Den kristne kvinnes privilegier
1. Hva slags hustru vil den gifte kristne kvinne ønske å være?
DEN klassiske beskrivelse av den ideelle hustru finnes i Bibelen, i kapittel 31 i Ordspråkene. I denne verden med dens ufullkomne menn og kvinner er det imidlertid vanskelig å finne en slik kvinne. Han som skrev denne delen av de inspirerte skrifter, følte seg derfor tilskyndet til å si: «En god hustru — hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd. Hennes manns hjerte liter på henne, og på vinning skorter det ikke. Hun gjør ham godt og intet ondt alle sitt livs dager.» (Versene 10—12) Det er en slik hustru den gifte kristne kvinne ønsker å være, en hustru som hennes mann fullt ut kan lite på, en hustru som vil være en velsignelse for ham så lenge begge lever.
2. Hvordan kan et hjem vitne om at det bor en god hustru der?
2 Det er mange måter en kvinne kan gå fram på for å bli en slik velsignelse for sin mann og sine barn, og ved å gjøre det vil hun oppnå stor glede og tilfredshet. Et hjem som blir holdt rent, ryddig og ordentlig, vitner i alminnelighet om at en god hustru bor der. Det vitner om at «hun holder øye med hvorledes det går til i hennes hus, og dovenskaps brød eter hun ikke». For den trofaste kvinnelige forkynner er dette en del av det vitnesbyrd hun som en innvigd tjener for Jehova avlegger på det stedet hvor hun bor. — Ordspr. 31: 27.
3. Hvilke anledninger har en hustru til å vise at hun er en god hustru, når hennes mann også er en innvigd tjener for Jehova?
3 Når hennes mann også er et innvigd vitne for Jehova, har den kristne kvinne i virkeligheten mange anledninger til å vise at hun er en god hustru. Hun kan gi ham sin trofaste støtte i hans forkynnergjerning ved å ta del med ham i forkynnelsen fra hus til hus, foreta gjenbesøk hos interesserte mennesker og lede hjemmebibelstudier. Foruten å være på arbeid hele dagen og til andre tider ta del i den offentlige forkynnelsesvirksomhet er hennes mann kanskje også en tilsynsmann eller en assisterende tjener i menigheten, og dette legger ytterligere beslag på hans tid. Det er nok så at han først og fremst plikter å ta seg av sin familie, og han ville i virkeligheten ikke utføre en rett tjeneste hvis han ikke gjorde det, men den trofaste og kjærlige støtte som hans hustru gir ham, bidrar mye til å hjelpe ham til å oppfylle alle sine forpliktelser på beste måte. Hun kan gjøre det så lett som mulig for ham å utarbeide sine forskjellige oppdrag og bidra til at både han og hun selv sparer verdifull tid ved at hun følger en god timeplan i hjemmet, har måltidene ferdig i rett tid og er klar til å gå på møtene i rett tid. Hun vil ønske å samarbeide med ham i å gjennomføre et oppbyggende program for familiestudium. Undertiden trenger også en innvigd ektemann oppmuntring i disse henseender, og en klok og taktfull hustru kan gjøre dette på en vennlig og teokratisk måte, akkurat som Debora, Lappidots hustru, oppmuntret dommeren Barak i den gjerning han hadde fått å gjøre av Jehova. — Dom. 4: 8, 9.
4. Hvordan kan den kristne kvinne under sin manns ledelse hjelpe sine barn til å gå på den vei de må følge for å behage Jehova?
4 Under sin manns ledelse kan den kristne hustru gjøre mye for å lære opp sine barn til å gå på den vei de må følge for å behage Jehova. Hun bør hjelpe dem til å få en sunn respekt for deres far ved aldri å gjøre noe som undergraver hans stilling som familiens overhode. Det er ikke bare ved sine ord at hun hjelper barna til å følge en rett handlemåte, men også ved sitt eksempel. Hun har uten tvil mer tid til å være sammen med barna enn hennes mann har, og hun kan gjøre god bruk av denne tiden ved å hjelpe barna til å få en større verdsettelse av sannheten, av Jehovas organisasjon, av møtene og av forkynnelsen av det gode budskap og ved å hjelpe dem til å ta del i møtene og tjenesten i den utstrekning de er i stand til det. — 1 Tim. 5: 10.
5. a) Hvilken atmosfære i hjemmet går en kristen hustru inn for å skape, og hvorfor? b) Hvordan oppnår hun en stor belønning i forbindelse med sine barn og sin mann?
5 En kristen hustru kan gjøre mye for å skape en lykkelig og fredelig atmosfære i hjemmet. Hun er klar over at en slik atmosfære gir de beste muligheter for at hennes barn kan vokse framover mot mental og åndelig modenhet. Samtidig med at hun sørger for at hennes manns lederstilling blir opprettholdt, gjør hun mye til beste for hele familien ved den ømhet og forståelse hun viser. Hun er forstandig og taktfull i sin tale, og «kjærlig formaning er på hennes tunge». På grunn av dette oppnår hun en stor belønning når hun ser at hennes barn når de blir så gamle at de selv blir trukket til ansvar for det de gjør, innvier seg til Jehova for å gjøre hans vilje. Hennes sønner, som verdsetter det hun har gjort i denne henseende, «priser henne lykkelig», og hennes mann vil også rose henne. Ja, en god hustru bringer ære til sin mann blant stedets folk, både i hans egenskap av kristen forkynner og av overhode for sin familie. «Hennes mann er kjent i byens porter, der han sitter sammen med landets eldste.» — Ordspr. 31: 26, 28, 23.
Privilegier i menigheten
6. Hvordan er trofaste kvinnelige forkynnere en velsignelse for andre i menigheten, og på hvilke måter kan slike kvinner øke sin andel i å fremme Rikets arbeid?
6 Det at trofaste kristne kvinner utgjør en del av menigheten, at de samarbeider med menigheten som forkynnere av det gode budskap, har en høyst gagnlig virkning på alle som er tilsluttet den. Det at de regelmessig er til stede på møtene og støtter opp om de forskjellige tiltak i forbindelse med tjenesten på feltet, er ofte i seg selv nok til å tilskynde andre til å utføre en lignende virksomhet, selv om vi kanskje ikke er oppmerksom på det. Etter hvert som en innvigd kvinne forbedrer sin tjeneste, kan hun imidlertid få del i større privilegier. Hun kan for eksempel bli kvalifisert til å få i oppdrag å lære opp andre kvinner i menigheten i hvordan de kan forkynne det gode budskap. Hun kan også bestrebe seg på i større grad å kommentere på møtene og derved få del i det privilegium å tilskynde andre til kjærlighet og rette gjerninger. (Heb. 10: 23—25) Og hvis hun kan utvide sin tjeneste slik at hun også får del i det privilegium å være pioner, er enda større gleder og velsignelser i beredskap for henne.
7. a) Hva vil en kristen kvinne ha klart for seg med hensyn til sitt forhold til menigheten? b) Hvorfor tar Jehova kjønnsforskjellen i betraktning hva utføringen av forskjellige menighetsoppdrag angår?
7 En kristen kvinne ønsker imidlertid til enhver tid å holde seg på den plass som Jehova har forordnet for henne i sin teokratiske ordning. Hun vil ikke ønske å være som Mirjam og tale imot brødrene eller konkurrere med dem, men ved sin oppførsel og det hun sier, vil hun alltid støtte helhjertet opp om organisasjonen, innbefattet de lokale tjenerne. Jehova er den største Organisator. Han vet hvordan han kan få skapninger til å arbeide sammen i enhet til glede og oppbyggelse for alle. Han kjenner kvinnene bedre enn noe menneske gjør, for han skapte den første kvinne, og han vet hvilke ting det er som i størst grad bidrar til å gjøre en kvinne lykkelig. Han vet hvordan hun best kan tjene ham til hans pris. Det er av disse grunner at han tar kjønnsforskjellen i betraktning hva utføringen av forskjellige tjenesteoppdrag i hans organisasjon angår.
8. Hvilke restriksjoner ble pålagt kvinnene i det kjødelige Israels menighet, men hva sier Paulus om dem som er i forening med Kristus Jesus?
8 På Israels folks tid var kvinnenes privilegier i forbindelse med tilbedelsen i Jehovas tempel meget begrenset. Det var for eksempel ingen kvinne som kunne tjene som levittisk prest eller utføre plikter i forbindelse med tempeltjenesten. Ingen kvinne skulle sitte på tronen som hersker i Israel. Den eneste kvinnen som gjorde det, var tronrøversken Atalja, som døde på grunn av sin formastelige handlemåte. (4 Mos. 3: 1—10; 2 Kong. 11: 1—20) Da apostelen Paulus skrev angående det åndelige Israel, rettet han imidlertid sine ord like mye til de innvigde kvinner som til de innvigde menn da han sa: «Dere er i virkeligheten alle sønner av Gud ved deres tro på Kristus Jesus. Det er hverken jøde eller greker, det er hverken slave eller fri, det er hverken mann eller kvinne; for dere er alle én person i forening med Kristus Jesus. Og hvis dere tilhører Kristus, er dere virkelig Abrahams ætt, arvinger i henhold til et løfte.» — Gal. 3: 26, 28, 29, NW.
9. a) Hvilke privilegier i tilknytning til Riket og presteskapet kan kristne kvinner få del i? b) Hvilken virksomhet har innvigde kvinner nå en andel i som et resultat av den hellige ånds utgytelse?
9 Dette betydde at kvinner i likhet med menn nå kunne få del i det vidunderlige håp å bli Kristi Jesu medarvinger i det himmelske rike. Noen kvinner fikk nå det håp at de skulle bli konger og prester og regjere med Kristus Jesus sammen med de øvrige av de 144 000 arvinger til Riket. Dette skulle de imidlertid ikke gjøre som kvinner, men som herlige åndeskapninger i himlene. (Rom. 8: 16, 17; Åpb. 20: 6; 14: 1) I vår tid er det en levning av de 144 000 på jorden, og blant disse er det også trofaste kvinner i den nye verdens samfunn som har dette storslagne håpet. De er blitt salvet med den hellige ånd til å bli lemmer på Kristi legeme og er således blitt åndelige «sønner av Gud» sammen med salvede mannlige medlemmer av levningen. Akkurat som de kvinner som var til stede da den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen, fikk del i dens mirakuløse gaver i likhet med mennene, nyter også i dag kvinnene i likhet med mennene godt av den stadige utgytelse av hellig ånd som leder dem og gir dem styrke i tjenesten for Jehova, slik at også de kan tale om «Guds store gjerninger». — Joel 3: 1, 2; Ap. gj. 1: 14; 2: 1—11.
Hvordan kvinnene skal forholde seg i menigheten
10. Hvilke instrukser angående kvinnens oppførsel i menigheten blir gitt i 1 Timoteus 2: 11—13 og 1 Korintierne 14: 33, 34?
10 Det er nok så at de kvinner som på den første kristne menighets tid innvigde seg og ble døpt, også ble født av hellig ånd i likhet med mennene, men de var fremdeles i kjødet, og Jehova tok derfor dette i betraktning og ga instrukser gjennom apostlene om hva som var den rette og teokratiske måte å gjøre tingene på. Vi leser således i 1 Timoteus 2: 11—13 (NW): «En kvinne skal lære i stillhet med full underdanighet. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å ha myndighet over en mann, hun skal være i stillhet. For Adam ble dannet først, deretter Eva.» Og i 1 Korintierne 14: 33, 34 står det: «For Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud. Liksom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg.»
11. a) Hvorfor kan disse instrukser ikke bety at kvinner aldri kan tale på menighetsmøter? b) Hva betyr det derfor når det sies at de skal «tie i menighets-samlingene»?
11 Betyr så dette at en kvinne aldri kan tale på et menighetsmøte? Nei, det kan ikke bety det. Dengang fikk både kvinner og menn del i åndens gaver, innbefattet gavene å tale i tunger og å profetere, og disse gaver gjorde at de måtte tale i menigheten. I hvilken forstand var det da at de skulle «tie i menighets-samlingene»? Det var tydeligvis i de tilfelle da det å tale ville være et uttrykk for at de ikke viste underdanighet. En søster må derfor ikke innlate seg på noen ordstrid med brødre eller kritisere dem offentlig, hverken på et møte eller overfor medlemmer av menigheten til andre tider, og hun må heller ikke utøve myndighet over brødrene som en lærer. Hvis en kvinne har noe å spørre om angående det som ble sagt av et mannlig medlem i menigheten, kan hun ta opp dette spørsmålet med sin mann hjemme. — 1 Kor. 14: 35.
12. Hvordan kan for eksempel kvinner ta del i studiemøter og likevel holde seg på sin teokratiske plass?
12 Men dette betyr ikke at hun overhodet ikke kan si noe. På menighetsmøtene kan for eksempel innvigde kvinner gi kommentarer til spørsmål som blir stilt under et studium eller repetisjoner, og derved kan de gjøre mye for å gjøre møtene livlige og oppbyggende for alle som er til stede. Hvis en mann i forsamlingen kommer med en feilaktig kommentar, for eksempel under Vakttårnstudiet, behøver ikke en søster som deretter blir bedt om å komme med sin kommentar, tilpasse sin kommentar slik at den blir i samsvar med det urette svaret som er blitt gitt. Men hun vil hverken ved sin kommentar eller sitt tonefall vise at hun kritiserer brorens svar. Hun kan på en taktfull måte sitere hva Vakttårnet selv har å si angående dette punktet, og hun kan kanskje begynne sin kommentar med å si: «Det er interessant å merke seg hvordan dette blir kommentert i det avsnittet vi nå studerer . . .» Hvis det er andre modne brødre til stede, vil det naturligvis være bedre om studiestyreren, når han merker at en bror har svart galt, lar disse få svare, slik at de til gagn for alle kan gi det rette svaret, og derved vil en også unngå at noen muligens blir stilt i forlegenhet.
13. Hva ønsker alle trofaste kvinnelige forkynnere og hvilke spørsmål melder seg nå?
13 Alle trofaste kvinnelige forkynnere i den nye verdens samfunn ønsker å oppføre seg i harmoni med Jehovas prinsipp for teokratisk lederskap. Det at de trofast gjør det, noe som er så helt forskjellig fra den handlemåte mange av kvinnene i verden følger, er i virkeligheten en velsignelse for den nye verdens samfunn og bidrar i høy grad til at det rår en vidunderlig enhet og harmoni innen dette samfunnet. Fra tid til annen oppstår det imidlertid forskjellige spørsmål angående teokratisk lederskap, for eksempel: Når er det nødvendig for en søster å ha noe på hodet? Når kan en kvinne framsi en bønn når andre er til stede, og er det alltid nødvendig for henne å ha noe på hodet hvis hun gjør det?
Bibelske prinsipper vedrørende tildekking av hodet
14. I forbindelse med hvilket prinsipp tar Paulus opp spørsmålet angående kvinnens tildekking av hodet, og hva sier han angående dette i 1 Korintierne 11: 4—7?
14 Det framgår tydelig av Bibelen at det er nødvendig for en kvinne ved bestemte anledninger å ha noe på hodet som et tegn på sin underdanighet. Etter at apostelen har nevnt prinsippet for lederskap i 1 Korintierne 11: 3, anvender han deretter dette prinsippet på saker som angår oppførselen i menigheten. På den tiden da denne veiledningen ble gitt, ble det også gitt veiledning angående det å øve kontroll over de mirakuløse åndens gaver. Det som ble sagt om det å ha noe på hodet, gjelder imidlertid i prinsippet også for menigheten i dag. Legg derfor merke til det som så sies i 1 Korintierne 11: 4—7: «Hver mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, vanærer sitt hode; men hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, vanærer sitt hode; for det er aldeles det samme som om hun var raket. For hvis en kvinne ikke tildekker seg, da la henne også klippe håret av; men er det usømmelig for en kvinne å klippe eller rake av seg håret, da la henne tildekke seg. For en mann skal ikke tildekke sitt hode, ettersom han er Guds bilde og ære; men kvinnen er mannens ære.»
15. a) Hvorfor vil det ikke være riktig av en mann å ha noe på hodet når han ber på et menighetsmøte eller leder et slikt møte? b) Hvorfor bør en kvinne under de samme forhold ha noe på hodet? c) Hvorfor sammenlignet Paulus en kvinne som ba i menigheten uten å ha noe på hodet, med en kvinne som hadde fått håret raket av?
15 I egenskap av Guds bilde og ære ble mannen skapt for å handle som Guds representant overfor sin hustru og familie, og han skulle påta seg det ansvar å inneha lederstillingen som ble pålagt ham ifølge denne ordningen. I menigheten handlet han også som representant for Kristus, som er menighetens hode. Når han ba på et menighetsmøte eller ledet et slikt møte, ville det således ikke være riktig av ham å ha et undergivenhets-tegn på hodet for derved å vise respekt for andre som var synlig til stede. Å gjøre det ville på en måte være å dekke over sin stilling som hode og handle som om et slikt oppdrag var noe som normalt ikke skulle utføres av ham. Han ville da ikke handle som den rette representant for Kristus overfor menigheten og ville således vanære sitt hode, Kristus. Kvinnen skulle imidlertid tildekke sitt hode når hun ba eller profeterte i menigheten, og det skulle hun gjøre av respekt for det teokratiske prinsipp som sa at dette var noe som normalt skulle gjøres av en mann, slik at det ikke ville se ut som om hun forsøkte å handle som en mann, å tilrane seg mannens plass. Hvis hun ikke tildekket sitt hode, ville det være vanærende, ikke bare for de mannlige medlemmene av menigheten, men også for hennes hode, hennes mann, som om hun mente at det heller ikke var nødvendig å underordne seg under ham. Paulus argumenterer derfor med å si at hvis en kvinne handlet på denne måten, kunne hun like godt ta skrittet fullt ut og klippe håret helt kort, slik at det ble som håret til en mann eller en slavepike. Men det ville virke vanærende, ikke sant? Det var det i høy grad på Paulus’ tid, for det at en kvinne raket håret av seg eller klippet det kort, var vanligvis et tegn på at hun var en slavinne, eller enda verre, at hun var en kvinne som var blitt grepet i utukt eller ekteskapsbrudd, og som fikk håret raket av som et tegn på offentlighetens forakt.
16. Hvilket prinsipp ligger til grunn for det Paulus skriver angående tildekking av hodet, og hva viser selve naturen i denne forbindelse?
16 Det var vanlig for kvinnene på de første kristnes tid alltid å ha noe på hodet når de var ute blant folk, for en kvinne som ikke hadde noe på hodet når hun var det, ble betraktet som en kvinne som hadde en dårlig moral, som en kvinne som hverken anerkjente sin far eller sin ektemann som sitt hode. Dette var imidlertid ikke den egentlige grunnen til at Paulus skrev som han gjorde. Det var et spørsmål om å anerkjenne det guddommelige prinsipp om hvem som skal inneha lederstillingen, og Paulus viser i versene 13—15 hvordan endog selve naturen viser dette: «Døm hos eder selv: passer det seg at en kvinne ber til Gud med utildekket hode? Lærer ikke endog selve naturen eder at dersom en mann lar håret vokse langt, er det ham til vanære, men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære? for det lange hår er gitt henne til slør.» Dette var ikke slik å forstå at hennes lange hår var en tilstrekkelig tildekking av hodet når hun ba eller profeterte i menigheten, for hvis det var det, ville det ikke harmonere med det som sies i vers 6. Det var snarere slik at hennes lange hår ved slike anledninger skulle minne henne om at hun måtte ha noe på hodet som et undergivenhets-tegn.
17. Hvilken plass er en ydmyk kvinne klar over at hun har?
17 En kvinne med et raket hode ville ikke være særlig tiltrekkende, ville hun vel? Hvis en kvinne i den første menighet ikke viste noen respekt for den teokratiske ordning, for eksempel talte profetisk med utildekket hode, ville hun likeledes virke høyst frastøtende på Jehova og medlemmene av menigheten på grunn av sin mangel på ydmykhet. En trofast kvinne er klar over den plass hun har fått i Jehovas ordning. Som Paulus sier i versene 8—10: «Mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen er av mannen; mannen ble jo heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld. Derfor bør kvinnen ha et undergivenhets-tegn på sitt hode for englenes skyld.»
18. Hva mente tydeligvis Paulus med å si at kvinnen burde «ha et undergivenhets-tegn på sitt hode for englenes skyld»?
18 Hvorfor «for englenes skyld»? Det kunne ikke være for å vise underdanighet overfor dem. I 1 Korintierne 11: 3 nevner ikke Paulus noe om at englene er hode for kvinnene på jorden. Englene har ikke fått i oppdrag å ta ledelsen i den kristne menighet eller forkynne det gode budskap om Riket. Det er derfor ikke noe som sier at en kvinne skal ha noe på hodet av respekt for en eller annen engel som hun handler i stedet for. Både innvigde menn og kvinner er imidlertid «et skuespill . . . for verden, både for engler og for mennesker». (1 Kor. 4: 9) En trofast kvinne kan for eksempel være et godt eksempel for englene. Ved at hun trofast retter seg etter Jehovas teokratiske ordning angående lederskap og underordner seg under sin mann, sitt hode, og ved at hun også viser respekt for menighetens mannlige medlemmer, setter hun et rett eksempel for englene i himmelen når de til enhver tid trofast underordner seg under Jehova og hans regjerende Konge, Jesus Kristus.
19. Hvilken verdsettelse av mannens og kvinnens stilling viser Paulus i 1 Korintierne 11: 11, 12, og hva vil bidra til at både mannen og kvinnen holder seg ydmyke i Jehovas ordning?
19 For at menneskene ikke skulle få et galt inntrykk av det han skrev, og oppfatte det slik at mannen var den betydeligste skapning og kvinnen uten betydning, sier imidlertid Paulus videre i versene 11 og 12 i 1 Korintierne, kapittel 11: «Dog, i Herren er hverken kvinnen noe framfor mannen eller mannen noe framfor kvinnen; for liksom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen, og alt er av Gud.» Ja, det er dette en bør ha klart for seg, nemlig at ordningen angående lederskap, angående mannens og kvinnens stilling og angående oppførsel og orden i menigheten er fra Gud og ikke fra mennesker. Det at vi er klar over dette, vil gjøre at vi blir likevektige og ydmyke, og at vi er takknemlige overfor Jehova for hans velsignelser, enten vi er mann eller kvinne.
20. Hva er hensikten med at vi nå vil drøfte spørsmålet i forbindelse med tildekking av hodet?
20 Det var tydeligvis en viss uenighet i Korint angående dette spørsmålet om hva som var kvinnens plass i menigheten, og apostelen Paulus tok seg derfor tid til å redegjøre for prinsippene slik at alle kunne forstå dem, og han kom så med følgende konklusjon: «Men dersom noen vil være trettekjær, da har ikke vi en sådan skikk, heller ikke Guds menigheter.» (1 Kor. 11: 16) Selv om dette ikke er noe som forårsaker ordstrid blant Jehovas vitner i vår tid, later det likevel til å være bra om vi nå undersøker dette emne nøye for å bli klar over hvordan det i praksis berører den kristne menighet i dag. I det neste nummer av Vakttårnet vil vi derfor drøfte noen av de situasjoner hvor spørsmålet om tildekking av hodet kan oppstå, slik at trofaste kvinnelige forkynnere i den nye verdens samfunn kan vite hvordan de skal forholde seg for å handle i samsvar med Bibelen og bevare en god, kristen samvittighet.