Spørsmål fra leserne

◼ Hvordan kan vi hjelpe dem i menigheten som har en slektning som er utstøtt?

De eldste og andre bør vise kjærlig omsorg for kristne som er i en slik situasjon. Ved å være vennlige og forståelsesfulle kan de bidra til å motvirke det følelsesmessige og åndelige press som situasjonen kan fremkalle. Men kristne som har en utstøtt slektning, og de som ønsker å hjelpe, må ha et klart og riktig syn på utstøtelse.

Guds Ord sier at menigheten må få dem som praktiserer synd og ikke angrer, bort fra seg. (1. Korinter 5: 13) Det vil beskytte menigheten i sin alminnelighet mot å bli besmittet og vil dessuten bevare menighetens gode navn og rykte. Men lojale kristne i familien og andre som ønsker å hjelpe dem, trenger også å bli beskyttet. Vi kan forstå det når vi tenker over hva en som blir utstøtt, har vist med hensyn til sin hjertetilstand. Legg merke til følgende to situasjoner i forbindelse med utstøtelse:

Når noen har begått en alvorlig synd som kan føre til at han mister Guds gunst og blir utstøtt, vil et utvalg av eldste ha et møte med ham. Han har kanskje allerede innsett at det han har gjort, er galt, angret i sitt hjerte og begynt å gjøre «gjerninger som passer for anger». (Apostlenes gjerninger 26: 20, NW) Når det er tilfelle, vil de eldste irettesette ham ved hjelp av Guds Ord, gi ham bibelsk veiledning med hensyn til hvordan han kan «la føttene gå rett fram på veien», og be sammen med ham og for ham. Ettersom han angrer, er det ikke nødvendig at han blir utelukket eller betraktet som utstøtt av sin familie eller andre. — 1. Timoteus 5: 20; Hebreerne 12: 13; Jakob 5: 14—16.a

I et annet tilfelle kan det være at synderen ennå ikke har angret når utvalget har sitt møte med ham. I løpet av møtet lykkes det kanskje de eldste å nå hans hjerte og få ham til å innse hvor alvorlig hans synd er. (Jevnfør 2. Samuelsbok 12: 1—13.) Ettersom han fram til da ikke har gjort noen «gjerninger som passer for anger», må de eldste utvise stor forsiktighet for å forvisse seg om at han ikke bare er lei seg eller skamfull fordi han er blitt avslørt. (Lukas 3: 8, NW) Ettersom de også har menigheten i tankene bør de være absolutt overbevist om at han nå virkelig angrer og er rede til å «vende seg til Gud ved å gjøre gjerninger som passer for anger». (Apostlenes gjerninger 26: 20, NW) Hvis de er overbevist om at han angrer, kan han få bli i menigheten og få hjelp av de eldste, sin familie og andre.

Hva er poenget med å nevne disse to eksemplene? Det er å illustrere at når noen blir utstøtt må vedkommende på det tidspunkt ha hatt en virkelig dårlig hjertetilstand og/eller ha vært fast besluttet på å fortsette å følge en handlemåte som vanærer Gud. Peter sa det står verre til med en slik person enn det gjorde før han ble en kristen; han er lik ’en vasket gris som velter seg i sølen’. (2. Peter 2: 20—22) Dette bør hjelpe kristne slektninger og andre til å ha Guds syn på en som er utstøtt.

Men menneskelige følelser kan være sterke og gjøre det vanskelig å handle i samsvar med utstøtelsen når det er en slektning det gjelder. (Jevnfør 4. Mosebok 16: 16—33.) En trofast kristen hustru innser for eksempel at det at hennes mann blir utstøtt, betyr at de åndelige bånd som før var mellom dem, er blitt brutt. Ved sin oppførsel og det den har ført til, har han brutt et åndelig bånd som eksisterte mellom ham og de sanne kristne. Hans kone vil fortsette å vise ham kjærlighet og respekt som ektemann og familieoverhode, på samme måte som kristne kvinner som har en mann som aldri har vært en troende. (1. Peter 3: 1, 2) Men hun vil ikke kunne ha åndelig fellesskap med ham, drøfte bibelske spørsmål med ham og be sammen med ham, slik som før. (Ordspråkene 28: 9) Det vil uten tvil føles som et stort tap for henne.

Noen andre som føler et stort tap, er lojale kristne besteforeldre hvis barn er blitt utstøtt. De har kanskje vært vant til å besøke barna regelmessig og dermed få anledning til å glede seg over barnebarna. Nå er barna blitt utstøtt fordi de har forkastet Jehovas normer og veier. Situasjonen er følgelig ikke den samme i familien. Besteforeldrene må naturligvis avgjøre om det er visse familieanliggender som krever at de har en begrenset kontakt med sine utstøtte barn. Og noen ganger kan de kanskje ordne det slik at barnebarna kommer til dem. Men hvor sørgelig er det ikke at barna ved sin ukristne oppførsel gjør det vanskeligere for besteforeldrene å omgås barnebarna på vanlig måte!

Disse eksemplene viser hvorfor andre kristne bør være våken for det spesielle behov som kan oppstå når en nær slektning av noen i menigheten er blitt utstøtt. Apostelen Paulus oppfordret de kristne til å ’sette mot i de motløse’, og ’motløs’ er kanskje en betegnelse som passer godt på det lojale kristne familiemedlemmet. (1. Tessaloniker 5: 14) Vi bør heller ikke nøye oss med å komme med noen trøstende og oppmuntrende ord en enkelt gang, på det tidspunkt utstøtelsen finner sted. Den lojale kristne kan ha behov for å bli oppbygd i lang tid. Ja, dette behovet kan på en måte bli større etter hvert, ettersom vedkommende i lengre tid blir berøvet åndelig fellesskap med en av sine nærmeste. Det er naturligvis ikke nødvendig at vi stadig nevner utstøtelsen når vi snakker med en slik kristen. Alt som skal til, er at vi gjør oss visse anstrengelser for å være vennlige og oppriktig interessert og framfor alt åndeligsinnete. — Ordspråkene 15: 23; Forkynneren 12: 10.

Det kan utrettes mye godt ved kristent samvær. En kristen hvis ektefelle er blitt utstøtt, føler seg av og til isolert. Som nevnt har den utstøtte vist at han ikke er den slags menneske som vi ønsker å omgås. Og vi må passe på at vi ikke får noe fellesskap med ham bare fordi vi ønsker å besøke eller å hjelpe hans kristne ektefelle. Vi kan kanskje foreta et besøk på et tidspunkt da vi vet at den utstøtte ikke er hjemme.

Vi trenger å hjelpe våre brødre og søstre som har utstøtte slektninger, til å bli klar over sannheten i disse inspirerte ordene: «Det fins venner mer trofaste enn en [kjødelig] bror» eller en annen kjødelig slektning. (Ordspråkene 18: 24) Vi kan kanskje ikke gjøre all skaden god igjen eller helt oppveie det tapet den utstøtte har påført sine slektninger. Men når vi er klar over hvilke spesielle behov slike kristne har, vil vi «kunne trøste dem som er i nød». Og vi kan på en kjærlig måte styrke dem som har slike spesielle behov. — 2. Korinter 1: 3, 4; Hebreerne 12: 12,

[Fotnote]