22. Hvilken formaning kommer Paulus med til slutt i sitt brev, og hvorfor har vi all grunn til å gi akt på den?

²² Hvor privilegert er ikke alle disse gruppene, som når det mål de har satt seg, hver i sin orden! Vi som lever nå, har virkelig all grunn til å gi akt på den formaning Paulus videre kommer med: «Vær våkne, stå fast i troen, vær tapre og sterke! La alt dere gjør, skje i kjærlighet.» (1. Kor. 16: 13, 14) Når vi gjør det, vil det være en god hensikt med at vi er kommet til troen.

Kan du besvare disse spørsmålene?

◼ Hva er det som viser at troende menn og kvinner i gammel tid så fram til oppstandelse på jorden?

◼ Hvor mange andre skulle få del i en himmelsk oppstandelse, «hver og en i sin orden», etter at Kristus var blitt oppreist som «førstegrøden»?

◼ Når vil den jordiske oppstandelse finne sted, og hvilken grupper vil få del i den?

◼ Hvordan er én klasse spesielt begunstiget ved at den kan vinne liv på jorden uten å behøve å oppstå?

◼ Hva må vi alle gjøre for ikke å bli slike som «forgjeves er kommet til tro»?

La oss være nidkjære i «Herrens gjerning»!

«Bli standhaftige, urokkelige, ha alltid rikelig å gjøre I Herrens gjerning.» — 1. Kor. 15: 58. NW.

1. Hvorfor bør oppstandelseshåpet ha stor betydning for oss?

OPPSTANDELSESHÅPET bør alltid være til stor oppmuntring for hver enkelt av oss, for fienden døden berører hver enkelt av oss direkte eller indirekte fra tid til annen. Når en av våre kjære dør, kan vi tenke på Jehovas storslagne hensikter, for at vi «ikke skal sørge som de andre, de som er uten håp». Vi kan ha tro på at de døde vil oppstå igjen, akkurat som Jesus oppstod fra de døde. (1. Tess. 4: 13, 14) Vi kan også ha en sikker forventning om at hvis vi selv skulle dø, vil Jehova huske oss i oppstandelsen, forutsatt at vi trofast har levd i samsvar med det innvielsesløfte vi har gitt ham. — Joh. 5: 28, 29; 6: 40.

2. Hvordan bør vi se på livet i betraktning av det som sies i Forkynneren 9: 11?

² Vi nærmer oss nå hurtig slutten på de «siste dager», og mange av oss håper på å få overleve den ’store trengsel’ uten noen gang å behøve å dø. (Matt. 24: 21, EN; 2. Tim. 3: 1) Vi må imidlertid være klar over at både når det gjelder de raske, de mektige, de vise og de forstandige, er det slik at «tid og uforutsett hendelse møter dem alle». Vi kan uventet bli rammet av sykdom eller bli utsatt for en ulykke. Hvor fint vil det ikke da være om vi har gjort oss anstrengelser i tjenesten for Gud og tjent ham av hele vårt hjerte og hele vår sjel og av all vår forstand og kraft! Da kan vi være forvisset om at vi har