antagelig i Guds øyne, da han skrev: «Ett legeme og én Ånd, liksom I og er kalt med ett håp i eders kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader.» — Ef. 4: 4—6.

Da Paulus var i Efesos i år 55 e. Kr., skrev han til de kristne i Korint. Et av de punkter han understreket, var at det ikke måtte være splid iblant dem på grunn av at de holdt seg til ledende menn, deriblant den som hadde døpt dem, som om de var hans disipler. De som var blitt døpt i Korint, var ikke blitt døpt i Paulus’ eller Apollos’ eller Kefas’ navn; de var blitt døpt i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, slik som Jesus hadde befalt. — Matt. 28: 19; 1 Kor. 1: 10—16.

Om lag fem år senere, det vil si omkring år 61, skrev Paulus til sine elskede, åndelige brødre i Efesos. Enhet var et av de viktige punkter han understreket i dette brevet, akkurat som i brevet til korintierne. Han viste at skillet mellom jødene og hedningene var blitt avskaffet. Nå kunne alle troende i enhet nærme seg Jehova. De kunne alle få den hellige ånd og utgjøre en del av det åndelige tempel, «en Guds bolig i Ånden». — Ef. 2: 13—22.

I sin videre behandling av spørsmålet om enhet forklarte han at de sammen utgjorde ett åndelig legeme. De hadde alle fått den hellige ånd. Med ånden som et pant på det som skulle komme, hadde de fått et himmelsk håp. (Ef. 4: 4; 1 Kor. 12: 13; 2 Kor. 5: 5) De hadde alle trodd på den samme Herre, Jesus Kristus, og de viste alle tro på de samme guddommelige foranstaltninger, slik at de kunne bli godkjent av Gud. — 1 Kor. 8: 6; 2 Kor. 4: 13.

Før Paulus sier at de var forent ved å ha én Gud og Fader, nevner han at de hadde «én dåp». Hvor sant var ikke dette! Alle som ble kristne, måtte la seg døpe i vann.

De fleste av dem som var kristne på det tidspunkt, var blitt døpt som disipler etter pinsedagen i år 33. Før den tid var noen, for eksempel apostlene, som dro omkring med Jesus, blitt døpt av døperen Johannes med det som den gang var en antagelig dåp som Gud hadde forordnet. Disse behøvde ikke senere å bli døpt igjen. Da først den kristne menighet var blitt opprettet på pinsedagen i år 33, var Johannes’ dåp ikke lenger antagelig. De som fra dette tidspunkt av skulle døpes på rette måte, måtte døpes i «Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn», slik Jesus hadde sagt. — Matt. 28: 19.

Dette spørsmålet om å være forent ved en antagelig dåp hadde en særlig betydning for de kristne i Efesos. Det var i denne byen Paulus møtte noen som ikke hadde hørt om Jesu dåp. De var øyensynlig blitt døpt med «Johannes’ dåp» etter at denne hadde opphørt å være en antagelig dåp. De hadde allerede hørt om Gud, så Paulus forklarte dem om Kristus og om den hellige ånd, og deretter «lot de seg døpe til den Herre Jesu navn». (Ap. gj. 19: 2—6) På denne måten kunne de tjene Jehova sammen med alle de døpte kristne i Efesos og andre steder. Sannsynligvis var de fleste, om ikke alle, av de andre kristne i Efesos blitt døpt etter pinsedagen i år 33 som Jesu disipler.

Det å la seg døpe med en antagelig dåp var noe alle de kristne hadde felles. Paulus kunne med rette bruke dette som et eksempel på den enhet det bør være blant de kristne.

● Hvorfor sa apostelen Paulus, slik vi leser i 1 Korintierne 1: 17, at Kristus ikke hadde utsendt ham «for å døpe»? Han døpte jo noen troende, ikke sant? — G. Q., USA.

Under sin drøftelse av et problem som hadde oppstått i menigheten i Korint på grunn av splittelser, sa apostelen Paulus: «For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors [torturpel, NW] ikke skulle tape sin kraft.» — 1 Kor. 1: 17.

Vi kan være forvisset om at Paulus kjente til Jesu befaling om å gjøre disipler og døpe dem. (Matt. 28: 19, 20) Og Paulus reiste vidt omkring og gjorde disipler og lærte folk å holde alt det Jesus hadde befalt. Han tilla ikke dåpen liten betydning, men anbefalte andre å la seg døpe. — Ap. gj. 19: 1—5.

For å få den rette forståelse av 1 Korintierne 1: 17 må vi derfor undersøke sammenhengen. I de foregående vers sier Paulus at han hadde døpt Krispus, Gajus og Stefanas’ hus. (1 Kor. 1: 14—16) Han gjorde ikke dette uten å ha Kristi tillatelse til det. Jesu ord i Matteus 28: 19 bemyndiget ham tvert imot til å døpe.

Det apostelen ville påpeke, var at hans oppdrag ikke utelukkende eller i første rekke besto i å døpe. Kristus hadde utrykkelig sagt til Paulus at han skulle forkynne og være et «vitne» for folkeslagene. (Ap. gj. 26: 16; 9: 15) Paulus kunne døpe og døpte også enkelte mennesker, men det finnes grunner til at han ikke døpte et stort antall mennesker. Sammenhengen viser at det kunne oppstå splittelser. Hvis apostlene hadde gått spesielt inn for å døpe, kunne det ha ført til at det ble dannet partier eller klikker av kristne som var blitt døpt av dem.

Da Paulus oppholdt seg i Korint, noen år før han skrev sitt første brev til menigheten der, døpte han noen. Men dåpen var ikke en spesiell seremoni som bare apostlene skulle utføre, og dåpshandlingen var heller ikke mer betydningsfull når en apostel utførte den, enn når et annet mannlig medlem av den kristne menighet utførte den.

Opplysninger

Ukentlig studium ved hjelp av «Vakttårnet»

Uken fra 20. juli: Grunnvollen for den rette slags forkynnere, §§ 1—16, og Undervis slik at sannheten synker ned i tilhørernes sinn og hjerte, §§ 1—5. Side 317.

Uken fra 27. juli: Undervis slik at sannheten synker ned i tilhørernes sinn og hjerte, §§ 6—29. Side 321.