Eldste som leder på en god måte
«Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet.» — Ap. gj. 20: 28.
1. Hvilke omstendigheter gjør at eldsteordningen er høyst betimelig?
JEHOVAS VITNER er takknemlige for at den «tro og kloke tjener»-klasse har innført den bibelske eldsteordningen i menigheten nå i denne tiden, da så mange stiller seg på Guds rikes side. I løpet av de siste fem årene er over tre kvart million mennesker blitt døpt som kristne vitner for Jehova. På stevnene med mottoet «Guds hensikt», som ble holdt i 1974, var det 90 519 som ble døpt. Eldsteordningen gjør det mulig å vise disse nye større omsorg enn hva tilfellet ville ha vært under den tidligere, midlertidige «menighetstjener»-ordningen, for nå er det titusener av eldste som er travelt opptatt med å hjelpe hjorden.
2. a) Hvilket gagn har menighetene av denne ordningen? b) Hva er fordelene ved at avgjørelser blir truffet av en gruppe?
2 Menighetene har gagn av denne bibelske ordningen på flere måter. Ettersom menigheten har en gruppe av eldste, blir flere oppmuntret til fullt ut å gjøre bruk av sine evner til å undervise, og de enkelte blir oppmuntret til selv å ta initiativet og ikke stole på at bare én skal bestemme tempoet. Ordningen har hatt en berikende virkning, ettersom de eldste deler sin kunnskap og sin erfaring med hverandre. Alle kan lære av de andre og få bedre forståelse av hvilke plikter de har overfor Jehova og menigheten. Det at de eldstes oppgaver går på omgang, fører til at ansvarsbyrden blir godt fordelt. Det at de eldste utgjør et råd, fører til at de vurderer tingene på en likevektig og veloverveid måte. Det kan ta lengre tid når en gruppe skal treffe en avgjørelse, men avgjørelsen blir da basert på et mer solid grunnlag, noe som i det lange løp kan føre til at en sparer tid. Ja, «hvor det er mange rådgivere, er det frelse». Andre menn i menigheten blir også oppmuntret til å framelske de nødvendige egenskaper, til å ’attrå’ en stilling som tilsynsmann og ha en andel i hyrdearbeidet. — Ordspr. 24: 6; 1 Tim. 3: 1.
3, 4. a) Hva er den bokstavelige betydning av det greske ordet som er oversatt med å ’lede’? b) I hvilken omfattende betydning blir dette ordet brukt?
3 I 1 Timoteus 5: 17 (NW) omtaler apostelen Paulus de eldste som dem som tar ledelsen i menigheten på en god måte. På hvilken måte kan det sies at en eldste «leder»? Det greske ordet som er brukt her, betyr bokstavelig «å stå foran», å lede, presidere, dirigere, og også å ha omsorg for andre, som når en står foran noen eller noe for å beskytte eller skjerme. Selv om det er en i eldsterådet som blir kalt den «presiderende tilsynsmann», bør alle de eldste presidere eller ta ledelsen i den bibelske betydning av ordet, slik det framgår av 1 Tessalonikerne 5: 12 (NW): «Ha aktelse for dem som arbeider hardt iblant dere og har ledelsen over dere i Herren og formaner dere.» — 1 Tim. 3: 5.
4 Selv om de eldste presiderer eller leder når de bokstavelig talt ’står foran’ menigheten og holder bibelske foredrag og leder møtene, leder de i videre forstand ved at de gir veiledning og ivaretar menighetens interesser og har omsorg for den enkeltes åndelige ve og vel. Dette er i overensstemmelse med at de både er tilsynsmenn og hyrder, som Paulus viser i Hebreerne 13: 7, 17: «Kom i hu eders veiledere [dem som tar ledelsen blant dere, NW], som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro! Lyd eders veiledere og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn.»
5. a) Hvilken egenskap kreves av dem som skal lede som eldste? b) Hvem står de til regnskap overfor? c) Hvem er de eneste som bør få innta en fremtredende plass i menigheten?
5 Hyrdene må stå til regnskap overfor Guds ’overhyrde’, Jesus Kristus, for hvordan de leder. De må derfor lede «i oppriktig alvor». (1 Pet. 5: 4; Rom. 12: 8, NW) De viser respekt for Kristi lederskap ved å gjenspeile hans personlighet når de har med andre å gjøre, og de er ydmyke i likhet med ham. (Matt. 20: 24—28; Joh. 13: 13—16) Deres stilling som eldste gir dem ingen grunn til å opphøye seg. Paulus sier: «Vær ømhjertete mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!» (Rom. 12: 3, 10) Dette beskytter dem mot å falle i den snare å søke en fremtredende stilling og være begjærlige og ærgjerrige og i likhet med fariseerne trakte etter ’de øverste setene’. (Matt. 23: 6) Det er bare Jehova og den som han har satt til hode for menigheten, som har krav på en fremtredende stilling, og de eldste bør derfor arbeide for at disse skal få en fremtredende plass. Det er tåpelig å prøve å «være noe». Når de eldste legger en slik ydmykhet for dagen, vil de kunne vise andre empati, villig bære deres byrder og tålmodig lytte til deres problemer. På den måten vil de kunne være til hjelp for dem. En slik ydmykhet vil også hjelpe dem til å være elastiske i saker hvor bibelske prinsipper ikke kommer inn i bildet. Brødrene i menigheten vil da synes at det er lett å ’skjønne på’ de eldste og ’holde dem overmåte høyt i kjærlighet’ på grunn av det gode arbeid de utfører. — 1 Tess. 5: 12, 13.
Samarbeid
6, 7 a) Er ordstyreren eldsterådets «hode»? b) Hvem er «hodet», og hva bestreber ordstyreren seg på å gjøre?
6 For at de eldste skal kunne ta ledelsen og dra omsorg for menigheten på rette måte, er det viktig at de arbeider sammen i enhet og harmoni. De må legge den samme ydmykhet for dagen seg imellom som overfor resten av menigheten. Han som tjener som presiderende tilsynsmann og er ordstyrer i ett år, blir ikke «hode» for de andre eldste. Det er forskjell på å presidere eller lede og å være «hode». Et familieoverhode har for eksempel rett til å bestemme over resten av familien. I egenskap av «hode» kan han treffe avgjørelser som kan avvike fra det de andre familiemedlemmene ønsker. Men ordstyreren for eldsterådet treffer ikke den endelige avgjørelse, i hvert fall ikke i spørsmål av større betydning. Han er bare et medlem av eldsterådet og bøyer seg for den avgjørelsen gruppen treffer. Det må høre til sjeldenhetene at eldsterådets medlemmer ikke ’fører den samme tale’. — 1 Kor. 1: 10.
7 Hvert år gir eldsterådet en av de eldste i oppdrag å være ordstyrer og pålegger ham å vise et visst initiativ, slik at menighetens anliggender kan bli tatt hånd om, virksomheten kan gå glatt, og møtene kan bli avviklet på rette måte. Jesus Kristus er således hele tiden menighetens hode, og ordstyreren vil ikke ha den innstilling at ettersom det nå er han som presiderer, skal tingene gjøres på «hans måte». Han bestreber seg i stedet på å tjene sine medeldste og hele menigheten ved å samordne den teokratiske virksomhet slik at alt kan gå glatt. — Kol. 1: 18; 1 Pet. 5: 4.
8. Hva kan ordstyreren gjøre for at eldsterådet skal samarbeide på en harmonisk måte?
8 På det eldsterådsmøtet som blir holdt hver tredje måned, må alle de eldste samarbeide. For å fremme et slikt samarbeid må ordstyreren være klar over hvilken stilling han har i forhold til de andre. Han bør følge den bibelske regel om å ’ta ledelsen i å vise andre ære’ (Rom. 12: 10, NW) og ’akte dem høyere enn seg selv’. Han bør lytte til det de har å si, og oppfordre dem til å gi uttrykk for sine synspunkter. Han bør være forsiktig så han ikke påvirker de andre eldstes syn. Han kan komme i skade for å gjøre det hvis han alltid først gir uttrykk for hva han selv mener. De andre vil da høre på det han sier, og kanskje nøle med å gi uttrykk for et annet syn. Ordstyreren kan derfor be de andre om å uttale seg først når forskjellige saker blir behandlet. Samtidig ønsker han heller ikke å gi inntrykk av at det han har å si, er det siste ord i saken, og at det ikke er nødvendig med flere uttalelser når han har sagt det han mener. Av den grunn passer han kanskje på at han ikke alltid er den siste som uttaler seg. Han bør heller ikke alltid be den samme eldste om å uttale seg først, særlig ikke hvis vedkommende har en sterk personlighet og har en tendens til å påvirke andres syn. Hver av de eldste bør få den samme anledning til å uttale seg først. Hvis ordstyreren husker at alle er likestilt, og at hans oppgave simpelthen består i å sørge for at møtet blir avviklet på en ordnet måte, vil møtet være fremadskridende, og hensikten med det vil bli oppnådd. Hvis han leder på en uformell måte, vil det også gjøre hans rolle mindre betydningsfull.
Forberedelser til eldsterådsmøtene
9. a) Hvorfor er det viktig at eldsterådsmøtene er forberedt? b) Hvem må forberede seg? c) Hva kan gjøres for at møtene skal bli avviklet på en ordnet måte?
9 Eldsterådsmøtene er viktige møter, og ordstyreren må derfor treffe passende forberedelser. Dette viser at han leder i alvor. «Den flittiges planer blir bare til vinning.» (Ordspr. 21: 5, MMM) Når det lar seg gjøre, bør de andre eldste på forhånd bli underrettet om hvilke spørsmål som skal behandles, slik at de kan få tid til å tenke over dem og delta i drøftelsen. Hvis ordstyreren venter til selve møtet med å opplyse om hvilke saker som skal behandles, vil de andre ikke være forberedt på å si noe. Det kan naturligvis være at andre eldste bringer andre spørsmål på bane, og så sant det er mulig, bør ordstyreren få beskjed om dette på forhånd, slik at han kan ta disse spørsmålene med på dagsordenen. Han ønsker ikke at drøftelsen skal løpe ut i sanden eller dreie seg om ting som ikke har noe med saken å gjøre, men han sørger for at hvert enkelt spørsmål blir ferdig behandlet før de går over til neste. På denne måten sørger han for at møtet blir avviklet på en ordnet måte. Dette betyr ikke at møtet skal være så formelt at det ikke er anledning til å komme med spontane kommentarer. Han må også huske at ikke alle er like veltalende, og være tålmodig og også la dem som må ha litt mer tid på seg, få gi uttrykk for sitt syn.
10, 11. a) Hva kan gjøres for at møtene skal bli avviklet innen rimelig tid, og for å holde antall møter på et minimum? b) Hva bør alle de eldste huske i sin omgang med hverandre?
10 Hvis ordstyreren er godt forberedt, slik at det er bestemte spørsmål de eldste skal drøfte og treffe en avgjørelse i, og hvis han leder møtet godt, skulle det være mulig å holde møtet innenfor en rimelig tid, og å holde antall møter på et minimum; det kan være at det klarer seg med de fire møtene i året som er foreslått. Alt dette understreker betydningen av god planlegging. Mye avhenger av hvordan ordstyreren tilrettelegger møtet, så han bør være meget påpasselig. Men ikke alt avhenger av ham. — 1 Kor. 14: 40.
11 Tiden er kostbar. For ikke å kaste bort kostbar tid bør alle de eldste uttrykke seg så kort og poengtert som mulig. De som har for vane å bruke mange ord, bør prøve å fatte seg i korthet, noe som vil være til alles beste. Kong Salomos råd i Ordspråkene 10: 19 passer godt i denne forbindelse: «Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd; men den som holder sine lepper i tømme, er klok.» Noen er mer veltalende enn andre (de har, som en ofte sier, «snakketøyet i orden»), og de må være på vakt mot tendensen til å svekke andres oppfatning ved å bruke mange ord eller benytte seg av sin veltalenhet. (Se Romerne 16: 18.) Det ender ikke med noen katastrofe om ikke de andre godtar deres synspunkter! Saktmodighet og en stille ånd vitner derimot om sann visdom. (Pred. 9: 17; Jak. 3: 13—17) De eldste må være på vakt mot faren for å gjøre enkelte saker til stridsspørsmål bare fordi de ikke får gjennomført en eller annen «yndlingsidé». Paulus sier: «Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be så at de oppløfter hellige hender, uten vrede og trette.» — 1 Tim. 2: 8; 6: 4.
12. Hva må de eldste innse når det gjelder den enkeltes samvittighet?
12 På de møtene hvor de eldste kommer sammen for å drøfte menighetens ve og vel, ber de Jehova om å lede deres sinn og hjerte slik at de trekker slutninger som er i harmoni med hans vilje. Dette fører til at den visdom som er ovenfra, blir framherskende. Denne visdom, sier Jakob, er ren, fredsommelig, rimelig, rede til å lyde, full av barmhjertighet og ikke hyklersk. (Jak. 3: 17, NW) Hvis de eldste husker dette og at Jesus er der midt iblant dem (Matt. 18: 20), vil Jehova velsigne deres drøftelser. De innser at det finnes områder i livet hvor Bibelen overlater tingene til den enkeltes samvittighet. Hvis Bibelen og de publikasjoner som er utgitt av den «tro og kloke tjener»-klasse, ikke gir klare retningslinjer, bør ikke de eldste lage regler som uttrykker det de selv liker eller misliker. Det at en tenker for mye på sine egne meninger, kan føre til at en begynner å snakke om sine egne idéer og det en selv har utrettet, på en måte som er i strid med Bibelens prinsipper. — 2 Kor. 10: 12, 18.
Det styrende råds eksempel
13. Hvilket viktig formål tjener det at Bibelens veiledning blir fulgt?
13 De som utgjorde det styrende råd i det første århundre, passet omhyggelig på at de ikke la noen unødige byrder på menighetene ved å fastsette utilbørlige regler. Vi gjør vel i å følge deres eksempel. De eldste må følge Bibelens veiledning, slik at de alltid har et bibelsk grunnlag for de råd de gir, og de avgjørelser de treffer. Dette vil ha den fordel at alle gir den samme undervisning og den riktige undervisning. Det vil ikke være noen fare for at én eldste skal si én ting og en annen noe annet, noe som ville skape forvirring. For at de eldstes tjeneste skal bringe gode resultater, må det være enhet blant dem, og de må ha det samme syn på tingene. Dette betyr ikke at alle de eldste er nødt til å komme med kommentarer til hvert eneste punkt på eldsterådsmøtene. Salomo sa med rette at «å tie har sin tid». (Pred. 3: 7) Hvis en av de eldste har noe konstruktivt å komme med, så er det fint. Hvis ikke, kan han sitte å lytte til det de andre sier, lære av dem og se hvordan han kan forbedre de kommentarer han selv kommer med under møtet.
14. a) Hva må de eldste ikke gjøre? b) Hvilke tilfelle er de eneste da det vil være på sin plass å drøfte en brors eller en søsters gode og dårlige sider?
14 Alle de eldste må forstå hvilken stilling de har i forhold til brødrene og søstrene i menigheten. De er ikke deres åndelige sjefer eller åndelige politimenn. De må ikke blande seg opp i andres privatliv eller føle at de må forsøke å løse hver eneste brors og søsters personlige problemer. Brødrene og søstrene er innvigd til Jehova Gud og kan som oftest arbeide på sin frelse i ulastelighet. De eldste er villige til å hjelpe dem når de blir bedt om det, men de må passe på at de ikke går for langt. (Fil. 2: 12, 13) Alle brødre og søstre har sine rettigheter og privilegier, og de eldste må respektere deres frihet. Det er ikke de eldstes oppgave å ta for seg hvert eneste vitne i menigheten og drøfte vedkommendes gode og dårlige sider på sine møter. Omtrent den eneste gangen da det vil være på sin plass å ta for seg andre på den måten, er når de skal avgjøre hvem som er kvalifisert til å tjene som eldste eller menighetstjenere, eller når det har oppstått et alvorlig problem som berører menigheten og gjør det nødvendig å granske en bestemt person inngående.
15. Hvorfor blir det ikke gjort kjent hva de eldste har drøftet på sitt møte?
15 Eldsterådsmøtene er ikke hemmelige sammenkomster. Men det er ingen grunn til å fortelle alle og enhver eller noen som ikke er berørt av det, om saker av konfidensiell art som blir drøftet på møtene. Hvorfor skulle de eldste bidra til at andre blir unødig tynget eller forstyrret av ting som ikke kommer dem ved? Det er mange konfidensielle ting som de eldste får kjennskap til, men som ikke skal gjøres kjent for utenforstående. Andre, spesielt hustruen eller andre medlemmer av den eldstes familie, kan hjelpe til ved ikke å spørre om opplysninger i konfidensielle saker. Når de eldste har drøftet spørsmål som ikke er av konfidensiell art, særlig spørsmål som angår Rikets gjerning og den framgang den har, vil de med glede fortelle menigheten om det.
16. Hvordan kan de eldste bruke sin tid til gagn for menigheten, i stedet for alltid å veilede eller irettesette?
16 De eldste må ikke være av den oppfatning at de alltid må veilede eller irettesette andre på en direkte måte, særlig ikke når disse gjør det forholdsvis bra. De kan utrette mye godt ved å være vennlige, vise godhet, gi oppmuntring og ros og omgås alle i menigheten. En særlig fin måte å gjøre dette på er å foreta vennlige besøk hos forkynnerne, ikke bare hos nyinteresserte eller slike som blir regnet for å være svake i åndelig henseende, men hos hvert eneste «får» i hjorden, til og med hos dem som bruker hele sin tid i forkynnelsesarbeidet. De trenger også hyrdebesøk og kan komme bort fra kveen hvis de blir forsømt. Det er således mye de eldste må ha i tankene for å ivareta sin oppgave som hyrder i samsvar med Bibelens retningslinjer.
17. a) Hvilken egenskap må de legge for dagen overfor andre? b) Hvordan kan de eldste etterligne apostelen Paulus, slik det framgår av 2 Korintierne 12: 15 og 1 Tessalonikerne 2: 8?
17 De eldste ’blir fedre ved evangeliet’ når de gjør andre til disipler. Selv om de ikke lar andre kalle dem «far», må de følgelig legge for dagen den samme tålmodighet, utholdenhet og omtenksomhet som familieoverhoder gjør. En far viser dem han har omsorg for, kjærlighet; han irriterer dem ikke, men bygger dem opp. (1 Kor. 4: 15, UO; Matt. 23: 9) Paulus satte et enestående eksempel hva dette angår, slik det framgår av 2 Korintierne 12: 15 og 1 Tessalonikerne 2: 8. De eldste har derfor ikke noe imot å bli uleiliget. Som hyrder innser de at alt dette hører med til deres oppgave. — Joh. 21: 15—17; 1 Pet. 5: 2, 3.
18. Bør de eldste være tilfreds med den tjeneste de nå utfører? Hva blir de eldste oppfordret til å være?
18 Betyr det at en har fått en stilling som eldste, at en ikke lenger trenger å forbedre seg eller gjøre framskritt? Vi blir rådet til ikke å tenke høyere om oss selv enn det er nødvendig, men å tenke slik at vi har «et sunt sinn». (Rom. 12: 3, NW) Alle de eldste kan fortsette å forbedre sin evne til å undervise, og gjøre framskritt hva det å vise ydmykhet angår. Mener en eldste at han er effektiv? Da bør han bestrebe seg på å være enda mer effektiv i sin undervisning. Han kan også alltid gjøre framskritt hva det å vise ydmykhet angår. Når de eldste (og også menighetstjenerne, som trakter etter en stilling som tilsynsmann) gjør slike framskritt, vil de på en stadig bedre måte kunne tjene sine brødres interesser i harmoni med Jehovas krav. De vil også være til større velsignelse for dem som nå er knyttet til Jehovas organisasjon, og for dem som er på vei inn i den. Til alle dem som utrettelig tjener som tilsynsmenn for Guds hjord, sier vi: «Vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da I vet at eders arbeid ikke er unyttig i Herren!» — 1 Kor. 15: 58.
[Bilde på side 564]
På sine møter drøfter de eldste spørsmål som berører menighetens ve og vel