Kristne menneskers forpliktelser overfor andre
1. Hva bør alle kristne gjøre?
TIMOTEUS var en av de mest stabile medarbeidere Paulus hadde i tjenesten. De utførte i fellesskap et omfattende misjonsarbeid. Mens de var i Korint sendte Paulus sitt brev til de kristne i Roma. Han foreholdt dem blant annet at «vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag; enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse! For Kristus levde heller ikke seg selv til behag». Paulus innfridde de forpliktelser han som en kristen hadde overfor andre, og ved eksemplets makt og de formaninger han kom med, innprentet han andre innvigde mennesker at de burde gjøre det samme. Dette framgår blant annet av brevet fra Paulus (og Timoteus) til filippenserne: «Gjør min glede fullstendig ved at dere er av samme sinn og har den samme kjærlighet, er knyttet sammen i sjelen, holder den ene tanke i sinnet og ikke gjør noe av trettekjærhet eller av egoisme, men ydmykt anser de andre for å være høyere enn dere, og ikke med personlig interesse bare har øye for deres egne saker, men også med personlig interesse har det for de andres saker.» Sann kristendom lar seg bare praktisere hvis en tar andres interesser i betraktning og sørger for at ens medtjenere blir oppbygd i gudfryktig tjeneste. Liksom Kristus ikke var seg selv til behag, må også vi være kjærlige og utadvendte for å kunne vise at vi er hans etterfølgere. — Rom. 15: 1—3; Fil. 2: 2—4, NW; Joh. 13: 34, 35.
2. Hadde Jehova brakt i stand noen ordning som forpliktet enkelte til å hjelpe andre før Kristi tid?
2 Den gudfryktige handling å ta hensyn til andres interesser i tilbedelsen av Gud var ikke noe nytt på den tiden. Lenge før Kristi tid betrodde Jehova en hellig skatt i form av tjeneste til Levis sønner. Aron og de andre i hans familie hadde ansvar for mer enn sin personlige tilbedelse av Jehova. De tjente hele Israels interesse ved å fremme og bevare den rene tilbedelsen av Jehova, og måtte stå til regnskap overfor Jehova for hvordan alt ble gjort. — 4 Mosebok, kapitel 18.
3. Er det kristent å isolere seg fra andre?
3 Jehova Guds tilbedere isolerer seg ikke i klostere på avsidesliggende steder. De kommer regelmessig sammen med sin menighet for å tilbe og delta i den organiserte forkynnelse av det gode budskap om Riket til gagn for andre. På denne måten kan de bære hverandres svakheter og ikke bare være seg selv til behag. Det å komme sammen med andre kristne er praktisk og har Kongens velsignelse, for han sa: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Det er praktisk fordi alle da kan hjelpe hverandre til å være sterke og tilbakevise fiendens angrep. Og hvis én skulle komme til å snuble, står de andre klar til å reise ham opp. — Matt. 18: 20; Pred. 4: 9—12.
4. Hva gjør de kristne med det de lærer, og hvordan er dette fruktbringende?
4 Sannheten er Jehovas. Den er en skatt som er blitt betrodd oss forat vi skal bruke den til gagn for andre, og vi må avlegge regnskap overfor sannhetens eier, den himmelske kilden til all sannhet, Jehova. Sannheten skal deles med andre. Dette gjelder alle som vet noe om sannheten, enten det er lite eller mye. Det vi vet, må vi fortelle videre. De kristne er forpliktet til å lære andre det de selv har lært. Andre må oppbygges i tjenesten. Som Paulus skrev til Timoteus: «De ting du hørte av meg med støtte av mange vitner, overgi disse ting til trofaste mennesker som i sin tur vil bli tilstrekkelig kvalifisert til å lære andre.» Når de kristne først har begynt å undervise andre, må de fortsette med det og formane på denne måten. Dette er den ordning Jehova har truffet for å bygge opp den verdensomfattende lovprisning av ham nå i de siste dager av Satans herredømme, og for å kunngjøre det gode budskap om Riket. Når noen lærer sannheten å kjenne, venter Jehova av dem at de lærer andre den sanne tilbedelses vei. Hver og en hjelper en eller fler, og derfor blomstrer den teokratiske organisasjon, den nye verdens samfunn, overalt. Det er grunnen til at over en halv million nye vitner for Jehova har trådt inn i den nye verdens samfunns rekker i løpet av de siste ti årene, og dette er til behag for Jehova. — 2 Tim. 2: 2, NW.
5. Hva har møtene å gjøre med de kristnes forpliktelser overfor hverandre?
5 Jehovas vitner har nå 16 240 menigheter rundt omkring i verden, og det vil si at det har vært en økning på over 1500 på bare ett år. Disse menighetene holder regelmessig bibelstudier og møter for å drøfte den kristne tjeneste. Gjennom disse forsamlingene blir sannheten overgitt til personer som blir tilstrekkelig kvalifisert til å lære andre. I åndelig forstand er Kristus Jesus midt iblant dem. Det er på denne måten Jehova har dratt omsorg for å oppbygge sine tjenere til stadighet, og hver enkelt bør fullt ut forstå at de trenger å være til stede. Alle kan lære noe, og samtidig kan alle hjelpe hverandre ved å «holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, . . . Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og rette gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg». Alle møtene er lærerike. Av og til kan det forekomme at noen føler seg uavhengige og forsømmer et møte. Paulus sa at noen har for skikk å gjøre dette. Det kan skyldes stolthet — at vedkommende personer tror de er så kunnskapsrike at de ikke behøver å være til stede. Dette er imidlertid et utslag av selviskhet, for alle skal hjelpe hverandre, og de som vet meget, bør stå parat til å bære skrøpelighetene til dem som ikke er så sterke, og ikke bare være seg selv til behag. De har anledning til å oppgløde andre til kjærlighet og rette gjerninger. En mann er kanskje uvillig til å ta imot veiledning ved den teokratiske tjenesteskolen og uteblir av den grunn, men derved fortoner han seg ikke som en dreven og erfaren forkynner i andres øyne, slik han gjerne ville, nei, han røper mangel på modenhet, og ikke nok med det, han legger også for dagen likegyldighet og mangel på kjærlighet til hele samfunnet av brødre. Han ønsker ikke å bære sin del av det ansvaret de kristne har overfor andre. — Heb. 10: 23—25, NW.
6. Hva viser hvorvidt man er en Ordets tjener av rette slag?
6 Også utenom menighetsmøtene har vi mange muligheter til å oppbygge hverandre. De sterke kan hjelpe de mindre modne til å forberede seg til møtene eller utarbeide taler som de har fått i oppdrag å holde på tjenesteskolen. Av og til kommer de kristne sammen til selskapelig samvær, og da benytter de anledningen til å drøfte åndelige spørsmål i stedet for å sladre og fare med tomt snakk. Det er sunt å samtale om sannheten. Vi bør unngå alt som er villedende, skadelig og usant. Hvis noen faller vekk fra troen og kommer med villedende uttalelser, er modne kristne forpliktet til å forberede seg grundig for å motbevise enhver falsk lære og bygge opp den åndelige styrke hos dem som ennå er så svake at de kunne tenkes å gi etter for villfarelsen i all godtroenhet. Vi kan hjelpe våre medkristne ved å drøfte oppbyggende emner fra Guds sannhetsord med dem. Bibelen inneholder de beste rådene i hele verden. «Når du gir disse rådene til brødrene, da er du en Kristi Jesu tjener av rette slag, en som er næret med troens ord og med den rette lære som du nøye har fulgt.» Tro ikke at det bare er menighetenes tilsynsmenn som skal gi råd, men vær selv parat til å bære noen av de svakes skrøpeligheter, og gi gode råd, men påse at de er bibelske. — Ef. 4: 29; 1 Tim. 4: 1, 6, NW.
7. Hva slags samtaleemner bør en unngå?
7 Etter som Ordets tjenere er utrustet til å hjelpe andre til å holde seg til den rette lære, vil de i likhet med Timoteus kunne «befale visse personer ikke å lære annerledes eller ofre oppmerksomhet på falske historier og på ættetavler som ikke fører til noe, men som snarere framkaller spørsmål angående slektsgranskning enn en tildeling av noe fra Gud i forbindelse med troen». Det tjener ikke til noe godt at den gruppe av Jehovas vitner lar seg innvikle i unyttige diskusjoner eller spekulasjoner. Eksempler på diskusjonsemner som har lett for å sette gemyttene i kok omkring i verden, er rasespørsmål og nasjonalistiske spørsmål. Kristne Ordets tjenere har ikke fått i oppdrag å løse verdens problemer, og de kan faktisk ikke med all sin forkynnelse løse raseproblemet noe sted i verden. De må heller ikke forsøke å bevise at en nasjon er bedre enn en annen og derved kanskje la seg trekke med i politiske konflikter. Alle tenkende mennesker er på det rene med at alle nasjoner hører med til Satans verden, og at det utelukkende er Jehovas nye verden som kan løse menneskehetens problemer. Ved å forkynne det gode budskap om Guds rike handler en Ordets tjener på en praktisk måte. Det er slik han kan utrette mest mulig godt. Han hjelper da folk til å vokse i troen og danne seg et klart bilde av Jehovas hensikter, og samtidig unngår han selv mange vanskeligheter. Når en Ordets tjener øver seg i gudhengivenhet og lærer den rette lære, tar han vare på den skatt som er ham betrodd og slipper å bli innviklet i «ordkrig, [som er] til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på». — 1 Tim. 1: 3, 4, NW; 2 Tim. 2: 14.
Opplæringen av andre
8. Hvordan har Jehova sørget for sine tjeneres opplæring?
8 Det å bevare den rette lære er bare en av de forpliktelsene vi har overfor andre. Vårt viktigste arbeid er tjenesten. På dette felt fordres det at vi gjør iherdige anstrengelser. Hver enkelt av oss må stadig strebe etter å fullføre vår tjeneste grundig. For å kunne gjøre dette, trenger vi den hjelp Jehova tilveiebringer. Nå har han gitt oss et makeløst, verdensomfattende opplæringsprogram som innebærer at alle Ordets tjenere som er knyttet til en menighet av Jehovas vitner, hjelper hverandre. Ikke bare tilsynsmennene, men også alle de andre er forpliktet til i kjærlighet å hjelpe sin neste til å vokse fram til modenhet i tjenesten for Gud. Dette blir gjort på en ordnet måte. I den første tiden etterat kristendommen ble til, var det ikke bare apostlene som lærte opp Ordets tjenere. Kristus «ga noen som apostler, noen som profeter, noen som misjonærer, noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning». Alle ble benyttet i opplæringsarbeidet, og de var forent i tro og i organisasjon til Jehovas behag. Enhet gir gode resultater. Noen foretrekker kanskje å arbeide alene til enhver tid og arrangerer derfor med hensikt bibelstudier søndag formiddag eller til andre tider når gruppene møter opp til samarbeid. De har imidlertid ingen bibelsk støtte for å gjøre dette. Apostelen Paulus og misjonæren Timoteus arbeidet iherdig for å lære opp andre. Alle kristne bør etterligne dem i å bære andres skrøpeligheter og ikke bare være seg selv til behag. Bygg opp hver enkelt i menigheten. — 1 Kor. 14: 12; Ef. 4: 11, 12, NW; 1 Tess. 5: 11.
9. a) Hvilket program som Jesus begynte på, blir nå fulgt over hele verden? b) Hvorfor bør alle Ordets tjenere dra nytte av det?
9 Jesus sendte ved en anledning ut en hel del Ordets tjenere, og han sendte dem da av sted to og to. Dette gjorde han selvfølgelig ikke bare for at de skulle underholde hverandre og holde hverandre med selskap. De trengte mer øvelse i å forkynne fra hus til hus og fra landsby til landsby, og de kunne alle hjelpe hverandre. De prøvde ikke å få Jesus fra å sende dem ut to og to, men var takknemlige for den ordningen han så kjærlig brakte i stand. Det er klart at ingen av dem hadde noe å innvende mot et arbeid som besto i å komme med nyttige råd om hvordan en skulle opptre overfor menneskene og taktfullt overvinne innvendingene mot den gode gjerning. Bare fordi Jesus nå ikke er på jorden og leder arbeidet herfra hvor vi kan se ham, men fra himlene hvor vi ikke kan se ham, har vi ingen grunn til å stille oss annerledes til arbeidet. Alle som forkynner det gode budskap, har nå behov for og nytte av andres veiledning. Områdetjenerne i den teokratiske organisasjon besøker stadig menighetene i den hensikt å hjelpe alle til å bli dyktigere Ordets tjenere ved å arbeide sammen med dem fra hus til hus. Før de reiser videre for å besøke neste menighet, får de i stand avtaler mellom bestemte medlemmer av menighetene om at de skal hjelpe hverandre i tjenesten på feltet. Etterat dette opplæringsprogrammet ble innført i 1953, har de enkelte forkynnere gjort store framskritt i å benytte Bibelen med dyktighet når de holder prekener ved dørene. Det inngår i alle kristne menneskers forpliktelser overfor andre å delta i dette opplæringsprogrammet til beste for hele den nye verdens samfunn. Hva gjør du i dette opplæringsprogrammet? Ville du la Paulus eller Timoteus gi deg gode råd hvis de hadde vært på jorden i våre dager? — Luk. 10: 1.
Menighetenes forpliktelser
10. Hvem får ytterligere forpliktelser, og hvordan blir de utnevnt?
10 Den arbeidsvillige Ordets tjener Timoteus måtte ta seg av mange organisasjonsmessige saker i tillegg til at han sørget for at den rette lære ble forkynt og overvåket at brødrene fikk tilbørlig opplæring. En moden Ordets tjener er alltid villig til å påta seg ansvar i organisasjonen. Forat Timoteus skulle kunne tjene den teokratiske organisasjon på beste måte, måtte han holde tritt med de siste instrukser fra det styrende organ. Under ledelse av Paulus var Timoteus med på å legge hendene på andre. Dette var ensbetydende med å foreta teokratiske utnevnelser, noe Selskapet nå gjør. Bare Ordets tjenere av rette slag måtte bli utnevnt i menigheten. Derfor var det påkrevet med omhyggelig overveielse: «Forhast deg ikke med å legge hendene på noen.» Før noen kunne bli utnevnt til å være en tjener i menigheten, måtte han oppfylle visse krav. Disse kravene regnet Paulus opp i 1 Timoteus 3: 1—13, og de gjelder til denne dag ved utnevnelse av tjenere i menighetene, for det er disse retningslinjer Selskapet følger når det innfrir sine forpliktelser i denne henseende. Alle utnevnte tjenere bør være godt kjent med dem. Selskapet delegerer i dag myndighet til enkelte tjenere, for eksempel avdelingstjenerne, slik at de kan foreta utnevnelser i den teokratiske organisasjon, og dette blir alltid gjort i overensstemmelse med Bibelens råd, det vil si, aldri forhastet. Og de som foretar utnevnelser, må liksom Timoteus være eksempler for dem som har de nødvendige kvalifikasjoner til å være tjenere. — 1 Tim. 5: 22, LB.
11, 12. a) Hvordan og hvorfor sørger tjenerne for å holde organisasjonen ren? b) Hvordan må alle som er knyttet til den, samarbeide med dem i dette?
11 Timoteus hadde imidlertid enda flere forpliktelser. Det som behager Gud, er en ren organisasjon. Det var derfor nødvendig å passe på at organisasjonen ikke ble fordervet. Det gikk ikke an å lukke øynene for eller se gjennom fingre med urette handlinger. Tilsynsmannen må følge dette råd: «Dem som synder, skal du refse så alle hører på det, forat også de andre må ha frykt.» Det var selvfølgelig ubehagelig å oppdage synd i en menighet og være nødt til å refse den skyldige, men en Guds tjener kan likevel ikke vri seg fra forpliktelsen til å gjøre det. Ifølge de instrukser Paulus ga, skulle irettesettelsen bli gitt etterat det var blitt holdt en avhøring: «Ta ikke imot noen klage mot en eldste uten etter to eller tre vitner.» Selv om tilsynsmannen i årenes løp hadde kommet i et nært vennskapsforhold til den skyldige, eller selv om han var i familie med ham, var han forpliktet til å sørge for at Jehovas lov ble holdt i hevd «uten å ta personlige hensyn» (LB). Hverken tjenere eller andre kristne må beskytte en misdeder mot fortjent straff hvis de vil nyte Jehovas velsignelse. Det å melde fra om en som handler urett, er ikke å blande seg bort i andres saker, for hvis noen form for urenhet får lov til å fortsette i en menighet eller i et land, har ikke arbeidet framgang. Husk at Akan måtte utryddes av Israel før folket fikk sin velgang tilbake og vant seier. Av hensyn til organisasjonen og for å frelse en som kanskje har begynt å vandre på urette veier, må vi derfor aldri dekke en som har gjort noe galt, ikke engang hvis han er en nær venn eller et medlem av familien. Det hører med til våre forpliktelser som kristne å holde organisasjonen ren. — 1 Tim. 5: 19—21; Jos. 7: 25.
12 Når en tjener behandler saker som har med organisasjonen å gjøre, kan han komme ut for enkelte som ikke ønsker å følge de teokratiske instrukser fra den allmektige Gud. Tjeneren må bevare kontrollen over seg selv og opptre taktfullt og vennlig, tålmodig og saktmodig, og han må beherske kunsten å undervise. «En Herrens tjener må ikke stride, han må være mild [taktfull, NW] imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot.» Det er ikke lett å ha med urostiftere å gjøre, men tjenerne må også bære dette ansvar når Jehova pålegger dem å gjøre det. — 2 Tim. 2: 24, 25.
13. Hvordan bør den teokratiske organisasjons kristne tjenere opptre i dag liksom Timoteus gjorde på sin tid?
13 Timoteus var en ung mann som var blitt vis ved å tilegne seg Guds ord, som Paulus hadde overbrakt ham. I menigheten traff han mange eldre brødre. De eldste i en menighet fortjener alles respekt. Mange har bokstavelig talt slitt seg ut legemlig sett i tjenesten for Jehova. De fortjener de unges respekt når de kommer opp i årene, spesielt hvis de har foregått med et godt eksempel i tjenesten. «De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider [arbeider hardt, NW] i tale og lære. Tal ikke hårdt til en gammel mann, men forman ham som en far, unge menn som brødre, gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet!» Disse ordene ga Timoteus en enda bedre forståelse. De unge som nå slutter seg til den nye verdens samfunn, må lære å vise respekt for den teokratiske organisasjon og for eldre brødre og søstre i organisasjonen. Alle må passe på å oppføre seg uklanderlig og unngå hykleri, og være fylt av sann kristen kjærlighet. — 1 Tim. 5: 1, 2, 17.
14. Hvilken annen oppgave som medførte teokratisk ansvar fikk Timoteus?
14 Timoteus fikk også en annen oppgave i den kristne menighet, og det var å klargjøre kvinnenes stilling i menigheten og påse at den rette ordning ble opprettholdt. Han skulle også forvisse seg om at det ble sørget for enkene i menigheten, og vareta deres interesser. Han skulle avgjøre hvilke enker som var verdige til å få hjelp av menigheten. På samme måte må tjenerne i vår tid opprettholde den rette ordning i menigheten. Alle verdige trengende og syke vil bli besøkt og hjulpet av menigheten, og forkynnerne kan ikke vri seg fra sitt ansvar i så henseende. — 1 Tim. 2: 11; 5: 5.
Misjonærlivets gjenvordigheter
15. a) Er den enkelte forkynners tjenesterapport av viktighet? b) Hvordan må vi betrakte våre spesielle evner og bruke dem til hjelp for andre?
15 Jehovas vitner holder regning med hvor mange timer de benytter i tjenesten på feltet. En forkynner av det gode budskap betrakter sin personlige rapport over tjenesten på feltet som noe viktig, men det vil ikke si at han unndrar seg sitt ansvar overfor sine brødre bare for å kunne vifte med en imponerende personlig rapport. Selv om heltidstjenere må nå en bestemt minstekvote når det gjelder antall timer i tjenesten, ventes det av dem at de utfører mer enn bare sin personlige tjeneste på feltet. De enkelte kristne er nødt til å ta seg av mange gjøremål og plikter som ikke hører inn under felttjenesten. En av dem er å besøke syke medlemmer av menigheten. En annen er å trøste dem som er i trengsel. En tredje er å overvære møter. Men en må dessuten bruke en hel del tid på å forberede seg hvis en skal kunne gagne andre. En har kanskje fått i oppdrag å holde et offentlig foredrag eller ta seg av en post på programmet på et tjenestemøte. Den tiden som går med til å forberede seg til dette, er ikke noe en kan rapportere, men det bør betraktes som noe like viktig som en hvilken som helst annen oppgave, og bør gjøres med omhu. I enkelte land er skolevesenet dårlig utbygd, og mange kan ikke lese. Når slike mennesker blir interessert i sannheten, må noen ta seg særlig av dem og prøve å hjelpe dem til å lære å lese. Derfor arrangerer Jehovas vitner i mange land lese- og skriveundervisning, og Jehova har velsignet dette arbeidet. Alle som vil gjøre seg de nødvendige anstrengelser, kan lære å lese Bibelen og ta notater ved møtene, men det krever tid, tålmodighet og hjelp fra en eller annen. Hvis ett menneske kan hjelpe ti andre til å bli modne nok til å delta i tjenesten, er det klart at de elleve tilsammen vil kunne gjøre meget mer for å lovprise Jehova enn bare den ene, og derfor er det så viktig å ta hensyn til andre og ikke bare til oss selv. Vi må ta hensyn til organisasjonen. For eksempel er det kanskje mulig for oss å hjelpe våre brødre i juridiske spørsmål når de blir arrestert for sannhetens skyld. Hvis vi er utstyrt med spesielle evner, er vi forpliktet til å benytte dem i tjenesten for Jehova og til hjelp for våre brødre i stedet for å benytte dem til egennyttige formål. Slike evner bør ikke få oss til å føle oss bedre enn andre, nei, i forholdet til Gud bør vi betrakte alt vi måtte eie av spesielle evner og anlegg som en betrodd skatt, for det kreves jo av oss at vi skal bruke alt vi har, i hans tjeneste. — 1 Tess. 3: 2, 3.
16. a) Hvordan er det sinnelag Timoteus viste, et enestående eksempel for oss? b) Hva tålte Paulus for menighetenes skyld?
16 Det å hjelpe andre medfører vanligvis at vi må ofre noe av vår tid, våre krefter, vår styrke og oss selv. Også i dette kan vi betrakte den hengivne Timoteus som et eksempel. Paulus fortalte filippenserne følgende om ham: «Jeg har det håp i den Herre Jesus at jeg snart kan sende Timoteus til eder, forat også jeg kan bli ved godt mot, når jeg får vite hvorledes det er med eder. For jeg har ingen likesinnet, som oppriktig kan ha omsorg for eder; for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til; men hans prøvede troskap kjenner I, at liksom en sønn tjener sin far, således har han tjent med meg for evangeliet.» Paulus kunne hatt god bruk for flere menn med et slikt sinnelag, for det er alltid bruk for slike i den teokratiske organisasjon. De mavebesværligheter som stadig plaget Timoteus, må ha vært noe han pådro seg på sine misjonsreiser ved å drikke dårlig vann her og der og spise uregelmessig eller ikke få nok mat, men han var blitt satt til å utføre misjonsarbeidet, og han ofret seg villig for andres skyld og med tanke på organisasjonen som et hele. Dette gjaldt i enda sterkere grad Paulus, som sa: «Jeg [har] fem ganger fått førti slag på ett nær; tre ganger ble jeg hudstrøket, en gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blant røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blant falske brødre, i strev og møye, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. Foruten alt annet har jeg ennå det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene.» Dette var ikke noe Paulus måtte døye på grunn av eventyrlyst, men noe han fant seg i av hensyn til dem han tjente. Selv da hans lidelser og savn var så store at man skulle tro han ville ha nok med å tenke på seg selv, tenkte han først og fremst på menighetene og på å styrke dem så de ikke skulle snuble. Han var hengitt til sine brødre til ære for Jehova og for tjenestens skyld. Jehova velsignet ham rikt for hans kjærlighet. — Ap. gj. 19: 22; 1 Kor. 4: 17; Fil. 2: 19—22; 1 Tim. 5: 23; 2 Kor. 11: 24—28.
17. Hvordan legger mange heltidstjenere i organisasjonen i vår tid for dagen den samme misjonærånd som Paulus og Timoteus?
17 Har du i dine bestrebelser for å tjene andre kristne og fremmede velvillige mennesker gjennomgått så meget som en eneste en av de lidelser som kom over Paulus? Har du den rette misjonærånd og stor nok kjærlighet til at du er villig til å gjøre det? Du personlig har kanskje ikke vært utsatt for alle disse gjenvordighetene, men det har andre kristne rundt omkring i verden. Mange misjonærer har gått ut av Vakttårnets bibelskole Gilead med det mål for øye å gi seg i kast med tjenesten i fjerne land, ofte under fremmede og primitive forhold. Mange område- og seksjonstjenere har også tjent under risikable forhold. De har ofte satt helsen på spill ved å arbeide i land hvor de sanitære forhold er uforsvarlige, og mange av dem har lidd av tropesykdommer og til og med mistet livet av den grunn. Noen har levd midt oppe i uroligheter og opptøyer, og noen er blitt tvangsevakuert fra sine oppholdssteder på grunn av krig. De har holdt det gående uten tilstrekkelig søvn og mat og uten rent drikkevann, og de har derfor pådratt seg mavelidelser akkurat som Timoteus. De har sovet i primitive hytter i jungelen og blitt bitt av feberspredende insekter. Noen er blitt arrestert eller deportert på grunn av motstand mot tjenesten. Andre holder det gående i streng kulde langt mot nord for å bringe sannheten ut til de spredte menneskene som bor der, og hverken kulden eller andre farer får dem til å trekke seg. Mange lider fremdeles på grunn av sykdommer eller skader de har fått i løpet av de årene de har tjent som misjonærer, men de har ikke beklaget seg og vil ikke gi opp, men holde ut i likhet med Paulus og Timoteus. De har den samme ånd over seg som Paulus og Timoteus hadde, nemlig Jehovas ånd, og de har den samme omsorg for andres behov. Derfor mottar de også samme slags rike velsignelser fra Jehova. Slike trofaste misjonærer fortjener å bli oppmuntret av andre, for eksempel ved å få brev fra sine medkristne i de landene de har forlatt. Misjonærer er travle mennesker og har kanskje ikke alltid tid til å besvare slike brev, men et hyggelig ord og en beskrivelse av et par opplevelser er noe de alltid vil sette pris på, og det kan deres venner sende dem i kjærlighet og uten å vente å få brev igjen. Misjonærene har lært at gleden ved å gi er større enn gleden ved å motta, og alle som oppmuntrer dem, vil få erfare den samme gleden. — Fil. 2: 17; 4: 10—16; Ap. gj. 20: 34, 35; 1 Kor. 16: 10, 11; Heb. 13: 12.
La oss tjene lojalt og uten å skamme oss
18. Hvorfor finner de sanne kristne seg i å lide og bli forhånt?
18 Nå i de siste dager for Satans tingenes ordning blir de som er opptatt i Kristi Jesu tjeneste, utsatt for stor forhånelse enten de er misjonærer eller de arbeider på sitt hjemsted. Det hører likså meget med til vår tjeneste som til Paulus’ tjeneste, og han uttalte: «Derfor tåler jeg alt for de utvalgtes skyld, forat også de skal vinne frelsen i Kristus Jesus . . . holder vi ut, skal vi og herske med ham.» Også vi bør være villig til å lide for å kunne tjene andre. Mange av våre brødre er blitt fengslet for sin ulastelighets skyld, akkurat som apostelen Paulus var fengslet da han skrev sitt annet brev til Timoteus. Det er en stor ære å stå sammen med trofaste brødre som holder Guds Ords prinsipper og rettferdigheten i hevd, selv om de blir hånet av gudløse kommunistiske forfølgere, religiøse ledere eller andre onde mennesker. Satan ville like seg hvis han kunne avskrekke oss fra å fortsette i tjenesten og forlede oss til å unngå den forhånelsen som følger med det å være knyttet til de forfulgte brødrene. Men vi vil ikke gå i denne sataniske fellen. «For Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt med meg for evangeliet i Guds kraft.» Vi skammer oss ikke ved å være Jehovas vitner når vi er utsatt for forfølgelse, og vi trekker oss ikke vekk fra våre brødre for å unngå forhånelse. Det som teller, er hvordan Jehova ser på oss, ikke hvordan menneskene ser på oss. Hvis vi kommer i fengsel for vår tros skyld, kan vi fortsette å forkynne blant fangene. Når vi blir løslatt igjen, vil vi fortsette med å tjene våre brødre på samme måte som vårt gode eksempel Timoteus. Vi er stolte over å være knyttet til den forfulgte Kristus Jesus, apostelen Paulus og våre mange tusen fengslede brødre rundt omkring i verden nå i denne onde tiden. Også vi bør ta vare på vår kristendom og vår tjeneste og være besluttet på å fortsette med det ved Jehovas hjelp uansett om vi blir forhånt eller kastet i fengsel aldri så meget. — 2 Tim. 2: 10, 12; 1: 7, 8, 12, 16; Heb. 13: 23.
19. Hvordan er Paulus’ eksempel til god nytte for oss nå under forfølgelse eller når noen av oss blir forrådt i diktaturstater?
19 Vi vil ikke la oss skremme eller tape motet selv om enkelte skulle trekke seg fra tjenesten under forfølgelse. Vi vil gå på. Paulus fortalte Timoteus at enkelte «har fart vill fra sannheten» og at «alle de i Asia vendte seg fra meg». Han visste hva det ville si å bli sveket av falske brødre, men det ødela ikke hans tro og hans tillit til Jehova, og det fikk ham ikke til å tjene Jehova mindre iherdig. Da han satt fengslet i Roma, kunne han lett ha blitt nedtrykt over at mange som hadde sluttet seg til ham i gunstigere tider, nå forlot troen. Han visste imidlertid at han alltid hadde vår sanne Venn på sin side: «Alle forlot meg; gid det ikke må bli dem tilregnet! Men Herren sto hos meg og styrket meg, forat forkynnelsen skulle fullbyrdes ved meg og alle folk få høre den.» Det store arbeid med å forkynne det gode budskap blir fullført selv om noen faller fra. Både Timoteus, Onesiforus, Priska, Akvilas, Lukas, Titus, Kreskens og mange andre var fremdeles forent med Paulus i tjenesten, og han gledet seg over det. Hvilken glede er det ikke for oss at den nye verdens samfunn har vokst med tusener på tusener nå i denne tiden! Selv om det viser seg at noen få er falske brødre og forrædere, noe som faktisk har forekommet i Sovjet-Samveldet, Tsjekkoslovakia og Polen, er det mange flere som er trofaste. Og selv om arbeidet i slike land øyeblikkelig blir lammet og kanskje blir liggende nede i et halvt år, fortsetter de trofaste Ordets tjenere å holde sitt innvielsesløfte og fortelle det gode budskap helt til de atter kan reorganisere sine møter og gjenoppta forbindelsen med andre i den nye verdens samfunn. Vi er forpliktet til å holde det gående. La oss huske at selv om forkynnelsen ble liggende nede en kort tid etter Jesu død, så kom Jehovas ånd på pinsedagen og viste de kristne hvilken vei de skulle gå, og den viser også vei i dag. Vi gleder oss og takker Jehova for at han har gitt oss så mange lojale og lykkelige medarbeidere i tjenesten. — 2 Tim. 2: 18; 1: 15; 4: 11, 16, 17, 19, 20.
20. Hvilken nytte har vi av å studere beretningene om de forpliktelser Paulus og Timoteus påtok seg?
20 Beretningene om de forpliktelser tjenesten medførte for Paulus og Timoteus og om hvordan de tjente andre som Kristi Jesu etterfølgere, bør få oss alle til å verdsette tjenesten enda høyere. Den er en kostelig skatt. Som en gruppe innvigde Guds tjenere verner vi nå om denne betrodde skatt over hele verden for vår Guds øyne. Den innvielse hver enkelt har foretatt, er virkelig og bindende for alltid. Vi må ta den alvorlig og være beredvillig til å gjøre alt som kreves av oss i forbindelse med den skatt som er oss betrodd, på samme måte som Paulus og Timoteus. Sett stor pris på alle anledninger til å utføre teokratisk tjeneste. Jehova venter av oss at vi skal foreta oss noe med den skatt han har betrodd oss. — 2 Kor. 4: 5—7.
21. Hvilke forpliktelser hviler på alle innvigde Jehovas tjenere nå da den nye verdens samfunn er i så rask vekst?
21 Alle som er underlagt Kongen Kristus Jesus, har fått et visst ansvar. Vi står i et nært og fortrolig forhold til Kristus og Gud som forvaltere av Jehovas eiendom. Det ventes av oss at vi forøker det som er oss betrodd. Etter hvert som vi gjør det, får vi ytterligere privilegier og forpliktelser, og vi tar imot dem med glede. Vi hører med til en stor verdensomfattende organisasjon av lovsangere for Jehova, nemlig den nye verdens samfunn. Den nye verdens samfunn er nå i rivende vekst. Tusenvis av nye lovsangere fra alle land og alle befolkningslag strømmer til det hver eneste måned. De trenger hjelp av noen som er modnere enn de selv. Hva skal vi gjøre med det? Er vi rustet til å gi dem åndelig veiledning og trøst? Setter vi våre egne ønsker til side for å tjene dem? Støtter vi fullt ut opp om den nye verdens samfunn slik at vi foregår våre nye brødre og søstre med et godt eksempel? Blant Jehovas tjenere er det nå som aldri før behov for modne brødre og søstre som vil ta ledelsen i tjenesten og hjelpe andre i utøvelsen av sann tilbedelse. De «andre får» strømmer til som dueflokker. Hvem skal hjelpe dem? Det finnes bare ett svar på dette spørsmålet: Vi skal hjelpe dem under ledelse av Kongen. Et stort arbeid skal gjøres, og det er blitt oss betrodd. La oss vise at vi er verdige forvaltere. Våre gjerninger vil tale for oss og fortelle hva vi gjør. «Man bør betrakte oss som Kristi underordnede og forvaltere av Guds hellige hemmeligheter. For øvrig ventes det i denne henseende av forvaltere at de må finnes trofaste.» — Luk. 19: 13, 25, 26; 1 Kor. 4: 1, 2, NW; Kol. 1: 24—29.
22. Hvordan kan vi best legge for dagen vår verdsettelse av den skatt Jehova har betrodd oss?
22 Vi fortjener ikke det Jehova har gitt oss. Vi har meget å takke ham ydmykt for. «Han som frelste oss . . . ikke etter våre gjerninger, men etter sitt eget forsett og den nåde som er oss gitt i Kristus Jesus fra evige tider [alt for uminnelige tider siden, LB].» La oss alltid fortsette med å være takknemlige for den nåde eller ufortjente godhet som er vist oss, og for den fagre skatt som er oss betrodd. La oss legge for dagen at vi setter pris på den tillit og ære Jehova har vist oss ved at han har regnet oss for å være pålitelige ved å tildele oss tjeneste. I denne tiden må vi passe på at vi ikke bare er oss selv til behag, men holder oss aktive i tjenesten. Vær ivrig etter å ta imot ansvar, og forkast alt som ikke er oppbyggende — ikke av tvang, men frivillig og av kjærlighet og omtanke for andre. «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» — 2 Tim. 1: 9; 1 Pet. 5: 2, 3; 1 Kor. 10: 23, 24.