Fortsett å jage mot åndelige mål

«Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.» — Filipperne 3: 13, 14.

1, 2. Hvor store anstrengelser gjorde løpere seg når de deltok i konkurranser i gammel tid, og hvorfor? (1. Korinter 9: 24)

FRA det øyeblikket barriéren faller, «tenker en god løper bare på å komme seg framover. Han er bestemt på å fullføre løpet og stoler på at bena skal vinne for ham.» Slik beskrev historikeren Lucian i det første århundre de anstrengelser løpere som deltok i konkurranser, gjorde seg. Hver nerve og muskel var spent til det ytterste for å nå målet først. Belønningen, som ofte var en laurbærkrans, gav vanligvis seierherren et liv i «ære og berømmelse», for alle visste at seierherren ikke hadde spart seg «verken for utgifter eller for smerte» til ’prisen var vunnet’.a

² Paulus brukte løperen for å illustrere hva som kreves av en kristen som ønsker å nå målet, det evige liv. Han kom med denne formaningen: «Løp da slik at dere vinner [seiersprisen]!» (1. Korinter 9: 24) Paulus sa at han ’strakte seg etter det som er foran’ (som en løper som legger overkroppen forover og gjør sitt ytterste for å fullføre løpet) og ’jaget fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til’. (Filipperne 3: 13, 14) For at en kristen «løper» skal kunne oppnå belønningen, det evige liv, må han ikke la noe annet være hans viktigste mål i livet, det alt dreier seg om. Er evig liv ditt mål?

’La oss ha denne sinnsinnstilling’

3. Hvilken innstilling bør modne kristne ha ifølge Filipperne 3: 13?

³ Ved å ’glemme det som ligger bak’ viste apostelen Paulus at denne belønningen var hans viktigste mål. Han omtalte «det som ligger bak» som «skrap», «søppel» eller «møkk». (Beck; King James Version) Dette var en sterk uttalelse, tatt i betraktning det Paulus hadde gitt avkall på da han begynte å delta i det løpet som fører til liv. (Se side 4.) Med sitt eget eksempel i tankene kom Paulus med denne oppfordringen: «La oss da, så mange av oss som er modne, ha denne sinnsinnstilling.» — Filipperne 3: 5—8, 15, 17, vers 15 fra NW.

4. Hvilke mål bør nås av a) interesserte som ennå ikke er døpt? b) slike som nylig er døpt?

⁴ Apostelen rettet disse ordene til dem som allerede var med i løpet og hadde oppnådd kristen modenhet. Men sett at du ennå ikke er døpt, og derfor ikke deltar i dette løpet. Da bør du sette deg dette som det første målet å arbeide mot, for de som ikke deltar i løpet, vil heller ikke oppnå belønningen, det evige liv. Men hvis du nettopp har startet i dette løpet som fører til liv, bør ditt første mål være å oppnå kristen modenhet. Dette innebærer at du må bestrebe deg på å tilegne deg hele den kristne sannhet og øve dine sanser opp til å «skille mellom godt og ondt». — Hebreerne 5: 14; 6: 1.

5. Hvilke spørsmål kan vi stille oss selv for å bli klar over hvordan vi betrakter det målet som består i evig liv?

⁵ Paulus viste med ordene «la oss . . . så mange av oss som er modne, ha denne sinnsinnstilling» at også de som er modne, må granske sin «sinnsinnstilling», for enkelte kunne ’ha en annen tilbøyelighet i sinnet’. (Filipperne 3: 15, NW) Hva måtte du gi avkall på? Har du fortsatt det samme syn på disse tingene som Paulus hadde? Eller har du ofret mer tid og oppmerksomhet på å oppnå materiell velstand og verdslig prestisje? En kristen må selvsagt forsørge seg selv og sin familie. Paulus arbeidet som teltmaker, et håndverk som krevde stor dyktighet. Dette var noe ganske annet enn den lysende karrieren han tidligere hadde gjort. Nå var det ikke lenger hans verdslige arbeid, men ’seiersprisen’ som hadde størst betydning i hans liv. Kan det samme sies om deg? — Apostlenes gjerninger 18: 3; 20: 33, 34.

Øv deg i gudhengivenhet

6. Hva må vi øve oss i for å nå målet, det evige liv, ifølge 1. Timoteus 4: 7, 10?

⁶ I sin veiledning til Timoteus la apostelen Paulus vekt på en egenskap som er nødvendig for alle som ønsker å oppnå ’seiersprisen’. Paulus hadde uten tvil i tankene alle de årene med hard trening som kreves for å bli en dyktig idrettsmann, da han skrev: «Øv deg derimot med gudhengivenhet som mål. . . . Derfor er det vi arbeider og strider.» — 1. Timoteus 4: 7, 10, vers 7 fra NW.

7. Hva innebærer det å ha gudhengivenhet, og hvordan kan vi granske våre motiver?

⁷ Med gudhengivenhet siktes det her til en personlig hengivenhet for Jehova. Denne hengivenheten kommer ikke nødvendigvis til uttrykk i våre ytre religiøse handlinger. Den er en hjertetilstand.b Det er derfor nødvendig at vi gransker oss selv for å finne ut hvorfor vi deltar i den hellige tjeneste. Deltar vi i den bare fordi vi er redd for hva andre skal tro hvis vi ikke gjør det? Tjener vi for å gjøre inntrykk på andre? Gjør vi det bare fordi våre foreldre krever det? Eller gjør vi det fordi vi ønsker å behage Gud? Vi trenger alle av og til et vennlig puff fra andre . En personlig kvote eller et organisasjonsmessig arrangement kan virke som en stimulans, men de gjerninger som blir gjort, må være uttrykk for «gudhengivenhet». — 2. Peter 3: 11, NW.

8. Hva må vi gjøre i tillegg til å studere Bibelen for å kunne utvikle gudhengivenhet?

⁸ En person kan framelske gudhengivenhet ved å bli ’næret med troens ord’ gjennom møtedeltagelse og personlig studium av Bibelen. (1. Timoteus 4: 6) Det skal imidlertid mer til enn bare å lese noen sider. Spør deg selv: Hva forteller dette meg om Jehova? Hvordan bør dette berøre mitt liv eller mitt syn på andre? Vil jeg anvende det jeg har lært? Når? Hvordan? En slik form for meditasjon er en del av våre bestrebelser for å oppnå gudhengivenhet.

9. Hvilke opplevelser viser nødvendigheten av at vi stadig øver oss selv med gudhengivenhet som mål?

⁹ En idrettsmann som trener, tenker bestandig på hvordan han kan gjøre fremskritt. Som deltagere i det kristne løpet må vi aldri ta våre åndelige fremskritt for gitt. En kvinne hadde overvært Jehovas vitners møter fra barnsben av og regelmessig deltatt i felttjenesten. Da hun senere gjorde seg skyldig i seksuell umoral, oppdaget hun at det kreves noe mer enn bare å delta i kristne aktiviteter på en rutinemessig måte. Etter at hun var kommet tilbake, sa hun: «Jeg hadde regnet meg selv som et åndelig menneske, men jeg innså snart at jeg bare hadde hanglet med. Etter at jeg hadde sviktet åndelig sett, begynte jeg å studere mye mer og anvendte det jeg lærte, på meg selv. Jeg bad Jehova inntrengende om hjelp. Dette resulterte i at jeg begynte å vokse åndelig sett og kom for første gang i et personlig forhold til ham.»

10. Hvordan kan det at vi er takknemlige, hjelpe oss til å bli nærere knyttet til Jehova?

¹⁰ Det er også nødvendig å være takknemlig. Når du for eksempel spiser en velsmakende frukt, kan du tenke i ditt stille sinn: ’For en enestående Far vi har som tilveiebringer noe så vidunderlig!’ Eller når du ser på en strålende solnedgang, kan det få deg til å utbryte: ’For en kunstner vår Far er!’ I det daglige liv bør du gjøre det til en vane å legge merke til de ting som vitner om Jehovas omsorg for oss. Dermed vil du bli nærere knyttet til ham. — 1. Tessaloniker 5: 18; Jakob 4: 8.

’Strekk deg etter det’ — du er ennå ikke fullkommen

11. Kan en kristen tillate seg å slappe av bare fordi han har vært i sannheten i mange år?

¹¹ I det første århundre kan det være at noen i menigheten i Filippi begynte å slappe av fordi de hadde fulgt sannhetens vei en tid og mente at de hadde nådd et tilfredsstillende mål av åndelighet. Paulus henledet oppmerksomheten på sitt eget eksempel og sa: «Jeg mener ikke at jeg [som har vært en apostel og kristen i over 25 år] alt har nådd dette [den himmelske seierspris] eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det . . . Brødre, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det.» — Filipperne 3: 12, 13.

12. Hvorfor må en kristen fortsette å strebe etter å ikle seg en ny personlighet?

¹² En kristen kan alltid gjøre fremskritt. For å kunne ikle seg en ny personlighet er det nødvendig at en stadig gjør «fremskritt». En må motstå svakheter som kan føre til at en blir forkastet. (1. Timoteus 4: 15; 1. Korinter 9: 27) Et vitne røpet at hun ofte var hovmodig, og at andre lett kunne bringe henne ut av fatning. Etter at hun hadde fått veiledning, innså hun at denne svakheten kunne sette hennes mulighet til å oppnå evig liv i fare. «Jeg begynte derfor å anstrenge meg for å tenke positivt om andre. Det ble lettere etter at jeg hadde tvunget meg til å gjøre dette en stund,» sa hun. «Da jeg følte at jeg holdt på å miste besinnelsen, bad jeg: ’Jeg ønsker ikke å være slik, Jehova. Du vet at jeg har det vanskelig, så vær så snill og hjelp meg!’ Og han hjalp meg virkelig!» Hun satte seg som mål å overvinne en spesiell svakhet og legge mer av Guds ånds frukt for dagen. Hun ble velsignet og kvalifiserte seg til og med til å tjene som misjonær. Finnes det lignende mål som du bør strebe etter å nå? — Galaterne 5: 22—26.

13. Hvilke mål ble nådd av en familie, og hva var det som motiverte dem?

¹³ En kristen som innser at han ikke «allerede er fullkommen», eller at han ennå ikke har oppnådd belønningen, det evige liv, vil fortsette å passe på at han har den rette innstilling til tjenesten. Et ektepar i De forente stater gransket sin egen situasjon. På den tiden (i 1958) var hustruen lærer i grunnskolen, og mannen, som var salgssjef, tjente over 40 dollar (cirka 250 kroner) i timen. «Da begynte vi å tenke på noen som tjente ved Jehovas vitners hovedkontor, som hadde gitt avkall på en formue for å tjene der uten lønn, bare for å kunne bringe sannheten til slike som oss,» sa hustruen. Dette eksemplet gjorde inntrykk på ekteparet, og det førte til at de solgte huset sitt og flyttet sammen med sine to barn til et sted hvor det var større behov for forkynnere av Riket. De var begge tilfreds med å utføre simpelt arbeid for å kunne forsørge familien. Hele livet deres dreide seg nå om å hjelpe andre, og de ledet gjennomsnittlig 15 ukentlige bibelstudier hver med interesserte mennesker. «Vi erfarte en dyp glede som vi aldri kunne få kjøpt for penger. Vi gledet oss spesielt over å se barna våre vokse opp med den samme kjærligheten til Jehova,» sa ektemannen. — Filipperne 4: 12, 13.

14. Hvilke personlige mål har mange bestrebet seg på å nå?

¹⁴ Det er klart at ikke alle familier kan gjøre en slik forandring. Men et stadig økende antall har gjort fremskritt ved å utvide sitt forkynnelsesarbeid. Enkelte er til og med blitt hjelpepionerer eller alminnelige pionerer. I løpet av tjenesteåret 1981 tok gjennomsnittlig 151 180 del i pionertjenesten hver måned — flere enn noen gang og nesten ti prosent flere enn i det forrige året! Mange har gjort Beteltjenesten eller misjonærtjenesten til et mål. I og med at det nylig ble opprettet Gileadskoler i Mexico og i Forbundsrepublikken Tyskland, har flere fått mulighet til å nå nye og større mål i livet. Andre har bestrebet seg på å framelske en dyp kjærlighet til Jehova hos barna sine. Ved å erverve seg de åndelige kvalifikasjoner som fordres, har innviede menn strebet etter å få tjene som menighetstjenere, eldste eller til og med som reisende tilsynsmenn. — 1. Timoteus 3: 1—13.

15. På hvilken måte kan kristne hustruer hjelpe sin ektemann til å sette det målet som representerer evig liv, på førsteplassen?

¹⁵ Kristne hustruer som setter ’seiersprisen’ på førsteplassen, kan være til stor støtte. «Jeg vil aldri glemme det min kone sa da jeg leste at tre av de mennene jeg hadde lært opp til å overta jobben min da vi flyttet, var blitt millionærer,» fortalte vitnet som er omtalt i avsnitt 13. «Hun sa: ’Penger er noe som vi har i dag, men som er forsvunnet i morgen. Det vi gjør ved å hjelpe andre åndelig sett, er av varig verdi.’ Hun oppfordret meg alltid til ikke å bli opptatt med å gjøre store penger igjen. Med hennes hjelp begynte vi i kretstjenesten da barna var voksne.» Ja, kvinner som støtter sin ektemann åndelig sett, kan hjelpe ham til å oppnå «velvilje hos [Jehova]». — Ordspråkene 18: 22.

Forholdene forandrer seg

16. a) Hva mente tydeligvis apostelen Paulus da han sa til menigheten i Filippi at ’det var ikke mulig for dere’? b) Hvordan kan vi vite at Jehova ikke er en Gud som aldri er tilfreds med de anstrengelser hans tjenere gjør seg?

¹⁶ I det første århundre hadde menigheten i Filippi vært usedvanlig gavmild mot Paulus. Men en tid gav de ham ikke noe materielt. Hvorfor ikke? ’Det var ikke mulig for dere,’ skrev Paulus. (Filipperne 4: 10) Det var kanskje vanskelige tider eller ugunstige omstendigheter eller det at de ikke visste hvor Paulus var, som hindret dem i å følge sitt hjertes ønsker. Det vi kan utrette, kan også begrenses av omstendighetene. Jehova er klar over dette. Et eksempel som viser det, er at han under Moseloven tok imot det en person hadde råd til å avse som skyldoffer, om det så bare var 2,2 liter hvetemel! (3. Mosebok 5: 5—11) Det eneste Gud bad om, var at det som ble ofret, skulle være av det beste slag. — 2. Mosebok 23: 19; Hebreerne 13: 15, 16.

17. Hva kan sammenlignes med milepæler på en løpebane under vårt løp mot det endelige målet, det evige liv?

¹⁷ Men gir vi virkelig Jehova det beste vi har? Ser vi den store belønningen, evig liv, klart for oss hver dag? (Jevnfør Hebreerne 12: 1, 2.) Det kan være til stor hjelp for oss å gjøre det når vi setter oss åndelige mål som vi streber etter å nå underveis. Disse målene blir milepæler på løpebanen. Som vi har sett, er dåpen en av disse milepælene. Har du kommet så langt at du er blitt døpt? Og hva med kristen modenhet — godtar du uforbeholdent alle de kristne sannhetene, uten lenger å tvile, sette spørsmålstegn ved dem eller komme med innvendinger mot hver ny tanke? Og har du lært deg å treffe avgjørelser på grunnlag av Bibelens prinsipper? Hvis du har gjort det, har du passert en ny milepæl. Er åndens frukter blitt en del av din personlighet? Er felttjenesten av like stor betydning for deg som den var for vårt eksempel, Jesus Kristus? Og hva ligger til grunn for det du foretar deg? Gjør du det av ekte gudhengivenhet? Selv om Timoteus var en eldste i den kristne menighet, ble han rådet til å øve seg selv opp med dette som mål. Er vi i ferd med å nå noen av disse målene, og bestreber vi oss på å nå andre mål, mens vi har blikket festet på den store seiersprisen, det evige liv? Strekker vi oss virkelig etter «det som er foran»?

18. Hvilke velsignelser kan vi nå få ved å framelske gudhengivenhet?

¹⁸ Slike anstrengelser bringer store velsignelser. Paulus sa om gudhengivenhet at ’den har i seg løfte for dette liv’. (1. Timoteus 4: 8) Han sa om den tilfredshet vi nå kan ha til tross for vanskeligheter: «Vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har intet, men eier likevel alt [alt som er verdt å eie, Phillips].» — 2. Korinter 6: 10.

19. Hvorfor bør vi alle gi akt på hvordan vi løper for å vinne det evige liv?

¹⁹ Snart er tiden inne til at vi skal nå vårt endelige mål — ’det liv som kommer’. Med tanke på sin himmelske belønning kunne Paulus si: «Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår.» (Romerne 8: 18) Ja, sammenlignet med de velsignelser vi vil få del i når vi oppnår den store belønningen, det evige liv, enten i himmelen eller på jorden, vil ikke de anstrengelser vi gjør oss under løpet, være for noe å regne. Ha derfor blikket festet på åndelige mål. Løp for å vinne. Løp som om det gjaldt livet — for det gjør det! — Salme 37: 3, 4, 11, 29.

□ Hva er det viktigste målet en kristen må bestrebe seg på å nå og hvilken «sinnsinnstilling» bør vi ha i den forbindelse?

□ Hvordan kan vi øve oss med gudhengivenhet som mål?

□ Hvilke mål bør vi sette oss mens vi bestreber oss på å nå det endelige målet, evig liv?

□ Er Jehova aldri tilfreds med de anstrengelser vi gjør oss i hans hellige tjeneste?

[Fotnoter]

[Bilde på side 8]

Vi må bestrebe oss på å nå visse mål mens vi går på veien mot det endelige målet, det evige liv

Gudhengivenhet

Modenhet

Dåp

Utvidet tjeneste

Mer av åndens frukter