Samarbeider du bare på dine egne betingelser?

DET er naturlig for menneskene å elske friheten. Det er imidlertid ikke klokt å handle altfor uavhengig. Vi må både «gi og ta imot», for vi trenger hverandre. De forhold vi lever under, gjør det nødvendig at vi alle samarbeider.

Et eksempel på at det er nødvendig å samarbeide, har vi i det tilfellet som ble omtalt i en melding i New York Times for 12. oktober 1965 under overskriften: «Sveitserne utviser amerikansk borger som laget bråk på grunn av sitt hus.» Han ble utvist fordi han stadig kom i krangel med de lokale myndigheter på grunn av småting. Han hadde for eksempel insistert på å bygge sitt hus 20 centimeter høyere enn loven tillot. Myndighetene betraktet ham som en bråkmaker som enten ikke kunne eller ikke ville tilpasse seg de lokale forhold. Hans hustru og fire små barn ble igjen i Sveits.

Hvor tåpelig er det ikke å gjøre bagateller til stridsspørsmål og på den måten skape vanskeligheter både for seg selv og andre! Hva var det som fikk denne mannen til å handle på en slik måte? Jo, han hadde en altfor uavhengig innstilling. Han manglet tydeligvis empati; han var ikke i stand til å sette seg i de sveitsiske myndigheters sted. Han ville ha alt på sin egen måte. Følgen var at han ble utvist fordi han ikke kunne tilpasse seg og nektet å samarbeide med de lokale myndigheter. Dette var et ytterliggående eksempel, men det framhever en vanlig menneskelig svakhet.

Vi kan ikke komme utenom det faktum at det er forstandig å samarbeide. Som en vis konge for lang tid siden sa: «Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev; om de faller, kan den ene reise sin stallbror opp; . . . og en tredobbelt tråd sønderrives ikke så snart.» — Pred. 4: 9—12.

Dyrene kan faktisk lære oss hvor forstandig det er å følge en slik handlemåte, selv om de naturligvis ikke bør få æren for det, ettersom de lar seg lede av instinkter. Den kjente biologen William A. Wheeler påpeker i sin bok Philosophical Biology at det finnes visse grunnleggende, sosiale trekk hos alt levende, og at «dette må være et kjennetegn på alt liv, ettersom hver eneste organisme i det minste en viss tid er knyttet til andre organismer». Han skriver at dette til og med er tilfelle «med slike skapninger som løver, ørner, haier, sandjegere og edderkopper, som går for å være asosiale. Det finnes i virkeligheten ingen organisme som helt og fullt lever i ensomhet». Ifølge en av USA’s ledende antropologer, Ashley-Montague, er samarbeidet blant dyrene langt mer fremtredende og langt viktigere enn kampen for å overleve. Trass i at han selv er en ivrig evolusjonist, omtaler han Darwins teori om at de best skikkede overlever, som «Darwins villfarelse».a

Dyrene samarbeider instinktivt, men menneskene gjør det av egen fri vilje, fordi de velger å gjøre det. Samarbeid er blitt definert som «det å arbeide sammen med en annen eller andre mot et felles mål». For at to parter skal kunne samarbeide, må de følgelig ha et mål som det er verdt å arbeide mot, og de må være villige til å føye seg eller gi etter for å nå målet. Det innebærer med andre ord at de må gi avkall på mindre viktige ting for å oppnå større og viktigere ting.

La oss ta et eksempel. En mann og en kvinne gifter seg og ønsker å skape et lykkelig hjem. Men for at de skal kunne nå dette målet, må både mannen og kvinnen være villige til å ofre noe av hensyn til den andre. Hvis den ene insisterer på å gjøre tingene på sin måte og bare samarbeider på sine egne betingelser, vil målet ikke bli nådd, og de vil ikke bli lykkelige. Hvor ofte ser vi ikke at gifte mennesker gjør nettopp dette, at de berøver seg selv og sin ektefelle den lykke de kunne finne, fordi de nekter å samarbeide på andre betingelser enn sine egne!

En hustru får kanskje overtalt sin mann til å bli med på et besøk til hennes slektninger, men hvis han ikke er særlig begeistret for dem, gjør han kanskje lite, om i det hele tatt noe, for at besøket skal bli hyggelig. På den annen side kan det være at en mann tar med seg noen venner hjem til middag, eller at han ytrer ønske om å få en spesiell rett. Men hvis hans hustru ikke er særlig begeistret for disse vennene eller for denne retten, vil hun kanskje tilberede maten på en likegyldig og rutinemessig måte og unnlate å samarbeide helt og fullt for å understreke hvordan hun ser på saken. Gjør disse to mot andre det de vil at andre skal gjøre mot dem? Nei, langt ifra! Hvor tåpelig er det ikke å følge en slik handlemåte som de gjør! Vi kan ikke gjøre andre lykkelige uten å gjøre oss selv lykkelige, og vi kan heller ikke gjøre andre ulykkelige ved å nekte å samarbeide uten å gjøre oss selv ulykkelige. — Luk. 6: 31.

Spørsmålet om samarbeid kan også oppstå på arbeidsplassen. Den måten en bestemt ting blir gjort på, er kanskje ikke bra i dine øyne, men det gir ikke deg noen grunn til ikke å utføre din del av oppgaven så godt du kan. Hvis den framgangsmåten som blir fulgt, ikke er den beste, vil det sannsynligvis vise seg med tiden, men i mellomtiden bør du gjøre ditt ytterste for at den skal gi gode resultater. Som apostelen Paulus sa til de første kristne: «Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.» — Kol. 3: 23.

Samarbeid er av spesielt stor betydning i forbindelse med frivillig arbeid. Når flere personer gjør seg felles anstrengelser til alles beste og hver og en frivillig bidrar med sin tjeneste eller med sine midler, hender det ofte at noen får en tendens til å ta seg selv for alvorlig og føler at de ikke behøver å samarbeide hvis tingene ikke blir gjort slik de skulle ønske det, eller hvis de synes at de selv ikke har fått en tilstrekkelig viktig rolle. I et slikt tilfelle blir ens lojalitet overfor saken, gruppen eller organisasjonen satt på prøve.

Ja, hvis du bare er villig til å samarbeide på dine egne betingelser, kan du gå glipp av mange velsignelser. Så sant det ikke er et brudd på rettferdige prinsipper, vil det i virkeligheten alltid være til velsignelse å gi avkall på det en selv foretrekker, av hensyn til andre eller det felles beste. Det er til menneskenes ære at de kan følge en forstandig handlemåte og samarbeide av egen fri vilje fordi deres samvittighet og nestekjærlighet tilskynder dem til det. Det er i virkeligheten en måte å gi på, og angående det å gi sa Jesus Kristus, Guds Sønn, at «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot». Samarbeid derfor ikke bare på dine egne betingelser. Vær villig til å gi avkall på dine egne ønsker av hensyn til alles ve og vel og den felles lykke. — Ap. gj. 20: 25, NW.

[Fotnote]