Kapittel 18

«Lovløshetens menneske» blir tilintetgjort

 1. Hvorfor lengter folk nå som aldri før etter at det skal bli fred mellom nasjonene?

ALDRI før har så mange lengtet etter at det skal bli fred mellom nasjonene. Det skyldes sannsynligvis at vi nå lever i «atomalderen». Det er på det nåværende tidspunkt fem ledende land som har atomvåpen, og mange flere har utsikter til å få det når de blir kjent med hemmeligheten bak disse våpen og kan begynne å framstille dem. Raketter med atomsprengladninger truer nå menneskene, ikke bare fra baser på landjorden, men også fra undervannsbåter som er utstyrt med raketter og opererer på forskjellige strategiske steder i havet.

 2. Hvilke usedvanlige fredsbestrebelser er vi derfor vitne til i vår tid?

² Det er derfor ikke underlig at politikerne gjør seg tilsynelatende ærlige bestrebelser for å unngå en atomkrig. Faren for en slik kjernefysisk katastrofe gjør de politiske ledere i verden tilbøyelige til å innta en mer hensynsfull holdning overfor hverandre. Land som før var uforsonlige fiender, godtar nå kompromissløsninger for å bevare freden. De blir mer og mer overbevist om at alt må gjøres for å sikre freden. Folk begynner nå å håpe på «en generasjon med fred». Den europeiske sikkerhetskonferanse, som ble holdt i 1973 med deltagere fra 34 land, var et uttrykk for denne innstilling. Hensikten var å sette en stopper for en lovløs opptreden nasjonene imellom.

 3. a) Hva vil verdens ledende menn etter alt å dømme snart si? b) Hvis «dag» vil da være nær, oe hvorfor vil den komme overraskende over noen?

³ Den politiske utvikling i verden synes å gå i retning av den situasjon da de styrende vil kunne ønske hverandre til lykke og si: «Fred og sikkerhet!» Vil menneskeheten få oppleve «en generasjon med fred» når denne situasjon blir oppnådd med De forente nasjoners velsignelse? Bibelen kommer inn på dette spørsmålet. Dens profetier viser at Bibelens Forfatter, menneskets Skaper, har fastsatt tider og perioder da forskjellige ting skal inntreffe, og at han selv passer tiden. Hans dag kommer også! Selv om politikerne tilsynelatende vil ha hell med seg i sine bestrebelser for å skape «fred og sikkerhet», vil ikke det føre til at hans dag blir utsatt. Hans dag er ikke blitt fastsatt av mennesker. Nettopp det at de kommer fram til en internasjonal overenskomst som gir dem grunn til å si: «Fred og sikkerhet!», vil ifølge profetien være et tegn på at hans dag er i ferd med å bryte fram. Det den vil bringe, vil overraske menneskene. Det vil komme overraskende over dem fordi de ikke har trodd på det han har forutsagt i sitt Ord, og det han har latt sine vitner forkynne.

 4. Hva skrev Paulus om den tid da de skulle si: «Fred og sikkerhet!»?

⁴ For mange hundre år siden var det noen som gransket hans inspirerte, profetiske Ord og så fram til hans dags komme. For 1900 år siden skrev apostelen Paulus til den nylig opprettede kristne menigheten i Tessalonika i Makedonia og sa til disse kristne, som nøye gransket Bibelen: «Men med hensyn til tidene og periodene, brødre, har dere ikke behov for at det skrives til dere. For dere vet selv godt at Jehovas daga kommer akkurat som en tyv om natten. Når de sier: ’Fred og sikkerhet!’, da skal en plutselig ødeleggelse komme over dem, akkurat som veene over en gravid kvinne, og de skal på ingen måte unnslippe. Men dere, brødre. dere er ikke i mørket, slik at den dagen skulle overraske dere som den ville overraske tyver, for dere er alle lysets sønner og dagens sønner. Vi tilhører hverken natten eller mørket. La oss derfor ikke fortsette å sove som de andre gjør, men la oss holde oss våkne og bevare fatningen.» — 1 Tessalonikerne 5: 1—6, NW.

 5. a) Når skrev Paulus sitt første brev til de kristne i Tessalonika? b) Hva trodde imidlertid noen var nær, og hva var de tilbøyelige til å ønske?

⁵ Apostelen Paulus skrev dette sitt første brev til menigheten i Tessalonika i Makedonia omkring år 50. Det var omtrent midt i perioden fra år 33 til år 70, den periode som ifølge Jesu Kristi profeti skulle kjennetegnes av «krig og rykter om krig», idet ’folk skulle reise seg mot folk, og rike mot rike’. Det var en alt annet enn fredfylt tid. (Matteus 24: 4—7) Og likevel var det mindre enn et år etter at Paulus hadde skrevet dette brevet, noen kristne i Tessalonika som begynte å tro at «Jehovas dag er her» (NW). Men det er ikke noe som tyder på at de styrende den gang, i år 50/51, sa: «Fred og sikkerhet!», de ordene som ifølge Paulus’ brev skulle lyde umiddelbart før den ’plutselige ødeleggelse’ rammet verdens fredsstiftere. De kristne i Tessalonika måtte utholde mange trengsler på grunn av at de ble forfulgt av religiøse motstandere, og de var tilbøyelige til å ønske at de straks skulle bli tatt opp til Herren Jesus Kristus i himmelen og således bli utfridd av sine vanskeligheter.

 6, 7. Hva skrev Paulus til disse tessalonikerne, ettersom de måtte vise sin tro under ytterligere trengsler?

⁶ Omkring år 51 fant apostelen Paulus det derfor tilrådelig å skrive enda et brev til de kristne i Tessalonika, for derved å gjenopprette deres åndelige likevekt. Han ga uttrykk for sin glede over at de var utholdende og bevarte troen under den forfølgelse og de vanskeligheter de ble utsatt for, og omtalte det som «et varsel om Guds rettferdige dom — for at I skal finnes verdige til Guds rike, det som I òg lider for». Han styrket dem ikke i troen på at de snart skulle slippe bort fra forfølgerne, men han pekte framover, til den tid da «vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler». Han var klar over at de fortsatt måtte vise sin kristne tro under vanskelige forhold, og han sa derfor til dem:

⁷ «Derfor ber vi òg alltid for eder at vår Gud må akte eder verdige for sitt kall og mektig fylle eder med all lyst til det gode og virksomhet i troen, for at vår Herre Jesu navn må bli herliggjort i eder, og I i ham, etter vår Guds og den Herre Jesu Kristi nåde.» — 2 Tessalonikerne 1: 5—12.

 8. Hva skrev Paulus at de ikke måtte la seg skremme av, slik at de ikke skulle bli skuffet i sine forventninger i forbindelse med Jerusalems forestående ødeleggelse?

⁸ Ødeleggelsen av det jordiske Jerusalem, som ville finne sted i den daværende generasjons levetid (i år 70), kom stadig nærmere, og apostelen Paulus ønsket ikke at de kristne i Tessalonika skulle bli skuffet fordi de uten grunn knyttet forventninger til tiden før eller umiddelbart etter denne nasjonale katastrofe for jødene. Han forsto at han måtte korrigere deres tenkemåte, og han skrev derfor videre: «Vi ber eder, brødre, vedkommende vår Herre Jesu Kristi komme [nærvær, NW; gresk: pa·rou·siʹa] og vår samling med ham, at I ikke så snart må la eder drive fra vett og sans eller la eder skremme, hverken ved noen ånd eller ved noen tale eller ved noe brev, liksom det skulle være fra oss, som om Herrens dag sto for døren [Jehovas dag er her, NW].» — 2 Tessalonikerne 2: 1, 2.

 9. Hva hadde Paulus skrevet i sitt første brev til tessalonikerne om Kristi nærvær og om at de kristne skulle forenes med ham?

⁹ Apostelen Paulus hadde grunnlagt denne menigheten i Tessalonika sammen med sine misjonærpartnere Silvanus (Silas) og Timoteus, og i sitt første brev til den etter at han var blitt nødt til å reise fra den, hadde han skrevet om det han omtaler som «vår Herre Jesu Kristi komme [nærvær, NW] og vår samling med ham». I 1 Tessalonikerne 4: 14—18 skrev han: «For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal òg Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham. For dette sier vi eder med et ord av Herren at vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer [Herrens nærvær, NW], skal ingenlunde komme i forveien for de hensovede; for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren. Trøst da hverandre med disse ord!»

10, 11. Hvilken del av Jesu profeti, som er gjengitt i apostelen Matteus’ beretning, hadde de kanskje fått kjennskap til?

¹⁰ Foruten disse opplysningene fra Paulus hadde de kristne på den tiden adgang til Matteus’ evangelium, som var blitt skrevet omkring år 41 og forelå både på hebraisk og på det fellesgreske språk som ble talt i det første århundre. Det er derfor mulig at menigheten i Tessalonika hadde kjennskap til apostelen Matteus’ gjengivelse av den profetien Jesus uttalte på Oljeberget. Matteus forteller at da Jesus hadde forutsagt Jerusalems ødeleggelse (som inntraff i år 70), sa han videre:

¹¹ «Men straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket, og månen ikke gi sitt skinn, og stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Og da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle jordens slekter jamre seg, og de skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyer med kraft og megen herlighet. Og han skal sende ut sine engler med basunens veldige røst, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn.» — Matteus 24: 29—31.

12. a) Ventet Paulus at de kristne skulle samles hos Kristus i himmelen umiddelbart etter Jerusalems ødeleggelse? b) Hva sa han måtte skje før Jehovas ødeleggelsens dag kunne komme?

¹² Apostelen Paulus visste imidlertid at englene under den herliggjorte Menneskesønns ledelse ikke ville bli sendt ut for å samle Guds utvalgte umiddelbart etter Jerusalems ødeleggelse i den daværende generasjon, slik at de kristne i Tessalonika på det tidspunkt ville bli samlet hos Herren Jesus Kristus. Han visste at før «Jehovas dag», som ville bringe ødeleggelse, kunne komme, måtte det skje noe mer enn at romerne ødela Jerusalem og de politiske lederne villedet folk ved å si: «Fred og sikkerhet!» Han minnet de kristne i Tessalonika om hva dette var, da han skrev: «La ingen forføre dere på noen måte, for den kommer ikke med mindre frafallet først kommer og lovløshetens menneske blir åpenbart, ødeleggelsens sønn.» — 2 Tessalonikerne 2: 3, NW.

13. a) Hva siktet Paulus ikke til med ordet ’frafall’? b) Hvorfor visste Paulus hva som lå i dette ordet?

¹³ Ja, det måtte først komme et frafall. Hva mente apostelen Paulus med uttrykket ’frafall’? Mente han bare at noen av Kristi disipler ville bli likegyldige overfor den kristne tro og bli forsømmelige når det gjaldt å gjøre kristne gjerninger? Nei! Ordet sikter til noe langt alvorligere. Apostelen Paulus visste det. Han var selv blitt anklaget for frafall, men det var av de vantro, omskårne jøder. Av den grunn fikk han under sitt siste besøk i Jerusalem følgende veiledning av det styrende råd for den kristne menighet: «Du ser, bror, hvor mangfoldige tusener det er blant jødene som har tatt ved troen, og alle er de nidkjære for loven; men nå har de hørt si om deg at ute blant hedningene lærer du alle jøder frafall fra Moses og sier at de ikke skal omskjære sine barn eller vandre etter de gamle skikker. Hva er da å gjøre? I ethvert fall vil en hel mengde komme sammen; for de vil få høre at du er kommet [gresk: e·leʹly·thas]. Gjør nå derfor som vi sier til deg!» (Apostlenes gjerninger 21: 18—23) I jødenes øyne var det at Paulus vendte ryggen til Moses, et tegn på frafall.

14. Hva betyr det greske ordet bokstavelig, og hvilken utvidet betydning har det fått?

¹⁴ Det greske ordet som blir gjengitt med «frafall», betyr bokstavelig «det å stå borte fra», «det å forlate», «det å trekke seg». I Lukas 8: 13 leser vi for eksempel: «I prøvens stund forlater de sin post.» (NE) Og i 1 Timoteus 4: 1: «I de siste tider skal noen forlate troen.» (NE; Je) «Visse mennesker vil gjøre opprør mot troen.» (Mo) Og i Hebreerne 3: 12: «Se til, brødre, at ikke noen blant dere har det onde, troløse hjerte som tilhører en som forlater den levende Gud.» (NE) «Et ondt, vantro hjerte som vender seg bort fra den evige Gud.» (AT; Je) For de gamle grekere betydde det ordet som blir gjengitt med «frafall», ikke bare «det å forlate, forsvinne», men også «oppstand» eller «opprør». Det er grunnen til at enkelte nyere oversettelser gjengir 2 Tessalonikerne 2: 3 på en slik måte at tanken blir henledet på «opprør».

15. Hvordan framgår det av nyere oversettelser at det med ordet ’frafall’ siktes til noe meget alvorlig?

¹⁵ Den romersk-katolske oversettelsen The Jerusalem Bible sier for eksempel: «Det kan ikke skje før den store oppstand har funnet sted og Opprøreren, den Fortapte, har vist seg.» An American Translation sier: «For det skjer ikke før opprøret finner sted og ulydighetens legemliggjørelse viser seg — han som er dømt til tilintetgjørelse.» Revised Standard Version lyder: «For den dagen vil ikke komme med mindre opprøret først kommer og lovløshetens menneske, fortapelsens sønn, åpenbares.» Moffatt gjengir dette skriftstedet slik: «Det vil ikke komme før Opprøret finner sted først av alt, sammen med åpenbarelsen av den Lovløse, den Fordømte.» Og The New English Bible sier: «Denne dagen kan ikke komme før det endelige opprør mot Gud, da ondskapen åpenbares i menneskeskikkelse, det menneske som er dømt til fortapelse.» Av disse forskjellige gjengivelser av 2 Tessalonikerne 2: 3 ser vi at det med «frafallet» siktes til noe meget alvorlig.

ET FRAFALL FRA HVEM?

16. a) Hvem er det et frafall fra eller et opprør mot? b) Hva viser hvorvidt «lovløshetens menneske» er et enkelt menneske, og hvorvidt det bare er en antikrist?

¹⁶ Hvem er så dette et frafall fra? Hvem er dette opprør rettet mot? Den etterfølgende beskrivelse av hvordan dette opprør utvikler seg, viser tydelig at det er rettet mot Jehova Gud, hvis dag vil følge etter dette frafall. Frafallet vil føre til at «lovløshetens menneske», «ødeleggelsens sønn», blir åpenbart. Er det et bokstavelig menneske? Nei, for profetiens oppfyllelse spenner over et lengre tidsrom enn et enkelt menneskes levealder. Ordlyden i An American Translation, «ulydighetens legemliggjørelse . . . som er dømt til tilintetgjørelse», er helt i tråd med denne forklaringen. Vi legger merke til at denne ikke blir kalt «Antikristen». Han viser seg riktignok å være en antikrist. Omkring år 98 skrev apostelen Johannes om sin egen tid: «Det [er] òg nå kommet mange antikrister; . . . Hvem er løgneren uten den som nekter at Jesus er Kristus? Dette er Antikristen, den som nekter Faderen og Sønnen.» (1 Johannes 2: 18, 22) Det var ikke bare Guds Sønn som ble fornektet, men også Gud, Faderen.

17. Hvorfor kalles denne anti-Gud «ødeleggelsens sønn», og når finner ødeleggelsen sted?

¹⁷ «Lovløshetens menneske» kunne derfor med rette kalles en anti-Gud. Denne anti-Gud er lovløs overfor Gud, og ettersom han er imot Gud, Faderen, er han også imot Guds Sønn, Jesus Kristus. Allerede før han viser seg, omtales han som «ødeleggelsens sønn». Dette symbolske uttrykk betyr at han arver ødeleggelse, at han er «dømt til tilintetgjørelse». «Lovløshetens menneske» fortjener å bli tilintetgjort; han kan ikke unngå å bli det. Han vil bli rammet av denne fortjente ødeleggelse på «Jehovas dag». Denne anti-Gud blir åpenbart før denne dagen.

18. a) Hvilket forhold må den lovløse, som blir forbundet med «frafallet», ha stått i til Gud? b) Sto de kjødelige jøder på Paulus’ tid i et fredelig forhold til Gud, slik at de kunne falle fra?

¹⁸ Dette «lovløshetens menneske», som er bestemt til tilintetgjørelse, blir satt i forbindelse med det forutsagte «frafallet», opprøret mot Gud. Dette viser at «lovløshetens menneske» opprinnelig var knyttet til Gud og sto i et fredelig forhold til ham. På den tid da apostelen Paulus skrev sitt brev til de kristne i Tessalonika, var det ikke de kjødelige, omskårne jøder som hadde fred med Gud og sto i et godt forhold til ham. Det var jødene som hadde fått i stand et oppløp i Tessalonika og tvunget apostelen Paulus til å flykte fra denne byen, og senere også fra Berøa. (Apostlenes gjerninger 17: 5—15) I sitt første brev til tessalonikerne krev Paulus: «De [menighetene i Judea] har lidt av jødene, som òg slo den Herre Jesus og profetene i hjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot, idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, for at de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!» — 1 Tessalonikerne 2: 14—16.

19. Hvor kan en så vente at frafallet ville begynne, og hvorfor der?

¹⁹ Kunne en da vente at frafallet skulle begynne noe annet sted enn i den kristne menighet? Det var til de kristne, representert ved menigheten i Tessalonika, apostelen skrev: «Paulus og Silvanus og Timoteus til tessalonikernes menighet som er i forening med Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus: Måtte dere ha ufortjent godhet og fred fra Gud, Faderen, og Herren Jesus Kristus.» (2 Tessalonikerne 1: 1, 2, NW) Disse kristne kunne falle fra Gud, gjøre opprør mot Gud, fordi de var i forening med ham og med hans Messias, Jesus, og de fikk ufortjent godhet og fred fra Gud, deres himmelske Far, gjennom hans Sønn, Jesus Kristus. Hvem i den kristne menighet er så disse opprørerne?

20, 21. a) Hvorfor ville frafallet ikke begynne innen det jødiske folk, men innen den kristne menighet? b) Med hvilke ord advarte Paulus presbyteriet i Efesos om det kommende frafall?

²⁰ Apostelen Paulus advarte selv om at frafallet, det religiøse opprør, ville begynne midt i den menighet som nå tilhørte Gud, etter at Gud hadde forkastet det jødiske folk som sitt utvalgte folk. Guds menighet besto nå av åndelige israelitter, åndelige jøder, og ikke lenger av de kjødelige, omskårne jøder som folk betraktet. Noen år etter at Paulus skrev sitt annet brev til tessalonikerne, da han for siste gang var på vei til Jerusalem, gjorde han et opphold i byen Milet i Lilleasia. Der i Milet talte han til presbyteriet eller eldsterådet for menigheten i den nærliggende byen Efesos. Idet han omtalte det frafall som ville finne sted, sa han til disse eldste eller tilsynsmenn:

²¹ «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod [som han kjøpte med blodet til sin egen Sønn, NW]! Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» — Apostlenes gjerninger 20: 28—30.

22, 23. a) I hvilket av sine brev advarte Peter også om det kommende frafall, og hvem stilte han dette brevet til? b) Hvordan hjelper det Peter skrev, oss til å forstå hvem den lovløse «ødeleggelsens sønn» er?

²² Apostelen Paulus’ medapostel Peter var i likhet med Paulus klar over at det ville finne sted et frafall. I sitt annet og siste brev, som ble skrevet omkring år 64, henvendte Peter seg til «dem som har fått samme dyre tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet».

²³ I dette brevet skrev Peter blant annet: «Aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd. Men det oppsto også falske profeter blant folket, liksom det òg blant eder skal komme falske lærere, som skal lure inn vrange lærdommer [ødeleggende sekter, NW] som leder til fortapelse, idet de endog nekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. Og mange skal følge dem etter i deres skamløshet, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet, og av havesyke skal de med oppdiktede ord utnytte eder til sin vinning. Men dommen over dem er fra gammel tid ikke ørkesløs, og deres fortapelse sover ikke.» (2 Peter 1: 1, 21 til 2: 3) Dette hjelper oss til å forstå hvem den lovløse «ødeleggelsens sønn» er.

24, 25. Hvilke spørsmål stiller vi angående «lovløshetens menneske» i betraktning av det Paulus og Peter sa?

²⁴ Hvem er så «lovløshetens menneske . . . ødeleggelsens sønn», i betraktning av det apostlene Paulus og Peter sa om frafallet? Til de eldste eller «tilsynsmenn» som representerte menigheten i Efesos, sa apostelen Paulus at det blant dem selv skulle framstå menn som førte «forvendt tale» på det religiøse område. Vi kan derfor rette blikket mot de religiøse lederne i den kristne menighet, mot dem som var ordinert eller utnevnt til å «vokte Guds menighet». Hvem var så de religiøse ledere som hevdet at de tilhørte Guds menighet, men som var som «glupende ulver»? Hvem var de religiøse ledere som hevdet at de var kristne, men som ikke ’skånte hjorden’? Hvem var de religiøse menn som framsto og førte «forvendt tale» for å «lokke disiplene» i menigheten «etter seg»? Hvem er de menn som har etterlignet de falske profeter i fortidens Israel og vist seg å være «falske lærere» blant de åndelige israelitter?

²⁵ Ja, hvem er de religiøse ledere som har ført inn «ødeleggende sekter» blant dem som hevder at de utgjør Guds menighet? Hvem er de sekteriske ledere som ved det de lærer, og ved sin handlemåte i virkeligheten har fornektet den himmelske «Herre som kjøpte dem»? Hvilke religiøse ledere har gjort seg skyldige i «skamløshet» eller løsaktig oppførsel i sin omgang med verdslige myndigheter? Hvilke religiøse ledere har satt et dårlig eksempel for sine hjorder, slik at «sannhetens vei» er blitt «spottet»? Hvilke religiøse ledere har fylt av havesyke begjært det som tilhører medlemmene av deres menighet, og utnyttet dem «med oppdiktede ord»?

HVEM «LOVLØSHETENS MENNESKE» ER

26. Hvem retter historien oppmerksomheten mot, og hva sier et oppslagsverk om denne gruppen?

²⁶ Historien i de siste 1600 år får oss til å rette vår oppmerksomhet mot kristenhetens presteskap. Hvis noen skulle være usikker på hva kristenhetens «presteskap» står for, kan det være en hjelp å lese følgende utdrag av The Encyclopedia Americana (1929-utgaven) bind 7, side 90:

KLERISI (av latin: clericus, fra gresk: kléros, lodd, andel) presteskap, den del av de troende i den kristne kirke som er satt til side for den religiøse tjeneste. Atskillelsen fra lekfolket ble tydeligere som følge av de mange embeter og titler, privilegier, rettigheter og spesielle klesdrakter eller embetsdrakter. Innen den romersk-katolske kirke finnes det åtte grader eller verdighetstrinn, nemlig klerkens grad, de fire lavere grader og de tre hellige grader — underdiakon, diakon og prest. . . . De tre siste regnes for å være innstiftet av Gud. Klerken er blitt innsatt i embetet ved å motta den kirkelige tonsur; ved denne seremoni blir han klerk eller clericus og har på grunn av sin stilling krav på visse rettigheter og privilegier og en viss immunitet og kan ivareta visse plikter som ikke påhviler lekfolket. I de protestantiske kirkesamfunn er skillet mellom presteskap og lekfolk ikke på langt nær så stort.

27. a) Hvordan viser Jesus at det er galt å inndele menigheten i et presteskap og et lekfolk? b) Hvordan omtalte Johannes i Åpenbaringen alle menighetens medlemmer?

²⁷ Ga Jesus Kristus, den kristne menighets overhode, sine disipler beskjed om at de skulle inndeles i et presteskap og et lekfolk? Ikke noen steder i de fire evangeliene, i Apostlenes gjerninger eller i Åpenbaringen finner vi noen instrukser om at hans disipler skulle inndeles i to klasser. Nei, Jesus framholdt det stikk motsatte. I templet i Jerusalem sa han til sine disipler og de jøder som hadde samlet seg der: «Men I skal ikke la eder kalle rabbi; for én er eders mester, men I er alle brødre. Og I skal ikke kalle noen på jorden eders far; for én er eders far, han som er i himmelen. Heller ikke skal I la eder kalle lærere; for én er eders lærer, Kristus. Men den største blant eder skal være eders tjener.» (Matteus 23: 8—11) I Åpenbaringen, som apostelen Johannes fikk av Jesus Kristus, omtales alle Kristi disipler som prester: «[Han] har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, . . .» «[Du] gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på [over, UO] jorden!» — Åpenbaringen 1: 6; 5: 10.

28. Hva blir også alle menighetens medlemmer kalt i Peters første brev?

²⁸ Apostelen Peter skriver på lignende måte til de kristne at de alle er prester: «Gå selv inn som levende stener i et åndelig byggverk; bli et hellig presteskap, til å frembære åndelige ofre, slike som Gud med glede kan motta gjennom Jesus Kristus. Dere derimot er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud kan kalle sitt eget, — og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys.» — 1 Peter 2: 5, 9, Erik Gunnes’ oversettelse.

29, 30. a) Hvordan bruker en katolsk oversettelse ordet «presteskapet» i 1 Peter 5: 1—3? b) Hvordan blir det greske ordet gjengitt i nyere katolske oversettelser?

²⁹ Det engelske ordet for presteskap (clergy) forekommer én gang i den katolske oversettelsen Douay Version, nemlig i Peters første brev: «De eldste som er blant dere, formaner derfor jeg, som også selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser, og også en som er delaktig i den herlighet som skal åpenbares i framtiden: Fø Guds hjord som er iblant dere, idet dere tar hånd om den, ikke av tvang, men villig, i samsvar med Guds vilje, ikke for ussel vinnings skyld, men frivillig, heller ikke for å herske over presteskapet, men ved av hjertet å bli gjort til et mønster for hjorden.» (1 Peter 5: 1—3, Dy) Men selv i denne katolske bibeloversettelsen er det hele hjorden av Guds åndelige får som betegnes som «presteskapet», og de «eldste», som apostelen Peter hørte med til, får vite at de ikke må herske over «presteskapet». Denne gjengivelse av det greske ordet kleʹros (flertall) i 1 Peter 5: 3 har imidlertid ikke vært tilfredsstillende for oversettere av nyere katolske bibeloversettelser, og de gjengir dette skriftstedet omtrent på samme måte som disse to norske katolske oversettelsene:

³⁰ «Heller ikke for å råde over delene, men som forbillede for hjorden av fullt hjerte.» (Norsk katolsk oversettelse av 1938) «Og opptre ikke som herrer overfor dem dere har fått å ta vare på, men tre frem som et forbilde for hjorden.» — Erik Gunnes’ oversettelse.

31. Hvorfor spør vi, i lys av det Jesus sa i Matteus, kapittel 23, om hvilket motiv noen har for å skille seg ut som et «presteskap»?

³¹ Ettersom Jesu Kristi apostler, som skrev under inspirasjon, brukte ordet «presteskap» om hele Guds hjord og ikke bare om de «eldste», slike som Peter, er det ikke upassende å spørre: Hvem er de religiøse i kristenheten som bærer tittelen «prest», og som utgjør det de kaller et «presteskap», som er atskilt fra menigheten eller «lekfolket», et uttrykk som ikke forekommer i de inspirerte hellige skrifter? Hvilket motiv har disse religiøse lederne for å skille seg ut på den måten? Hva er det de forsøker å gjøre seg selv til? Vi husker hva Jesus sa da han fordømte de jødiske skriftlærde og fariseere som «hyklere» og omtalte dem som ‹slanger» og «ormeyngel»: «Heller ikke skal I la eder kalle lærere; for én er eders lærer, Kristus. Men den største blant eder skal være eders tjener. Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» — Matteus 23: 10—12, 14, 33.

32. Når begynte de religiøse lederne i kristenheten å omtale seg som «presteskapet» til forskjell fra «lekfolket»?

³² Når begynte de religiøse lederne i kristenheten egentlig å omtale seg som et «presteskap» og anta tittelen «prest»? Under overskriften «2. Skillet mellom presteskap og lekfolk» sier M’Clintock og Strongs Cyclopædia, bind II, side 386, følgende om motsetningen mellom presteskap og lekfolk:

Jødenes skille mellom presteskap og lekfolk var til å begynne med noe ukjent blant de kristne. Det var «først da folk gikk bort fra det evangeliske synspunkt for igjen å anta det jødiske» at tanken om det alminnelige kristne prestedømme mer eller mindre fullstendig ble erstattet med tanken om det spesielle prestedømme. . . . Til og med Tertullianus skrev (De Baptismo, kapittel 17, før han ble montanist): «Også lekfolket har rett til å dele ut sakramentene og undervise i menigheten. Guds Ord og sakramentene ble ved Guds nåde gitt alle og kan derfor gis videre av alle kristne som den guddommelige nådes redskaper. Men spørsmålet er ikke bare hva som er tillatt i alminnelighet men også hva som er gagnlig under de foreliggende omstendigheter. Vi kan her anvende St. Paulus’ ord: ’Alt er lovlig, men ikke alt gagner.’ I betraktning av den orden som nødvendigvis må opprettholdes i kirken, bør derfor lekfolket bare gjøre bruk av sin prestelige rett til å dele ut sakramentene når tiden og omstendighetene krever det.» I tiden etter Cyprianus . . . det hierarkiske systems far, ble skillet mellom presteskap og lekfolk fremtredende, og snart ble det innført overalt. Ja, fra og med det tredje århundre ble uttrykket klerus (kleʹros, ordo) nesten utelukkende anvendt om prestestanden for å skille den fra lekfolket. Etter hvert som det romerske hierarki utviklet seg, ble presteskapet ikke bare en bestemt stand (noe som kunne stemme overens med alle de apostoliske forordninger og læresetninger), men det ble også anerkjent som det eneste presteskap og det nødvendige mellomledd mellom Gud og mennesker.

33. Hvem var Cyprianus, og hvilket embete hadde han i menigheten i det tredje århundre?

³³ Ifølge The Encyclopedia Americana, bind 8, side 368, ble den ovennevnte Thascius Caecilius Cyprianus født omkring år 200 og døde i Karthago i Afrika den 14. september 258. «Kort tid etter sin dåp (i 246) ble han ordinert til prest og deretter valgt til biskop av de kristne i Karthago (i 248). . . . Han gjorde mye for å støtte og styrke sitt episkopat. I hans tid ble det holdt sju kirkemøter, det siste i 256.» Selv om denne afrikanske biskopen ble regnet som en av «kirkefedrene» og opphøyd til helgen av den romersk-katolske kirke, var han ikke desto mindre prest, et medlem av det presteskap som ble til etter Jesu Kristi apostlers og deres nære medarbeideres død.

34. Hva slags menneske er det tale om når Bibelen bruker uttrykket «lovløshetens menneske»? Begrunn svaret.

³⁴ Det er dette såkalte kristne presteskap som har vist seg å være «lovløshetens menneske . . . ødeleggelsens sønn», som har framstått i forbindelse med «frafallet» eller «opprøret». Det er tydelig at Bibelen med dette uttrykket sikter til et kollektivt «menneske», en gruppe som består i lang tid og hvis sammensetning eller enkelte medlemmer varierer etter hvert som tiden går. «Lovløshetens menneske» består altså ikke av de samme personer i dag som i det tredje århundre.

KRAV PÅ GUDDOMMELIGHET

35. Hvorfor bør det ikke overraske noen at «lovløshetens menneske» trakter etter guddommelighet? I hvilken utstrekning gjør han det?

³⁵ Dette ’frafall’ fra presteskapets side er i virkeligheten et ’opprør’ mot Jehova Gud, og det er derfor ikke overraskende at dette kollektive «lovløshetens menneske» trakter etter å oppnå guddommelighet, at det forsøker å gjøre seg selv til en gud. Den første som gjorde opprør mot Jehova Gud, Satan Djevelen, gjorde seg selv til en gud. Apostelen Paulus omtaler ham derfor som «denne verdens gud». (2 Korintierne 4: 4) Under Satans, Djevelens, innflytelse forsøkte den hedenske kongen i fortidens Babylon å gjøre seg lik Jehova Gud, hvis tempel lå i Jerusalem. Ifølge Esaias 14: 14 sa denne kongen i det gamle Babylon i sitt hjerte: «Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.» Da han i år 607 f. Kr. ødela Jerusalem og Jehova Guds tempel, trodde han at han hadde nådd sitt ærgjerrige mål. Det at byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt av denne babylonieren, som strebet etter å bli lik Jehova Gud, er noe ubetydelig sammenlignet med all den ødeleggelse av ting som er knyttet til Jehova Gud, som presteskapet, «lovløshetens menneske», har forårsaket.

36. Hvordan handler dette kollektive «menneske» som om det ikke skulle bli krevd til regnskap av Jehova, og hva hadde Paulus fortalt tessalonikerne om dette «menneske»?

³⁶ Ettersom presteskapet er en lovløs opprører på det religiøse område, har det opptrådt som om det ikke skulle være ansvarlig overfor den Høyeste, den allmektige Gud, Jehova, ja, som om det skulle være hevet over den eneste levende og sanne Guds lov. Apostelen Paulus overdriver ikke når han profetisk sier om dette kollektive «lovløshetens menneske»: «[Han] står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud eller helligdom [eller er gjenstand for ærefrykt, NW], så han setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud. Minnes I ikke at jeg sa eder dette da jeg ennå var hos eder?» — 2 Tessalonikerne 2: 4, 5.

37. Hvilken fremtredende religiøs personlighet kunne en peke på for å vise at Paulus’ profeti er blitt oppfylt? Forklar.

³⁷ For å vise at presteskapet, «lovløshetens menneske», virkelig har oppfylt denne profetien, kunne en peke på hvordan et visst medlem av det såkalte kristne presteskap har talt og handlet, eller en kunne peke på at vedkommende er blitt opphøyd som en gud. En kunne for eksempel peke på paven, den romersk-katolske kirkes overhode, og sitere hva som sies om denne biskopen av Roma i Lucius Ferraris’ kirkelige ordbok.b Vi leser der:

Paven har en slik verdighet og høyhet at han ikke bare er et menneske, men så å si Gud og Guds stedfortreder. . . . Paven krones derfor med en tredobbel krone, som konge over himmelen, jorden og helvete. . . . Ja, pavens høyhet og makt omfatter ikke bare det som hører himmelen, jorden og helvete til, men han står også over englene og er dem overlegen . .. Hvis det var mulig at engler kunne fare vill fra troen eller ha synspunkter som stred imot den, kunne derfor paven dømme dem og bannlyse dem. . . . Han har en så høy stilling og så stor makt at han sitter på det samme dommersete som Kristus . . . Alt det paven uttaler, synes derfor å komme fra Guds munn. . . . Paven kan sies å være Gud på jorden, Kristi trofastes eneste fyrste, den største av alle konger; det er han som har den fulle makt, det er ham det jordiske og himmelske rikes styre er betrodd. . . . Paven har så stor myndighet og makt at han kan forandre, kunngjøre eller fortolke den guddommelige lov. . . . Paven kan undertiden oppheve den guddommelige lov ved å begrense, tolke . . .

38. Hva må en imidlertid huske når en peker på en enkelt geistlig, og hvordan er denne profetien om «lovløshetens menneske» derfor i virkeligheten blitt oppfylt?

³⁸ Vi må imidlertid ikke glemme at «lovløshetens menneske» ikke er en enkelt religiøs leder, for eksempel paven i Roma eller den gresk-ortodokse patriark i Athen, den gresk-ortodokse patriark i Konstantinopel (Istanbul) eller en annen religiøs leder. Den «lovløse» som er omtalt i profetien, er et kollektivt «menneske», hele presteskapet i den såkalte kristne kirke. Men det et enkelt fremtredende medlem av dette geistlige «menneske» gjør, faller naturligvis tilbake på alle de øvrige medlemmene av presteskapet, enten fordi de samtykker i det som blir gjort, eller unnlater å protestere mot det, eller fordi de finner seg i det og unnlater å skille lag med presteskapet. Når en prest taler eller handler på hele presteskapets vegne, blir det medansvarlig eller medskyldig. Det er det presteskapet som et hele har gjort eller har vært med på å gjøre opp gjennom århundrene, som utgjør en oppfyllelse av profetien om «lovløshetens menneske».

39. Hvordan har det vist seg at «lovløshetens menneske» «står imot» Jehova?

³⁹ Det kollektive «lovløshetens menneske» har ’stått imot’ Gud ved å gjøre seg til «verdens venn», i overensstemmelse med den regel som disippelen Jakob framsatte i sitt inspirerte brev: «Vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» (Jakob 4: 4) «Lovløshetens menneske» motstår Jehova Gud når han motstår og forsøker å gjøre til intet det som står i Guds inspirerte, skrevne Ord, og til og med forsøker å ta ifra kirkemedlemmene Bibelen eller hindre dem i å lese den. Han motstår Jehova Gud ved å motstå og forfølge de kristne disipler som tilber Jehova Gud i ånd og sannhet gjennom Jesus Kristus. (Johannes 4: 24) Han motstår den eneste levende og sanne Gud ved å la en opphøyd presteklasse få den tilbedelse og ære som tilkommer Gud.

40. Hvordan har «lovløshetens menneske» bestrebet seg på å bli den eneste Gud på den jordiske skueplass, for eksempel når det gjelder forholdet mellom kirke og stat?

⁴⁰ «Lovløshetens menneske» vil gjerne være den eneste gud på den jordiske skueplass, ja, guden over alle jordiske guder. Dette har kommet til uttrykk i kirkens forhold til staten. I dette ekteskap mellom kirke og stat har presteskapet alltid bestrebet seg på å innta lederstillingen, å ha det avgjørende ord. Ekteskapet mellom kirke og stat har eksistert helt siden Konstantins tid. Det har i virkeligheten vært et fornuftsekteskap, idet presteskapet har sett på hva det har kunnet få ut av det i form av myndighet, prestisje, beskyttelse og immunitet, støtte og andre goder. The Encyclopedia Americana, bind 6, sidene 657, 658, sier om «kirke og stat»:

Mellom disse to institusjoner har det i nyere tid sjelden eller aldri hersket fullkommen harmoni. Det ser ut til at denne striden, som har pågått så lenge, vil fortsette i det uendelige, med mindre det finner sted en eller annen overraskende omveltning. Det har vært en bitter strid. Den har stått om betydelige interesser, og viktige debatter har trengt seg i forgrunnen. Den har ført til alle slags uroligheter og resultert i smedeskrifter som savner sidestykke på andre områder enn det politiske. Ikke sjelden har striden utelukkende dreid seg om politiske spørsmål. . . . På Konstantins tid trådte kirken inn på verdens skueplass som en medarbeider når det gjaldt den oppgave å sivilisere folkene. Nå da den var anerkjent som en åndelig hersker, fikk den etter hvert en bestemt plass og et navn som en verdslig potentat. Den ble en verdensmakt. Dette var begynnelsen til alle de katastrofer som har rammet kirken. . . . Fra Konstantins til Karl den stores tid grep den borgerlige myndighet inn i kirkens ledelse, selv om den anerkjente kirken juridisk sett. Fra Karl den stores tid til en periode like før reformasjonen var kirke og stat knyttet nøye sammen, og det ble alminnelig godtatt at den borgerlige myndighet skulle underordne seg under den åndelige.

41. a) Hvilken religiøs stilling inntok de romerske keisere en stilling som «lovløshetens menneske» måtte opphøye seg over? b) Hvilket religiøst embete bekledde den romerske keiser, og hvordan benyttet en keiser denne stillingen i forbindelse med den frafalne kirke?

⁴¹ Det er en historisk kjensgjerning at keiserne i det hedenske Romerriket ble regnet for å være guder, og at det ble ofret røkelse til dem som til guder eller guddommer. På keiser Konstantin den stores tid, i det fjerde århundre, inngikk de frafalne biskoper «ekteskap» med staten, og de gikk inn for å bli den guddommeliggjorte romerske keisers overordnede. Keiser Konstantin gikk inn for å skape en blandingsreligion som besto av hedendom og kristendom, og han bestemte at de frafalne biskopers religion skulle være statsreligion. Helt til sin dødsdag i år 337 bar han den hedenske tittelen Pontifex maximus og hadde således den høyeste myndighet i religiøse spørsmål, og det var lenge før han ble døpt, at han i egenskap av Pontifex maximus innkalte til kirkemøtet i Nikea i år 325 for å bilegge en teologisk strid mellom kirkens biskoper. Den avgjørelse han ved den anledning traff, var til fordel for den hedenske læren om treenigheten (en Gud i tre personer), som flertallet av biskopene støttet opp om.

42. Hvordan, og representert ved hvem, benyttet «lovløshetens menneske» den første anledning til å opphøye seg «over alt som kalles gud» eller «er gjenstand for ærefrykt»?

⁴² I år 379c kom det gunstige øyeblikk for paven, biskopen av Roma. Keiser Gratianus, som bekjente seg til kristendommen, frasa seg da den hedenske tittelen Pontifex maximus og den stilling som var knyttet til den. Uten noen samvittighetsskrupler overtok pave Damasus tittelen på grunn av den religiøse makt og innflytelse den ville gi ham blant befolkningen, som fremdeles stort sett var hedensk og anerkjente den hedenske tittelen. På den måten ble biskopen av Roma hevet over den romerske keiser når det gjaldt religiøse spørsmål. Helt fram til denne dag har den katolske kirkes overhode båret og brukt denne hedenske tittelen. Representert ved paven, det mest fremtredende medlem av geistligheten, opphøyde «lovløshetens menneske» seg «over alt som kalles gud» eller «er gjenstand for ærefrykt». Alle vet at prester og predikanter i kristenheten liker å bli vist ærefrykt og bli tiltalt med smigrende titler. De krever at deres sognebarn viser dem ærbødighet.

43. I hvilket tempel er det «lovløshetens menneske» setter seg og gir seg ut for å være «Gud», og hvem blir tvunget til å anerkjenne hans makt?

⁴³ Det «Guds tempel» som «lovløshetens menneske» setter seg i, og hvor det «gir seg selv ut for å være Gud», er den kirke som gjør krav på å være Guds kirke. Til de sanne kristne i det første århundre skrev apostelen Paulus: «Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder? Om noen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge; for Guds tempel er hellig, og det er I.» (1 Korintierne 3: 16, 17; se også 2 Korintierne 6: 16.) Det var denne åndelige tempelklasse frafallets opphavsmenn forlot. De frafalne nekter å anerkjenne den opprinnelige, sanne tempelklasse og den frafalne menighet de danner, kaller de «Guds tempel». Det er i dette frafalne «tempel» de setter seg som et «presteskap» som er atskilt fra dem som de kaller «lekfolket». Det er der kristenhetens presteskap gir seg ut for å være «Gud». Politikere, forretningsfolk og militære ledere blir tvunget til å anerkjenne dets makt. I krigstid går de politiske regjeringer alltid inn for å oppnå presteskapets støtte.

DEN «TILBAKEHOLDENDE KRAFT» I DET FØRSTE ÅRHUNDRE

44, 45. a) Hva virket som en «tilbakeholdende kraft», slik at «lovløshetens menneske» ikke kunne utvikle seg og ta form i det første århundre? b) Hvordan viser det apostelen Johannes skrev i sitt tredje brev, at han øvde en slik innflytelse?

⁴⁴ «Lovløshetens menneske» har nå vært åpenbart i århundrer. Men slik forholdt det seg ikke i det første århundre, da Jesu Kristi sanne apostler levde. Den gang var «lovløshetens menneske» ennå ikke blitt åpenbart. I sitt brev til de kristne i Tessalonika skrev derfor apostelen Paulus omkring år 51: «Og derfor vet dere nå hva det er som virker som en tilbakeholdende kraft, så han først skal åpenbares når hans tid er inne.» (2 Tessalonikerne 2: 6, NW) Disse kristne i det første århundre visste hva denne «tilbakeholdende kraft» var, for Paulus hadde gjort det klart for dem, ja, han hadde vist dem det ganske tydelig. Hva var det så som virket som en «tilbakeholdende kraft» på den tiden? Det var gruppen av Jesu Kristi sanne apostler, apostelen Paulus innbefattet. De hindret i fellesskap at «lovløshetens menneske . . . ødeleggelsens sønn» fikk lov til å utvikle seg og framstå. Som et eksempel på dette kan vi nevne det apostelen Johannes skrev til de kristne omkring år 98, i sitt tredje og siste brev:

⁴⁵ «Jeg har skrevet noe til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblant dem, tar ikke imot oss. Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.» (3 Johannes 9, 10) Denne Diotrefes viste virkelig at han hadde de egenskaper som skulle kjennetegne «lovløshetens menneske». Apostelen Johannes forsøkte å holde ham i sjakk, å ’holde ham tilbake’. I lignende tilfelle gjorde andre apostler det samme.

46. Hvordan påpekte Paulus for tessalonikerne at det allerede den gang var ting som tydet på at «lovløshetens menneske» var i ferd med å framstå?

⁴⁶ Ja, mindre enn 20 år etter at den kristne tempelklasse var blitt dannet på pinsefestens dag i år 33, var apostelen Paulus oppmerksom på at «lovløshetens menneske . . . ødeleggelsens sønn» var i ferd med å framstå. Han skrev derfor til menigheten i Tessalonika: «Ja, denne lovløshetens hemmelighet er allerede virksom, men bare inntil den som akkurat nå virker som en tilbakeholdende kraft, er ryddet av veien.» — 2 Tessalonikerne 2: 7. NW.

47. Hvorfor omtalte Paulus det som allerede var i virksomhet, som «denne lovløshetens hemmelighet»?

⁴⁷ Hvem dette «lovløshetens menneske» som skulle framstå, ville være, var en religiøs hemmelighet. Selv i dag finnes det bibelfortolkere i kristenheten som hevder at dette «menneske» er en enkelt person, en mann som de kaller Antikrist. Men det er meget treffende at An American Translation omtaler denne hemmelighetsfulle skikkelsen som «ulydighetens legemliggjørelse». (2 Tessalonikerne 2: 3) Det harmonerer med at «lovløshetens menneske» har vist seg å være et kollektivt «menneske», en presteklasse som i århundrer har vært troløs mot Jehova Gud. Apostelen Paulus kunne med god grunn si at denne «lovløshetens hemmelighet» allerede var virksom på hans tid, selv om den ennå ikke hadde tatt endelig form, og derfor ikke kunne betegnes som et menneske. Men det var noe under utvikling i den kristne menighet, og til slutt ville det framstå som en tydelig klasse, en klasse som var lett kjennelig. Men på Paulus’ tid ble den ’lovløses’ fremtreden fremdeles betegnet som en «hemmelighet».

48. Hva ble det nødvendig for Paulus å skrive til de kristne i Korint, noe som viser at «denne lovløshetens hemmelighet» allerede var virksom?

⁴⁸ Som et bevis for at denne «lovløshetens hemmelighet» allerede var virksom innen den kristne menighet på Paulus’ tid, kan vi lese hva han bare noen få år senere fant det nødvendig å skrive om til menigheten i Korint i Hellas: «Men det jeg gjør, vil jeg òg heretter gjøre for å avskjære dem leiligheten som søker en leilighet, for at de skal finnes like med oss i det som de roser seg av. For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til apostler for Kristus. Og det er intet under; for Satan selv skaper seg om til en lysets engel; derfor er det ikke noe stort om òg hans tjenere skaper seg om til rettferdighets tjenere; men deres ende skal være etter deres gjerninger.» — 2 Korintierne 11: 12—15.

49. Hvordan påpekte Johannes at «denne lovløshetens hemmelighet» fremdeles var virksom i det siste tiår av det første århundre?

⁴⁹ Denne religiøse utvikling, som førte til at det framsto falske ledere, «falske apostler», fortsatte helt til det siste tiår i det første århundre. Det framgår av den åpenbaring som den gamle apostelen Johannes fikk omkring år 96. I denne åpenbaringen ga den herliggjorte Jesus Kristus ham befaling om å skrive til de eldste i menigheten i Efesos i Lilleasia, og når Johannes forteller hva Jesus i dette synet påla ham å gjøre, sier han: «Skriv til engelen for menigheten i Efesos: Dette sier han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd, han som går midt imellom de sju gull-lysestaker: Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og ditt tålmod, og at du ikke kan tale de onde; du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere; . . . Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.» — Åpenbaringen 2: 1—4; 1 Timoteus 4: 14.

50. Hva skrev Johannes om antikrister i sitt første brev, og hvordan viser det at «denne lovløshetens hemmelighet» allerede var virksom på apostlenes tid?

⁵⁰ Før apostelen Johannes avsluttet sitt jordiske livsløp, skrev han tre brev til de kristne. Noe av det han skrev i sitt første brev, vitner om at denne «lovløshetens hemmelighet» allerede var i virksomhet mens Kristi apostler levde: «Mine barn! det er den siste time; og som I har hørt at Antikristen kommer, så er det òg nå kommet mange antikrister; derav skjønner vi at det er den siste time. De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss; for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss. Og I har salvelse av den Hellige og vet alt. I elskede! tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! for mange falske profeter er gått ut i verden.» (1 Johannes 2: 18—20; 4: 1; skrevet omkring år 98) Ettersom disse antikrister ikke lenger anerkjente Guds Sønn som Messias eller Kristus, hadde de heller ikke Faderen. — 1 Johannes 2: 22—24.

51. Hva menes det med uttrykket «den som akkurat nå virker som en tilbakeholdende kraft», og når ble denne «ryddet av veien»?

⁵¹ På grunn av disse apostoliske skrifter, som viser hvilke dårlige forhold som gjorde seg gjeldende her og der i menighetene, kan vi forstå hvem apostelen Paulus sikter til med uttrykket «den som akkurat nå virker som en tilbakeholdende kraft». (2 Tessalonikerne 2: 7, NW) Han sikter ikke til et enkelt mannlig medlem av Guds menighet på jorden, ikke til en enkelt apostel i likhet med ham selv, men til hele gruppen av Jesu Kristi sanne apostler i det første århundre. Som en gruppe eller en kollektiv person virket disse apostlene den gang eller «akkurat nå», som apostelen Paulus uttrykker det, som et bolverk som sto i veien for «lovløshetens menneske», slik at denne lovløse ikke kunne framstå i hele den kristne menighet og få kontroll over den. Det som ’akkurat nå virket som en tilbakeholdende kraft’ når det gjaldt utviklingen av denne «lovløshetens hemmelighet», ble følgelig «ryddet av veien» da den siste av Kristi sanne apostler døde. Det kan ha vært apostelen Johannes, som døde i slutten av det første århundre.

52. Hvem vil gjøre til intet «ødeleggelsens sønn», og når?

⁵² Dette kollektive «lovløshetens menneske» ble kalt «ødeleggelsens sønn». Det ville med andre ord si at Jehova Gud hadde dømt denne lovløse til å bli ødelagt eller tilintetgjort. Jehova lar sin herliggjorte Sønn, Jesus Kristus, fullbyrde dommen over ham. Med hensyn til hva som skulle skje etter at apostlene, som virket som en «tilbakeholdende kraft», var blitt «ryddet av veien» ved at de alle var døde, sier Paulus derfor: «Da skal i sannhet den lovløse bli åpenbart, som Herren Jesus skal fjerne med sin munns ånd og gjøre til intet ved tilkjennegivelsen av sitt nærvær.» — 2 Tessalonikerne 2: 8, NW.

53. a) Hvorfor er det i vår generasjon at «lovløshetens menneske» skal gjøres til intet? b) Hva vil på den annen side tilintetgjørelsen av dette «menneske» være et bevis for?

⁵³ Herren Jesus utrydder ikke «lovløshetens menneske» umiddelbart etter at denne er blitt åpenbart og har trådt tydelig fram idet han har satt seg i «Guds tempel» og ’gitt seg selv ut for å være Gud’. Apostelen Paulus viser at «lovløshetens menneske» først skal gjøres til intet under Herren Jesu «nærvær» eller parousia, det vil si nå, i vår generasjon, for Herren Jesu «nærvær» eller parousia som konge begynte da hedningenes tid utløp i 1914. Vi ser nå «tegnet» på at Jesus er nærværende, og vi vet at vi lever i «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 3 til 25: 46, NW) Det er altså vi som lever nå, som vil få se «lovløshetens menneske» bli fjernet med Herren Jesu munns «ånd». Det er i vår tid den «lovløse» vil bli gjort til intet ved Herren Jesu «nærvær» eller parousia; Det at den «lovløse» blir tilintetgjort, vil bevirke at det blir åpenbart at Herren Jesus er usynlig nærværende, at hans parousia er en realitet. Den «ånd», den kraft som kommer fra hans munn, vil bevirke at hele «lovløshetens menneske» blir tilintetgjort.

VITNESBYRD OM DEN LOVLØSES «NÆRVÆR»

54. a) Når begynner «den lovløses» nærvær sammenlignet med Herren Jesu nærvær? b) Hva skulle kjennetegne «den lovløses» parousia?

⁵⁴ Etter at apostelen Paulus har omtalt Herren Jesu nærvær, går han nå over til å drøfte ’lovløshetens menneskes’ «nærvær» eller parousia. Den lovløses «nærvær» eller parousia begynner før Herren Jesu «nærvær» som konge. Legg merke til hva som ifølge Paulus skulle vise at den «lovløse» var nærværende. Han skriver: «Men den lovløses nærvær er i samsvar med Satans virksomhet, med enhver kraftig gjerning og alle løgnaktige tegn og undere og med ethvert urettferdig bedrag overfor dem som går til grunne.» — 2 Tessalonikerne 2: 9, 10a, NW.

55. Hvordan vet vi at det ikke er Jesu parousia, men «den lovløses» parousia som blir omtalt i 2 Tessalonikerne 2: 9?

⁵⁵ Her sier den romersk-katolske oversettelsen The Jerusalem Bible: «Men når Opprøreren kommer, vil Satan skride til verket: det skal forekomme mirakler av alle slag og en bedragersk oppvisning av tegn og undere og alt ondt som kan bedra dem som er på vei til tilintetgjørelse.» (2 Tessalonikerne 2: 9, 10; se også The New American Bible; The New English Bible; Murdocks The Syriac New Testament.) Begynnelsen av vers 9 lyder ordrett oversatt fra gresk: «Hvis nærvær er.» Ordene «den lovløse» forekommer ikke i vers 9, men det betyr ikke at ordet «nærvær» eller parousia her sikter til Herren Jesu «nærvær» (parousia), som blir omtalt i det foregående vers (8). Nei, når det her tales om «nærvær», er det den andre som blir nevnt, nemlig den lovløse, det siktes til. An American Translation innleder derfor vers 9 med ordene: «Den andres fremtreden, som er en følge av Satans påfunn.» Westminster Version har en lignende ordlyd: «Men den andres komme er en følge av Satans virksomhet.» Det greske relative pronomenet «hvis» i vers 9 er altså sideordnet med «som» i vers 8, som sikter til den lovløse. Sammenhengen er altså: «Den lovløse vil bli åpenbart, som Herren Jesus vil fjerne . . . og hvis nærvær er . . .»

56. Bare hvem kan holdes ansvarlig for lovløshetens menneskes’ nærvær og hvorfor?

⁵⁶ Ingen annen enn Satan Djevelen kan holdes ansvarlig for at denne anti-Gud, dette «lovløshetens menneske», har vært nærværende helt fra Kristi apostlers død og fram til vår tid. Selv om dette kollektive «lovløshetens menneske» har satt seg i «Guds tempel», kan en ikke hevde at denne «lovløse» har utgått fra Gud, Jehova. Alt i forbindelse med denne ’ulydighetens legemliggjørelses’ langvarige «nærvær» tyder på at denne «lovløse» har framtrådt på grunn av eller i samsvar med «Satans virksomhet». Navnet Satan betyr «motstander», og Satan står bak all motstand mot Jehova Gud i himmelen og på jorden, også den «lovløses» motstand mot den høyeste Gud. Det var på ingen måte Jehova Gud som fikk dem som sto bak «frafallet» eller opprøret, til å opphøye seg til et «presteskap» og således skille seg ut fra menighetens øvrige medlemmer, som de kalte «lekfolket». Det var et kunstgrep Satan Djevelen benyttet i et forsøk på å få hele menigheten av Kristi disipler til å sette seg opp imot Jehova Gud.

57. Hvilke midler ble brukt for at presteskapet skulle oppnå makt og bevare denne makt, og hvorfor ble nettopp slike midler brukt?

⁵⁷ For at det såkalte kristne presteskap skulle kunne oppnå makt og innflytelse og bevare denne maktstilling, måtte Satans virksomhet være ledsaget av «enhver kraftig gjerning [mirakler, Je] og alle løgnaktige tegn og undere og . . . ethvert urettferdig bedrag». Hensikten med alle disse løgnaktige, bedragerske vitnesbyrd om at presteskapet har overnaturlig støtte, er å få menighetens medlemmer til å tro at presteskapet representerer den sanne Gud og er innsatt av ham, at det har hans godkjennelse og støtte og er hans jordiske redskap. Meningen er at menighetens medlemmer skal få inntrykk av at de som utgjør presteskapet, er spesielt skilt ut og innsatt i Ordets tjeneste, og at de til forskjell fra det underordnede «lekfolk» har spesiell makt, spesielle privilegier, rettigheter og titler og en bestemt immunitet og rang.

58. Hvorfor kunne presteskapets kraftige gjerninger, tegn og undere og så videre bare være et resultat av Satans virksomhet og ikke ha noen tilknytning til apostlene?

⁵⁸ Disse kraftige gjerninger eller mirakler, disse tegn og undere og dette urettferdige bedrag tjener altså en selvisk hensikt og tar ikke sikte på å herliggjøre og opphøye Jehova Gud. Disse manifestasjoner av Satans virksomhet forekom etter Kristi apostlers død. Apostlene hadde gjort mirakler, tegn og undere, for de hadde fått Guds ånd gjennom Kristus. De hadde fått makt og myndighet til å la døpte troende få ånden med dens forskjellige mirakuløse gaver, slik at de kunne tale i tunger, profetere, tyde tungetale, helbrede og så videre. Men da Kristi apostler døde, var det ikke lenger noen som kunne gi ånden med dens mirakuløse gaver videre til andre. De som hadde fått disse gavene gjennom apostlene, døde også, i hvert fall i løpet av det annet århundre, og dermed forsvant disse mirakuløse gaver, og slike mirakler var ikke lenger et vitnesbyrd om hvem som var den sanne Guds tjenere og utgjorde den sanne kristne menighet. (Apostlenes gjerninger 8: 14—18; 1 Korintierne 13: 8) Hvis noen deretter tilsynelatende hadde slike «gaver», ville disse ’gavene’ derfor ikke være fra Gud, men fra Satan.

59. a) Er alle de imponerende ting som kan pekes på i forbindelse med presteskapet, et bevis for at det tjener Gud? b) Hva henviser Guds sanne tjenere til som et bevis for at de er utnevnt av Gud?

⁵⁹ La derfor kristenhetens kirkesamfunn, som er behersket av presteskapet, peke på alle de kraftige gjerninger, mirakler, tegn og undere som er blitt utført til støtte for deres presteskap opp gjennom århundrene. La dem henvise til den høye stilling som de geistlige inntar i denne verden, den aktelse og ære de nyter, deres storslagne, iøynefallende insignier, deres høytklingende titler, deres prektige kirkebygninger og katedraler, deres imponerende ritualer, deres forvandling av brødet og vinen under «messen», deres høye utdannelse og deres store anseelse hos de politiske og militære myndigheter og den innflytelse de øver på dem. Alt dette og den virkning det har på det såkalte lekfolket, viser bare at kristenhetens presteskap, som har opphøyd seg selv ikke er av Gud og ikke tjener ham. Satan, som skaper seg om til en «lysets engel», sørger for at hans religiøse tjenere på jorden «skaper seg om til rettferdighets tjenere». (2 Korintierne 11: 14, 15) Sanne kristne tjenere for Jehova Gud benytter ikke slike ytre ting for å vise at de er hans utnevnte, godkjente tjenere; de viser til Guds skrevne sannhetsord.

60. Hva kan sies om den tallmessige styrke presteskapet eller «lovløshetens menneske» har oppnådd verden over?

⁶⁰ Det er en imponerende tallmessig styrke presteskapet eller «lovløshetens menneske» har oppnådd verden over. I 1971, da kristenhetens kirkesamfunn nådde sitt høyeste medlemstall gjennom tidene, 985 363 400, hadde antallet prester steget til flere hundre tusen. Bare i den romersk-katolske kirke fantes det dette år ifølge den offentliggjorte statistikk 419 611 prester blant de 566 771 600 kirkemedlemmene verden over.

61. Overfor hvem har ifølge Paulus den listige Satan gjort disse bedragerske ting? Hvorfor har Gud tillatt dette?

⁶¹ Hvilke menneskers lettroenhet er det som utnyttes ved hjelp av slike imponerende, ytre tilkjennegivelser? Hvem er det som lar seg imponere og bedra av slike ubibelske «kraftige gjerninger» og «løgnaktige tegn og undere»? Hvem er det den listige Satan forsøker å bedra med alt dette? Apostelen Paulus sier at «Satans virksomhet» under den «lovløses», presteskapets, «nærvær» er «med ethvert urettferdig bedrag overfor dem som går til grunne, som en gjengjeldelse fordi de ikke tok imot kjærligheten til sannheten, så de kunne bli frelst. Det er derfor Gud lar en villfarelses virksomhet komme til dem, så de kan komme til å tro løgnen, for at de alle skal kunne bli dømt fordi de ikke trodde sannheten, men fant behag i urettferdighet». — 2 Tessalonikerne 2: 10—12, NW.

62. Sender Gud direkte en «villfarelses virksomhet» til dem som blir bedratt, og hva avgjør han ved hjelp av denne «villfarelses virksomhet»?

⁶² Gud sender ikke direkte en «villfarelses virksomhet» til dem som blir bedratt. Han lar den «komme til dem» for at det skal bli bevist hva det er de egentlig ønsker, og at det faktisk er dette de ønsker. Det var nettopp det apostelen Paulus påpekte i sitt siste brev til sin misjonærpartner Timoteus. Han oppfordret Timoteus til å forkynne Guds Ord med iver til enhver tid i den kristne menighet. Han sa: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr.» (2 Timoteus 4: 2—4) Ved hjelp av Guds inspirerte Ord kan en beskytte seg mot ’villfarelsens virksomhet’ under den «lovløses» nærvær. Ved at Jehova Gud lar en «villfarelses virksomhet» komme fra Satan og få påvirke dem som hevder at de er kristne, stiller han dem på en prøve for å se om de tar imot «kjærligheten til sannheten», eller om de elsker løgnen.

63. Hvorfor er verdenssituasjonen nå meget alvorlig, og hvilket valg må vi treffe?

⁶³ I den siste tid av presteskapets eller ’lovløshetens menneskes’ «nærvær» og i tiden før Herren Jesu nærvær eller parousia har villfarelsens virksomhet med Guds tillatelse kommet til folk som aldri før. Snart vil den ugunstige dom bli fullbyrdet over alle dem som ikke tar imot «kjærligheten til sannheten», men finner «behag i urettferdighet». Verdenssituasjonen er derfor meget alvorlig for alle mennesker. De som studerer Bibelen med åndelig skjelneevne har helt siden 1914 sett «tegnet» på Kristi usynlige nærvær eller parousia, og de forstår at ’tilkjennegivelsen av hans nærvær’, da «lovløshetens menneske . . . ødeleggelsens sønn» skal bli tilintetgjort, vil komme plutselig. (2 Tessalonikerne 2: 8) Hva ønsker vi så — å bli tilintetgjort sammen med den «lovløse» eller å oppnå frelse sammen med dem som elsker sannheten?

«LOVLØSHETENS MENNESKE» UTRYDDES

64. Hvordan har «lovløshetens menneske» gjort seg til en del av Babylon den store?

⁶⁴ Presteskapet eller «lovløshetens menneske» har i århundrer forkynt hedenske læresetninger som stammer fra det gamle Babylon, og satt slike hedenske læresetninger og menneskers tradisjoner høyere enn Bibelen, Guds inspirerte Ord. Kristenhetens presteskap har motstått og forfulgt dem som elsker Bibelens sannhet og forkynner den for andre og lever i samsvar med den. Prestene har gjort seg til verdens venner og drevet åndelig utukt eller hor med de politiske herskere og finansmennene, og i krigstid har de gått krigshissernes og de militære elementers ærend. De har på den måten gjort seg selv til en innflytelsesrik del av Babylon den store, som symboliserer den falske religions verdensrike. Ja, det kollektive «lovløshetens menneske» er den mest daddelverdige delen av Babylon den store, den religiøse «store skjøge», som «kongene på jorden drev hor med, og de som bor på jorden, ble drukne av hennes horelevnets vin». — Åpenbaringen 17: 1, 2.

65. Hvordan kan det sies at presteskapet eller «lovløshetens menneske» rir på det ’skarlagenrøde dyr’, og hva ønsker presteskapet at dette dyr skal gjøre?

⁶⁵ Som en del av den religiøse Babylon den store rir presteskapet, «lovløshetens menneske», på det symbolske skarlagenrøde dyr «som var fullt av bespottelses-navn og hadde sju hoder og ti horn». Dette dyr er et symbol på vår tids menneskelagde verdensorganisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet, De forente nasjoner, den symbolske ’åttende konge’, den åttende verdensmakt ifølge Bibelens profetier. (Åpenbaringen 17: 1—11) Det passer «lovløshetens menneske», kristenhetens presteskap, å uttale seg fordelaktig og rosende om en menneskelaget internasjonal organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet og endog tilskrive en ukristen organisasjon en messiansk oppgave. Det er presteskapets ønske at denne internasjonale organisasjon skal redde verden fra en tredje verdenskrig, en atomkrig.

66. Hvorfor vil «lovløshetens menneske» ikke komme til å sitte på dyrets rygg stort lenger, og hva vil det bety for presteskapet?

⁶⁶ «Lovløshetens menneske» vil nå ikke få lov til å sitte på det skarlagenrøde dyrs rygg stort lenger. Den samme skjebne som rammer den religiøse skjøge Babylon den store, vil ramme presteskapet, «lovløshetens menneske». I samsvar med det som er forutsagt i synet i Åpenbaringen, vil de ti regjerende «horn» på det symbolske dyr fylt av hat vende seg mot den urene ryttersken, Babylon den store. Ja, de sju hoder som dirigerer dyrets bevegelser, vil hate denne internasjonale skjøge. De vil få hele dyret til å vende seg imot henne. Hva vil dyret med sine hoder og horn gjøre med henne? «Disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild.» (Åpenbaringen 17: 16) Når hun blir gjort øde og naken, når hun blir fortært og oppbrent med ild, vil også presteskapet, «lovløshetens menneske», bli ødelagt, avkledd, fortært og forvandlet til aske.

67. Hvorfor vil dette virkelig bety en «stor trengsel» for «lovløshetens menneske»?

⁶⁷ Det vil bety en «stor trengsel» for «lovløshetens menneske», presteskapet, ettersom presteskapet er den mest fremtredende delen av kristenheten, vår tids motbilledlige utro Jerusalem. Ødeleggelsen av det jordiske Jerusalem i år 70 var et forbilde på den ødeleggelse som vil ramme kristenheten og dens religiøse ledere, det såkalte kristne presteskap. Den trengsel som rammet fortidens Jerusalem mens byen fremdeles hadde sitt tempel og sitt presteskap, var virkelig «stor». Men hva med den trengsel som snart vil ramme kristenheten og dens presteskap, «lovløshetens menneske»? Det vil bli den verste trengsel som noensinne har rammet menneskeslekten. I denne trengsel vil presteskapet, «ødeleggelsens sønn», bli gjort til intet, fullstendig ødelagt. — Matteus 24: 15—22; Markus 13: 14—20.

68. På grunn av hvilket historisk eksempel kan vi forestille oss hva dette vil bety for kristenheten?

⁶⁸ Kan vi forestille oss hva det vil bety? De som fremdeles har en viss respekt og ærefrykt for kristenhetens ordinerte presteskap, kan ikke forestille seg at disse menn i prestekjoler som ser så fromme ut, skal bli tilintetgjort sammen med Babylon den store. Bare tanken på noe slikt virker vanhellig på dem. De tør ikke tenke den tanke at kirkebygningene, hvor presteskapet har sittet og tilsynelatende fortjent å bli vist ærbødighet som en religiøs gud, skal legges i ruiner. Noe slikt ville være en helligbrøde i deres øyne, en krenkelse av det som er hellig. Men det var på samme måte fromme, ikke-kristne jøder i det første århundre betraktet profetien om at byen Jerusalem og dens hellige tempel skulle ødelegges. Det Jesus Kristus forutsa da han satt på Oljeberget, gikk ikke desto mindre i oppfyllelse i all sin uhyggelige virkelighet. — Matteus 24: 1, 2.

69. a) Hvorfor vil tilintetgjørelsen av presteskapet eller «lovløshetens menneske» være overraskende for kristenhetens tilhengere? b) Som hvem vil presteskapet falle og dø, og for hvis hånd?

⁶⁹ Når presteskapet eller «lovløshetens menneske» blir tilintetgjort, vil det virke overraskende på dem som tilhører kristenheten. De vil bli rystet og såret i sine religiøse følelser. Det er jo en gud som dør, for det kollektive «lovløshetens menneske» har satt seg i «Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud». (2 Tessalonikerne 2: 4) Jesus Kristus framholdt i harmoni med det som sies i de inspirerte hebraiske skrifter, at det finnes mennesker på jorden som kalles «guder», det vil si mektige. Ifølge Johannes 10: 34—36 siterte han fra Salme 82 for å bevise dette. I denne salmen sies det blant annet:

«Gud står i Guds menighet; midt iblant guder holder han dom: Hvor lenge vil I dømme urettferdig og holde med de ugudelige? . . . Døm den ringe og farløse, la den elendige og fattige få sin rett! Redd den ringe og trengende, frels ham fra de ugudeliges hånd! De [disse guder] skjønner intet, og de forstår intet, de vandrer i mørke; alle jordens grunnvoller vakler. Jeg har sagt: I er guder, og I er alle den Høyestes sønner.»

Presteskapet, «lovløshetens menneske», er ikke en udødelig gud, men vil dø som et alminnelig menneske, som forræderen Judas Iskariot, som også ble omtalt som «ødeleggelsens sønn». (Johannes 17: 12, NW) Til tross for at «lovløshetens menneske» som en fyrste har opphøyd seg «over alt som kalles ’gud’» eller «er gjenstand for ærefrykt», vil det gå ham slik som det vil gå enhver annen troløs menneskelig fyrste; han vil «falle», bli henrettet av Jehovas Messias. — Salme 82: 1—7.

70. Hvilke spørsmål bør vi i betraktning av dette stille oss selv angående den «villfarelses virksomhet» som Paulus skrev om?

⁷⁰ I betraktning av dette bør vi nå uten å nøle stille oss selv noen spørsmål: Er jeg fremdeles gjenstand for det ’urettferdige bedrag’ som Satan har vært opphav til i forbindelse med «lovløshetens menneske» i kristenheten? Har jeg latt meg påvirke av den «villfarelses virksomhet» som Gud har latt komme til dem som skal gå til grunne, og tror jeg fremdeles løgnen? Har jeg nektet å ta imot «kjærligheten til sannheten», slik at jeg foretrekker løgnen og finner behag i den urettferdighet kristenhetens presteskap gjør seg skyldig i?

71. Hva vil det bety for oss hvis vi ikke er ærlige overfor oss selv i denne forbindelse, og når vil dette skje?

⁷¹ Det fører ikke til noe godt å være uærlig overfor seg selv når en besvarer disse spørsmålene. Hvis en bedrar seg selv, går en med fullt overlegg mot tilintetgjørelsen, for som apostelen Paulus sa, er det ’urettferdige bedrag’ et bedrag «overfor dem som går til grunne». Hvilket fornuftig menneske ønsker vel å gå til grunne sammen med dem som er blitt bedratt, når Guds ugunstige dom fullbyrdes over dem? Denne domsfullbyrdelse over dem som fortsatt tror løgnen, er nå meget nær. Vi tar ikke feil hva dette angår, for «lovløshetens menneske . . . ødeleggelsens sønn» er blitt åpenbart og avslørt. Herren Jesus har vært nærværende lenge. Det forutsagte ’frafall’ har nådd sin klimaks. Det var dette som måtte inntreffe forut for ødeleggelsens dag, «Jehovas dag». Når den «dag» kommer, innebærer det at dommen blir fullbyrdet over «lovløshetens menneske», noe som kommer til uttrykk ved at han også blir kalt «ødeleggelsens sønn».

72. Hva vil vi unngå hvis vi nå tar avstand fra dette «lovløshetens menneske»?

⁷² Dette er ikke et skremmebilde. Det er en alvorlig advarsel som lyder fra Guds eget Ord, og den blir underbygd og forsterket av forholdene og begivenhetene i kristenheten i vår tid. Er det ikke derfor på høy tid at enhver som elsker Guds lov, tar avstand fra det «lovløshetens menneske» som har åpenbart seg? Hvis vi gjør det, unngår vi å bli tilintetgjort sammen med ham i den «store trengsel» som snart vil komme over hele verden. — Åpenbaringen 7: 14, 15.

[Fotnoter]