Spørsmål fra leserne

● I Apostlenes gjerninger 11: 8 leser vi at Peter ved en anledning sa: «Ingenlunde, Herre! aldri er noe vanhellig eller urent kommet i min munn.» Skal vi forstå det slik at Peter på dette tidspunkt fremdeles holdt fast på Moseloven hva dette spørsmålet angår? — R. M., De forente stater.

Bibelen viser klart og tydelig at Moseloven, som betegnet visse dyr som rene og andre som urene, ble gjort ugyldig i og med Jesu Kristi død: «Han [Jehova] tilga oss alle våre overtredelser og utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset.» — Kol. 2: 13, 14.

Ettersom det at Loven ble avskaffet, ville bety store forandringer i Kristi etterfølgeres liv, er det ikke forbausende at det tok en viss tid før de forsto rekkevidden av dette, slik at Peter tydeligvis ennå ikke hadde spist noe mat som var seremonielt uren, enda det hadde gått over tre år siden Kristus døde. Dette hadde uten tvil forbindelse med at han bodde i et jødisk samfunn, og hvis han åpenlyst hadde vist ringeakt for det Loven sa angående disse ting, ville det høyst sannsynlig ha ført til opptøyer, akkurat som det at noen jøder mente at Paulus hadde ført en uomskåret person inn i templet og dermed vanhelliget det, førte til opptøyer. — Ap. gj. 21: 27—32.

Av den belæring Jehova ved denne anledning ga Peter om det at hedningene kunne få bli lemmer på Kristi åndelige legeme, forsto imidlertid Peter uten tvil også at det ikke lenger var slik at noe mat var uren i religiøs henseende. At den første kristne menighet gradvis fikk forståelse av disse sannheter, framgår av det som blir fortalt i Apostlenes gjerninger, kapittel 15, hvor vi leser om at apostlene og de eldste hadde et møte i Jerusalem for å behandle slike spørsmål som omskjærelsen og det å spise kjøtt som hadde vært ofret til avguder. Det er for øvrig i denne forbindelse ikke galt å trekke den slutning at når Gud bare gradvis gjorde sin vilje kjent for sine tjenere på den tid da de inspirerte apostler var i den kristne menighet, så er det enda større grunn til å vente at Gud i vår tid også bare gradvis gjør sin vilje kjent for sine tjenere på jorden, «den tro og kloke slave»-klasse og dens medarbeidere, de «andre får». — Matt. 24: 45—47, NW; Joh. 10: 16; Ordspr. 4: 18.

● Hva er grunnen til at Vakttårnet for 1. juli 1963 på side 302 sa: «Det privilegium å vende seg til Gud i bønn er bare for dem som på grunnlag av en nøyaktig kunnskap har innvigd seg til å gjøre Jehovas vilje»? — A. G., Persia.

Blant dem som påberoper seg å være kristne, rår det mange misoppfatninger med hensyn til hvem som kan be. Ja, de fleste av dem tror at alle kan be, og at de kan be om hva som helst og vente å bli hørt. Slik er det imidlertid ikke. (Ordspr. 15: 29; Jak. 4: 3) Bønn er ikke et privilegium for alle og enhver, men for en bestemt slags mennesker. Som vi kan lese i Hebreerne 11: 6: «Den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» For at ens bønn skal bli hørt av Gud, må en med andre ord ikke bare tro at han eksisterer, men også søke ham. Av den grunn sa Jehova til de troløse israelitter at han ikke hørte deres bønner. Og Jesus sa at bønner som blir framført av slike som vil vise seg, eller som er selvrettferdige, ikke blir hørt. — Es. 1: 15; Matt. 6: 5—8; Luk. 18: 11—14.

Dette viser tydelig at ikke alle mennesker blir bønnhørt. For at en bønn skal bli hørt og besvart av Gud, må den framføres for den rette person, nemlig Jehova Gud, Skaperen, Bibelens Gud, noe det også tidligere er blitt gjort rede for i Vakttårnets publikasjoner. («Forviss dere om alle ting», sidene 41—47) En slik bønn må også framføres på den rette måten: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg,» sa Jesus. (Joh. 14: 6) Det å be på en rett måte innbefatter at en er oppriktig og utholdende og har tro når en ber. For at en bønn skal bli hørt, må den også dreie seg om de rette ting, det vil si ting som er i samsvar med Guds vilje. Jesus lærte derfor sine etterfølgere å be til Gud: «Skje din vilje.» Kong Salomo i fortiden var også klar over at bønn er et privilegium for en bestemt slags mennesker, for hva de fremmede angikk, så ba han bare for dem som etter at de hadde hørt om den eneste sanne Gud, Jehova, ville komme og be vendt mot Jehovas tempel i Jerusalem. — Matt. 6: 10; 1 Kong. 8: 41—43.

Kornelius var en slik mann som var ivrig etter å gjøre Jehovas vilje, for til tross for at han var en uomskåren hedning som ikke tilhørte det innvigde Israels folk, blir han omtalt som «en from mann [som] fryktet Gud med hele sitt hus og ga mange almisser til folket og ba alltid til Gud». Kornelius kan derfor sies å ha vært på vei mot innvielse, og da han hadde fått nøyaktig kunnskap, innvigde han seg. Fra da av kom han inn i et paktsforhold til Gud, og Gud handlet med ham som en sønn, noe han viste ved å gi Kornelius den hellige ånd. — Ap. gj. 10: 1—44.

Enhver som på en rett måte kommer til den sanne Gud, Jehova, i bønn og ber om de rette ting, kan sies å være i en slik åndelig tilstand at han er på vei mot innvielse, og kanskje han til og med har foretatt en innvielse i sitt hjerte, selv om han hittil ikke har symbolisert den ved vanndåpen. Alle slike mennesker som har en rett innstilling overfor Gud og ønsker å gjøre hans vilje, kan bli oppmuntret til å be. Barn som blir oppdratt av sine foreldre med henblikk på at de skal bli innvigde tjenere for Jehova Gud, kan således med rette bli opplært til å be. — 1 Kor. 7: 14.

En må imidlertid være klar over at verdslige mennesker som aldri har brydd seg om å studere Bibelen, ikke kjenner til de guddommelige krav angående bønn, og heller ikke har en innstilling som tekkes Gud. De er derfor ikke i den stilling at de kan framføre bønner som er antagelige for Jehova. — Ordspr. 28: 9.

Det har også vist seg at mange som en tid har vært på vei mot innvielse, nå nøler med å ta dette skrittet. Likevel fortsetter de å komme sammen med Guds folk og å tjene sammen med dem. Hvis det er selviskhet som får dem til å nøle, og hvis de ikke av hele sitt hjerte ønsker å innvie seg til Gud, gjør de vel i å spørre seg selv om de fremdeles har det privilegium å be. Det har de tydeligvis ikke, for den som trer fram for Gud, må søke ham. De bør også merke seg at det bare er de som søker Jehova og rettferdighet og saktmodighet, det vil si de som er innvigd, og som gjør alt de kan for å holde sitt innvielsesløfte, som kan ha håp om å bli skjult på Jehovas vredes dag. — Heb. 11: 6; Sef. 2: 3; Luk. 13: 24.

● Vil det være nødvendig for en psykiater å skifte yrke før han kan bli døpt og kan bli anerkjent som et av Jehovas vitner? — R. W., De forente stater.

Nei, det ser ikke ut til at det skulle være nødvendig. Det at Vakttårnets publikasjoner har frarådet innvigde kristne å konsultere verdslige psykiatere bortsett fra i spesielt alvorlige tilfelle, betyr ikke at psykiatere ikke kan hjelpe og aldri hjelper dem som henvender seg til dem. Hvorvidt en psykiater skal fortsette i sitt yrke etter at han har innvigd seg, er noe han helt og holdent selv må avgjøre. Det er mulig at han nå vil kunne bli en mye bedre psykiater fordi han nå forstår og setter pris på Bibelens prinsipper, og spesielt fordi han nå tror på Jehova Gud og har innvigd sitt liv til å gjøre hans vilje. Se artikkelen «Det bibelske syn på den psykosomatiske legevitenskap» i Vakttårnet for 15. august 1954, sidene 253—255.

En innvigd kristen som er psykiater, må imidlertid være meget forsiktig for ikke utilbørlig å påvirke andre kristne, slik at de kommer til ham for å få verdslig visdom i stedet for å gå til sine tilsynsmenn for å få himmelsk visdom. Han må for å si det slik heller holde psykiatrien i bakgrunnen, slik at han ikke gir inntrykk av at hans psykiatri er høyere visdom enn den visdom som finnes i Bibelen. Bibelen inneholder mye bedre veiledning i hvordan vi kan forandre vår personlighet enn både psykiatrien og psykoanalysen kan gi, og det er bare Bibelens visdom som fører til evig liv. — 1 Kor. 13: 1—13; Gal. 5: 19—23; Kol. 3: 1—25.