Hva sier Bibelen?

Krever Gud at de kristne skal gi tiende?

DEN gamle skikken med å gi tiende eller en tiendedel til religiøse formål har holdt seg helt fram til vår tid. Kirkesognene innen den anglikanske kirke får støtte i form av en «tiendeavgift». Den romersk-katolske kirke i Quebec i Canada støttes ved hjelp av tiende. Medlemmene innen forskjellige andre trossamfunn er av den oppfatning at Bibelen pålegger dem å gi en tiendedel av sin inntekt til kirken. Krever Gud virkelig dette? Hva sier Bibelen?

De første gangene tiende omtales i Bibelen, er i forbindelse med to tilfelle da den ble gitt frivillig og uoppfordret. Abraham, israelittenes forfader, ga kongen og presten Melkisedek en tiendedel av byttet etter seieren over Kedorlaomer og hans allierte. (1 Mos. 14: 18—20) Senere ga Abrahams sønnesønn Jakob Gud et løfte og sa: «Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd og gi meg brød å ete og klær å kle meg med, og jeg kommer vel hjem igjen til min fars hus, så skal Herren være min Gud, og denne stein som jeg har reist opp som en minnestein, skal være et Guds hus, og av alt det du gir meg, vil jeg gi deg tiende.» — 1 Mos. 28: 20—22.

Det er tydelig at Abraham ikke hadde pålagt sin familie som en fast plikt å gi tiende. Det ville ha vært helt overflødig for Jakob å love å gi en tiendedel hvis han allerede var forpliktet til å gjøre det, og det at Jakob lovte å gi en tiendedel av alt, betydde dessuten slett ikke at hans etterkommere måtte gjøre det samme. Dette høytidelige løftet var noe som bare Jakob selv var bundet av.

Gud ga imidlertid senere Jakobs etterkommere, israelittene, en lov som påla dem å betale tiende. Hva var hensikten med denne loven? Er den bindende for de kristne i vår tid?

Den viktigste grunnen til at israelittene fikk loven om tiende, var at tienden skulle tjene som underhold for presteskapet og bidra til å opprettholde tjenesten i helligdommen, for hverken prestene eller de andre medlemmene av Levi stamme hadde fått noen arvedel i landet. Deres viktigste arbeid besto i å ta seg av sine israelittiske brødres åndelige interesser. Tienden var derfor en guddommelig ordning som tjente som underhold for dem, som en betaling for tjenester som ble utført til gagn for nasjonen. Guds lov sa: «Levittene, de skal utføre tjenesten ved sammenkomstens telt, og de skal bære skylden for folkets overtredelser; det skal være en evig lov, fra slekt til slekt. Men noen arvedel skal de ikke ha blant Israels barn. For den tiende som Israels barn skal avgi til Herren, har jeg gitt levittene til arv.» (4 Mos. 18: 23, 24) De av levittene som ikke var prester, ga på sin side en tiendedel av det de hadde fått, til underhold for det aronittiske presteskap. — 4 Mos. 18: 25—29.

Den kristne menighet som utgjør «Guds Israel» eller en nasjon av åndelige israelitter, er forskjellig fra det kjødelige Israel. (Gal. 6: 16) Den har ingen spesiell presteklasse eller en gruppe tempelarbeidere som ikke kan ha jordbesittelser eller på annen måte er hindret i fullt ut å arbeide med sine hender for å dekke sitt materielle behov. Alle medlemmene av det åndelige Israel er et «hellig presteskap». (1 Pet. 2: 5) Det er derfor ikke behov for den form for materiell støtte som Jehova Gud fastsatte for det kjødelige Israel.

De tjenester som prestene og levittene i Israel utførte i helligdommen, pekte dessuten fram til virkelige ting som ble oppfylt på Jesus Kristus. Bibelen sier angående foranstaltningene i Guds lov til Israel: «Disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet [virkeligheten, NW] hører Kristus til.» (Kol. 2: 17) «For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve bildet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.» (Heb. 10: 1) Da virkeligheten kom, hadde ikke lenger de tjenesteplikter som pekte fram til den, noen verdi. Det krevdes ikke lenger noen tiende til å opprettholde disse tjenestepliktene.

Lovpakten, innbefattet forskriftene angående tiende, ble avskaffet i og med Jesu død på torturpelen. Den inspirerte apostelen Paulus skrev angående dette: «[Gud] utslettet skyldbrevet [det håndskrevne dokument, NW] . . . det tok han bort idet han naglet det til korset [torturpelen, NW].» (Kol. 2: 14) Det at israelittene ble pålagt å gi tiende, kan følgelig ikke bli brukt som bevis for at Gud krever dette av de kristne.

En undersøkelse av de kristne greske skrifter bringer ikke for dagen noe som tyder på at menighetens medlemmer i det første århundre måtte betale tiende. Det er riktig at de ga bidrag for å hjelpe trengende medtroende. De hjalp også eldste som arbeidet hardt i tale og lære. Men ikke noe sted finner vi at de satte til side et spesielt beløp til disse bidragene. — Ap. gj. 11: 29; Rom. 15: 26; 1 Kor. 16: 1—3; Fil. 4: 15, 16.

I de kristne greske skrifter blir det lagt vekt på frivillige gaver som blir gitt av hjertet. Vi leser: «For når den gode viljen er der, blir den godtatt etter det en har, ikke etter det en ikke har.» (2 Kor. 8: 12, UO) «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.» (2 Kor. 9: 7) Hvis de kristne var blitt pålagt å gi tiende, ville jo beløpet på forhånd ha vært fastsatt for dem i og med et spesielt påbud.

Angående materiell hjelp til eldste fikk de kristne følgende veiledning: «De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider [arbeider hardt, NW] i tale og lære. For Skriften sier: Du skal ikke binde munnen på en okse som tresker. Og en arbeider er sin lønn verd.» (1 Tim. 5: 17, 18) Heller ikke her snakkes det om noen tiende som skulle bli brukt til materiell hjelp for de eldste. Vi skal heller ikke trekke den slutning ut fra dette skriftstedet at noen av de eldste fikk en fast lønn. Det de fikk, var frivillige gaver fra dem som verdsatte det at de eldste brukte tid som de ellers kunne ha brukt til å tjene penger, til gagn for menigheten. Apostelen Paulus og andre trofaste eldste, forlangte imidlertid ikke å få en slik materiell hjelp. De arbeidet med sine hender for å dekke sine fysiske behov. — 1 Tess. 2: 9.

Det er således ingen bibelske beviser for at de første kristne så på det å gi tiende som et guddommelig krav. Det var bare mens lovpakten sto ved makt, at det var slik. Da loven ble avskaffet, ble påbudet angående tiende avskaffet sammen med den. Og den kristne menighet fikk ikke noe påbud om å gi tiende. Det var utelukkende frivillige bidrag som ble gitt til fremme av den sanne tilbedelse. Jehovas kristne vitner i vår tid følger i så henseende det eksempel som ble satt av menigheten i det første århundre.