Tale som fører til frelse
1. Hvilken anledning av livsviktig betydning bys nå menneskene, som vist i Romerne 10: 8—10?
ALLE normale mennesker ønsker å bevare livet, for Jehova nedla i mennesket et ønske om å leve. Gjennom sitt Ord åpenbarer nå Jehova for menneskene at evig liv er oppnåelig for alle som vil gripe etter det og ta imot det på Guds betingelser. Menneskene får anledning til å lære hva Guds Ord inneholder, og til å fylle sitt sinn og hjerte med det og deretter forkynne det til sin egen og andres frelse. «Ordet er nær deg, i din munn og i ditt hjerte; det vil si, det troens ’ord’ som vi forkynner. For hvis du offentlig kunngjør det ’ord i din munn’, at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. For med hjertet tror man til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse.» — Rom. 10: 8—10, NW.
2. Hvilke videre skritt må tas av dem som søker frelsen?
2 Det vises her at vår mulighet for å vinne evig liv avhenger av den måten vi bruker vår taleevne på. Jehovas skaperverk skulle være til hans velbehag og til pris for ham, og han skapte menneskene for at de skulle lovprise Gud. Når de er travelt opptatt med å gjøre det, har de hans gunst. Til tross for at størsteparten av menneskene ikke er i harmoni med Jehova og ikke lovpriser ham, har han likevel i sin nåde latt menneskene få anledning til å lære hans hensikter å kjenne og velge livet. Etter hvert som en får en mer nøyaktig kunnskap fra Gud, forstår en bedre sitt forhold til Skaperen. En blir klar over at det er et privilegium å bruke sin taleevne til å kunngjøre offentlig til Jehovas pris. En blir et vitne for Jehova, en som ved hver anledning forkynner til ære for sin Gud. En innvier sitt liv og alt en har, ens taleevne innbefattet, til å prise Jehova. En treffer i likhet med salmisten følgende beslutning: «Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet.» (Sl. 71: 24) Gud bruker nå slike innvigde mennesker til å oppsøke menneskene og være hans vitner. Gjennom det som verden betrakter som dårskap, nemlig forkynnelsen, vil frelsen komme til mange. — Es. 43: 8—12; 1 Kor. 1: 21; 2 Pet. 3: 9.
3. a) Hvor sa Jesus at hans etterfølgere måtte kunngjøre offentlig til frelse? b) Hvordan kan taushet ifølge Matteus 10: 32, 33 føre til at en mister livet?
3 Den form for offentlig kunngjøring som fører til frelse, som Paulus omtaler i Romerne, kapitel 10, er tale man kommer med offentlig, og som er basert på ens sterke tro. Den kunnskap vi har fått fra Guds Ord, har vi fått overgitt for at vi skal gi den til andre for intet. Jesus minte i Matteus 10: 8 apostlene om at de hadde fått det for intet, og at de skulle gi det for intet. Han ga dem ordre om å gå å forkynne, til å gå til folk i deres hjem og snakke med dem, til å gå fra hus til hus og fra by til by, og han lot det ikke være noen tvil om at dette ville føre til frelse for dem. Noen vil kanskje tenke som så at det er en vanskelig oppgave å gå ut å snakke til folk om Guds rike og Guds hensikter på offentlige steder, men dette er et av kravene for å oppnå frelse eller evig liv. Det er bare en måte å oppnå frelse på, og det er gjennom Kristus Jesus, den måten Gud har bestemt. Han er Mellommannen mellom Gud og mennesker, og han viste hvordan forkynnerens offentlige kunngjøring fra hus til hus og fra by til by fører til at han får godt vitnesbyrd hos Faderen, vitnesbyrd om at han er verdig til frelse. Jesus sa: «Derfor, hver den som kjennes ved meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Fader i himmelen; men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Fader i himmelen.» (Matt. 10: 32, 33) Hvis man ikke kommer med en slik offentlig kunngjøring fra hus til hus og overfor menneskene, er det det samme som å fornekte sin tro på Kristus Jesus og på Jehova Gud, og man ’fornekter’ derved ved sin taushet Kristus Jesus, og Kristus vil av den grunn fornekte en for Faderen i himmelen slik at man ikke oppnår frelsen.
4. a) Hvem må nå være lærere? b) Hvordan dyktiggjør en god lærer seg, som vist av Jesu eksempel?
4 Vi bruker vår taleevne på mange forskjellige måter i vår daglige tjeneste for Gud. Guds innvigde tjenere bruker tungen til å forkynne og til å undervise. Jesus ga følgende tydelige befaling før han fór opp til himmelen: «Gå . . . og [lær] dem å holde alt det jeg har befalt eder.» (Matt. 28: 19, 20) Dette betydde at det skulle bli utført et stort undervisningsarbeid. Denne undervisningen er basert på Bibelen. For å kunne være rette lærere må de som underviser, ha kjennskap til sin lærebok. Den store Mester eller Lærer, Kristus Jesus, hadde grundig kjennskap til læreboken på sin tid, noe vi kan se av beretningen i Lukas 4: 17, der det fortelles at han sto opp i synagogen, og var i stand til straks å slå opp i bokrullen på det som vi nå kaller Esaias, kapitel 61. Gjennom hele sin tjeneste siterte han fra profetene, Moses’ skrifter og Salmene, og i Lukas 24: 27 fortelles det at han før sin himmelfart begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som var skrevet om ham. Vers 45 viser at han opplot forstanden hos dem han talte til, slik at de kunne forstå skriftene. Jesus satte således et eksempel med hensyn til undervisning ved å forvisse seg om at de han underviste, forsto betydningen av det han lærte dem fra Guds Ord. Dette brakte ære til Jehova Gud og åpnet veien til frelse for dem som hørte på ham.
5. Hvem har gagn av de kristnes undervisning, og hvordan må denne undervisningen utføres?
5 Dette er den livreddende undervisningsmetode som brukes av sanne tjenere for Jehova Gud. Apostlene brukte den, og sanne kristne opp gjennom tiden har brukt den og bruker den fremdeles i vår tid. Paulus ga den unge tilsynsmannen Timoteus følgende råd: «Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med dette, for ved å gjøre det vil du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» (1 Tim. 4: 16, NW) Timoteus hadde lært gjennom studium av Guds Ord og gjennom den undervisning hans mor og apostelen Paulus hadde gitt ham. Paulus sa til Timoteus som en siste formaning: «En Herrens slave . . . må være taktfull mot alle, kvalifisert til å undervise, må holde seg i tømme når han lider ondt, og med mildhet veilede dem som ikke er velvillig stemt, for kanskje Gud vil gi dem omvendelse som fører til en nøyaktig kunnskap om sannheten, og de vil kanskje komme tilbake til sine sansers fulle bruk.» (2 Tim. 2: 24—26, NW) «Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider, irettesett, gi reprimander, forman, med all langmodighet og lærekunst.» (2 Tim. 4: 2, NW) Til en annen tilsynsmann, Titus, skrev han lignende råd, deriblant råd om rett tale. (Tit. 2: 1, 6—8) Det er dette arbeidet som fører til frelse både for lærer og elev.
6. Hvilket eksempel satte apostelen Paulus hva det å tale til frelse angår?
6 Paulus ga ikke bare råd, men han satte også selv det rette eksempel ved trofast undervisning, ikke for selvisk vinnings skyld eller for de personlige fordeler han kunne ha av å få tilhengere blant menneskene, men i den hensikt å bygge opp andre i kunnskapen om Gud slik at de også ville bli i stand til å forkynne til frelse til Jehovas pris og tilbe ham i ånd og sannhet. Apostelen Paulus og hans medarbeidere i tjenesten brukte alltid tungen til gagn for andre, og beretningen er bevart i Bibelen som et eksempel for oss på hvordan de kristne etterligner Jesus Kristus i undervisningsarbeidet til ære for Gud. Foruten at vi selv kan ha del i en slik offentlig kunngjøring til frelse fra hus til hus og når vi underviser på gjenbesøk, kan vi også være travelt opptatt i arbeidet med å lære opp andre i hvordan de skal tale og legge fram budskapet om Guds rike på en overbevisende måte ved dørene. Det er en del av arbeidet med å bygge opp og hjelpe medmennesker som ønsker å tjene Jehova og vinne frelse. — 2 Tim. 2: 2.
Annen offentlig kunngjøring
7, 8. a) Hvilket annet sted bør man kunngjøre offentlig, og hvilket motiv driver en til slik tale? b) Hvordan bør man forberede seg til denne form for offentlig kunngjøring, og hvem vil få gagn av den?
7 Kjærligheten driver en til å uttale seg offentlig på menighetens møter. De kristne tenker ikke bare på seg selv, men også på de andre i forsamlingen. De ønsker å bygge hverandre opp. De ønsker å gagne andre. Paulus skrev følgende om slik tale: «Jag etter kjærligheten! Streb etter de åndelige gaver, men mest etter å tale profetisk! . . . den . . . som taler profetisk, taler for mennesker til oppbyggelse og formaning og trøst. . . . den som taler profetisk, oppbygger menigheten.» — 1 Kor. 14: 1, 3, 4.
8 Ordningen på de sanne kristnes møter er at man ikke alltid skal sitte stille og lytte, men dele alt godt med hverandre. Den samme apostelen skrev til hebreerne: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, . . . Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og rette gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen.» (Heb. 10: 23—25, NW) Når de kristne kommer sammen offentlig på møter, må alle de som er til stede, beskjeftige seg med åndelige ting og dele med hverandre de ting de har lært av Gud. Det håp Gud har bygd opp i sine tjeneres hjerter, blir styrket ved at de kommer med en offentlig kunngjøring på menighetens møter, og andre har også gagn av det. De blir oppglødd til å legge kjærlighet for dagen og gjøre rette gjerninger. Man må ikke unnlate å benytte seg av det privilegium å tale gode ting i menigheten, for å forholde seg taus ville være høyst ukjærlig og vise mangel på omtanke for andre. Når man vet dette, blir man fullstendig klar over at det er nødvendig å forberede seg på forhånd for å kunne ha del i å uttale seg angående åndelige spørsmål. Man tenker ikke som så at man skal vente med å tale til man får en plutselig innskytelse, men man forbereder sitt sinn og hjerte ved å studere på forhånd i samsvar med menighetens kunngjorte møteprogram. Man lærer seg til å slå opp i Bibelen og henvise til den i andres påhør for å oppbygge dem og gjøre dem åndelig sterke. All slik tale i menigheten er til frelse. — Gal. 6: 6.
9. På hvilken annen måte kan man holde talen under kontroll til gagn for andre?
9 Taleevnen brukes også på mange andre måter til gagn for andre. Den blir brukt til å gi råd og veiledning. «De vises tunge gir god kunnskap, men dårenes munn lar dårskap strømme ut.» (Ordspr. 15: 2) Når en person ikke vet hva han skal gjøre i en vanskelig situasjon, eller hvilken handlemåte han skal følge for å gjøre det som er rett, kan han gå til en som er opplært i Guds Ord, og denne vil så bruke sin taleevne til å fortelle ham hvilken framgangsmåte som vil føre til frelse for ham. «Når det ikke er noen kyndig veiledning, faller folket, men det er frelse i mengden av rådgivere.» (Ordspr. 11: 14, NW) Tilsynsmennene i menighetene må gi gode råd. — 1 Tim. 4: 6, NW.
10. a) Hvilket eksempel på kyndig bruk av tungen i forbindelse med å gripe inn overfor en som har begått et brudd på Guds lov, blir vist i 2 Samuel 12: 7—13? b) Hvilken lærdom kan vi dra av Davids reaksjon på de ord som ble talt av en utnevnt Guds tjener?
10 Det er anledninger da Guds innvigde tjenere trenger rettledning, men ikke engang når noen gjør en feil, er det nødvendig å komme med skarp kritikk. Et bibelsk eksempel på kyndig bruk av tungen til å ordne opp i en sak står nedtegnet i 2 Samuel 12: 7—13. Profeten Natan var sendt av Gud til å rettlede kong David og gjøre ham oppmerksom på det gale han hadde gjort i forbindelse med Urias død. Når man gir rettledning til en som har en rett hjertetilstand, har det en god virkning og fører til helbredelse for vedkommende og hjelper ham til å komme i et rett forhold til Jehova Gud. Da Natan talte til David om det gale han hadde gjort, fløy ikke David opp i sinne og fordømte ham og ga ordre til at kongens livvakt skulle drepe ham, men han innrømmet i stedet ydmykt sin synd, for han visste at han hadde handlet galt. Hans ord viste at hans hjerte var godt. Han prøvde ikke å rettferdiggjøre seg selv. Dette er rett og antagelig for Gud og bør være et eksempel for alle som overtrer Guds rettferdige lov, og som blir krevd til regnskap av Jehova gjennom hans synlige representanter på jorden. David gjenvant Guds gunst før sin død fordi hans hjerte var rett.
11. Hvordan gir de vises tunge legedom og fører til frelse?
11 Vi ser således hvordan de vises tunge gir åndelig legedom når den blir brukt i harmoni med Guds Ord. Bibelen stiller tale som leger, opp som motsetning til den tale som tankeløse mennesker fører. «Mange taler tankeløse ord, som stikker liksom sverd; men de vises tunge er legedom.» (Ordspr. 12: 18) Man bør ha tanke for andres interesser. Ens tale bør være slik at den oppmuntrer andre og gir dem påskjønnelse. «Milde ord er kostelig honning, søt for sjelen og en legedom for kroppen.» (Ordspr. 16: 24) De som er Guds tjenere, taler stadig med hverandre, oppgløder hverandre og oppbygger hverandre, og dette er velbehagelig for Gud. De som oppbygger hverandre ved å tale om åndelige ting, blir husket av Gud og vil oppnå frelse, slik det er forutsagt i Malakias 3: 16, 17.
Etterlign dem som fører en rett tale
12. a) Hvilken tale er betimelig? b) Hvilket forbilde henleder Paulus vår oppmerksomhet på?
12 Det behov som det nå er overalt for flere forkynnere og lærere, gjør oss fullstendig klar over at det ikke er noen tid for tomt snakk, lettferdig eller skitten tale og sladder. Tiden er verdifull. Det er liv det gjelder. Paulus ga derfor dette råd: «Ingen råtten tale gå ut av eders munn, men sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på.» (Ef. 4: 29) Og etter at han har avsluttet det fjerde kapitel angående rett tale, føyer han til disse ordene: «Bli derfor etterlignere av Gud som elskede barn, og fortsett å vandre i kjærlighet, akkurat som Kristus også elsket dere og ga seg selv for dere.» (Ef. 5: 1, 2, NW) Her vender han vår oppmerksomhet mot de to største forbilder, den allmektige Gud og Kristus Jesus.
13, 14. a) Hva har Jehova alltid talt? b) Nevn noen eksempler på slikt Jehova har talt, og som vi bør etterligne ham i.
13 Hva har Jehova alltid talt? Sannhet og visdom. Det som er blitt gjort kjent for mennesker av det Gud har talt, har alltid vært oppbyggende og godt. Han som er så høy og mektig, ser våre ufullkommenheter, men han er ikke stadig opptatt med å kritisere oss og finne feil hos oss. Han gir oss råd om hvordan vi skal overvinne syndige kjødelige tilbøyeligheter, og gir et visst mål av sin ånd for å hjelpe mennesker som prøver å tjene ham. Han taler i sin barmhjertighet og godhet, og med stor kjærlighet og langmodighet. Hans ord er så gode at de er som føde for en sulten sjel. Mennesket lever i sannhet ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. De kristne er hans medarbeidere i og med at de har del i den offentlige kunngjøring av det gode budskap nå, og de må derfor i alle henseender prøve å etterligne Guds eksempel, i vår tid spesielt når det gjelder bruken av taleevnen. — Matt. 4: 4; 2 Kor. 2: 17.
14 Jehova kan også tale kraftfulle ord når det gjelder å fordømme ondskap og avsi sine dommer over Satan og denne onde tingenes ordning. Samtidig forteller han menneskene hva hans hensikter er, og viser dem at ødeleggelsen av de onde vil føre til alt godt for lydige skapninger. Det valg menneskene må treffe, er: Vil de fortsette å følge denne verdens veier i forening med Satan og gå til grunne, eller vil de gå over på Guds og Kristi side og vinne evig liv? (5 Mos. 30: 19, 20) Hvis det er så at Satans verden skal ødelegges, hvorfor da støtte opp om den? Gud gir oss følgende råd: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!» — Åpb. 18: 4.
15. Hvordan har Jehova satt et eksempel for oss som lærer?
15 Gud underviser andre i sin vilje, akkurat som han underviste Jesus. Jesus ga akt på Jehovas undervisning, og det ble skrevet profetisk om ham: «Herren Jehova selv har gitt meg en slik tunge som de underviste har, for at jeg kan vite hvordan jeg skal svare den trette med et ord. Han vekker meg morgen etter morgen; han vekker mitt øre for at jeg kan høre slik de underviste hører. Herren Jehova har selv åpnet mitt øre, og jeg var ikke opprørsk. Jeg vendte meg ikke i den motsatte retning.» (Es. 50: 4, 5, NW) Den undervisning Jehova ga Jesus, fylte Jesu sinn og hjerte og gjorde ham i stand til å bruke sin taleevne til å tale vakkert.
16. a) Hva slags tale førte Jesus? b) Hvordan er Jesus et eksempel for oss når det gjelder undervisningsmetoder?
16 Jesus er et eksempel for oss på en som kjærlig og tålmodig ga undervisning ved sin tale. Han sa ikke bare noe til sine etterfølgere på jorden, men han forklarte og underviste. Det finnes en mengde eksempler på at han benyttet seg av lignelser og illustrasjoner. Matteus, kapitel 13, inneholder lignelser angående såing av korn. Disse forklarte han, slik at de menneskene som gjorde seg fortjent til det, virkelig forsto betydningen av det han sa, og ikke bare hørte ham fortelle noe. Jesus forvisset seg om at hans tale var til gagn for hans disipler, de som var undervist av ham. Alt han sa, var veloverveid. Han tenkte før han talte. Fordi han var drevet av kjærlighet, fór han ikke med sladder eller bakvaskelse. Han var innvigd til Jehovas gjerning og hadde et oppdrag han skulle utføre på kort tid. Han var opptatt i sin Fars gjerning og brukte sin taleevne til frelse for dem som ville høre. Det han sa, bygde alltid opp dem som hørte på ham, til frelse. Han åpenbarte Jehovas dommer over de onde og var fryktløs i sin tale selv når han sto overfor sine fiender. Han visste hvordan han skulle opptre på en taktfull måte, og når han skulle tale. Han gjenspeilte således det han hadde lært av Jehova, idet han viste oss hvordan Jehova hadde lært ham å tale og undervise, og han åpenbarte hva hans gode hjerte var fylt av hver gang han åpnet munnen. Han er det mønster vi bør følge. Bli etterlignere av Gud og Kristus Jesus!
17. a) Hva bør vi bruke tiden til å tale om nå? b) Hvorfor må vi alltid strebe etter å holde vår tale under kontroll, og hva lærer vi av Moses’ erfaring ved Meriba?
17 Det er så mange gode ting å fortelle om Jehova Gud og hans nye verdens velsignelser. Jehova forteller oss om disse gode ting gjennom sitt Ord og ved sin synlige organisasjon. I virkeligheten er det jo aldri tid nok til å lære alt det vi skulle ønske å vite. Hvordan kan da noen av de kristne finne tid til å delta i verdslig snakk eller tomt prat og kaste bort sin tid på den måten? (Kol. 4: 5, 6) Vi må vise selvkontroll. Jehova hører oss. (Sl. 59: 8, 13, 14) Også når vi er opptatt i Jehovas gjerning, må vi være påpasselige med vår tale, slik at den blir til pris for Gud. Moses fikk ikke komme inn i det lovte land og nyte livet der fordi han feilet i sin tale ved Meriba. — 4 Mos. 20: 10—12.
18. Hva vil vi prøve å gjøre med Jehovas hjelp til frelse for andre?
18 Det er nå tiden til å holde våre tanker under kontroll og til å beherske vår tale slik at vår tunge ikke blir lik en hest som løper løpsk med tømmene slepende etter seg på bakken. Vi vil ikke benytte tungen som et redskap til å sette i gang sladder i likhet med en brennende fyrstikk som setter fyr på en knusktørr skog, men vi vil være påpasselige så vi ikke taper av syne vårt viktige forkynnelses- og undervisningsarbeid. Vårt mål vil være å etterligne Jehova og Kristus slik at vi bruker vår evne til å tenke og tale til frelse for andre. Vi bestreber oss på å behage Jehova, Livgiveren, og vi ber derfor om hans hjelp til dette, for vi kan ikke klare alt av oss selv. Du bør be på samme måte som salmisten: «La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, [Jehova], min klippe og min gjenløser!» — Sl. 19: 14.