Ta avstand fra frafall! Hold fast ved sannheten!
«Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. Den som holder seg til læren, han har samfunn med Faderen og Sønnen.» — 2. JOHANNES 9.
1, 2. a) Hvordan har Satan til sine tider forsøkt å slokke sannhetens lys blant Jehovas folk? b) Hvorfor er det viktig at Jehovas vitner tar avstand fra frafall?
JEHOVA GUD er sannhetens kilde. Salmisten bad derfor med rette til ham: «Send ditt lys og din sannhet.» (Salme 43: 3) Noe som kjennetegner Jehovas tilbedere, er følgelig at de holder fast ved sannheten. — Johannes 8: 31, 32; 17: 17.
2 I et forsøk på å slokke sannhetens lys blant Jehovas folk har Satan Djevelen til sine tider forsøkt å ødelegge den kristne menighet ved læresetninger som har sin opprinnelse i frafall. (2. Korinter 4: 1—6; Judas 3, 4) Men disse forsøkene har slått feil, for trofaste vitner for Jehova tar avstand fra frafall og holder fast ved sannheten. Å gjøre det er i virkeligheten helt nødvendig hvis vi ønsker å fortsette å stå i et nært forhold til Jehova Gud og Jesus Kristus, for den kristne apostelen Johannes skrev inspirert av Gud: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. Den som holder seg til læren, han har samfunn med Faderen og Sønnen.» — 2. Johannes 9.
3. Hvilke spørsmål vil bli besvart når vi tar for oss 2. og 3. Johannes?
3 Men hva bør Jehovas vitner gjøre for å kunne motstå frafall? Og hvordan kan de som «medarbeidere for sannheten» fremme kristne interesser? (3. Johannes 8) For å få svar på disse spørsmålene vil vi ta for oss apostelen Johannes’ andre og tredje inspirerte brev, som ble skrevet i eller i nærheten av Efesos i Lilleasia omkring år 98 e. Kr.
Betydningen av sannhet og kjærlighet
4, 5. a) Hva kan her sies om apostelen Johannes’ alder og om hans åndelige vekst? b) Hvem var «den utvalgte frue» og hennes «barn»?
4 Johannes åpnet sitt andre brev med disse ordene:
«Den eldste hilser den utvalgte frue og hennes barn, som jeg elsker med en sann kjærlighet, ja, ikke bare jeg, men alle som har lært sannheten å kjenne. Vi gjør det, fordi sannheten bor i oss og vil være med oss til evig tid.» — 2. Johannes 1, 2.
5 Ved slutten av det første århundre var apostelen Johannes bokstavelig talt gammel, for han var omkring 100 år. Men han var også en eldste som i høy grad hadde nådd modenhet i sin åndelige vekst. (Jevnfør Galaterne 2: 9.) Når han stiler sitt brev til «den utvalgte frue», kan det være at han sikter til en bestemt menighet på et eller annet sted som han ikke nevner navnet på, og det er mulig at han bruker denne uttrykksmåten for å forvirre forfølgere. I så tilfelle er hennes «barn» åndelige barn, medlemmer av denne menigheten og åndsavlede kristne som Gud har ’utvalgt’ med tanke på det himmelske kall. (Romerne 8: 16, 17; Filipperne 3: 12—14) På den annen side kan Kyría (det greske ordet for «Frue» ha vært navnet på en kristen kvinne.
6. a) Hva var den «sannheten» som Johannes talte om? b) Hvordan bor «sannheten» i de sanne kristne, og hvordan er den med dem «til evig tid»?
6 I alle tilfelle var denne «utvalgte frue og hennes barn» i høy grad elsket av Johannes og av alle andre vitner for Jehova som hadde lært «sannheten» å kjenne. Denne ’sannhet’ bestod av hele den lære som dreide seg om Jesus Kristus. De måtte holde fast ved den hvis de skulle oppnå frelse. (Johannes 4: 24; Efeserne 1: 13, 14; 1. Johannes 3: 23) En viktig årsak til at Jehovas vitner til alle tider har hatt innbyrdes kjærlighet, er at de alle har hatt kjærlighet til «sannheten». Den «bor i» deres hjerte. Denne sannhet vil «være med» slike sanne kristne «til evig tid»; den vil alltid finnes hos dem. Jehovas vitner i dag betrakter den som et dyrebart eie, og de takker sin himmelske Far for den.
7. Hvordan kan det sies at «ufortjent godhet», miskunn eller barmhjertighet og fred skriver seg både fra Gud og fra Kristus?
7 De som trofast holder seg til «sannheten», blir forsikret om at de vil bli velsignet av Gud. Apostelen pekte på dette idet han tilføyde:
«Nåde [ufortjent godhet, NW], miskunn og fred fra Gud, Faderen, og fra Jesus Kristus, Faderens Sønn, skal være med oss — i sannhet og kjærlighet.» (2. Johannes 3)
Ufortjent godhet kommer både fra Jehova og fra Jesus ved at syndige mennesker «ufortjent og av hans nåde blir . . . erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus». (Romerne 3: 23, 24) På lignende måte er det den himmelske Far som er kilden til miskunn eller barmhjertighet, men barmhjertigheten blir ufullkomne mennesker til del gjennom Kristus. (Hebreerne 4: 14—16; Judas 20, 21) For å ha fred med Jehova må syndige mennesker dessuten få soning for sine overtredelser, og dette er blitt mulig ved at Jesus gav sitt liv som et gjenløsningsoffer. — Kolosserne 1: 18—20.
8. Hva kan ordene «i sannhet og kjærlighet» i 2. Johannes 3 sikte til?
8 Johannes tilføyde ordene «i [eller: «med», NW] sannhet og kjærlighet». Johannes kan ha ment at Jehovas tjenere ville få del i disse velsignelsene hvis de forble i sannheten og fortsatte å legge kjærlighet for dagen. Eller han kan ha ment at de sanne kristne ’sammen med sannhet og kjærlighet’ ville få ufortjent godhet, miskunn eller barmhjertighet og fred.
Å ’leve i sannhet og kjærlighet’
9, 10. a) Hvorfor hadde Johannes grunn til å føle stor glede»? b) Hva var det «noen» gjorde når det gjaldt sannheten?
9 Apostelen nevnte en grunn til at han selv følte glede, og kom også med gagnlig veiledning da han tilføyde:
«Det var en stor glede for meg å se at noen av dine barn lever i sannheten, slik Faderen har befalt oss. Og det jeg nå ber deg om, frue, er ikke et nytt bud jeg kommer med. Det er det budet vi har hatt fra begynnelsen: Vi skal elske hverandre.» — 2. Johannes 4, 5.
10 Johannes hadde grunn til å føle stor glede fordi «noen» ’levde i sannheten’. De trodde på Jesu Kristi navn, hadde kjærlighet til hverandre og bestrebet seg på å leve i samsvar med det forbilde Guds Sønn hadde gitt dem. (Hebreerne 12: 1—3; 1. Johannes 3: 23) Hvis det er slik at Johannes skrev til en kvinne ved navn Kyria, var noen av hennes kjødelige barn i sannheten. Men hvis han brukte uttrykkene «barn» og «den utvalgte frue» på en billedlig måte, gledet han seg over at noen av medlemmene av menigheten på det ikke navngitte stedet hadde unnlatt å la seg påvirke av frafall og holdt fast ved sannheten og levde et liv i trofasthet mot Jehova. Ja, lojale kristne vitner for Jehova har alltid betraktet det å holde seg til sannheten eller ’leve i’ den som en forpliktelse. De ser det slik at dette er et av deres himmelske Fars bud, som de ikke synes det er tungt å holde. — Jevnfør 1. Johannes 5: 3.
11. a) Hva krevde budet om å «elske hverandre»? b) Hvordan kunne Johannes si at dette ikke var «et nytt bud»?
11 Apostelen oppfordret ’fruen’ til å følge budet om at «vi skal elske hverandre». (Jevnfør 1. Johannes 3: 11.) Jesus viste hva som er Jehovas vilje med hensyn til gudfryktige mennesker, da han sa til sine disipler at de skulle ’elske hverandre som han hadde elsket dem’. Dette budet krevde ikke bare nestekjærlighet, men en selvoppofrende kjærlighet som var så stor at de til og med var villige til å gi sitt liv for hverandre. (3. Mosebok 19: 18; Matteus 22: 39; Johannes 10: 14, 15; 13: 34; 15: 13) Dette hadde Kristi etterfølgere vært pålagt helt «fra begynnelsen» av sitt innviede forhold til Gud — ja, helt siden Jesus kom med dette budet, og spesielt fra og med opprettelsen av den kristne menighet på pinsedagen i år 33 e. Kr. I den forstand var dette derfor «ikke et nytt bud», som Johannes sa.
12. Hva mente Johannes da han sa: «Dette budet . . . skal dere følge»?
12 Med hensyn til kjærligheten sa Johannes videre:
«Og dette er kjærligheten: at vi lever etter hans bud. Dette budet har dere hørt fra begynnelsen, og det skal dere følge.» (2. Johannes 6)
Sanne tilbedere adlyder med glede Jehova ettersom de elsker ham av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av all sin kraft og av all sin forstand. (Lukas 10: 27) De som Johannes skrev til, hadde hatt budet om kjærlighet «fra begynnelsen», det vil si helt siden Jesus tjente på jorden, eller fra det tidspunkt de innviet seg til Gud. Men hva mente apostelen da han sa: «Dette budet har dere hørt fra begynnelsen, og det skal dere følge»? Det greske ordet som her er oversatt med «det», kan gå tilbake til «budet» angående kjærlighet, men det er sannsynlig at det sikter til «kjærligheten» (UO; NTM). Hvordan en enn ser det, betyr uttrykket «det skal dere følge» at de skulle fortsette å vise kjærlighet overfor hverandre. — 1. Johannes 3: 18; jevnfør Romerne 13: 8—10.
Vær på vakt mot frafalne!
13. a) Hvem var de ’forførerne’ som forsøkte å vinne tilhengere? b) Hvilken falsk lære var det ’forførerne’ forkynte?
13 Å fortsette å leve i kjærlighet og sannhet var noe som krevde anstrengelser. Johannes viste hvorfor da han skrev:
«For det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod. Det er forføreren, det er Antikrist!» (2. Johannes 7)
Det var tydeligvis noen falske lærere som hadde reist rundt og forsøkt å verve tilhengere blant de sanne kristne. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 20: 30.) Selv om disse ’forførerne’ selv hevdet at de var kristne, erkjente de ikke at Jesus Kristus hadde kommet i kjødet som menneske. Slike falske læresetninger ville undergrave betydningen av Jesu rolle som Messias og gjenløser og hans opphøyde stilling i himmelen. — Markus 1: 9—11; Johannes 1: 1, 14; Filipperne 2: 5—11, NW.
14. Hvorfor kalte Johannes de frafalne ’forføreren, Antikrist’?
14 Johannes kalte disse frafalne ’forføreren, Antikrist’ fordi de forførte andre ved det de lærte, og fordi de selv var imot Kristus. Det forhold at apostelen taler om «mange antikrister», viser at det fantes utallige fiender av Kristus, selv om de til sammen dannet en kollektiv person som blir omtalt som «Antikrist». (1. Johannes 2: 18) Den som fornekter at Jesus er Kristus og Guds Sønn, fornekter samtidig alt det Bibelen lærer om ham. Trofaste vitner for Jehova forkaster fullstendig de oppfatninger slike falske lærere har.
15. a) Hvilken «full lønn» ville de åndssalvede kristne få ved å ’være på vakt’? b) Hvorfor bør ethvert vitne for Jehova være på vakt mot læresetninger som innebærer et frafall?
15 Ettersom det var en fare for at noen kunne vike av fra sannheten og falle fra, kom Johannes med denne oppfordringen:
«Vær på vakt, så dere ikke mister det dere har vunnet med arbeidet deres, men får full lønn. Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. Den som holder seg til læren, han har samfunn med Faderen og Sønnen.» (2. Johannes 8, 9)
Ved det arbeid Johannes og andre hadde utført ved å forkynne det gode budskap, hadde de båret frukt. De hadde «vunnet» noe som hadde resultert i at de som først mottok brevet, var blitt omvendt. Men bare ved å ’være på vakt’ og holde øye med sin egen åndelige tilstand ville de unngå å ’miste’ den ufortjente godhet, barmhjertighet og fred som kommer fra Jehova og hans Sønn, og det varige fellesskapet med alle dem som er knyttet sammen i sannhet og kjærlighet. Hvis Johannes’ åndssalvede medtroende var trofaste, ville de kunne fortsette å glede seg over en velsignelsesrik tjeneste for Jehova. Når Johannes taler om «full lønn», har han tydeligvis også i tankene den himmelske «krone» de trofaste salvede kristne får. (Åpenbaringen 2: 10; 1. Korinter 9: 24—27; 2. Timoteus 4: 7, 8; Jakob 1: 12) Ethvert vitne for Jehova bør naturligvis forkaste en lære som innebærer et frafall, ettersom det å godta slike læresetninger kan føre til at han går glipp av det evige liv enten i himmelen eller på jorden.
16. a) Hvordan kunne det sies at de frafalne ’gikk ut over’ Kristi lære? b) Hvordan har trofaste vitner for Jehova «samfunn med Faderen og Sønnen»?
16 De frafalne ’forførerne’ ’holdt seg ikke til Kristi lære’, men ’gikk ut over den’, for de holdt ikke fast ved den sannhet som ble forkynt av Jesus og hans trofaste apostler. Disse frafalne hadde følgelig «ikke samfunn med Gud», for de var ikke i forening med Jehova og stod ikke i noe forhold til ham. (1. Johannes 1: 5, 6; 2: 22—25) Men trofaste vitner for Jehova «bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod», for de tror på hans gjenløsningsoffer og holder fast ved det han og hans lojale apostler lærte. (Matteus 20: 28; 1. Timoteus 2: 5, 6; 2. Johannes 7) Disse sanne kristne holder fast ved sannheten og har derfor «samfunn med Faderen og Sønnen». De kjenner dem, de setter pris på deres egenskaper, og de fortsetter å stå i et nært forhold til dem.
Den rette holdning overfor frafalne
17. Hvordan skulle ifølge 2. Johannes 10, 11 trofaste kristne behandle ’forførerne’?
17 De kristne skal være gjestfrie, men ikke overfor slike som har falt fra den sanne tro. (1. Peter 4: 9) Johannes gjorde dette klart ved å si:
«Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» (2. Johannes 10, 11)
’Forførerne’ drog rundt og spredte sin falske lære. Det ville naturligvis ha vært galt av hvem som helst av de innviede kristne å søke fellesskap med slike falske lærere ved å la dem få komme inn i sitt hjem. Det ville heller ikke ha vært passende å hilse på de frafalne, enten det nå dreide seg om å hilse dem velkommen når de kom, eller si «Gud være med deg» når de drog. (King James Version) Ingen trofast kristen ville ønske en som med vilje forkynte falsk lære, lykke til i hans arbeid. Ingen som var et trofast vitne for Jehova, ville ha selskapelig samvær med en slik person. — 1. Korinter 5: 11—13.
18. Hvorfor skulle et trofast vitne for Jehova ikke engang hilse på en frafallen?
18 Hvis en innviet tjener for Jehova skulle ta imot en slik bedragersk lærer i sitt hjem, ville han dessuten bli «medskyldig» i «det onde» en slik person gjorde. Ingen som er et lojalt vitne for Jehova i vår tid, vil derfor hilse på en som er utstøtt, eller som har trukket seg tilbake, eller la en slik person få bruke hans eller hennes kristne hjem til å spre falske læresetninger. En troende ville virkelig pådra seg et stort ansvar overfor Jehova hvis han viste gjestfrihet overfor en frafallen og det førte til at en av hans medtilbedere av Jehova led en åndelig død. — Jevnfør Romerne 16: 17, 18; 2. Timoteus 3: 6, 7.
19. Hvilken holdning inntar lojale vitner for Jehova til frafalne i vår tid?
19 Noen av dem som en gang tjente som Jehovas vitner, har forkastet forskjellige bibelske synspunkter som er basert på det Jesus Kristus og hans apostler lærte. De hevder for eksempel at vi ikke lever i «de siste dager», til tross for at det finnes tydelige beviser for at vi gjør det. (2. Timoteus 3: 1—5) Disse frafalne ’er utgått fra oss fordi de ikke er av oss’. (1. Johannes 2: 18, 19) Disse selviske frafalne har følgelig ikke lenger noe fellesskap med lojale salvede vitner for Jehova og deres medarbeidere, og de har derfor ikke noe «samfunn» med Faderen og Sønnen, hvor mye de enn skryter av å stå i et nært forhold til Gud og Kristus. De er i stedet i åndelig mørke. (1. Johannes 1: 3, 6) De som elsker lyset og sannheten, må ta fullstendig avstand fra dem som forkynner falsk lære. Lojale vitner for Jehova ønsker på ingen måte å bli medskyldige i «det onde» slike troløse personer gjør, ved på noen som helst måte å støtte deres ugudelige uttalelser og deres ugudelige virksomhet. Nei, vi må i stedet «kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige». — Judas 3, 4, 19.
Hold fast ved sannheten!
20. Hva håpet Johannes å kunne gjøre?
20 Etter at Johannes har oppfordret sine medtroende til å ta avstand fra frafall og holde fast ved sannheten, avslutter han sitt andre brev med disse ordene:
«Jeg har ennå mye å si dere, men vil ikke gjøre det i brev [med papir og blekk, EN]. For jeg håper å komme selv og få en samtale med dere, så vår glede kan være fullkommen. Din utvalgte søsters barn hilser deg.» (2. Johannes 12, 13)
Det apostelen ut over dette hadde på hjerte, foretrakk han ikke å skrive ned. Han la derfor vekk papyrusarkene og rørpennen og satte til side blekket (som sannsynligvis var svart, en blanding av et bindemiddel, sot og vann). Trass i sin høye alder håpet han å kunne besøke dem og få en samtale med dem. Et slikt besøk av den tilårskomne apostelen ville uten tvil resultere i en åndelig sett berikende «utveksling av oppmuntringer», samtidig som det ville være til stor glede. — Jevnfør Romerne 1: 11, 12, NW.
21. Hva kommer tydelig til uttrykk i de avsluttende ordene i 2. Johannes?
21 Den kristne kjærlighet som binder Jehovas tilbedere sammen, kommer tydelig til uttrykk i de hilsener Johannes overbrakte. Hvis han skrev til en person ved navn Kyria, hadde hun tydeligvis en kjødelig søster, og hennes kjødelige barn sendte sine beste hilsener. Men hvis apostelen siktet til en annen menighet (kanskje i Efesos), var den ’søsteren’ han nevnte, menigheten som et hele og ’barna’ dens enkelte medlemmer.
22. a) Hva hjelper Johannes’ andre inspirerte brev Jehovas vitner til å gjøre? b) Hvilket spørsmål må nå tas opp?
22 I sitt andre inspirerte brev hadde Johannes på en likefram måte kommet med kjærlig veiledning som ville hjelpe hans medtroende til å ta avstand fra frafall og holde fast ved sannheten. Det er nettopp dette Jehovas vitner i vår tid med Guds hjelp er fast bestemt på å gjøre. Men vi må også fremme kristne interesser som «medarbeidere for sannheten». (3. Johannes 8) Hvordan kan vi gjøre det?
Kan du besvare disse spørsmålene?
□ Hva betyr det å ’leve i sannheten’?
□ Hvilken falsk lære var det ’forførerne’ forkynte?
□ Hvordan bør Jehovas vitner ifølge 2. Johannes 10, 11 betrakte frafalne?
[Bilde på side 23]
Lojale vitner for Jehova har alltid tatt avstand fra frafall