bli mismodig. Men, kan du kanskje spørre, er det nødvendig å fortelle henne at hun er dyktig, når det er det som blir ventet av henne? Bibelen gir svaret når den sier: «Hennes sønner står opp og priser henne lykkelig; hennes mann står opp og roser henne. Det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle.» — Ordspr. 31: 28, 29.
8 Når det er noen i familien som gjør feil, vil ikke kjærlighetens bånd mellom familiemedlemmene bli styrket ved at en legger overdreven stor vekt på disse feilene. Hvis det er nødvendig, er det på sin plass å vie saken oppmerksomhet, men se først og fremst på det gode arbeid som er blitt utført, og vis verdsettelse av det. Når en får ros selv for de små ting en gjør, vil det gi en kraft og styrke til å fortsette å gjøre mer og gjøre det bedre i framtiden. Når det inntreffer uhell, er det også anledning til å gi oppmuntring. En mann som er klar over hva det vil si at «de da ikke lenger [er] to, men ett kjød», vil ikke skjenne på sin hustru i slike tilfelle og komme med slike bemerkninger som: «Hvorfor er du så klosset?» Hun er uten tvil allerede svært lei for det. Hvorfor gjøre det verre? Hvorfor ikke la hennes følelser være like viktige for deg som dine egne? Et vennlig ord og litt hjelp vil gi virkelig oppmuntring. Det er en liten ting, men det er et uttrykk for kjærlighet, og det er kjærlighet som er fullkommenhetens sambånd. — Matt. 19: 5, 6.
9. På hvilke måter kan en kristen hustru bygge opp sin mann?
9 Ved sin flid og dyktighet bidrar også en god hustru til å bygge opp sin mann. «Hennes manns hjerte liter på henne, og på vinning skorter det ikke. Hun gjør ham godt og intet ondt alle sitt livs dager. Hun holder øye med hvorledes det går til i hennes hus, og dovenskaps brød eter hun ikke.» (Ordspr. 31: 11, 12, 27) En slik hustru er ingen konkurrent, en som forsøker å unndra seg sin manns lederskap, men hun samarbeider med ham og arbeider villig under hans ledelse. Hun har ikke bare i tankene det som er til beste for dem nå, men også det som er til deres evige beste. Hun er en «kvinne som frykter [Jehova]». (Ef. 5: 22, 23; Ordspr. 31: 30) Ettersom hun har en slik innstilling, har hun først og fremst familiens åndelige ve og vel i tankene, og hun inntar følgende holdning til materielle ting: «Når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye.» Hun bidrar således til at familien kan unngå å falle i materialismens snarer og få bekymringer på grunn av altfor mange økonomiske forpliktelser som kan føre til at tjenesten for Gud blir skjøvet i bakgrunnen. (1 Tim. 6: 6—8; Matt. 13: 22) Ved å holde andre interesser i bakgrunnen og være levende interessert i åndelige ting kan hun oppmuntre sin mann til å vise disse åndelige ting den oppmerksomhet de fortjener.
10. Hva bør barn bli oppmuntret til, og hvorfor?
10 Hva kunne være en kilde til større oppmuntring for ens egne barn enn det at en hjelper dem til å forstå verdien av åndelige ting? Hvis de ikke får en grundig opplæring i hva som er Guds prinsipper, vil de bekymringer og skuffelser som møter dem i livet, være årsak til stadig irritasjon og sorg. (Kol. 3: 21; Ef. 6: 4) Det blir ikke til velsignelse for dem hvis de er blitt opplært til å gå inn for å skaffe seg materielle ting og bruke alle sine krefter til å arbeide på det økonomiske område. Hvor skuffet de mennesker vil bli som bruker alle sine krefter til å arbeide for en verden som Gud skal ødelegge på grunn av dens ondskap! Hvor mye bedre, ja, hvor mye større lønn vil det ikke gi, og hvor mye mer oppmuntrende vil det ikke være å innvie sitt liv til tjenesten for Gud, og hvis mulig, som en heltidsforkynner! Som salmisten sa til Gud: «For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller stå ved dørterskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt.» (Sl. 84: 11) En viser at en elsker sine barn hvis en oppmuntrer dem til å følge en slik handlemåte. Barn bør naturligvis også lære å gi oppmuntring.
11, 12. Har barn anledning til å oppmuntre sine foreldre? På hvilke måter?
11 Ja, barn kan også lære alltid å være innstilt på å gi. De bør ikke ha den innstilling at alle bør være rede til å varte dem opp. De trenger å lære å vise verdsettelse av sine foreldres arbeid, å lytte og adlyde når det blir snakket til dem, og under sine foreldres ledelse være villige til å hjelpe til med å utføre forskjellige ting i huset, ja, de kan endog mer enn det ved selv å ta initiativet og tilby sin hjelp når de ser at det er forskjellige ting som trenger å bli gjort. Ved den måten de oppfører seg på når de er utenfor hjemmet, kan de også være en velsignelse både for seg selv og andre. Bibelen gir følgende forstandige råd: «Hør på din far, som ga deg livet, og forakt ikke din mor når hun er blitt gammel! . . . Den rettferdiges far skal juble; den som får en vis sønn, skal glede seg over ham. La din far og din mor glede seg, og la henne som fødte deg, juble!» — Ordspr. 23: 22—25; 10: 1; 15: 20; 19: 13.
12 Når barn følger dette rådet, vil de ikke la være å vise verdsettelse av den kjærlighet som deres foreldre viser dem, selv ikke når deres foreldre er blitt gamle. I 1 Timoteus 5: 4, 8 blir det gitt dette råd: «Har en enke barn eller barnebarn, da skal disse først lære å vise sin gudsfrykt mot sin egen slekt og gi sine foreldre vederlag; for dette er tekkelig i Guds øyne. Men dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» Hvor oppmuntrende er det ikke for foreldre å se at de ikke er blitt glemt av sine barn bare fordi de er blitt gamle!
Tilsynsmenns plikter
13. a) Hvorfor har tilsynsmenn et spesielt ansvar når det gjelder å gi oppmuntring? b) Hvilke punkter gjør vi vel i å tenke over i denne forbindelse?
13 Alle kan være en kilde til oppmuntring for sine medmennesker, ikke bare for sine nærmeste venner eller medlemmer av sin egen familie. Det er imidlertid de som innehar stillinger som tilsynsmenn, som har den største innflytelse på andre, og som derfor har store muligheter til å oppmuntre andre og også kan komme til å gjøre andre mismodige. De må derfor være klar over alle de anledninger, ja, det ansvar de har i denne forbindelse. De kan i denne henseende lære mye av de store tilsynsmenn, Jehova Gud og Jesus Kristus. Ved sitt sannhetsord gir Jehova oss håp, han bygger oss opp. Han krever ikke mer av oss enn vi klarer å gjøre, men han viser kjærlig omsorg for sitt folk. Hvis du er en tilsynsmann, taler du da på en slik måte at du bygger opp dem du arbeider sammen med? Tar du deres fysiske og åndelige begrensninger i betraktning? Er de virkelig glad når du kommer bort og snakker med dem om deres arbeid, eller er de engstelige og lurer på hva som er galt denne gangen? Jesu disipler var takknemlige over å kunne få være sammen med ham. Selv om de kalte ham Herre og Mester, arbeidet han sammen med dem. Han var deres tilsynsmann, men satte også det rette eksempel for dem ved at han sammen med dem utførte det arbeid som skulle gjøres. (1 Pet. 2: 25) Han var klar over at hans disipler måtte lære ydmykhet, og han lærte dem det, ikke ved stadig å ydmyke dem, men ved å legge for dagen ydmykhet i sitt eget liv. (Joh. 13: 1—17) De som arbeidet sammen med ham, fant at han ikke var skarp og bitende i sine bemerkninger eller hadde det for travelt til å høre på dem, men at han var «saktmodig og ydmyk av hjertet», og ved å være sammen med ham fant de ’hvile for sine sjeler’. — Matt. 11: 29.
14. a) Hvordan viser en tilsynsmann seg å være en lærer, og hvilken virkning vil dette ha på hans brødre? b) Hvilken virkning har det på ens omgang med andre at en legger kjærlighet for dagen når en ønsker å få utført arbeidet på en effektiv måte?
14 Det er derfor slik at en tilsynsmann som etterligner Kristus, ikke bare forteller de andre hva de skal gjøre, men som en dyktig lærer viser han dem det ved å ta del i arbeidet sammen med dem. Han er et eksempel for hjorden. (1 Tim. 3: 2) Ettersom han ikke anser seg selv for å stå over sine kristne brødre, føler de at de tillitsfullt kan henvende seg til ham for å få hjelp. (Matt. 23: 8) De vet at han er klar over betydningen av å få arbeidet gjort og er interessert i at det skal bli utført på en effektiv måte, men de vet også at kjærligheten vil gjøre ham tålmodig og forståelsesfull når han omgås sine medarbeidere.
15. Hvordan råder Bibelen tilsynsmenn til å gå fram når noen har kommet til kort i sitt arbeid eller virkelig har gjort noe galt, og med hvilket mål for øye bør dette bli gjort?
15 Det er nok så at undertiden kommer noen til kort i sitt arbeid eller gjør noe som er galt, og tilsynsmannen er da den som må påse at forholdet blir vigd tilbørlig oppmerksomhet. Er dette det rette tidspunkt til å kreve overtrederen til regnskap og gi ham en skjennepreken? Er det nødvendig? Den urette handling som ble begått, ble kanskje ikke gjort med vilje. Legg merke til hvordan Bibelen sier at en skal behandle dette: «Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette,’ I åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet!» (Gal. 6: 1) Hensikten er å hjelpe den som har handlet galt, til rette, ikke å refse ham. Dette må en gjøre med mildhet. Resultatet vil være at den som har gjort feil, vil bli oppbygd.
16. Hvordan viste Elihu seg å ha den rette forståelse av dette da han ga Job råd?
16 Legg i denne forbindelse merke til hvordan Elihu begynte da han ga sitt råd til Job: «Men hør nå, Job, på min tale og lytt til alle mine ord! Se, jeg har åpnet mine lepper, allerede taler min tunge i min munn. Ærlige og oppriktige er mine ord, og hva jeg vet, skal mine lepper uttale likefram. . . . Hvis du kan, så svar meg! Rust deg mot meg, tre fram! Se, jeg er din like for Gud, også jeg er dannet av leire. Redsel for meg skal ikke overvelde deg, og min myndighet ikke tynge deg.» Og så gikk han over til å drøfte saken med Job. Men legg merke til hvordan Elihu nærmet seg problemet. Han appellerte til Job. Han gjorde det klart at han ikke følte at han sto over Job i Guds øyne, og at det ikke var noen grunn til at Job skulle føle redsel for det han kom til å si. For en god måte å behandle saken på! — Job 33: 1—7.
17. Hvilket råd ga apostelen Paulus Timoteus med hensyn til å formane andre, og hvordan skulle en gå fram overfor en som har gjort det til en vane å synde?
17 Det er nettopp en slik måte å gå fram på Paulus anbefalte Timoteus da han sa: «Tal ikke hardt til en gammel mann, men forman ham som en far, unge menn som brødre, gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet!» (1 Tim. 5: 1, 2) Men når noen har gjort det til en vane å synde og ikke viser noen oppriktig anger, er det imidlertid ikke på sin plass å oppmuntre ham. Det som da bør gjøres, er å oppfordre og formane ham til å følge en rett handlemåte. Når det er blitt fastslått at det dreier seg om forsettlig synd, er tiden inne til å anvende det råd som blir gitt senere i det samme kapitlet, nemlig i 1 Timoteus 5: 20: «Den som synder, skal du refse så alle hører på det, for at også de andre må ha frykt.» — Heb. 12: 7—11.
Alle kan gi oppmuntring
18. a) Hvor mange mennesker øver i virkeligheten innflytelse på andre menneskers liv, og hvordan bør derfor denne innflytelse bli brukt? b) Hvordan kan vi være oppbyggende når vi snakker om kristne tilsynsmenn eller til dem som ønsker å utvide sine tjenesteprivilegier, og hvilke eksempler viser betydningen av dette?
18 Enten det er i hjemmet eller utenfor hjemmet, enten en er tilsynsmann for en menighet eller ikke, er det anledninger for alle til å oppbygge og oppmuntre hverandre. Alle øver innflytelse på sine omgivelser. En kan bygge opp, eller en kan rive ned; en kan stimulere, eller en kan skape likegyldighet. Enten en ønsker det eller ikke, øver en innflytelse på andre mennesker. La da denne innflytelse være god. Det vil den være hvis vi i vår tale følger det gode råd som blir gitt i Kolossenserne 3: 8, 9: «[Avlegg] dem alle: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk av eders munn; lyv ikke mot hverandre.» Hvis vi har fylt vårt sinn med gode ting, hvis vårt hjerte er fylt med rette ønsker, vil det vi taler, være oppbyggende, for hva hjertet flyter over av, det taler munnen. (Matt. 12: 34, 35) Hvis vi har en rett hjertetilstand, vil vi ikke tale respektløst eller med ringeakt om kristne tilsynsmenn eller om den veiledning som vi får gjennom Jehovas organisasjon, slik Diotrefes gjorde, men vi vil akte dem som trofast fører tilsyn med Guds menighet, «dobbelt ære verd». (3 Joh. 9; 1 Tim. 5: 17) Vi vil heller ikke tale slik at vi tar motet fra dem som ønsker å utvide sine tjenesteprivilegier, kanskje ved å ta opp heltidstjenesten som pioner eller flytte til et sted hvor det er stort behov for Rikets forkynnere. Vi vil ikke være som de troløse speiderne som tok motet fra israelittene med nedslående beretninger, slik at israelittene ønsket å vende tilbake til Egypt og ikke dra inn i det lovte land. Vi vil i likhet med de trofaste mennene Josva og Kaleb inntrengende oppfordre dem til å vise mot ved å ta imot de tjenesteprivilegier som er åpne for dem. — 4 Mos. 13: 27—14: 9.
19. Nevn noen andre måter vi kan oppbygge hverandre på.
19 Ved vår iver og trofasthet i tjenesten for Gud kan vi være en kilde til styrke for hverandre. Ved nidkjært å ta del i forkynnelsen vil vi foregå de andre med et godt eksempel og hjelpe dem til også å bli ivrige i tjenesten. Når vi forteller andre om de fine opplevelser vi har hatt i tjenesten, og når vi deler med dem den verdifulle kunnskap vi har tilegnet oss gjennom vårt studium av Bibelen, oppmuntrer vi hverandre, akkurat som apostlene gjorde da de besøkte sine kristne brødre. (Ap. gj. 15: 3, 30, 31) Vi kan styrke dem som er syke og nedbøyde, og dem som sitter i fengsel for rettferdighetens sak, ved å vise omtanke for dem, bevare kontakten med, dem og besøke dem når det er mulig. (2 Kor. 7: 6, 7; Ap. gj. 28: 15) Ved å nekte å inngå noe kompromiss med Satans verden hjelper vi andre til å stå fast. Ved vår villighet, ikke bare til å uleilige oss selv, men endog til om nødvendig å risikere vårt liv og vår frihet for å bygge opp hverandre, inngyter vi hverandre mot til å tale Guds Ord uten frykt. Måtte alle Jehovas innvigde vitner fortsette å gjøre full bruk av slike anledninger til å oppmuntre hverandre.
20. Hvilket råd blir gitt i 1 Tessalonikerne 5: 11—15 hva det å ’oppbygge den ene den andre’ angår?
20 La oss derfor ta våre medmenneskers behov i betraktning, og la oss følge det eksempel som blir gitt av vår Far i himmelen og hans Sønn, når det gjelder å oppmuntre andre. «Forman derfor hverandre, og oppbygg den ene den andre, som I og gjør.» La oss være oppbyggende når vi taler om og arbeider sammen med våre kristne tilsynsmenn. «Vi ber eder, brødre, at I skjønner på dem som arbeider iblant eder og er eders forstandere i Herren og formaner eder, og at I holder dem overmåte høyt i kjærlighet for deres gjernings skyld. Hold fred med hverandre!» Dere som er tilsynsmenn, må på deres side ikke gjøre brødrene mismodige, men oppmuntre dem. «Påminn de uskikkelige, trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige, vær langmodige mot alle!» Uansett hvem vi er, eller hvem det er vi har kontakt med, enten det er i hjemmet, i den kristne menighet eller i vårt verdslige arbeid, så «se til at ingen gjengjelder noen ondt med ondt, men legg alltid vinn på det som godt er, mot hverandre og mot alle». (1 Tess. 5: 11—15) Ja, la oss oppmuntre hverandre.
La oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre. — Heb. 10: 24, 25, NW.