Vær et levende vitne for det «gode budskap»
«I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud.» — Es. 43: 10.
1. a) Hva har ingen menneskelagde guder vært i stand til å gjøre for å bevise at de er guder? (Es. 43: 8, 9) b) Hvordan skiller den sanne Gud seg ut hva dette angår?
INGEN av de guder og gudinner menneskene har laget, vil noen gang kunne oppreise et eneste vitne for å bevise at de er guder. Disse gudene har ikke uttalt noen profetier som er blitt nøyaktig oppfylt. Men for over 2700 år siden kunne den høyeste Gud, Jehova, peke på et helt folk, Israel, som var hans vitner. Han sa: «I er mine vitner, . . . og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud . . . Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det.» — Es. 43: 10—12.
2. a) Hva visste israelittene om Jehovas gjerninger, slik det framgår av Salme 78? b) Hva er det som viser at israelittene visste at Jehova oppfyller sine løfter?
2 I sine inspirerte skrifter hadde israelittene en sannferdig beretning om hvordan Gud hadde handlet med dem som et folk. De visste at den Allmektige hadde utfridd deres forfedre av trelldommen i Egypt og reddet dem fra deres fiender ved andre anledninger. De kjente til de løfter han hadde oppfylt da han ga dem Kana’ans land til arv. (Sl. 78) I Josvas bok sies det: «Ikke ett ord ble til intet av alle de gode ord [Jehova] hadde talt til Israels hus; det ble oppfylt alt sammen.» — Jos. 21: 45.
3. a) Hva viste Esaias’ profeti ville komme til å skje med israelittene? b) Hvordan ville oppfyllelsen av disse profetiske ordene sette israelittene i stand til å avlegge vitnesbyrd?
3 Den profetien i Esaias’ bok hvor Jehova Gud kaller israelittene sine vitner, pekte fram til den tid da folket skulle komme i fangenskap i Babylon på grunn av sin troløshet, og da den Høyeste senere ville sørge for at de ble utfridd gjennom Kyros. (Es. 43: 14, 15; 44: 24 til 45: 2) På den måten ville de bli levende vitner om en ny utfrielse. Men hvordan kunne de israelitter som vendte tilbake, tjene som Jehovas vitner? De kunne ikke gjøre det ved å forkynne for folk blant andre nasjoner, ettersom det ikke var det de hadde fått i oppdrag å gjøre. Men de kunne avlegge vitnesbyrd ved den måten de levde sitt liv på. De kunne vise at de fullt ut stolte på Jehova Gud og betraktet ham som sin Beskytter og Frelser, og at deres nåværende og framtidige velferd og lykke var fullstendig avhengig av ham.
EN NY BEMYNDIGELSE TIL Å VÆRE VITNER
4, 5. a) Hva innbefatter det å vitne når det gjelder dem som blir Jesu Kristi disipler? (Matt. 28: 19, 20) b) Hvis vitner var Jesu Kristi disipler, og hvordan framgår dette av Apostlenes gjerninger 1: 8; 2: 32, 33; 4: 19, 20; 5: 29—32?
4 Da Messias eller Kristus, Jesus, kom til jorden, ble det åpnet en ny mulighet til å vitne. De som ble Jesu Kristi disipler, påtok seg ansvaret for å fortelle andre om hva Jehova hadde gjort i forbindelse med sin Sønn. På pinsedagen i år 33 e. Kr. ble for eksempel en skare jøder og proselytter forbauset over å se hvordan Guds ånd virket på omkring 120 av Jesu Kristi disipler. Apostelen Peter sa til dem: «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Etter at han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører.» (Ap. gj. 2: 32, 33) Legg merke til at Peter vitnet om hva Jehova Gud hadde gjort. Samtidig vitnet han også om Jesus, idet han avla vitnesbyrd om at han virkelig var Messias eller Kristus. Peter handlet på den måten i samsvar med det Guds Sønn hadde sagt til disiplene før han fór opp til himmelen: «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner.» (Ap. gj. 1: 8) Som Jesu vitner ble de troende senere kalt «kristne». Ifølge Apostlenes gjerninger 11: 26 (NW) var dette «ved guddommelig forsyn».
5 Vitnesbyrdet om «det gode budskap om Kristus» ble nå avlagt av den kristne menighet, som besto av både kjødelige jøder og av hedninger. Disse var nå det folk som Jehova Gud brukte som sine vitner. (Fil. 1:27, NW) Og disiplene omtalte offentlig seg selv som vitner. Da den jødiske høyesterett, Det høye råd, ga apostlene befaling om ikke å forkynne i Jesu navn, svarte de: «En skal lyde Gud mer enn mennesker. Våre fedres Gud oppvekte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre; ham opphøyde Gud ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. Og vi er hans vitner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud ga dem som lyder ham.» (Ap. gj. 5: 29—32) Tidligere hadde apostlene Peter og Johannes sagt til det samme rådet: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde eder mer enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.» — Ap. gj. 4: 19, 20.
6. a) Hvilken enestående anledning innebar det «gode budskap» for enkeltpersoner? b) Hva var Jesu disipler klar over at både jøder og ikke-jøder hadde behov for, slik det framgår av Apostlenes gjerninger 4: 12 og 17: 29—31?
6 Apostlene og andre av Jesu Kristi disipler var fullstendig klar over at de var forpliktet til å være Guds og hans Sønns vitner. Alle hadde rett til å få høre det «gode budskap», som kunne hjelpe dem til å oppnå evig liv, hvis de tok imot Jesus som Kristus og godtok hans offer, som kunne sone deres synder. (Joh. 3: 16; 17: 3) Apostelen Peter sa til rådet: «Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» (Ap. gj. 4: 12) Noen år senere sa apostelen Paulus til athenerne: «Vi [bør] ikke tro at guddommen er lik gull eller sølv eller stein, et billedverk av menneskelig kunst og tanke. Etter at Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg, ettersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» (Ap. gj. 17: 29—31) Ja, alle mennesker, både jøder og ikke-jøder, hadde behov for å høre det «gode budskap» før døden hindret dem i å gripe anledningen til å bli Guds og Kristi vitner med håp om evig liv.
7. a) Hva var de kristne i det første århundre villige til å utholde for å kunne forkynne det «gode budskap», og hvorfor? b) Hvilke spørsmål kan vi stille oss selv i betraktning av apostelen Johannes’ eksempel?
7 Det «gode budskap» berørte derfor andre menneskers evige ve og vel. Det var også Guds vilje at det skulle kunngjøres for alle. (1 Tim. 2: 3, 4) Hengivne kristne fortsatte derfor å vitne av kjærlighet til Gud og sine medmennesker, selv om det kunne resultere i at de mistet friheten og til og med livet. Omkring år 96 e. Kr. skrev den siste av apostlene som var i live, til de kristne i Lilleasia: «Jeg, Johannes, som er eders bror og har del med eder i trengselen og riket og tålmodigheten i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld [fordi jeg hadde talt om Gud og vitnet om Jesus, NW].» (Åpb. 1: 9) Taler du i likhet med Johannes om Gud, og vitner du om Jesus? Er du villig til å måtte lide fordi du gjør det, og fordi du er overbevist om at folk må få høre det «gode budskap», ettersom det kan bety frelse for dem?
AVLEGG VITNESBYRD VED Å HA EN GOD OPPFØRSEL
8. Er det å vitne bare et spørsmål om å forkynne, og hvordan kan dette illustreres?
8 Jehovas kristne vitner må leve i harmoni med det de lærer, hvis de skal kunne nå oppriktige menneskers hjerte. Ord alene har ingen betydning hvis ikke den som uttaler dem, setter et godt eksempel ved sin kristne levemåte. Tenk over følgende: Hvis du sto for retten, kunne du da tenke deg å ha som vitne en person som var kjent for å lyve og bedra? Ville ikke ryktet om hans uærlighet dra sannferdigheten av hans uttalelser i tvil, og selv om han talte sant, kunne ikke da hans vitnesbyrd i virkeligheten skade din sak? Kunne det ikke tenkes at du ville bli ansett for å være lik den mannen som avla vitnesbyrdet om deg?
9. Hva slags oppførsel kreves av en som vitner om Jehova, og hvorfor?
9 Et vitnes rykte har stor innvirkning på hvorvidt hans vitnesbyrd skal bli trodd. Alle som kaller seg Jehovas vitner, må derfor være ærlige og rettskafne. Apostelen Paulus understreket betydningen av dette da han skrev til jøder som kjente Guds lov: «Du som . . . lærer en annen, lærer du ikke deg selv? du som preker at en ikke skal stjele, stjeler du? du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? du som har motbydelighet for avgudene, raner du avgudenes templer?» (Rom. 2: 21, 22) Når noen lever et liv som ikke er i samsvar med det han forkynner, bringer det stor vanære over Gud. Apostelen Paulus sa videre: «For eders skyld spottes Guds navn blant hedningene.» — Rom. 2: 24.
10, 11. a) Hva bør en kunne vente av dem som kaller seg den Høyestes vitner, når det gjelder familielivet? b) Hva vil det si å ’ha en god samvittighet’, og hvordan kan dette ha en gunstig innvirkning selv på motstandere, slik det framgår av 1 Peter 3: 16?
10 Hvis de kristne skal være levende vitner for Jehova, må de derfor skille seg ut som eksemplariske ektemenn og fedre, hustruer og mødre, sønner og døtre. (Ef. 5: 24 til 6: 4) Ektefeller bør bestrebe seg på å løse problemer som måtte oppstå i ekteskapet, ved å anvende Bibelens veiledning i stedet for å etterligne verden og forsøke å komme ut av en ubehagelig situasjon ved å ty til separasjon eller skilsmisse. (Matt. 19: 4—9; 1 Kor. 7: 10, 11) Det er nok mange som misliker de sanne kristne og gir en feilaktig framstilling av dem på grunn av deres tro på Jehova Gud og hans Sønn, men de kristne bør alltid gi akt på det inspirerte rådet: «[Ha] en god samvittighet, for at de som laster eders gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det som de baktaler eder for.» — 1 Pet. 3: 16.
11 Dette betyr at de kristne må være på vakt mot å følge en gal handlemåte, slik at de unngår å få en dårlig samvittighet, en samvittighet som vil fordømme dem. En god oppførsel kan få motstandere til å bli klar over at de har tatt feil angående Guds tjenere. Det kan føre til at de blir skamfulle over den måten de har behandlet hans vitner på. Disse motstanderne kan komme til å innse at de ikke har hatt noe grunnlag for å snakke nedsettende om de sanne kristne, for kanskje å anklage dem for hykleri, falskhet, menneskehat og lignende.
12. Hva kan ifølge 1 Peter 2: 12 skje med mennesker som blir vitne til en kristens gode gjerninger?
12 Apostelen Peter hadde tidligere pekt på at en kristens gode oppførsel kanskje kunne hjelpe motstandere til å lovprise Gud. Vi leser: «[La] eders ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag.» (1 Pet. 2: 12) Tenk på det! En god oppførsel kan overbevise motstandere om at de mennesker de gir en feilaktig framstilling av, utøver sann tilbedelse, og den kan tilskynde dem til selv å prise Gud og yte ham hellig tjeneste. Bli derfor aldri mismodig fordi du møter motstand og likegyldighet når du bestreber deg på å dele det «gode budskap» med andre. Det kan godt hende at den gode oppførsel du viser i en ubehagelig situasjon, vil hjelpe oppriktige mennesker til å forstå at den tilbedelse du utøver, virkelig har noe for seg. Som følge av dette vil de kanskje bli tilskyndt til å lære mer om den.
13, 14. a) Hva kan være det beste vitnesbyrd en hustru kan avlegge for en vantro ektemann? b) Hva bør en vantro ektemann kunne se hvis hans kristne hustru gir akt på veiledningen i 1 Peter 3: 1, 2?
13 En kristen hustru har kanskje forgjeves forsøkt å snakke med sin vantro ektemann om det «gode budskap». Men hennes gode oppførsel kan komme til å utgjøre et sterkere vitnesbyrd enn mange ord. Dette er grunnen til at apostelen Peter sier til kristne hustruer: «Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, når de ser for sine øyne eders rene ferd.» — 1 Pet. 3: 1, 2.
14 En vantro ektemann bør kunne se at hans hustru samarbeider i alle spørsmål som ikke er i strid med hennes tilbedelse. Hennes gode oppførsel vil kunne hjelpe ham til å forstå at hennes tro er en kraft som virker til det gode. Hverken ved sin innstilling, sine ord og sine handlinger bør hun gi grunnlag for berettiget kritikk. En vantro ektemann som omgås en hustru som ved sin prisverdige oppførsel er et levende eksempel til etterfølgelse, kan med tiden bli troende. Det at en hustru kan vinne sin mann «uten ord», betyr naturligvis ikke at hun aldri skal snakke med ham om åndelige spørsmål. Hun bør imidlertid unngå å krangle og føre heftige diskusjoner om den sanne tilbedelse.
15. Hvordan kan unge mennesker gjøre det «gode budskap» mer tiltalende for lærere og skolekamerater?
15 Barn og ungdommer som går på skolen, kan også ved sin gode oppførsel gjøre det «gode budskap» mer tiltalende for lærere og skolekamerater. Det kan hende at et barn eller en ungdom blir utsatt for hån og spott på grunn av sin tro. Men hvis han holder ut under dette presset uten å svare med samme mynt, vil kanskje noen lærere og også noen skolekamerater begynne å undre seg over hva det er som gir vedkommende en slik moralsk styrke. Særlig hvis han er pålitelig og samvittighetsfullt utfører sitt skolearbeid og behandler andre med vennlighet og respekt, kan det gjøre et gunstig inntrykk på dem som ser det, og de kan bli tilskyndt til å undersøke hans tro. En god oppførsel resulterer således i at det blir avlagt et fint vitnesbyrd. — Jevnfør Titus 2: 6—8.
16. Hvordan kan en kristen avlegge et godt vitnesbyrd ved å følge prinsippet i 1 Peter 2: 18 og Titus 2: 9, 10 på arbeidsplassen?
16 En kristen som har et verdslig arbeid, bør anvende de prinsipper som slaver blir formant til å følge. Vi leser: «Dere tjenestefolk skal underordne dere under deres herrer og vise dem all respekt — ikke bare de gode og vennlige, men også de urimelige.» (1 Pet. 2: 18, NTN) «Slavene skal være lydige mot sine herrer i alle ting, og rette seg etter dem uten å si dem imot. De må ikke stikke noe til seg, men alltid vise rett troskap, så de i ett og alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære.» (Tit. 2: 9, 10, NTN) En kristen bør derfor med glede utføre sitt arbeid stille og rolig, selv om det blir stilt urimelige krav til ham. Han bør være respektfull og ikke argumentere med sin arbeidsgiver. Iakttagere bør kunne se at den kristne er en ærlig og flittig arbeider som bryr seg om andre. På den måten blir den sanne tilbedelse opphøyd i deres øyne som forstår at vedkommende er en god arbeider og et fint menneske på grunn av sin religion.
17. Hvordan bør vi betrakte den levemåte vi fulgte før vi fikk kunnskap om sannheten?
17 Hvordan er det med ditt liv som et Jehovas vitne? Hva mener du om den måten du oppførte deg på før du fikk nøyaktig kunnskap om sannheten? Du er kanskje en av dem som apostelen Peter skrev følgende om: «Det er nok at dere i den tid som er gått, har levd på hedensk vis i utsvevelser og sanselighet, i drikk, festing og fyll, og har drevet med forkastelig avgudsdyrkelse.» (1 Pet. 4: 3, NTN) Det passer seg aldri for noen å følge en slik fordervelig handlemåte. De kristne bør ha fått nok av dette den gang de var uvitende, og de bør derfor aldri ha noe ønske om å vende tilbake til en slik handlemåte.
18. Hvilke spørsmål bør vi stille oss selv, og hva bør vi bestrebe oss på å gjøre hvis vi virkelig ønsker å være levende vitner for det «gode budskap»?
18 Er du ivrig etter å hjelpe andre til å oppnå den samme lykke nå når du lever «etter Guds vilje»? (1 Pet. 4: 2) Er du så takknemlig for det «gode budskap» at du benytter alle anledninger til å vitne om Jehova Gud og Jesus Kristus? (Luk. 6: 45; 8: 15) Har du en slik oppførsel at den gir vekt til det du forteller andre om Guds Ord? Vi kan bare være trofaste vitner når vi både kunngjør sannheten og lever i samsvar med den. La oss derfor etterligne apostelen Paulus’ eksempel. Han skrev: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» — 1 Kor. 9: 27.