menneskene vi da kommer til å omgås, vil alle sammen være våre brødre eller mennesker som blir opplært til å leve i den nye tingenes ordning. Vi kommer alle til å være underlagt Jehovas lov om kjærlighet. (Jak. 2: 8) I betraktning av at det har med vårt liv å gjøre, er det derfor forstandig å bli fortrolig med den hyrdegjerning som blir utført av dem Jehova har utnevnt til tilsynsmenn i den kristne menighet i dag. (1 Tess. 5: 12, 13) Dette vil helt sikkert gi oss en god start i den nye tingenes ordning, hvor det ikke vil være noen levninger igjen av denne gamle tingenes ordning. Vi har derfor alle god grunn til å stille oss under det kjærlige tilsyn som føres med den kristne menighet i dag, og til å arbeide sammen, fornye vårt hjerte og sinn og foreta alle fysiske, følelsesmessige og mentale forandringer som er nødvendig for å behage Jehova. — Rom. 12: 1, 2.

25. Hva er det som gjør Jehovas tjenere til et så lykkelig folk i dag?

²⁵ Jehovas kristne menighet er i sannhet et under. Den er ikke fullkommen i absolutt betydning, men den er ikke desto mindre fullkomment hengitt til Jehova og legger for dagen de samme egenskaper som han — kjærlighet, godhet, barmhjertighet og rettferdighet. Den forurensede atmosfæren i den gamle tingenes ordning er dødbringende. Den rene atmosfæren i den nye tingenes ordning vil være livgivende. Hvor lykkelige bør ikke vi som tilhører den kristne menighet, og alle interesserte mennesker som elsker rettferdighet, være over å vite at vi gjennom det kjærlige tilsyn som Jehova, hans Sønn, Kongen Jesus Kristus, og den «tro og kloke tjener»-klasse fører med oss, blir veiledet, rettledet og beskyttet mens vi samarbeider og hjelper hverandre til ved Jehovas ufortjente godhet å vinne liv i den nye tingenes ordning!

Spørsmål fra leserne

● Hva er «verdens barnelærdom», som blir omtalt i Galaterne 4: 3 og Kolossenserne 2: 8, 20? — USA.

I sitt brev til galaterne viser apostelen Paulus at et barn er som en trell, fordi det er under andres formynderskap til det blir myndig, og skriver så: «Således var også vi, dengang vi var barn, trellbundet under verdens barnelærdom.» (Gal. 4: 1—3) Han sier videre at «da tidens fylde kom», ble Guds Sønn utsendt for å kjøpe de jøder som ble hans disipler, fri fra loven, slik at de kunne «få barnekår». (Gal. 4: 3—7) I brevet til kolossenserne advarte Paulus likeledes de kristne mot å bli et bytte for «verdslig visdom og tomt bedrag, etter menneskenes lære, etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus. For i ham bor hele guddommens fylde legemlig». De skulle ha dødd «med Kristus fra verdens barnelærdom». — Kol. 2: 8, 9, 20.

Ettersom «verdens barnelærdom» blir stilt opp som en kontrast til det de kristne nå kunne glede seg over, må den tydeligvis være de fundamentale eller grunnleggende prinsipper som blir fulgt av dem som ikke er sanne kristne, av mennesker som er en del av den verden som er fremmedgjort for Gud. New World Translation gjengir det greske uttrykket som er oversatt med «verdens barnelærdom», med «verdens elementære ting», mens An American Translation gjengir det slik: «Materialistiske måter å betrakte tingene på.» Den måten en betrakter tingene på, avhenger naturligvis av hvilke prinsipper en følger.

Det skriftsteder vi her drøfter, Kolossenserne 2: 8, viser at disse grunnleggende prinsipper, denne «barnelærdom», omfatter filosofi og bedragerske lærdommer som er basert på menneskelige normer, oppfatninger, resonnementer og myter, ting som grekerne og andre ikke-jødiske folkeslag var svært opptatt av. Som det framgår av Kolossenserne 2: 16—18 og Galaterne 4: 4—5: 4, omfattet «verdens barnelærdom» dessuten de ubibelske jødiske lærdommer om askese og «engle-dyrkelse», foruten den lære at de kristne må overholde Moseloven for å bli frelst.

Men var ikke Moseloven av guddommelig opprinnelse? Jo, det var den. Hvordan kunne da det å holde den bli omtalt som å trelle under «verdens barnelærdom»?

Vi må huske at loven var blitt oppfylt i Kristus Jesus. Han var det «legemet» som lovens ’skygger’, deriblant templet og de offer som ble frambåret der, pekte fram mot. Loven hadde derfor tjent sin hensikt og var ikke lenger den målestokk en skulle dømme etter. (Kol. 2: 13—17) De kristne som apostelen Paulus skrev til, var dessuten kalt til liv i himmelen som åndeskapninger. Loven var for mennesker, og den besto av «kjødelige forskrifter». (Heb. 9: 10) Til og med tabernaklet (og senere templet) kunne kalles «verdslig» (Heb. 9: 1, Kingdom Interlinear Translation) i den forstand