Ha omtanke for eldre mennesker og dem som er i vanskeligheter
FOR lang tid siden ga Jehova Gud sitt folk veiledning om hvordan de på rette måte skulle behandle eldre mennesker og dem som var i vanskeligheter. Han sa: «For de grå hår skal du reise deg og ære [være hensynsfull mot, NW] den gamle, og du skal frykte din Gud; jeg er [Jehova].» «Den som forakter sine medmennesker, synder, men lykkelig er han som viser velvilje mot dem som er i vanskeligheter.» (3 Mos. 19: 32; Ordspr. 14: 21, NW) Jehova krevde at døve og blinde skulle bli vist respekt. Han ga også sitt folk påbud om hvert tredje år å gi en tiendedel av avlingen til levittene og de fremmede og til farløse gutter og enker som bodde innen deres porter. — 3 Mos. 19: 14; 5 Mos. 14: 28, 29.
De første kristne hadde omtanke for hverandre
Jesus og hans apostler lærte også de kristne å ha omtanke for eldre mennesker og dem som er i vanskeligheter. Jesus sa til de hyklerske fariseere: «Gud har gitt det bud: Hedre din far og din mor; og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; men I sier: Den som sier til far eller mor: Det du skulle hatt til hjelp av meg, det gir jeg til templet — han skylder ikke å hedre sin far eller sin mor. Og I har gjort Guds lov til intet for eders vedtekts skyld.» (Matt. 15: 4—6) Fordi fariseerne ringeaktet Jehovas Ord, fikk de en ugunstig dom. Guds rike ble tatt fra dem og gitt til dem som gjør rette gjerninger, slik Jesus sa.
En av disse gjerningene er å vise broderlig kjærlighet på en praktisk måte. Apostelen Johannes understreket dette da han sa: «Den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham? Mine barn! la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» (1 Joh. 3: 17, 18) «Verdens gods» betyr ikke bare penger, men innbefatter også mat, klær og husly. De kristne må være villige til å dele slike ting med brødre som er i nød.
Disippelen Jakob understreket dette da han påpekte den direkte sammenheng mellom det å gi materiell støtte og vår tilbedelse av Gud: «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse [foreldreløse, NW] og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden.» «Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter det? Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i seg selv.» — Jak. 1: 27; 2: 14—17.
De første kristne beviste sin tro ved sine gjerninger. Disse gjerninger innbefattet det å ha omtanke for eldre mennesker og dem som var i vanskeligheter. Blant de kristne i Jerusalem var det for eksempel noen fattige enker som ikke hadde slektninger eller andre muligheter til å bli forsørget. Under apostlenes ledelse sørget menigheten for at disse fattige kristne daglig ble forsynt med den mat de trengte. Selv om denne omsorgen for fattige enker ikke ble sett på som noe som var viktigere enn det å forkynne og undervise i Guds Ord, ble den likevel betraktet som en nødvendig ting. Det at menigheten både tok seg av enkene og av forkynnelsen, hadde Jehovas velsignelse, «og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt». — Ap. gj. 6: 1—7.
Når kristne på et sted led nød, var det vanlig at andre kristne menigheter sendte gaver for å hjelpe dem. Brødrene i menighetene i Makedonia ba stadig om å få det privilegium å dele med sine fattige brødre det lille de hadde, enda de selv var svært fattige. (2 Kor. 8: 1—9, 15) Det å dele med andre er ikke avhengig av at en har meget. For at en skal oppnå gleden ved å gi, kreves det bare at en er villig til å dele med andre det en har. Det var dette de første kristne gjorde med glede. På mange måter kan deres kjærlighet og enhet sammenlignes med kjærligheten og enheten i en stor familie. Paulus henviste til dette familielignende forhold i menigheten da han skrev til Timoteus angående hans oppgave som tilsynsmann for menigheten i Efesos. Han sa: «Tal ikke hardt til en gammel mann, men forman ham som en far, unge menn som brødre, gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet!» Dette betydde at de kristne skulle ha omtanke og respekt for hverandre. — 1 Tim. 5: 1, 2.
I betraktning av det nære forhold som menighetens medlemmer sto i til hverandre, hva skulle så Timoteus gjøre hvis en eldre, kristen enke i Efesos ble fattig og ikke hadde noen til å forsørge seg? Under inspirasjon ga Paulus følgende veiledning: «Hedre enker som virkelig er enker! Men har en enke barn eller barnebarn, da skal disse først lære å vise sin gudsfrykt mot sin egen slekt og gi sine foreldre vederlag; for dette er tekkelig i Guds øyne. Men dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro. Dersom noen troende mann eller kvinne har enker [for eksempel en mor eller bestemor som var enke], da skal de sørge for dem og ikke la dem falle menigheten til byrde, for at den kan sørge for de virkelige enker.» — 1 Tim. 5: 3, 4, 8, 16.
Her anvender Paulus prinsippet om å hedre sin far og sin mor, og viser at det innbefatter å forsørge dem, hvis de ikke selv har midler til det. Foreldre og besteforeldre som har arbeidet mange år for å forsørge sin familie, og som senere ikke er i stand til å forsørge seg selv, er berettiget til å få materiell støtte. Det å understøtte trengende foreldre kan naturligvis koste både tid og penger som også kunne ha vært brukt i tjenesten for Gud, men de kristne etterligner ikke fariseerne som sa: «Det du skulle hatt til hjelp av meg, det gir jeg til templet.»
Det er bedre å ta seg av sine gamle foreldre ved å la dem få bo i et kristent hjem enn å anbringe dem et annet sted og la dem tilbringe resten av livet der blant verdslige mennesker som ikke kan gi dem åndelig oppmuntring og trøst. Jesus var klar over at det ville være til gagn for hans mor, som antagelig var blitt enke, å bli tatt hånd om i et kristent hjem. Da han hang på pælen og så «sin mor, og ved siden av henne den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! se, det er din sønn; deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor. Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg». Det var meget bedre at Johannes, som var en kristen, tok seg av Maria, enn at hennes barn som på det tidspunkt ikke var troende, skulle gjøre det. Johannes ba ikke om å bli fritatt for å hedre Maria på denne måten, enda han var en apostel og derfor hadde mange andre forpliktelser å ivareta. — Joh. 19: 26, 27.
Men hva skulle tilsynsmannen Timoteus så gjøre i de tilfelle da en eldre, kristen enke ikke hadde barn eller barnebarn til å forsørge seg? Paulus skriver: «Den som virkelig er enke og står alene, hun har satt sitt håp til Gud og blir ved i bønn og påkallelse natt og dag; men den som lever etter sine lyster, er levende død. Og dette skal du byde for at de skal være ulastelige. En enke kan velges dersom hun ikke er yngre enn seksti år, dersom hun har vært én manns hustru, har vitnesbyrd om gode gjerninger, har oppfostret barn, har vært gjestfri, har vasket de helliges føtter, er kommet de nødlidende til hjelp, har lagt vinn på all god gjerning.» (1 Tim. 5: 5—7, 9, 10) Slike fattige enkers bønner ville bli besvart gjennom den kristne menighet. Paulus stilte imidlertid visse krav til enkene som de måtte oppfylle, før de kunne motta regelmessig hjelp fra menigheten. Dette var en forstandig ordning, for de første kristne ønsket nemlig ikke å vinne tilhengere ved å lokke dem med mat, slik kristenhetens misjonærer ofte vinner «brødkristne». For å bli ført opp på listen over enker som skulle ha støtte av menigheten, måtte en enke være kjent for sine gode gjerninger.
Hvordan vi kan ha omtanke for hverandre i dag
I betraktning av hva Bibelen har å si i denne sak, er det å vise omtanke noe enhver sann kristen vil beflitte seg på. Å ha omtanke for eldre mennesker og dem som er i vanskeligheter, er fremdeles et viktig og nødvendig trekk ved den sanne tilbedelse. Som apostelen Paulus forutsa, er det i dag mange mennesker som er ulydige, utakknemlige og upålitelige, og som er «uten kjærlighet til det gode». (2 Tim. 3: 2, 3) Vi må ikke begå den feil å oppføre oss på samme måte som slike mennesker. En kristen vil ikke sende sine gamle foreldre eller besteforeldre på gamlehjem bare for å slippe besværet med å ta seg av dem hjemme. Jehova Gud sier: «Hør på din far, som ga deg livet, og forakt ikke din mor når hun er blitt gammel!» «Den som bruker vold mot sin far og jager sin mor bort, er en dårlig, en skamløs sønn.» Det kan være tilfelle da det på grunn av sykdom eller av sikkerhetshensyn blir nødvendig å anbringe et gammelt menneske på et pleiehjem eller i en annen passende institusjon, men en kristen vil ikke være ivrig etter å gå til et slikt skritt. Det beste sted for et gammelt menneske å bevare sin kristne ulastelighet er i et kristent hjem, hvis det er mulig å ordne det slik. Fattige og svakelige foreldre har rett til å bli hedret på denne måten.
I mange land er det slik at den eldste i familien er familiens overhode like til sin død. Barn og barnebarn vedblir å være medlemmer av samme husstand. I andre land er skikken den at når barna gifter seg, skaffer de seg sitt eget hjem. Regjeringene i noen land har vedtatt lover som gir eldre mennesker sosial trygghet. Alderstrygd, pensjon eller oppsparte midler gjør det kanskje mulig for ens gamle foreldre eller besteforeldre å føre hus for seg selv. Men hvis disse midler ikke strekker til, og ens gamle foreldre kanskje lider nød, da vil en kristen ikke betenke seg på å hedre sine foreldre eller besteforeldre ved å gi dem materiell støtte i harmoni med Paulus’ formaning i 1 Timoteus 5: 4, 8, 16.
Dette betyr ikke at foreldrene kan sløse med sine midler i den tro at de til enhver tid kan forlange å få materiell støtte av sine barn. Paulus sa nemlig også at «barna er jo ikke skyldige å samle til foreldrene, men foreldrene til barna». (2 Kor. 12: 14) Vanligvis er det slik at foreldrene har sitt eget hjem og selv har sørget for en eller annen inntektskilde, slik at de kan forsørge seg selv når de blir gamle. Hvis dette er tilfelle, skulle eldre mennesker ikke ligge sine barn til byrde. Men hvis foreldrenes midler skulle slippe opp eller være utilstrekkelige, vil deres kristne barn med glede hjelpe dem. Denne hjelpen kan undertiden også bestå i å utføre forskjellig slags husarbeid eller lignende som eldre mennesker ikke lenger er i stand til å gjøre. Hvis en har kjærlighet, vil en vise omtanke.
De kristne tilsynsmenn i dag må også være oppmerksom på hvordan det står til med de eldre i menigheten og med dem som er i vanskeligheter. Andre i menigheten bør også være våkne for å vise vennlighet mot brødre eller søstre som er fattige, gamle, enker, blinde, krøplinger, sengeliggende eller som kanskje befinner seg i en eller annen institusjon. Hvis du er en tilsynsmann, så spør deg selv: Gjør jeg menigheten oppmerksom på hvem som er syk eller er i vanskeligheter? Har forkynnerne i menigheten fått den gode vanen å fortelle meg hvem som er i vanskeligheter, fordi jeg regelmessig kommer med slike opplysninger? Har jeg oppmuntret de kristne «som er rike i den nåværende verden, . . . [til å] gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende»? (1 Tim. 6: 17, 18) Husk at Jehova forkastet «Israels hyrder» fordi, som han sa: «Det svake har I ikke styrket, og det syke har I ikke legt, og det sønderbrutte har I ikke forbundet, og det bortdrevne har I ikke ført tilbake, og det fortapte har I ikke oppsøkt.» (Esek. 34: 4) Det å ta seg av Guds hjord innbefatter ikke bare å gi åndelig hjelp, men også å gi materiell støtte når det er nødvendig. I tilfelle av fattigdom kan menighetsutvalget avgjøre hvilke skritt menigheten bør gå til, idet de har Paulus’ formaning i 1 Timoteus 5: 3—16 i tankene.
Hvis noen plutselig skulle komme i vanskeligheter, er det naturligvis ikke nødvendig for de kristne å vente på at menigheten skal gjøre noe, før de selv hjelper en bror i nød. Å dele med andre er et privilegium du selv har, og det er et uttrykk for din kristne kjærlighet. Dette betyr ikke at det å dele materielle ting med andre er den eneste måten en kan ha omtanke for andre på. Du kan også gjøre det ved å besøke syke, eldre eller brødre som er i vanskeligheter. Spør deg selv: Er det noen i menigheten som er syk, og som trenger hjelp til å gjøre innkjøp eller til rengjøringen eller klesvasken? Tilbyr jeg eldre mennesker eller andre som har vanskelig for å gå, å få kjøre med meg til og fra menighetens møter og til stevner? Inviterer jeg eldre forkynnere med meg ut i tjenesten og lar dem få kjøre i min bil, selv om de bare kan arbeide en time? Er det noen i menigheten som er blind eller har dårlig syn, og som jeg kunne lese for? Kan jeg ordne det slik at jeg studerer sammen med ham eller henne, når jeg forbereder meg til møtene? Når besøkte jeg sist den sengeliggende eller den vanskelig stilte forkynneren som pleide å komme til menighetens møter?
De resultater det har gitt å vise kjærlig godhet mot eldre mennesker og mot dem som er i vanskeligheter, viser at en slik omtanke har Jehovas velsignelse. En søster står tidlig opp hver søndag og kjører en lang vei for å hente en eldre enke og tilbringe dagen sammen med henne i tjenesten og på møtene, og hun forsyner henne dessuten med den mat hun trenger for dagen. Da en middelaldrende søster som bodde alene sammen med sin gamle mor, nylig ble rammet av sykdom, svermet forkynnerne i menigheten til denne søsterens sykeseng lik arbeidsbier og hjalp til med rengjøringen, gjorde innkjøp og utførte annet arbeid. Den takknemlige pasienten sa: «Jeg visste ikke at det var så mange i menigheten som er glad i meg! Jeg vil aldri kunne gjøre nok for Jehova til gjengjeld!» Vi har også tilfellet med en kristen enke og hennes to døtre. Kort tid etter at denne familien hadde flyttet, døde moren. Hvem skulle nå ta seg av de foreldreløse unge pikene? Tilsynsmannen i den menighet de nylig hadde flyttet til, forsto at de hadde behov for å være i et kristent hjem, og han tok dem derfor opp i sin egen familie. Et annet tilfelle var en eldre, trofast søster som ble utsatt for en sørgelig hendelse. En familie som nylig var blitt Jehovas vitner, tok denne søsteren hjem til seg, og der er hun nå gjennom lengre tid blitt tatt kjærlig hånd om. Disse eksemplene viser at følgende formaning av Jakob stadig blir fulgt: «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse [foreldreløse, NW] og enker i deres trengsel.» — Jak. 1: 27.
Når du har omtanke for en av de minste av Jesu brødre, regner han det som om du hadde det for ham selv. En slik omtanke vil en finne blant Herrens «andre får», som har utsikt til et evig livs velsignelser i Guds nye verden. (Matt. 25: 31—46) De som viser omtanke, høster allerede nå velsignelser, for de har oppdaget at det som sies i Ordspråkene, er sant: «Lykkelig er han som viser velvilje mot dem som er i vanskeligheter.» Når du gjør det, vil du ikke bare oppleve gleden ved å gi, men du vil også oppdage at et besøk hos et eldre menneske eller en kristen som er i vanskeligheter, er til gjensidig oppmuntring. Ved å være vitne til den trofasthet som en som har det vanskelig, legger for dagen, vil den som kommer på besøk, lære noe om hva det vil si å være utholdende. Eldre kristne har ofte hatt mange interessante opplevelser og kan fortelle om tidligere begivenheter i Jehovas menighets historie som de selv har vært vitne til. Når vi viser omsorg for dem som har det vanskelig, vil det få dem til å huske oss i sine bønner til Jehova. Dette er noen av de velsignelser du vil høste når du viser vennlighet mot dem som er ’fattige på verdens gods, men rike i troen’. — Jak. 2: 5.
Nå i denne kritiske tiden ransaker Jehova vårt hjerte for å se om vi har en slik kjærlighet til ham og til vår neste som vi må ha for å være kvalifisert til å få liv i hans paradisiske, nye verden. Måtte vi alle under denne ransakelsen kunne si det samme som den trofaste Job: «Jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. Den som var sin undergang nær, velsignet meg, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. En far var jeg for de fattige.» — Job 29: 12, 13, 15, 16.