Tjen trofast som «medarbeidere for sannheten»
«Det er en trofast gjerning det du gjør for brødrene . . . vi . . . må ta oss av dem, så vi kan være medarbeidere for sannheten.» — 3. JOHANNES 5—8.
1. Hvordan må vi tilbe Jehova for å behage ham?
JEHOVA ser etter dem som vil tilbe ham «i ånd og sannhet». (Johannes 4: 23, 24) For at deres tilbedelse skal bli godkjent, må de tilbe ham i samsvar med det han har åpenbart om seg selv og sine hensikter. De må også holde seg til hele den kristne lære, som understreker betydningen av Jesus Kristus. Hvis de skal oppnå frelse, må de fortsette å leve i sannheten. — Efeserne 1: 13, 14; 1. Johannes 3: 23.
2. Hvilket spørsmål oppstår her, og hvor vil vi finne gagnlig veiledning?
2 De som er vitner for Jehova, må fortsette å leve i sannheten. Ja, de må samarbeide fullt ut i den ’hellige tjeneste’ ved trofast å fremme Rikets interesser som «medarbeidere for sannheten». (Romerne 12: 1, NW; 3. Johannes 5—8; Matteus 6: 33) Men hvordan kan dette gjøres? Vi finner mye gagnlig veiledning hva dette angår, i apostelen Johannes’ tredje inspirerte brev.
Fortsett å leve i sannheten
3. Hvordan blir det bånd som den kristne kjærlighet utgjør, fremhevet i åpningsordene i 3. Johannes?
3 Betydningen av det bånd som den kristne kjærlighet utgjør, fremgår tydelig av apostelens åpningsord. Han skrev:
«Den eldste hilser den kjære Gaius, som jeg elsker oppriktig.» (3. Johannes 1)
Johannes omtaler tydeligvis seg selv som «den eldste» på grunn av sin høye alder og på grunn av den grad av åndelig vekst han hadde oppnådd. Gaius var hans kjære, kristne venn, som bodde på et sted vi ikke får vite beliggenheten til. Når Johannes bruker uttrykket «den kjære», bruker han et uttrykk som var vanlig blant de første kristne. — Romerne 16: 5; 2. Peter 3: 1; Judas 3.
4, 5. a) Hvilket ønske gav Johannes uttrykk for i forbindelse med Gaius? b) Hvordan brukte Gaius sitt liv?
4 Johannes hadde god grunn til å elske Gaius, for vi leser:
«Min kjære, først og fremst ønsker jeg at du [din sjel, NW] får være frisk og ha det godt, like godt som du har det åndelig. Det var en stor glede for meg da noen av brødrene kom og fortalte om din troskap mot sannheten; du lever i den. Ikke noe gleder meg mer enn å høre at mine barn lever i sannheten.» — 3. Johannes 2—4.
5 Apostelen bad om at Gaius måtte «ha det godt», både åndelig og materielt sett. Johannes bad også om at hans venn måtte «være frisk». Dette var et nokså vanlig ønske og betydde ikke nødvendigvis at Gaius da var syk. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 15: 29, NW.) Johannes’ bruk av ordet «sjel» her, sikter til det nåværende liv som en fornuftutstyrt person. Og hvordan brukte Gaius sitt liv? Han brukte det på en trofast måte i Guds ’hellige tjeneste’.
6, 7. a) Hvilken grunn hadde Johannes til å føle «stor glede»? b) Hvilken holdning må alle trofaste vitner for Jehova i likhet med Gaius innta til sannheten»?
6 Fra åndelige brødre som hadde kommet til Efesos, hadde Johannes fått høre nyheter som gjorde at han følte «en stor glede». Ja, apostelen kunne virkelig glede seg, for det stod bra til åndelig talt med Gaius, og han holdt seg til sannheten. (Ordspråkene 15: 30; 25: 25) «Brødrene» kan ha tilhørt den menigheten Gaius var knyttet til, eller de kan ha dratt fra Efesos for å besøke denne menigheten. Det er mulig at de i så tilfelle hadde med seg et brev som apostelen tidligere hadde skrevet til den. — 3. Johannes 9.
7 Disse brødrene ’fortalte om Gaius’ troskap mot sannheten’. Han hadde fullt ut godtatt sannheten i forbindelse med Kristus og oppfylte Jehovas krav. Gaius ’levde i sannheten’ og holdt seg trofast til hele den kristne lære. Ethvert trofast vitne for Jehova må ikke bare være «i sannheten», men han må også ’leve i sannheten’; den må være en levemåte for ham. Trofaste kristne handler alltid i samsvar med «sannheten». De tar avstand fra frafall og tar aktivt og på en «helhjertet» måte del i tjenesten for Gud. — 2. Johannes 1—4; Jesaja 38: 2, 3.
8. Hvordan kunne Johannes betrakte Gaius som et av sine «barn»?
8 Johannes sa at det ikke var noe som gledet ham mer enn å høre at hans «barn» fortsatte å ’leve i sannheten’. Det er mulig at apostelen var blitt en åndelig far for Gaius ved å hjelpe ham til å få nøyaktig kunnskap fra Bibelen. (Jevnfør 1. Korinter 4: 14—17.) Men selv om det ikke var Johannes som hadde lært denne hans kjære venn sannheten å kjenne, var det i betraktning av apostelens høye alder og hans grad av kristne vekst og faderlige hengivenhet for Gaius passende at han betraktet denne tydeligvis yngre mannen som et av sine «barn».
«Medarbeidere for sannheten»
9. Hva ble ifølge 3. Johannes 5—8 Gaius oppmuntret til å gjøre til gagn for noen bestemte brødre?
9 Gaius hadde ivaretatt sine kristne forpliktelser på en god måte, og Johannes roste ham for det:
«Min kjære, det er en trofast gjerning det du gjør for brødrene, til og med de som er fremmede. I menigheten her har de vitnet om din kjærlighet. Det vil være godt om du hjelper dem videre på reisen; dette er rett for Gud [således som det sømmer seg for Gud, EN]. Det var jo for å forkynne Navnet de drog ut, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene. Derfor er det vi som må ta oss av dem, så vi kan være medarbeidere for sannheten.» — 3. Johannes 5—8.
10. Hvilken «trofast gjerning» gjorde Gaius, og hvordan følger Jehovas vitner i dag en lignende handlemåte?
10 Gaius gjorde «en trofast gjerning» ved å ta gjestfritt imot de reisende brødrene. Dette var spesielt bemerkelsesverdig ettersom de var «fremmede», ettersom deres kristne vert ikke kjente dem fra før. Jehovas vitner i vår tid gjør en lignende «trofast gjerning» når de viser gjestfrihet overfor slike medtroende som reisende tilsynsmenn som blir sendt ut av Selskapet Vakttårnet. — Romerne 12: 13.
11. Hva kunne de reisende brødrene vitne om når det gjaldt Gaius?
11 Den kjærlighet den elskede Gaius la for dagen, var den kjærlighet som er basert på prinsipper, og de reisende brødrene fortalte om dette «i menigheten», kanskje under et kristent møte i Efesos. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 14: 27.) De kunne bekrefte at Gaius hadde vært gjestfri. Han hadde vist kjærlighet overfor fremmede og lagt en egenskap for dagen som til alle tider har kjennetegnet gudfryktige mennesker. — 1. Mosebok 18: 1—8; Matteus 25: 34, 35, 40.
12. a) Hvordan skulle de reisende kristne sendes videre på sin reise? b) Hvilket navn hadde disse brødrene dratt ut for å forkynne? c) Hvordan skulle de trofaste brødrene behandles i motsetning til de frafalne?
12 Apostelen oppfordret Gaius til å hjelpe de reisende kristne når de skulle dra videre, «således som det sømmer seg for Gud», ettersom disse arbeidet hardt i tjenesten for Gud. De skulle få det de trengte av mat og penger til reisen. (Titus 3: 13) Disse brødrene skulle bli hjulpet på grunn av det de hadde gjort for «Navnet». Her siktet Johannes tydeligvis til Guds uforlignelige navn, Jehova, ettersom han sa at brødrene skulle sendes av sted «således som det sømmer seg for Gud» eller «på en måte som er Gud verdig» (NTM; LB). Frafalne lærere som reiste rundt, skulle ikke vises gjestfrihet, men disse trofaste brødrene som kom på besøk, fortjente å bli behandlet som trofaste vitner for Jehova Gud og hans Sønn. — Jesaja 43: 10—12; Apostlenes gjerninger 1: 6—8; 2. Johannes 9—11.
13. a) Hva betydde det at de reisende kristne ’ikke tok imot noen hjelp fra hedningene’? b) Hvordan kunne så andre bli «medarbeidere for sannheten»?
13 De reisende kristne, som arbeidet hardt, ’tok ikke imot noen hjelp fra hedningene’. I likhet med apostelen Paulus ønsket de tydeligvis å ’forkynne evangeliet uten vederlag’ ved ikke å legge noen økonomisk byrde på dem som de forkynte sannheten for. (1. Korinter 9: 18; 2. Korinter 11: 7; 1. Tessaloniker 2: 9) Ettersom disse brødrene hadde dratt ut i Jehovas navn og forkynte «evangeliet» for hedningene uten å ta imot materiell støtte fra dem, var deres medkristne forpliktet til å ’ta seg av dem [evangelistene]’ og vise dem gjestfrihet. Ved å hjelpe dem spilte disse gjestfrie tilbederne av Jehova en viktig rolle når det gjaldt å fremme kristendommens interesser. De viste seg på den måten å være «medarbeidere for sannheten». En lignende ånd driver Jehovas vitner i dag.
Lojal støtte trass i motstand
14. Hvilken motstand gjorde seg gjeldende innen den menigheten som Gaius var tilsluttet?
14 Gaius tjente trofast som en ’medarbeider for sannheten’. Men han møtte motstand, for Johannes sa:
«Jeg har skrevet noen ord til menigheten. Men Diotrefes, som gjerne vil være den fremste der, vil ikke ha noe med oss å gjøre. Når jeg kommer, skal jeg sørge for at han blir minnet om hva han har gjort! For han farer med ondsinnet sladder om oss. Men han nøyer seg ikke med det. Selv nekter han å ta imot brødrene, og når andre vil gjøre det, hindrer han dem og støter dem ut [forsøker han å hindre dem i det og å støte dem ut, NW] av menigheten.» — 3. Johannes 9, 10.
15. Hvilken holdning hadde Diotrefes, og hva kan sies om en som i dag hevder at han er en kristen, og som er lik ham?
15 Johannes hadde tidligere skrevet «noen ord til menigheten», men den arrogante Diotrefes ville ikke ha noe med apostelen å gjøre. Diotrefes, som hadde høye tanker om seg selv, ønsket i virkeligheten å være «den fremste» eller «førstemann» (EN) blant de troende. Denne stolte mannen handlet derfor ikke i samsvar med den veiledning Jesus Kristus hadde gitt sine disipler: «Dere er alle søsken. . . . La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare en veileder: Kristus.» (Matteus 23: 8—12) Ettersom «stolte øyne og hovmodig hjerte . . . er synd» og ’Jehova kjenner de stolte langt bortefra’, sier det seg selv at enhver i dag som hevder at han er en kristen, og som er lik Diotrefes, ikke står i et nært forhold til Gud. — Ordspråkene 21: 4; Salme 138: 6.
16. a) Hvordan handlet Diotrefes overfor apostelen Johannes? b) Hvordan kan de kristne nå i det 20. århundre ta lærdom av dette?
16 Når Diotrefes ikke ville ha noe med Johannes å gjøre, gjorde han opprør mot gudgitt myndighet. Hvis den gamle apostelen kom til menigheten, ville han derfor ’minne’ Diotrefes om de onde gjerninger han hadde gjort, og også om det han hadde sagt. Diotrefes ’for med ondsinnet sladder’ om Johannes og talte på den måten nedsettende om en av de apostoliske grunnsteinene i det nye Jerusalem. (Åpenbaringen 21: 2, 14) Han kunne naturligvis ikke gjøre det ustraffet! Heller ikke kan noen i dag som hevder at de er kristne, vente å unngå å bli fordømt av Gud hvis de uten å angre bakvasker sine medtroende og viser ringeakt for den myndighet som er gitt av Gud. — 3. Mosebok 19: 16; Judas 8—13.
17. Hvilken feilaktig handlemåte gjorde Diotrefes seg skyldig i?
17 Diotrefes nektet også å ta gjestfritt imot reisende brødre som arbeidet flittig. Ja, han forsøkte til og med å hindre dem som ønsket å vise gjestfrihet overfor de besøkende evangelistene. Og noe som var enda verre, var at han forsøkte å bevirke at gjestfrie og kjærlige mennesker med urette ble utstøtt av menigheten. Men trass i all denne motstand støttet lojale kristne forkynnelsen av Riket uten å la seg skremme.
Ta det gode til forbilde
18. Hva sa Johannes ifølge 3. Johannes 11, 12 til Gaius, og hvorfor?
18 Hvis Diotrefes ikke forandret seg, kunne han selv til slutt komme til å bli utstøtt av menigheten. Men de trofaste skulle følge det råd Johannes gav Gaius:
«Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud. Om Demetrius har alle bare godt å si, ja, sannheten selv vitner for ham. Det samme gjør vi, og du vet at vårt vitnesbyrd er sant.» — 3. Johannes 11, 12.
19. Hva innebærer det å ’ta det gode til forbilde?
19 Gaius ble rådet til ’ikke å ta det onde til forbilde, men det gode’. For å kunne gjøre det som er godt, må en hate det som er ondt, og bestrebe seg på å holde fast ved det som er godt. (Salme 97: 10; Romerne 12: 9) Og hvor viktig er ikke dette, for «den som gjør det gode, er av Gud»! — 1. Johannes 3: 4—12.
20. Hvordan kan det sies at Jehovas tilbedere på jorden ’ser’ sin Gud?
20 Apostelen får fram et viktig poeng når han videre sier: «Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.» Etter at de trofaste, åndssalvede kristne er blitt oppreist til åndelig liv i himmelen, kan de vente å få se Gud og Kristus. Men Jehovas tilbedere på jorden ’ser’ Jehova ved å gi akt på de gjerninger han gjør til gagn for dem. De som på den måten ’ser Gud’, gjør det med ’sitt hjertes øye’. (Efeserne 1: 18; 2. Mosebok 33: 20; Job 19: 26) Med en forståelse som har både med sinnet og hjertet å gjøre, lærer slike personer virkelig Jehova å kjenne. Som hans tilbedere verdsetter de hans egenskaper, deriblant den grenseløse kjærlighet som kom til uttrykk ved at han gav sin enbårne Sønn til gagn for menneskene. — Johannes 3: 16.
21. a) Hvem var Demetrius? b) Hvordan kunne det sies at ’sannheten selv vitnet for’ Demetrius?
21 Gaius ble oppfordret til å ’ta det gode til forbilde’, og Demetrius var en som gjorde det som var godt. Demetrius reiste sannsynligvis sammen med de besøkende brødrene. Det er mulig at han førte tilsyn med gruppen av forkynnere eller misjonærer. (Jevnfør 2. Korinter 8: 16—24.) Det er mulig at Gaius ikke kjente Demetrius særlig godt, om han i det hele tatt kjente ham, men andre kristne talte vel om ham, og ’sannheten selv vitnet for ham’. Det andre troende sa om Demetrius, ble støttet av hans gudfryktige oppførsel, for han hadde brakt sitt liv i samsvar med Jehovas krav og ’levde i sannheten’. På den måten vitnet følgelig «sannheten» for ham. Det samme gjorde apostelen Johannes, og Gaius visste at han var sannferdig. (Jevnfør Johannes 19: 35; 21: 24.) Trass i motstand fra Diotrefes’ side må derfor de reisende Rikets forkynnere ha blitt vist gjestfrihet av Gaius og andre trofaste «medarbeidere for sannheten».
Kjærligheten kommer til uttrykk blant medarbeidere
22. Hva håpet Johannes å kunne gjøre i stedet for å skrive mer til Gaius?
22 Johannes’ avsluttende ord til Gaius er et tydelig vitnesbyrd om den kjærlighet som eksisterte blant dem som var «medarbeidere for sannheten». Han sa:
«Jeg har ennå mye å si deg, men vil ikke gjøre det i brev. For jeg håper å besøke deg snart, så vi kan snakke sammen. Fred være med deg! Vennene her sender deg sin hilsen. Hils selv vennene, hver enkelt av dem [ved navn, EN].» (3. Johannes 13—15)
Ja, Johannes hadde mye å si Gaius, men han ønsket ikke å skrive ned alt sammen. Han håpet i stedet å «besøke [Gaius] snart» eller «med det første» (LB). Da ville de kunne «snakke sammen» eller «få samtale ansikt til ansikt» (UO).
23. a) Hva hadde Johannes i tankene da han ønsket Gaius fred? b) Hvordan omtalte apostelen i avslutningsordene i 3. Johannes sine kjære medtroende?
23 Johannes ønsket at Gaius i mellomtiden måtte ha fred — den fred som følger med et nært forhold til Jehova, og som fjerner unødig engstelse og får sinn og hjerte til å falle til ro. (Filipperne 4: 6, 7) Til slutt sendte apostelen Gaius hilsener fra «vennene» og omtalte derved kjære medtroende slik som Jehovas vitner i vår tid ofte omtaler dem på. (Jevnfør Johannes 15: 13, 14.) Og hvor passende var det ikke at Johannes kjente medlemmene av menigheten på stedet så godt at han kunne be Gaius om å hilse dem «ved navn»!
Fortsett å tjene som lojale medarbeidere
24, 25. Hva bør 2. og 3. Johannes understreke for Jehovas vitner, og hva bør disse brevene tilskynde oss til?
24 Johannes’ andre og tredje inspirerte brev understreker virkelig hvor nødvendig det er at de kristne i vår tid elsker hverandre, tar avstand fra frafall, holder fast ved sannheten og fremmer den sanne tilbedelses interesser. Som Jehovas vitner er vi derfor bestemt på å forbli lojale mot Bibelens sannhet idet vi synger vår Fars pris, forkynner det gode budskap om Riket og henleder oppmerksomheten på Jesu Kristi viktige rolle i forbindelse med den foranstaltning Gud har truffet for å velsigne menneskeheten.
25 Som Jehovas vitner blir vi i denne kritiske tiden, nå i de «siste dager», stilt overfor mange trosprøver. (2. Timoteus 3: 1—5) Men apostelen Johannes’ fine veiledning vil hjelpe oss til å fortsette å ’leve i sannheten’. Måtte vi derfor ta det gode til forbilde, gjøre alt vi kan for å fremme Rikets interesser, og fortsette å tjene sammen lojalt som «medarbeidere for sannheten» — alt til pris for sannhetens enestående Gud, Jehova.
Kan du besvare disse spørsmålene
□ Hvilken «trofast gjerning» var det Gaius gjorde til gagn for sine medtroende?
□ Hva kan den dårlige handlemåte Diotrefes fulgte, lære oss?
□ Hvordan kan vi i likhet med Gaius tjene trofast som «medarbeidere for sannheten»?
[Bilde på side 27]
Gaius gjorde «en trofast gjerning» ved å ta gjestfritt imot sine reisende brødre
[Bilde på side 29]
Jehovas vitner tjener i likhet med de kristne i det første århundre trofast sammen som «medarbeidere for sannheten»