Er dine foreldres religion den rette for deg?
Hvordan kan du avgjøre det? Er det rett å skifte religion?
«MINE foreldre likte ikke vår nye religion,» sa den unge mannen, «og de la ikke skjul på sin misnøye. Min mor ba hundrevis av bønner i håp om å få oss til å vende om, ettersom hun oppriktig trodde at vi hadde fart vill.»
Den unge mannen som sa dette, hadde vokst opp som medlem av et av kristenhetens mest fremtredende religionssamfunn. Han og hans hustru hadde imidlertid nylig begynt å studere Bibelen, og det de hadde fått lære, hadde fått dem til å skifte religion. Var dette rett? Er det rett å forlate sine foreldres religion? Finnes det noen eksempler i Bibelen på at mennesker har gjort det tidligere? La oss undersøke dette nærmere.
Eksempler på mennesker som har skiftet religion
Patriarken Abraham blir i Bibelen framstilt som en gudfryktig mann. Han blir kalt «Guds venn», «Jehovas venn» (NW), og det sies også om ham at han er «far til alle de uomskårne som tror». (Jak. 2: 23; Rom. 4: 11) Visste du at denne fremtredende mannen forlot sine foreldres religion?
Hans far, Tarah, bodde i den kaldeiske byen Ur, som lå ved munningen av den kjente elven Eufrat. I denne byen var avgudsdyrkelse svært utbredt, og Tarah tok sannsynligvis del i denne avgudsdyrkelsen. Mange år senere antydet den israelittiske leder Josva dette da han i en tale til folket nevnte deres forfedre og sa: «På hin side elven [Eufrat] bodde fordum eders fedre, blant dem Tarah, Abrahams og Nakors far, og de dyrket fremmede guder. . . . skill eder av med de guder som eders fedre dyrket på hin side elven og i Egypt, og tjen [Jehova]!» — Jos. 24: 2, 14.
Josva oppfordret her folket til å forlate sin forfader Tarahs religion. De skulle i stedet legge for dagen den samme tro som Abraham, som viste den sanne Gud, Jehova, udelt hengivenhet. Ifølge jødisk tradisjon hadde Abraham på eget initiativ slått i stykker sin fars avguder.
Rahab forlot også sine foreldres religion og ble en tilbeder av Jehova. Det var denne kana’anittiske kvinnen som skjulte de israelittiske speiderne, og hun blir i Bibelen rosende omtalt for sin tro. (Heb. 11: 31; Jak. 2: 25) Rahab forklarte for speiderne hva det var som fikk henne til å skifte religion:
«Vi har hørt at [Jehova] tørket ut vannet i det Røde Hav foran eder da I dro ut av Egypt, og vi har hørt hva I gjorde med begge amoritter-kongene på hin side Jordan, Sihon og Og, som I slo med bann. . . . [Jehova] eders Gud han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede. Så sverg meg nå til ved [Jehova], siden jeg har vist barmhjertighet mot eder, at også I vil vise barmhjertighet mot min fars hus, og frels vårt liv fra døden!» — Jos. 2: 9—13.
På bakgrunn av israelittenes mirakuløse utfrielse av Egypt trakk Rahab den slutning at Jehova virkelig er «Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede». De guder hennes foreldre dyrket, var ikke i stand til å utføre slike undergjerninger. Rahab ble derfor en tilbeder av Jehova og fikk det privilegium å bli en av den lovte Messias’, Jesu Kristi, aner. — Matt. 1: 1, 5.
Rahabs svigerdatter Rut forlot også sine foreldres religion og ble velsignet på samme måte. På grunn av en hungersnød i Juda land flyttet No’omi og hennes mann og to sønner til Moab, hvor sønnene giftet seg med moabittiske kvinner. Den ene av disse var Rut. Etter en tid døde No’omis mann og begge sønnene og etterlot seg derved tre enker. No’omi bestemte seg for å vende tilbake til Juda og sa derfor til sine svigerdøtre: «Vend om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus.» Den ene av svigerdøtrene gjorde det, men Rut nektet å forlate No’omi. — Rut 1: 1—14.
No’omi sa da til Rut: «Du ser din svigerinne er vendt tilbake til sitt folk og til sin gud; vend nå du og tilbake og følg din svigerinne! Men Rut sa: Søk ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, vil jeg bli; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.» (Rut 1: 15—17) Rut valgte å tilbe Jehova sammen med No’omi i stedet for å vende tilbake til sitt folk og tilbe deres guder. Etter en tid giftet Rut seg med Boas, Rahabs sønn, og fikk det privilegium å bli oldemor til kong David og en av Jesu Kristi aner. — Rut 4: 18—22.
I det første århundre var det også mange mennesker som forlot sine foreldres religion for å bli sanne tilbedere av Jehova Gud. Apostelen Peter roste slike mennesker og sa: «Dere ble utfridd fra deres fruktesløse form for livsførsel som dere ved tradisjon mottok fra deres forfedre.» (1 Pet. 1: 18, NW) De forfedre som Peter siktet til, hadde fulgt jødiske tradisjoner, men oppriktige jøder måtte forlate slike tradisjoner og skifte religion hvis de skulle oppnå Guds godkjennelse.
Apostelen Paulus var en jøde som gjorde dette. Han skriver: «Jeg gikk videre i jødedommen enn mange jevnaldrende i mitt folk, jeg var enda mer nidkjær for mine fedrene lærdommer.» (Gal. 1: 14) Paulus var en «sønn av fariseere», og det ser ut til at hans foreldre hadde oppdratt ham som et medlem av denne jødiske, religiøse sekt. (Ap. gj. 23: 6; Fil. 3: 5) Men da han ble klar over at Gud ikke godkjente de religiøse tradisjoner som fariseerne fulgte, nølte han ikke med å skifte religion og bli en kristen, selv om dette kan ha vært til stor sorg for hans jødiske foreldre.
Hvorfor de skiftet religion
I de tilfellene som er nevnt her, var det ikke rett og slett bekvemmelighetshensyn som lå til grunn for at disse menneskene skiftet religion. De gjorde det ikke av selviske grunner, for eksempel for å gjøre en framtidig ektefelle til lags eller for å oppnå prestisje eller en bedre stilling i samfunnet eller i forretningslivet. Det at Abraham begynte å tilbe den sanne Gud, Jehova, førte uten tvil til at han ble upopulær blant avgudsdyrkerne i den mesopotamiske byen Ur. Da Rahab omvendte seg til Jehova og skjulte de israelittiske speiderne, gjorde hun det med fare for sitt liv. Det at Rut valgte å tjene Jehova, betydde at hun måtte forlate sitt land og sitt folk. Og da Paulus forlot sine foreldres religion for å bli en kristen, ble han utsatt for stor forfølgelse og mange trengsler. — 2 Kor. 11: 23—27.
Det var ikke av hensyn til sin personlige bekvemmelighet at disse menneskene skiftet religion. Det som fikk dem til å gjøre det, var at de hadde fått nøyaktig kunnskap om Gud og hans hensikter. De hadde skaffet seg pålitelige opplysninger som hadde hjulpet dem til å forstå at deres foreldres religion ikke behaget den sanne Gud, himmelens og jordens Skaper. Det er ikke upassende å forlate sine foreldres religion hvis denne religions lære ikke er i harmoni med Guds Ord, Bibelen. Det er tvert imot rett og modig å gjøre det. Og selv om det kan være vanskelig å skifte religion under slike omstendigheter, vil det føre til gode resultater å gjøre det.
Gode følger av å skifte religion
Det er nok så at det til å begynne med kan gjøre ens foreldre ulykkelige og til og med fiendtlig innstilt, men husk at Jesus Kristus advarte om at det ville føre til splittelse i noen familier når noen av familiens medlemmer begynte å bekjenne seg til den sanne kristne religion. Men i stedet for å oppmuntre menneskene til å forsøke å bevare freden ved å holde fast ved falske religiøse læresetninger og skikker sa Jesus: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd.» — Matt. 10: 34—37.
Det er derfor ikke rett å unnlate å utøve sann tilbedelse bare for å være sine foreldre eller besteforeldre til lags. Det vil hverken være til gagn for dem eller for deg. Du viser dem sann kjærlighet ved å være villig til å tåle deres motvilje eller kanskje til og med deres hån og spott, slik at de kan få den best mulige anledning til å lære Guds Ords sannheter å kjenne og ha håp om å oppnå de evige velsignelser som Jehova Gud har i beredskap for dem som tjener ham.
Abrahams trofaste handlemåte hadde tydeligvis en slik gagnlig innvirkning på hans far Tarah og andre av hans slektninger. Da Gud ga Abraham befaling om å forlate Mesopotamia, som var gjennomsyret av babylonisk falsk tilbedelse, dro nemlig hans slektninger, også Tarah, ut derfra sammen med ham. — Ap. gj. 7: 1—4.
Tarahs rettferdige sønns handlemåte gjorde tydeligvis så sterkt inntrykk på Abrahams nærmeste slektninger at noen av dem sluttet seg til Abraham i å utøve den sanne tilbedelse. Hvilken storslått belønning var ikke dette for at han trofast hadde holdt fast ved den religion som Gud godkjente! — 1 Mos. 24: 4, 50, 51.
Det unge ektepar som vi nevnte i begynnelsen av denne artikkelen, ble også rikt velsignet fordi de holdt fast ved sin beslutning om å skifte religion. Foreldrene hadde meget imot det de hadde gjort, men den unge mannen forteller hva som videre hendte:
«Hver gang min mor besøkte oss, snakket min hustru og jeg med hverandre om de sannheter vi hadde lært ut fra Guds Ord — om Guds navn, hvordan en bør be til Gud, de dødes tilstand og så videre. Det at vi stadig snakket om de gode ting vi hadde lært, fikk henne til å begynne å tenke og trekke sammenligninger. Dette var et framskritt, for hun hadde aldri tidligere i livet tvilt på at prestene hadde hele sannheten og intet annet enn sannheten. Nå spurte hun seg selv: ’Hvorfor bruker de aldri navnet Jehova? Hvorfor holder de Bibelen for seg selv? Hvorfor sier de at sjelen er udødelig, når Bibelen sier at den kan dø?’» — Esek. 18: 4, eldre norsk overs.; Es. 53: 12.
Til slutt lot moren sønnen og svigerdatteren forstå at hun ønsket å lære mer om det hun hadde hørt dem snakke om. «Dere forstår sikkert hvor glade vi ble,» skriver hennes sønn, «da vår tålmodighet en dag ble belønnet ved at hun ba oss om å snakke ned henne om Bibelen og Jehova, idet hun sa: ’Jeg begynner å tro at katolikkene ikke har hele sannheten når det kommer til stykket.’ Nå, bare noen måneder senere, deler mor nidkjært de bibelske sannheter hun har lært, med andre. Det samme gjør mine to søstre. De har nå tenkt å gjøre slik som min hustru og jeg allerede har gjort, nemlig symbolisere sin innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt.»
Hvilken lykke og enhet har ikke denne familien oppnådd takket være Bibelens sannheter! Moren er virkelig takknemlig for at hennes barn ikke blindt fulgte den religion de var blitt opplært i. Det var ikke den rette religion for noen av dem. Dette bør få deg til å tenke over følgende spørsmål: Er dine foreldres religion den rette for deg?
Den rette religion for deg
Hvordan kan du avgjøre det? Hvis dine foreldre er oppriktige, gudfryktige mennesker som lever et rent liv og regelmessig tar del i religiøse gudstjenester, er dette da bevis for at deres religion er den rette for deg? Det er forståelig hvis du tror det, men legg merke til hvordan apostelen Paulus viser at det kreves noe mer.
Da han under sitt fangenskap skrev til den unge Timoteus, roste han hans mor og mormor for deres tro. (2 Tim. 1: 5) De levde et moralsk rent liv. Men de gjorde noe mer enn det. Les Paulus’ formaning til Timoteus og legg merke til hva det var som gjorde at den religion Timoteus’ mor hadde, også var den rette for Timoteus: «Bli du i det som du har lært, og som du er blitt overbevist om, da du vet hvem du har lært det av [nemlig av sin mor og mormor], og da du fra barndommen av kjenner de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.» — 2 Tim. 3: 14, 15.
La du merke til at Timoteus’ mor hadde undervist ham i «de hellige skrifter»? Den del av Guds inspirerte Ord som var tilgjengelig i Timoteus’ barndom, var de hebraiske skrifters 39 bøker. Matteus’ evangelium ble skrevet i år 41 e. Kr., og omkring år 47 eller 48 e. Kr. reiste apostelen Paulus ut på sin første misjonsreise, og det var antagelig på det tidspunkt han traff Lois og Eunike, som begge ble kristne troende. Fra det tidspunkt av kunne disse trofaste kvinnene ved hjelp av de hellige skrifter undervise Timoteus i «troen på Kristus Jesus». Deres religion gjorde dem skikket til dette.
Setter den religion dine foreldre har, dem i stand til å gjøre det samme? Kan de gå direkte til Bibelen og finne svar på spørsmål angående Gud, hans Sønn, Jesus Kristus, Guds hensikter og hva som er en rett oppførsel, slik som Timoteus’ mor og mormor kunne? Hvis den ikke gjør det, bør det få deg til å tenke alvorlig over hvorvidt deres religion er den rette for deg. Den sanne religion gjør nemlig sine tilhengere skikket til å gi en slik livsviktig undervisning.
Det er ikke tilstrekkelig bare å synes eller føle at dine foreldres religion er den rette for deg. Hvis du ikke ut fra Bibelen kan bevise at deres tro er rett, kan ingen religiøs glød eller oppriktighet gjøre den rett. Det er tåpelig å tenke som så: «Hvis min religion er god nok for far og mor, er den god nok for meg.» Hvordan skulle det ha gått hvis Rahab hadde tenkt slik og stolt på sine foreldres guder og fortsatt å tilbe dem? Da ville hun og hele hennes familie ha blitt utryddet sammen med de øvrige innbyggerne i Jeriko. Det at Rahab frimodig tok standpunkt for den sanne Gud, Jehova, ble til gagn for hele hennes familie. «Rahab . . . og likeså hennes far og mor og brødre . . . og alle dem som hørte henne til, lot Josva leve.» — Jos. 6: 23—25.
All falsk religion står i vår tid overfor en fullstendig fordømmelse. Gransk derfor Bibelen! Prøv din religion i lys av Bibelens lære. Forlat falsk religion, slik Bibelen oppfordrer til: «Gå ut fra dem og skill eder fra dem.» (2 Kor. 6: 17) Finn den religion som får sine tilhengere til å ta Bibelen alvorlig, og som dyktiggjør dem til å tjene Gud. Det er den som er den rette religion for deg. Oppnå Guds beskyttelse og velsignelse ved å godta den.