Jehova — den kristne menighets Hyrde
1. Hvem var Jesus lik, og hvem ville de han utvalgte som kvalifiserte menn, følgelig være lik?
JESUS KRISTUS satte et godt eksempel for sine etterfølgere og viste hvordan en hyrde bør ta seg av de får-lignende menneskene på jorden. Jesus sa en gang at de som hadde sett ham, hadde sett Faderen, og det sa han fordi han var så lik sin Far i alt han sa og gjorde. De menn som var hyrder i den første menighet av Herrens folk, var ikke bare kvalifiserte menn som var meget interessert i menigheten, men noen av dem hadde også hatt det enestående privilegium å være sammen med Jesus da han utførte sin jordiske tjeneste.
2. Hvordan beskrev Jesus en god og kjærlig hyrde?
2 Matteus 18: 12—14 er det gjengitt en lignelse som Jesus fortalte for å vise hva slags hyrde han som sin Fars representant var, og hva slags hyrder hans etterfølgere skulle være. Denne lignelsen lyder slik: «Hva tykkes eder? om et menneske har hundre får, og ett av dem forviller seg, forlater han da ikke de nittini i fjellet og går bort og leter etter det som har forvillet seg? Og hender det at han finner det, sannelig sier jeg eder: Han gleder seg mer over det enn over de nittini som ikke har forvillet seg. Således er det ikke eders himmelske Faders vilje at en eneste av disse små skal fortapes.» Hvor kraftig understreket ikke Jesus at en hyrde har omsorg for hvert eneste får, og særlig for et som har kommet bort fra hjorden og kan være i fare!
3, 4. a) Med hvilke ord oppfordret Peter kristne hyrder til å etterligne Jesus og hans Far, Jehova? b) Hva ville en slik omsorg føre til for menigheten?
3 En av de 12 apostler som Herren Jesus valgte ut, og som ble en hyrde for Guds hjord, het Peter. I Peters skrifter blir det sagt at han var en av Jesu Kristi apostler, og hans første brev ble skrevet til «de utlendinger som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia». I dette brevet kommer Peter med mange oppmuntrende ord med tanke på de kristnes virksomhet og oppførsel. Mot slutten av dette brevet sier Peter: «De eldste blant eder formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden; og når overhyrden åpenbares, skal I få ærens uvisnelige krans.» — 1 Pet. 5: 1—4.
4 Denne formaningen som Peter kom med, var rettet til de eldste, de «dugelige menn» i menigheten. De skulle ha kjærlig omsorg for menigheten, for den tilhørte Gud. De skulle ikke gjøre dette fordi de følte seg tvunget til å gjøre det, men fordi de frivillig ønsket å tjene Guds hjord. De skulle ikke utføre dette arbeidet for ussel vinnings skyld, men de skulle være ivrige etter å etterligne Herren Jesus og Jehova, den store Hyrde. De skulle være oppriktig interessert i brødrene og være et godt eksempel for dem. Det ble således krevd mye av disse hyrdene. Men hadde ikke Jehova, den store Hyrde, vist en slik innstilling overfor dem som elsket og tjente ham? Det var ved Jehovas ufortjente godhet Peter og de andre apostlene og nå disse eldste fikk tjene som hyrder. Denne veiledningen var aktuell for mange i de første menighetene som ble opprettet, og den bidro uten tvil til å styrke menighetene.
5. Hvem sa Paulus at det var som utnevnte hyrdene i menigheten, og hva forutsa han?
5 Apostelen Paulus, som også var en av dem som hadde fått i oppdrag å vokte menighetene, og som særlig besøkte ikke-jødiske folk, forsto betydningen av å ha det rette syn på hyrdegjerningen. Paulus henvendte seg med følgende ord til de eldste i menigheten i Efesos: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod.» (Ap. gj. 20: 28) Paulus og Peter forsto at menigheten trengte å bli voktet av de eldste. Apostlene visste også at når de ikke lenger var der som hyrder og kunne lede menigheten på en god måte, ville det oppstå problemer blant de kristne. Slik hadde det også gått med Israel, og folket hadde vendt seg bort fra den rene tilbedelse. Ja, Paulus sa: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» — Ap. gj. 20: 29, 30.
6. Hvordan kom «glupende ulver» inn i Guds hjord, og hva ble resultatene av det?
6 Kort tid etter at apostlene var døde — den siste av dem døde omkring år 100 e. Kr. — begynte disse «glupende ulver» å komme inn i hjorden. De sluttet å følge den gode veiledning for hyrder som var blitt gitt av apostlene og andre eldre menn i den første kristne menighet. Det gikk ikke så mange år før Guds menighet hadde kommet under falske hyrders undertrykkende styre. Et stort mørke senket seg over den kristne menighet. Boken History of the Christian Church av Henry C. Sheldon (copyright 1894, side 239) sier dette om kirken i den første tid: «Kirken hadde helt fra begynnelsen av sine spesielle tjenestemenn, men, når en ser bort fra apostlene, var det ikke noe skarpt skille mellom dem og de troende for øvrig. Et egentlig presteskap var ikke forenelig med det syn de første generasjoner av kristne hadde. . . . Ritschl sier at ’skillet mellom aktive og passive medlemmer i menigheten — med andre ord den katolske oppfatning av et presteskap — var fremmed for de kristne i de to første århundrer’.» Bispestyret vokste gradvis fram, men det at kirken ble styrt av et hierarki av biskoper, medførte at «glupende ulver» sto fram i Guds hjord og førte forvendt tale for å lokke disiplene etter seg. Det gikk nettopp slik som Paulus hadde forutsagt under den hellige ånds ledelse. Historien viser at etter hvert som de frafalne kristne oppnådde de politiske styremakters gunst, ble de mer og mer en del av denne onde ordning og drev lenger og lenger bort fra Jesu Kristi lære.
7. Hvilket råd som ble gitt av den gode hyrde, Jesus, ble ikke fulgt av de falske hyrder, og hva førte det til for den kristne menighet?
7 Herren Jesus sa i en bønn til sin himmelske Far at hans etterfølgere ikke var av verden, akkurat som han selv ikke var av verden, og at hans rike ikke var av denne verden. (Joh. 17: 16; 18: 36) Den forening mellom kirke og stat som fant sted i det fjerde århundre, viste at apostlenes advarsel var berettiget. De som skulle være hyrder for hjorden, vendte seg til verden og ble en del av den. Angående denne forening sier ovennevnte publikasjon: «Kirke og stat ble knyttet til hverandre gjennom felles interesser. Keiseren så at en del av statens innflytelse og makt med fordel kunne overlates til kirken. Kirken mente at en så verdifull forbundsfelle som keiseren burde få betydeligere rettigheter innenfor dens maktområde, slik at han bedre kunne fremme dens interesser. Det ble ikke sagt noe om hvor langt keiseren kunne gå, og det ble heller ikke forstått. Men det er klart at i en tid med despotisk styre ville det å gi en verdslig fyrste i en suveren stilling anledning til å gripe inn i kirkens anliggender i det hele tatt gjøre det mulig for ham i løpet av kort tid å bli den mest innflytelsesrike i slike anliggender.» — Sidene 379, 380.
8. I hvilken utstrekning ble den romerske keiser Konstantin en talsmann for den frafalne kristne menighet?
8 Under Konstantins styre viste det seg at denne forening mellom kirke og stat var fordelaktig for Konstantin, men den førte til at de gode kristne prinsipper som Jesus hadde fastsatt for sine etterfølgere, ble forkastet. Konstantin skal ha sagt følgende til en gruppe biskoper: «Dere er biskoper, og deres virkeområde er kirken. Jeg er også biskop, ordinert av Gud til å føre tilsyn med alt som gjelder kirkens ytre forhold.» Vi leser om Konstantin: «Han utstedte dekreter som stadfestet biskopenes avgjørelser i spørsmål som angikk lære og tilbedelse, bannlyste geistlige som nektet å underskrive den alminnelige trosbekjennelsen, befalte at bannlyste personer skulle gjeninnsettes trass i biskopenes protester, og forbød forskjellige kjettere og medlemmer av skismatiske partier å komme sammen.» — History of the Christian Church, Sheldon, sidene 380, 381.
9. Hva skjedde nå med Guds folks hjord-lignende organisasjon, og hvor lenge skulle denne tilstanden vare?
9 Det varte ikke lenge før alle slags mennesker ønsket å bli «kristne», ettersom de dermed ville komme i et begunstiget forhold til den politiske stat. Disse menneskene hadde ikke til hensikt å leve i samsvar med det eksempel Kristus Jesus satte, men var bare interessert i personlige fordeler. De falske hyrdene som hadde sneket seg inn i menigheten, hadde virkelig ført forvendt tale og hadde ledet vill mange som ønsket å følge den gode hyrde, Jesus Kristus, og å være gjenstand for den store Hyrdes, Jehova Guds, omsorg. Slik skulle tilstandene fortsette å være i mange hundre år. Først mot slutten av det 19. århundre, i en tid med stor religiøs forvirring, skulle Jehova igjen ha en trofast hyrdeorganisasjon blant menneskene. Denne organisasjonen skulle lede hans folks virksomhet i endens tid for denne onde tingenes ordning. Gjennom apostelen Paulus ga Jehova opplysninger som ville gjøre det mulig for menneskene i endens tid å vite at det skulle finne sted en gjenopprettelse av den rette tilbedelse under ledelse av kjærlige og årvåkne jordiske hyrder som etterlignet Jehova og hans gode hyrde, Jesus Kristus. — Ef. 1: 8—10.
10. Hvordan beskriver Esekiel 34: 2—6 troløse hyrder, og hva skjedde med den store Hyrdes får?
10 I bokstavelig talt hundrevis av år var falske hyrder virksomme og utplyndret fårene og vanskjøttet hjorden, men nå har Jehova igjen trofaste hyrder som tar seg av de mennesker som ønsker å bli gjenstand for hans kjærlige omsorg. Kristenhetens hyrder kan med rette sammenlignes med de troløse hyrdene i det gamle Israel, og de ord Jehova lot Esekiel tale, kan også anvendes på dem. Vi leser: «Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? Fettet eter I, og med ullen kler I eder, det fete slakter I; hjorden røkter I ikke. Det svake har I ikke styrket, og det syke har I ikke legt, og det sønderbrutte har I ikke forbundet, og det bortdrevne har I ikke ført tilbake, og det fortapte har I ikke oppsøkt, men med vold og med hardhet har I hersket over dem. Og således ble de atspredt, fordi de ingen hyrde hadde; de ble til føde for alle markens ville dyr og ble atspredt. Min hjord farer vill på alle fjell og på hver høy bakke, og over hele landet er min hjord spredt; det er ingen som spør, og ingen som leter etter den.» — Esek. 34: 2—6.
11, 12. Hva ville Jehova med tiden gjøre for sine får?
11 Gjennom Esekiel sa Jehova deretter hva han ville gjøre: «Og jeg vil oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem — min tjener David; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. Og jeg, [Jehova], vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem; jeg, [Jehova], har talt.» (Esek. 34: 23—25) Den større David, Jehovas Sønn, Kristus Jesus, har i vår tid virkelig vist seg å være en god hyrde for Jehovas får, og som underhyrder i nært samarbeid med ham tjener trofaste, dugelige, gudfryktige menn, som hater urettferdig vinning. Nå i det 20. århundre har Jehova igjen oppreist hyrder som skal dra omsorg for hans får.
12 De som Jehova har utvalgt gjennom Kristus Jesus, har vist seg å være dugelige menn. Fordi Jehova har utvalgt slike menn, blir hans får enda en gang samlet inn i hans kve, og de på sin side hjelper mange andre til å vandre på veien til livet.
Hvor en bør vende seg nå
13. Hvorfor har mange mistet tilliten til all form for falsk religion, men hva blir vi oppfordret til å gjøre?
13 Nå spør du kanskje: Hvor må en vende seg for å finne slike trofaste, jordiske hyrder, og innenfor hvilken organisasjon på jorden vil en finne mennesker som virkelig er interessert i å dekke Herrens fårs åndelige behov? Mange mennesker, som er klar over at kristenhetens religiøse organisasjoner har vendt Guds Ord ryggen og utvannet Guds bud og lære, føler seg frastøtt av deres falske religion og innser at Gud ikke bruker den som et middel til å hjelpe menneskene. Ettersom vi nå har slått fast hvilke forpliktelser som påhviler hyrdene og fårene, vil vi oppfordre deg til å undersøke Jehovas vitners organisasjon og se hva den gjør for å hjelpe menneskene til å bli gjenstand for den store Hyrdes, Jehova Guds, omsorg.
14. Hvordan er Selskapet Vakttårnet organisert, og hvilke kvalifikasjoner må vår tids hyrder ha?
14 Selskapet Vakttårnet ble innregistrert i USA i 1884, og i de over 80 årene som har gått siden da, har det utført en hyrdegjerning. Dette selskapet er i dag teokratisk organisert, og det er underlagt den store Hyrde, Jehova, som virker gjennom sin gode hyrde og ved hellig ånd utnevner kvalifiserte menn på jorden til å tjene som hyrder over Guds hjord. De som blir utnevnt til hyrder over hjorden, må i likhet med dem som ble utvalgt på Moses’ tid, være dugelige, gudfryktige, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. De må oppfylle de krav som apostelen Paulus under inspirasjon av hellig ånd framholdt i sitt brev til Timoteus: «Om noen attrår et tilsyns-embete, da har han lyst til en god gjerning. Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dugelig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men saktmodig, ikke stridslysten, ikke pengekjær, en som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn med all sømmelighet.» — 1 Tim. 3: 1—4.
15. Hvordan kan det sies at hyrdene eller tilsynsmennene i vår tid ikke er annerledes enn resten av fårene i menigheten?
15 Hyrdene er en del av menigheten og er ikke atskilt fra den. Det betyr at de fullt ut tar del i menighetens virksomhet og tar ledelsen. Det er til gagn for fårene, for de får derved et godt eksempel å etterfølge. En hyrde for Herrens får må ved sin oppførsel og sin kjærlighet til Jehova og til fårene vise at han har omsorg for dem Jehova elsker og leder, nemlig Jehovas får-lignende folk. Paulus viser at hyrden må ta ledelsen når det gjelder å ha en rett oppførsel. Han må ikke bare si til andre hva de skal gjøre, men han må selv være den første til å gjøre det, blant annet til å forkynne det gode budskap om Guds rike, og derved følge det eksempel som ble satt av den gode hyrde, Jesus Kristus, da han var på jorden. Det eksisterer ikke noe skille mellom presteskap og lekfolk blant Jehovas vitner. Alle er brødre og tjenere for Jehova og hverandre. Utnevnelsene av alle tilsynsmenn eller hyrder i menigheten foregår i samsvar med den norm som ble gitt ved hellig ånd, slik vi finner den i Guds Ord.
16. a) Hvem må hyrdene etterligne? b) Hva vil en tilsynsmann eller hyrde i vår tid bestrebe seg på å gjøre, idet han husker hvor kjærlig og barmhjertig Gud var overfor Israel?
16 En tilsynsmann eller hyrde for Guds får-lignende folk har et stort ansvar i menigheten. Han er forpliktet til å ha hele menighetens ve og vel i tankene til enhver tid. Han må huske at han ikke kan behandle får-lignende mennesker på en hard og undertrykkende måte. Han må prøve å legge de samme egenskaper for dagen som Jesus hadde, de egenskaper som gjorde Jesus til en slik enestående representant for sin Far, Jehova. En tilsynsmann som husker den kjærlige og barmhjertige måten som Herren Jehova handlet med Israels folk på i mange hundre år, trass i at de vek av fra den rette vei og unnlot å holde hans bud, vil forstå hvor nødvendig det er å være langmodig og tålmodig når en har å gjøre med dem som tilhører Herren. Tilsynsmannen ønsker naturligvis at menigheten av får-lignende mennesker skal arbeide effektivt, og han vil gjøre sitt ytterste for at alt skal skje på rette måte, men han vil aldri ofre kjærlighet, forståelse og medfølelse til fordel for effektivitet. Han må bruke en del av sin tid til å besøke dem som er syke i fysisk og åndelig henseende. Han ønsker å hjelpe dem og bygge dem opp. Han må forstå at enkelte ting kan utgjøre et problem for andre, selv om de ikke utgjør noe problem for ham. Alle har ikke nøyaktig det samme syn på de samme tingene. Tilsynsmannen må derfor være forståelsesfull. Han må ha klart for seg at hver eneste tjener for Jehova er et selvstendig individ, og at han må behandle de forskjellige på forskjellige måter for å oppnå de ønskede resultater.
17. Forklar hvordan ansvaret for Herrens får er blitt fordelt på mange.
17 Fordi det oppstår alvorlige problemer som krever modne og i åndelig henseende eldre menns oppmerksomhet, er organisasjonen ved hellig ånd blitt gjort oppmerksom på at det er nødvendig å fordele byrden av ansvar i menigheten. Akkurat som Moses måtte få hjelp, trenger de som i vår tid ivaretar sine kristne brødres interesser, hjelp. Selv om det finnes et styrende organ av kristne som har fått i oppdrag å føre tilsyn med arbeidet, kan det alene ikke makte å ta seg av alle de problemer som oppstår blant den store Hyrdes folk rundt om på jorden. Ved hellig ånd er derfor noen blitt utnevnt til hyrder over hele land og øygrupper. Nå i vår tid omtaler vi gjerne slike hyrder som avdelingstjenere. I de enkelte land blir så eldste utnevnt til å ivareta andre oppgaver, for eksempel oppgaver som område- og seksjonstjenere. De har visse forpliktelser overfor grupper eller menigheter av Guds folk i et bestemt område. Andre igjen er utnevnt til å tjene som tilsynsmenn eller hyrder over 10, 100 eller 150 personer, og så er det noen som er utnevnt til å assistere disse tilsynsmennene i arbeidet med å dekke menighetenes behov. Alt dette blir gjort med det mål for øye å hjelpe de får som tilhører den gode hyrde, Jesus Kristus, og hans Far, Jehova Gud.
18. a) Hvordan viser hyrdene i menighetene at de er avhengige av Jehovas hjelp? b) Hva vil trofaste hyrder vise seg å være ifølge Esaias 32: 1, 2?
18 Alle disse eldste, som tjener Herrens fårs interesser, søker den store Hyrdes og hans Sønns ledelse når de skal behandle forskjellige problemer som oppstår. Disse hyrdene undersøker omhyggelig alle alvorlige problemer som oppstår i menighetene, og de gransker Guds Ord nøye for å få hjelp og veiledning til å treffe rette avgjørelser. De er hyrder for Guds folk, og de trenger derfor å ha nøyaktig kunnskap ut fra Guds Ord. De må være i stand til å bruke Guds Ord på en rett og verdig måte. (2 Tim. 2: 15, NW) De som tjener som hyrder, bør være den slags mennesker som er snare til å høre, sene til å tale og sene til vrede. (Jak. 1: 19) De bør være lik dem Esaias talte om: «Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre etter rett, og enhver av dem skal være som et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.» (Es. 32: 1, 2) Slike menn blir høyt elsket og respektert av dem som tjener sammen med dem i menighetene.
19. Hvorfor kan vi ha full tillit til at Jehova, den store Hyrde, har omsorg for oss?
19 Herren Jesus sa: «Jeg kjenner mine og kjennes av mine.» De som er hyrder for Guds får, som også er Kristi får, må derfor kjenne dem som tilhører menigheten, og være kjent av dem. Vi vil da vite at det er Jehova, universets Gud, som har omsorg for oss og før oss gjennom trofaste underhyrder nå i avslutningen på denne onde tingenes ordning.
[Bilde på side 518]
En kjærlig tilsynsmann for Guds folk tar seg tid til å hjelpe dem som har problemer; han ofrer aldri kjærlighet, forståelse og medfølelse til fordel for effektivitet