«Husk dem som tar ledelsen blant dere»
«Husk dem som tar ledelsen blant dere, som har talt Guds ord til dere, og etterlign deres tro når dere betrakter resultatet av deres livsførsel.» — HEBREERNE 13: 7, NW.
1. Hvilke forandringer fant sted i forbindelse med den sanne tilbedelse i slutten av det 19. århundre, men hvordan ble de kristne eldste valgt?
I DEN siste fjerdeparten av det 19. århundre begynte den sanne tilbedelse å bli gjenopprettet ved hjelp av en liten gruppe innviede bibelstudenter som sluttet seg til Charles Taze Russell i Pittsburgh i Pennsylvania i USA. Disse bibelstudentene gikk først inn for å finne fram til den sanne bibelske lære, som ikke var besmittet med babylonsk tradisjon og filosofi. Når det gjaldt gjenopprettelsen av menighetsordningen, gikk det imidlertid langsommere til å begynne med. Bibelstudentene hadde riktignok eldste og diakoner (menighetstjenere), men på visse områder gjorde falske religiøse oppfatninger seg fortsatt gjeldende. Helt inn i det 20. århundre ble de eldste således valgt av menighetene gjennom en demokratisk stemmeordning ved håndsopprekning.
2. Hvilke høye normer ble likevel fulgt når det skulle velges eldste blant Jehovas folk?
2 Likevel ble det krevd at en fulgte høye normer, for i den engelske utgaven av Vakttårnet for 1. november 1909 stod det på side 325: «I valget av eldste bør de vigslede huske at ansvaret hviler på dem, og ingen stemme bør bli avgitt uten at det omhyggelig er blitt overveid hva som er Guds vilje, og uten at det er blitt bedt om Guds veiledning.» Artikkelen understreket videre tre egenskaper en god eldste måtte ha: 1) Han skulle være dyktig til å undervise, 2) han skulle undervise i sannheten og ikke i villfarelser, og 3) de «mest betydningsfulle kvalifikasjoner for en eldste» var ydmykhet og gudfryktighet.
Teokratisk orden gjenopprettet
3, 4. Hvilke historiske forandringer fant sted med hensyn til utnevnelse av brødre til ansvarsfulle stillinger i menighetene i a) 1919? b) 1932? c) 1938? d) 1971?
3 I 1919 ble det første skrittet tatt for å gjenopprette teokratisk kontroll over utnevnelsene. Menighetene ble oppfordret til å anbefale en nidkjær bror som skulle tjene som arbeidsdirektør og ta ledelsen i forkynnelsen. Han skulle ikke velges hvert år av menigheten, men ville bli utnevnt direkte av Selskapet Vakttårnet, den salvede menighets lovformelige redskap. Så i 1932 ble de valgte eldste, som skulle ha samarbeidet med arbeidsdirektøren, erstattet av et arbeidsutvalg. Det bestod av modne brødre som hadde forskjellige tjenestestillinger i menigheten, og som fortsatt ble valgt av menigheten. En gikk bort fra uttrykket «eldste» til fordel for «kretstjener», «bibelstudietjener» og så videre.
4 Det var først i 1938 at en gikk fullstendig bort fra ordningen med valg i menighetene. Det ble da vist at det var det styrende råd i den verdensomfattende kristne menighet som var bemyndiget til å foreta utnevnelser. Fra da av ble kvalifiserte menn utnevnt direkte av Selskapet som «tjenere» som skulle ta seg av forskjellige plikter i menigheten. I 1971 ble det imidlertid holdt fram en enda klarere forståelse av de eldstes og tilsynsmennenes rolle. Det ble lagt fram vektige grunner for hvorfor en burde vende tilbake til de bibelske uttrykkene «eldste» (presbyteros) og «tilsynsmann» (epískopos). — Se Vakttårnet for 15. februar og 1. mars 1972.
5. a) Hvorfor må det utvises spesiell forsiktighet når det gjelder å anbefale eldste? b) Hva bør tas i betraktning?
5 Igjen ble de høye normer som den hellige ånd og Guds Ord fastsetter, understreket. Hvorfor? Fordi en eldste må ’ta ledelsen’ i tjenesten og vise en kristen oppførsel, før han blir anbefalt og utnevnt. (Hebreerne 13: 7, 17, vers 7 fra NW) Eldsterådet bør derfor ikke forhaste seg når det anbefaler nye eldste. (1. Timoteus 3: 6; 5: 22) Husk at det krever ofte mye lengre tid og mye mer omfattende drøftelser å fjerne en ukvalifisert eldste enn å anbefale hans utnevnelse. En ytterligere pekepinn er hvorvidt menigheten allerede før brorens utnevnelse behandler ham som om han var en eldste. Har han ved å oppfylle Bibelens krav vunnet menighetens respekt i en slik grad at det ikke er noen tvil om at han bør anbefales?
’En mann som styrer sitt hus på en god måte’
6. Hvilke kvalifikasjoner må en eldste ha når det gjelder hans familie?
6 La oss ganske kort repetere noen av en eldstes kvalifikasjoner, slik apostelen Paulus gir uttrykk for dem, og se hva de betyr i praksis i dag. Paulus skrev:
«Hvor det er en mann som er fri for anklage, én hustrus mann, som har troende barn som ikke blir beskyldt for utsvevelser eller er uregjerlige.» — Titus 1: 6, NW.
«Tilsynsmannen bør derfor være . . . en mann som styrer sitt eget hus på en god måte og har barn som er lydige med fullt alvor (for hvis en mann ikke engang vet hvordan han skal styre sitt eget hus, hvordan kan han da ta vare på Guds menighet?).» — 1. Timoteus 3: 2, 4, 5, NW.
7. Hvilken likevekt må det være mellom en eldstes forpliktelser overfor familien og overfor menigheten?
7 Det kravet som blir stilt med hensyn til å styre sitt hus på en god måte, utgjør en utfordring for mange eldste. Hvordan kan en eldste ta ledelsen i menigheten og likevel ikke forsømme å dekke sin kones og sine barns åndelige og følelsesmessige behov? Det er ikke lett. Det er helt sikkert at det krever åndelig modenhet å bevare den rette likevekt mellom disse forpliktelsene. Undertiden kan medlemmer av menigheten legge beslag på den tid og oppmerksomhet som en eldste med rette bør vie sin familie. Hvorfor er hans omsorg for familien så viktig? Jo, hvis han forsømmer sitt forhold til familien, eller hvis mindreårige barn blir uregjerlige, vil han ikke lenger være kvalifisert til å være eldste, uansett hvilke evner han har, og hvor nidkjær han er. Vi bør derfor huske at det å være hyrde er noe som begynner hjemme! Både en eldste og hans familie må vise likevekt, og det samme må menigheten med hensyn til de krav den stiller. — Efeserne 5: 28—33; 6: 4; 1. Timoteus 5: 8; 1. Peter 3: 7.
’Ikke egenrådig, men rimelig’
8, 9. Hvilke kvalifikasjoner må en eldste ha når det gjelder hans forhold til andre?
8 Det finnes en rekke andre krav som er bestemmende for hvordan en eldste behandler sine medeldste og menigheten i sin alminnelighet. Som Paulus sier i sine brev til Titus og Timoteus:
«For en tilsynsmann må være fri for anklage som en Guds forvalter, ikke egenrådig, ikke tilbøyelig til vrede, . . . ikke voldsom, . . . men . . . en som . . . viser selvkontroll.» — Titus 1: 7, 8, NW.
«Ikke voldsom, men rimelig, ikke stridslysten.» — 1. Timoteus 3: 3, NW.
9 Disse kravene viser at en eldste må ha en kristuslignende personlighet. Dette er en høy norm. Men normen er den samme for alle kristne. Vi må alle følge Kristi eksempel, og det betyr at vi må være fredelige. (1. Korinter 11: 1) Som bibelskribenten Jakob sa: «Visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsæl, forsonlig og føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter . . . Og rettferds frukt blir sådd i fred og vokser fram for dem som stifter fred.» — Jakob 3: 17, 18.
10, 11. a) Hvilken innvirkning kan en eldstes holdning ha på en menighet? b) Hvilken holdning bør være fremherskende når det oppstår forskjellige meninger om en ting?
10 ’Stifter vi fred’ som eldste? Ingen eldste ønsker å være årsak til ufred og stridigheter. Et eldsteråd bør sette et godt eksempel hva dette angår. Da vil ikke menigheten bli foruroliget på grunn av tretter blant de eldste. La oss alle huske apostelen Paulus, ord: «Nå vil jeg at mennene på ethvert sted der de holder bønn, skal løfte rene hender, uten sinne og strid.» — 1. Timoteus 2: 8.
11 Av og til kan det være forskjellige meninger om en ting. En rimelig mann vil ikke være egenrådig og sta, selv om han kanskje har en sterk personlighet. Han vil være villig til å gi etter når det ikke innebærer en overtredelse av bibelske prinsipper. Og når bibelske prinsipper er berørt, vil han forstå at det er forstandig å vise selvkontroll. Han vil huske det prinsippet som blir understreket i 1. Korinter 13: 4, 5, nemlig at kjærligheten «blir ikke oppbrakt». — Kolosserne 3: 12—14.
«Holder fast på det troverdige ord»
12. Hvilket viktig krav understreker Paulus ytterligere?
12 Hva vil hjelpe en eldste til ytterligere å utvikle de nødvendige kvalifikasjoner? Ja, hva kan han i noen tilfelle gjøre for å bevare dem? Vi finner svaret i Paulus, ord:
«En tilsynsmann må være . . . en som . . . holder fast på det troverdige ord hva hans undervisning angår, for at han kan være i stand til både å formane ved den lære som er sunn, og irettesette dem som sier imot.» — Titus 1: 7—9, NW.
«Kvalifisert til å undervise.» — 1. Timoteus 3: 2, NW.
13. Hva bør en eldste være spesielt oppmerksom på når det gjelder hans åndelige helse?
13 Hva kan en eldste gjøre for å ’holde fast på det troverdige ord’ og være «kvalifisert til å undervise?» For det første må han regelmessig sette til side tid til personlig bibelstudium. Dette innbefatter å forberede seg til kristne møter og å utarbeide foredrag. Av hensyn til hans egen åndelige helse bør slike forberedelser ikke være overfladiske. En eldste kan kanskje greie å streke under svarene i en studieartikkel i Vakttårnet i løpet av kort tid, men betyr det at han har studert stoffet? Har han satt seg inn i selve temaet, og forstår han hvordan det blir utdypet? Har han slått opp de skriftstedene det er henvist til, for å se hvordan de får sin anvendelse? Det er innlysende at dette ikke er mulig under en rask understreking av svarene. Personlig studium og familiestudium krever tid. — Josva 1: 8; Salme 1: 2; 77: 7, 13.
14. Hva kan en eldste gjøre for å kunne ivareta sin oppgave som lærer?
14 Ettersom en eldstes strenge timeplan ikke gjør det mulig for ham å få tid til allting, må han for det andre legge spesiell vekt på kristne publikasjoner og artikler som har direkte tilknytning til hans oppgave som lærer, slik at han kan ’undervise, formane og irettesette’. Noe som vil være til hjelp i denne forbindelse, er å ha et pent og velordnet personlig bibliotek. En eldste har særlig behov for å ha rask adgang til nøyaktige, bibelske opplysninger, og det betyr at han regelmessig må gjøre bruk av emne- og skriftstedsregistrene i Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Hvorfor er alt dette så viktig? Apostelen Paulus skrev: «Gi akt på deg selv og din gjerning som lærer. Fortsett med dette! For når du gjør det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» — 1. Timoteus 4: 16.
15. Hvorfor er det farlig å gi veiledning som ikke er basert på Bibelen?
15 Ja, den veiledning en eldste gir, kan berøre en kristens liv og frelse. I spørsmål som for eksempel gjelder abort, blodoverføring og kristen nøytralitet, kan det en eldste sier, ha en god eller dårlig innvirkning både på hans egen og andres samvittighet så vel som på folks forhold til Jehova. Vi forstår derfor at det ikke er forstandig å forsøke å besvare spørsmål når vi ikke er absolutt sikker på hvilke bibelske prinsipper som er berørt. Veiledning som ikke er bygd på et solid bibelsk grunnlag, kan forårsake ubotelig skade. — Filipperne 1: 9, 10.
16. Hvorfor har noen eldste begått alvorlige synder, og er dette noe en kan ta lett?
16 En annen grunn til at en eldste bør gi akt på seg selv, er nødvendigheten av å framelske og bevare et fortrolig forhold til Jehova. Dessverre er det noen eldste som har forsømt dette i en slik grad at de har syndet og begått ekteskapsbrudd. Hvordan har dette vært mulig? Rett og slett fordi de har latt Jehova og hans løfter komme i bakgrunnen. Deres åndelige syn er blitt sløret og erstattet med et selvisk, kjødelig begjær. Noen få eldste har brutt sitt ekteskapsløfte og har derved stilt seg likegyldige til den skam de har ført over Jehovas hellige navn og den hjertesorg de har ført over sine kjære. Slike menn har vært årsak til anstøt. Deres synd kan ikke unnskyldes eller overses uten videre bare fordi vi lever i en tid da alt synes å være tillatt på det seksuelle område. — Matteus 13: 41; 18: 7—9; Hebreerne 13: 4.
Trofaste eldste og deres hustruer
17. Hvilket fint eksempel setter de aller fleste eldste?
17 På den annen side må det også understrekes at med noen få unntagelser har de eldste over hele verden stått fast for sannheten og bevart sin ulastelighet. Det gode eksempel de setter i over 45 000 menigheter, er en kilde til oppmuntring for Guds folk. Nå i disse «vanskelige tider» har flittige eldste vært travelt opptatt dag og natt, i likhet med apostelen Paulus. (2. Timoteus 3: 1; Apostlenes gjerninger 20: 31) Disse eldste er villige til å besøke dem som er åndelig syke, i deres hjem, uansett hvor langt det er dit, eller hvordan været er. Og hvor fint er det ikke å se disse eldste regelmessig ta ledelsen i felttjenesten!
18. Hva setter vi stor pris på når det gjelder de eldstes hustruer?
18 Vi setter også stor pris på de offer de eldstes hustruer må bringe fra tid til annen. Disse søstrene må av og til bli hjemme mens deres menn er til stede på spesielle møter eller avlegger hyrdebesøk. Undertiden blir omhyggelig forberedte, personlige planer skjøvet til side fordi det oppstår et presserende problem i menigheten. Ja, vi vil også rose disse søstrene for at de ikke forsøker å utfritte sine menn i forbindelse med konfidensielle saker. De viser respekt for de eldste og er et aktivum for menigheten. — Jevnfør Romerne 16: 12; Titus 2: 3—5.
19. a) Hva vil det si å være en eldste? b) Hvilket spørsmål bør innviede menn som ikke er eldste, stille seg selv?
19 Når vi gransker den rolle som de eldste spiller i den kristne menighet i dag, og ser hvor selvoppofrende de fleste av dem er, og hvordan de tar ledelsen på en god måte, blir vi fylt av takknemlighet overfor Jehova fordi han har innført denne kjærlige ordning. Dyktige menn som verdsetter åndelige verdier, har stilt seg til rådighet for å tjene i menigheten. Det er derfor Paulus kunne si til Timoteus: «Om noen vil ha et tilsynsembete, så er det en verdifull gjerning han ønsker seg.» Denne ’verdifulle gjerning’ medfører ikke posisjon, makt og prestisje, slik tilfellet er med religiøse embeter i kristenheten. Den krever uselviskhet, offer og tjeneste. Hvis du er en innviet og døpt mann som ennå ikke er eldste, er du da villig til å gjøre deg kvalifisert til å påta deg et slikt ansvar med et rent motiv? — 1. Timoteus 3: 1; Lukas 17: 10.
20, 21. a) Hvordan bør vi betrakte trofaste eldste i menigheten? b) Hva viser vi også når vi gjør det?
20 De som trofast tar ledelsen, blir respektert i menigheten. De lojale i menigheten reagerer positivt på deres kjærlige eksempel og følger Paulus, veiledning: «Husk dem som tar ledelsen blant dere, som har talt Guds ord til dere, og etterlign deres tro når dere betrakter resultatet av deres livsførsel. Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem! For de våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.» — Hebreerne 13: 7, 17, vers 7 fra NW.
21 La oss alle underkaste oss den teokratiske ordning og respektere de eldste som oppriktig tar ledelsen, slik at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Når vi gjør det, viser vi at vi også respekterer den høyeste tilsynsmann, Jehova, og den nest høyeste tilsynsmann, Jesus Kristus. — 1. Peter 2: 25; Åpenbaringen 1: 1; 2: 1 til 3: 22.
Husker du dette?
◻ Hvilke høye normer måtte de «valgte eldste» nå opp til?
◻ Hvilke skritt ble tatt fra 1919 til 1938 for å gjenopprette den teokratiske ordning i den kristne organisasjon?
◻ Hvilken likevekt må en eldste sørge for å opprettholde hvis han skal kunne oppfylle sine forpliktelser overfor familien og overfor menigheten?
◻ Hvilke fremtredende egenskaper bør de eldste legge for dagen i sitt forhold til andre?
◻ Hvorfor er det viktig at en eldste «holder fast på det troverdige ord»?
◻ Hvorfor bør vi være takknemlige for eldsteordningen i menigheten?
[Bilde på side 22]
Det er forstandig av en eldste å ta del i felttjenesten sammen med sin familie
[Bilde på side 23]
Han setter også av tid til å koble av sammen med familien