Hvorfor er det så mange «kristne» sekter?

DU HAR kanskje undret deg over at det er så mange religionssamfunn som hevder at de følger Bibelen, når det bare finnes én bibel. Noen prøver å besvare dette spørsmålet ved å si: ’Alle veier fører til det samme sted.’

Dette er imidlertid ikke tilfelle i det virkelige liv. Alle veier fører ikke til samme by, i særdeleshet ikke hvis veiene krysser hverandre i rett vinkel eller går i motsatt retning av hverandre.

Noe som er tydelig for enhver som undersøker kristenhetens trossamfunn, er at de forskjellige sektenes ’veier’ er akkurat som slike veier som krysser hverandre eller går i stikk motsatt retning av hverandre. Ulikhetene har ofte vært så store at de har ført til stridigheter, ja, til og med store kriger er blitt utkjempet som følge av at partene har vært uenige når det gjelder læresetninger og skikker. Når de fører krig mot hverandre og dreper hverandre, viser de tydelig at de ikke er én hjord, og de hjelper heller ikke hverandre til å oppnå frelse.

Enhet opprettholdt blant de første kristne

Den kristne menighets historie i det første århundre er imidlertid ikke en beretning om en hel rekke sekter som lå i kappestrid med hverandre for å vinne flest mulig medlemmer eller oppnå størst makt. Apostlene sa ikke at en kunne tro det en selv fant for godt, og gå på den ’veien’ en selv trakk opp, eller følge de menn med innflytelse som en selv foretrakk, og likevel fortsette å være en del av Guds sanne menighet. De kristne skulle være forent med og ha fred med både Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, og med hverandre. (2 Kor. 13: 11) Apostelen Paulus skrev til menigheten i Korint for å korrigere det urette syn som hadde ført til at det oppsto sekterisme i denne menigheten. Han sa:

«Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening. For det er av Kloes folk blitt meg fortalt om eder, mine brødre, at det er tretter iblant eder. Jeg mener dette at enhver av eder sier: Jeg holder meg til Paulus; jeg til Apollos; jeg til Kefas; jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? var det Paulus som ble korsfestet for eder, eller var det til Paulus’ navn I ble døpt?» — 1 Kor. 1: 10—13; jevnfør Filippenserne 1: 27.

Hva var det da som forårsaket at de såkalte kristne ble splittet opp i en hel rekke med sekter og trossamfunn? Kan vi behage Gud ved å slutte oss til en eller annen av disse sektene? Hjelper Bibelen oss til å bli klar over hvordan disse sektene oppsto, og hvilken skjebne de går i møte?

Et opprør

Svaret på disse spørsmålene finner vi i de uttalelsene apostlene kom med. Bibelen viser tydelig at det ble gjort forsøk på å innføre sekterisme på apostlenes tid, men fordi apostlenes åndelighet var så stor, og fordi de holdt seg så nøye til de prinsipper Kristus hadde lært dem, klarte de å holde disse splittende kreftene i sjakk. Apostlene holdt menighetene sterke og forent. De advarte ikke desto mindre gjentatte ganger om at en splittelse, et frafall, ville komme. Da Paulus skrev til menigheten i Tessalonika, gjorde han den oppmerksom på dette. Medlemmene av denne menigheten hadde fått den feilaktige oppfatningen at «Jehovas dag» — den dag da han skal ødelegge denne verdslige tingenes ordning — sto like for døren. De trodde at de skulle bli befridd for den forfølgelsen de var utsatt for på det tidspunktet, og at de umiddelbart skulle få sin himmelske belønning.

Apostelen skrev derfor til dem: «La ingen forføre dere på noen måte, for den kommer ikke med mindre frafallet først kommer og lovløshetens menneske blir åpenbart, ødeleggelsens sønn.» — 2 Tess. 2: 3, NW.

Hva er egentlig et ’frafall’? Er det bare det at noen på grunn av likegyldighet faller fra eller driver bort fra den kristne tro og levemåte? Nei, ordet ’frafall’ innebærer noe langt mer. Det greske ordet som er brukt her, blir definert som «det å stå borte fra», «det å forlate», «det å trekke seg». Moffatts oversettelse av den verbalformen som er brukt i 1 Timoteus 4: 1, lyder: «Visse mennesker vil gjøre opprør mot troen.»

Og i 2 Tessalonikerne 2: 3 som er sitert ovenfor, sa apostelen (slik det er gjengitt i den romersk-katolske bibeloversettelsen The Jerusalem Bible) at «Jehovas dag» kan ikke komme «før den store oppstand har funnet sted og Opprøreren, den Fortapte, har vist seg». Revised Standard Version lyder: «For den dagen vil ikke komme med mindre opprøret først kommer.» Moffatt og The New English Bible bruker også uttrykket «opprør» i dette skriftstedet.

Opprør mot hvem?

Mot hvem var dette opprøret rettet? Var det mot noen av dem som hadde myndighet innen kirken? På apostlenes tid var det riktignok noen som dro apostlenes myndighet i tvil og prøvde å få i stand et opprør. Opprøret var imidlertid i virkeligheten rettet mot Gud, for det var ikke bare dem som hadde myndighet, det ble gjort opprør imot, men også lærespørsmål, og det ble dessuten gjort forsøk på å skape uenighet og splid innen Guds menighet. Når noen følger en troløs handlemåte idet han går imot Jehovas Ord eller ordning, setter han seg opp imot Gud. Den beskrivelse som gis av hvordan dette opprøret utviklet seg, viser klart at det er rettet mot Jehova Gud

Er opprøreren, «lovløshetens menneske», en bestemt person? Nei, han kan ikke være det, for ikke noe menneske kunne ha levd i hele den lange tidsperioden som oppfyllelsen av denne profetien omfatter. Den måten An American Translation gjengir dette skriftstedet på, er helt i tråd med denne tanken, for den bruker uttrykket «ulydighetens legemliggjørelse . . . som er dømt til tilintetgjørelse».

Denne opprøreren kalles ikke «Antikristen», selv om han riktignok viser seg å være en antikrist, i samsvar med apostelen Johannes’ beskrivelse i 1 Johannes 2: 18, 22. Han bestrider Faderens, Jehova Guds, myndighet, og følgelig fornekter han også Kristus, Guds Sønn og salvede konge. Han er derfor i virkeligheten en anti-Gud, en lovløs overfor Gud. Han kalles «ødeleggelsens sønn», hvilket vil si at han er dømt til ødeleggelse, utslettelse. Dette vil komme over ham på «Jehovas dag». Han kommer til å bli fullstendig avslørt før denne «dag» kommer. — Jevnfør Johannes 17: 12.

De som frafallet begynte med

Hvor skulle frafallet begynne? Apostelen Paulus viste dette da han talte til de eldste i Efesos under den siste reisen han foretok til Jerusalem. Han advarte dem: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» — Ap. gj. 20: 28—30.

Senere skrev apostelen Peter til de kristne og gjorde dem oppmerksom på at «det oppsto . . . falske profeter blant folket [det jødiske folk], liksom det óg blant eder skal komme falske lærere, som skal lure inn vrange lærdommer [ødeleggende sekter, NW] som leder til fortapelse, idet de endog nekter den Herre som kjøpte dem, . . . Og mange skal følge dem etter i deres skamløshet, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet, og av havesyke skal de med oppdiktede ord utnytte eder til sin vinning». — 2 Pet. 2: 1—3.

Paulus gjorde også sin medarbeider Timoteus oppmerksom på det frafallet som skulle komme. Han formante Timoteus i sterke ordelag med hensyn til hva som var en rett oppførsel i menigheten, omtalte de høye krav som skulle stilles til tilsynsmenn, og påpekte nødvendigheten av å komme med kraftige formaninger, irettesette dem som hadde handlet galt, og å holde fast ved den rene bibelske lære. Paulus advarte: «Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer.» — 1 Tim. 4: 1.

Ettersom det var «eldste» eller «tilsynsmenn» apostelen talte til, idet han sa at det «blant eder selv skal . . . framstå menn som fører forvendt tale», er det tydelig at frafallet ville begynne blant slike som innehadde stillinger som religiøse ledere i den kristne menighet, blant dem som var ordinert eller utnevnt til å være «hyrder» i Guds menighet. De ville være «falske lærere» som ville prøve å «lokke disiplene etter seg» (gjøre Kristi disipler til sine egne disipler), og på den måten skape «ødeleggende sekter». Disse ville være «glupende ulver» som ikke ville ’skåne hjorden’. — Ap. gj. 20: 29, 30.

Hva dette har ført til i vår tid

Vi kan rette søkelyset mot de religiøse lederne i kristenheten og spørre: Hvem er det som har gjort og fortsatt gjør disse tingene i vår tid? Hvem har ved sine religiøse læresetninger fornektet den himmelske «Herre som kjøpte dem»? Hvilke religiøse ledere har gjort seg skyldig i «skamløshet» og sett gjennom fingrene med en slik oppførsel blant sine hjorder, slik at ’sannhetens vei er blitt spottet’? Hvilke religiøse ledere er det som har attrådd de ting som medlemmene av deres menigheter var i besittelse av, og som så har ’utnyttet dem med oppdiktede ord’?

Den åndelige og moralske tilstand som menneskene i de landene som kalles «kristenheten», befinner seg i, er et bevis for at det er de sekteriske religiøse ledere som har gjort seg skyldig i de ting som her er nevnt. Og på grunn av sin griske, hovmodige og materialistiske innstilling og handlemåte har de fått menneskene i de «hedenske» land til å hate ikke bare dem og deres hjorder, men også Guds Ord, Bibelen. For dette må de stå til ansvar overfor Gud.

Når en er klar over disse kjensgjerningene, forstår en tydelig hvorfor det er så mange religiøse sekter i kristenheten. For vår egen sikkerhets og velferds skyld trenger vi å vite sannheten om dem. Sannheten om hvilken stilling kristenhetens ledere står i i Guds øyne, går klart fram av den beskrivelse apostelen Paulus gir av «lovløshetens menneske». Hvis vi foretar en grundig undersøkelse av denne beskrivelsen, vil vi forstå at teorien om at ’alle veier fører til det samme sted’, er en meget farlig lære. Vi vil da kunne identifisere «lovløshetens menneske» og få vite hvilken skjebne som venter ham. Senere nummer av Vakttårnet vil inneholde en drøftelse av apostelens ord i 2 Tessalonikerne 2: 3—12.