Er du villig til å påta deg beskjedne oppgaver?
YDMYKHET og beskjedenhet bidrar til å gjøre livet behagelig — ikke bare for våre omgivelser, men også for oss selv. Disse egenskaper gjør det lettere for en å tåle mange av de slag som livet gir.
Men det beste er at vi ved å være ydmyke og beskjedne oppnår Guds gunst. Salme 138: 6 sier om Gud: «[Jehova] er opphøyd, og han ser til den ringe [ydmyke, NW], og den stolte kjenner han langt fra.»
De fleste mennesker i vår tid viser en sørgelig mangel på beskjedenhet. Folk er interessert i prestisje, en fremtredende stilling og makt. Slik var det i virkeligheten også i det første århundre av vår tidsregning, særlig i de store byene, noe Roma er et eksempel på. Da apostelen Paulus skrev til dem som tilhørte den kristne menighet i Roma, ga han dem dette råd: «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» — Rom. 12: 2.
Da Paulus inntrengende oppfordret sine brødre til ikke å la seg forme etter verdens innstilling, tenkte han tydeligvis i første rekke på den stolthet som verdslige mennesker legger for dagen. Det framgår av det han deretter sier, når han gir enhver av sine brødre det råd at han ikke skal «tenke høyere enn han bør tenke» og ’ikke attrå det høye, men gjerne holde seg til det lave’. Eller som An American Translation gjengir de siste ordene: «Vær ikke altfor ærgjerrige, men påta dere beskjedne oppgaver.» — Rom. 12: 3, 16.
Er vi på samme måte villig til å påta oss beskjedne oppgaver? Eller er vi lik alle dem som er villig til å utføre et arbeid som de mener vil få andre til å betrakte dem med anerkjennelse, et arbeid som innebærer en utfordring til deres evner, men som tar det ille opp når de blir bedt om å gjøre noe som blir betraktet som en beskjeden oppgave?
I sitt brev til de kristne i Roma påpekte Paulus deretter at den kristne menighet som et hele er som et legeme med mange lemmer, og at hvert lem har sin funksjon. I menigheten i det første århundre var det noen som ved Guds hellige ånd hadde fått visse mirakuløse gaver eller visse oppgaver å utføre. Apostelen oppfordret dem alle til å tjene med et villig sinn og med glede uansett hvilken tjeneste de hadde fått å utføre. (Rom. 12: 4—8) Denne villighet til å tjene sammen med andre til gagn for alle er nødvendig for at det skal råde glede og orden, og dette gjelder ikke bare i en menighet, men også i en familie eller et hvilket som helst annet sted hvor flere arbeider sammen.
Forhold som gjør det nødvendig å vise beskjedenhet
I visse av livets forhold må vi erkjenne at en beskjeden og underordnet rolle simpelthen er noe som er både naturlig og riktig. Barn som retter seg etter sine foreldres veiledning, og som påtar seg de plikter de får tildelt i hjemmet, vinner både Guds gunst og sine foreldres kjærlighet. Bibelen sier: «I barn! vær lydige mot eders foreldre i Herren! for dette er rett. Hedre din far og din mor — dette er det første bud med løfte — for at det må gå deg vel, og du må lenge leve i landet.» — Ef. 6: 1—3.
Hustruer setter ofte et godt eksempel når det gjelder å legge ydmykhet og en tiltalende beskjedenhet for dagen. Deres arbeid foregår som regel innenfor husets fire vegger, hvor ingen legger merke til det; mye av det blir ikke engang lagt merke til av mannen, som kun ser resultatene når han kommer hjem fra arbeid. Mye av husmorens arbeid er derfor av beskjeden art, og på grunn av de oppfatninger som hersker i vår tid, blir det ofte nedvurdert og berøvet sin verdighet og betydning. Ikke desto mindre bidrar hennes arbeid til hele familiens lykke. Dessuten behager det Gud, som i sitt Ord oppmuntrer hustruer til å «elske sine menn og sine barn» og til å vise dette ved å være «huslige, gode, lydige mot sine egne menn». (Tit. 2: 4, 5) Ja, Gud setter i høy grad pris på kristne kvinner som er samvittighetsfulle hustruer, mødre og husmødre. Deres gode arbeid blir ikke oversett av ham, selv om det foregår i det stille; deres arbeid er i hans øyne ærefullt og har verdighet. — Jevnfør Ordspråkene 31: 10—31.
Selv om en mann som regel ikke arbeider helt alene eller under så ubemerkede forhold som en husmor, er hans arbeid sjelden av en slik art at han oppnår noen spesiell anerkjennelse eller det gir ham en fremtredende stilling. Det er så godt som forbi med den tid da den enkelte håndverker hadde sin egen virksomhet. Tendensen går mer og mer i retning av store bedrifter, hvor noen få har innflytelse og en fremtredende stilling, og hvor de som gjør det meste av arbeidet, mister sin personlige identitet. Og det er ikke alt. Verden har i det store og hele tilegnet seg en kunstig og forvrengt oppfatning av hva som er respektabelt, hva som gir anseelse, og hva som er ydmykende for en eller «under ens verdighet». En slik verdslig holdning gjør det kanskje i like høy grad, eller i enda høyere grad, nødvendig med en ydmyk og beskjeden innstilling.
Kristne menn ser fram til at Gud skal opprette en ny ordning som vil være fri for de nåværende systemer, det kommersielle og det industrielle system innbefattet. Men i mellomtiden må de avfinne seg med forholdene slik de er, og gjøre det beste ut av dem. Mangel på ydmykhet kan kanskje friste dem til å benytte seg av pågående eller uhederlige metoder for å oppnå en stilling hvor de vil få innflytelse eller nyte anseelse. Eller det kan være at de er utilfreds med et «alminnelig» arbeid, som riktignok gir dem konstant beskjeftigelse og en sikker inntekt, men liten utsikt til hurtig å oppnå stor økonomisk fortjeneste, og derfor kan bli fristet til å prøve risikable, private prosjekter som gir løfte om hurtig gevinst. Dette kan føre dem fra det ene foretagende til det andre, skiftevis med overskudd og underskudd, alltid belemret med problemer, men likevel føler de seg hele tiden hevet over dem som utfører et arbeid som virker mer alminnelig eller endog noe ensformig.
I det første århundre fant disippelen Jakob det nødvendig å gi følgende råd til noen av de kristne: «Og nå, I som sier: I dag eller i morgen vil vi dra til den by og bli der et år og kjøpslå og ha vinning, I som ikke vet hva som skal hende i morgen! For hva er eders liv? I er jo en røyk som viser seg en liten stund og så blir borte! Istedenfor at I skulle si: Om Herren vil, så blir vi i live, og vi skal gjøre dette eller hint. Men nå roser I eder i eders overmot. All sådan ros er ond. Den som altså vet å gjøre godt og ikke gjør det, han har synd av det.» — Jak. 4: 13—17.
Enten kristne menn arbeider for seg selv eller for andre, vil de imidlertid oppnå Guds godkjennelse hvis de ikke er stolte eller hovmodige med hensyn til det arbeid de gjør, og hvis de gjør et godt arbeid. I det første århundre utgjorde slavene ofte en stor del av befolkningen. Da apostelen Paulus skrev brevet til Titus, som oppholdt seg på øya Kreta, viste han at kristne slaver ved å være pålitelige arbeidere og ved å underordne seg under sine herrer kunne være en pryd for eller «kaste glans over Guds, vår Frelsers, lære», selv i sin beskjedne stilling. (Tit. 2: 9, 10, New English Bible) For kristne menn som i dag sørger godt for sin familie, og som i oppriktighet støtter den kristne menighet, både økonomisk og på andre måter, er det også oppmuntrende å vite at Gud setter pris på dem som arbeidere, selv om deres verdslige arbeid blir betraktet som ordinært.
Innen menigheten
Akkurat som det innen den kristne familie er nødvendig med ydmykhet, er det også nødvendig med ydmykhet innen det ’samfunn av brødre’ som den kristne menighet utgjør. Apostelen Peter skriver: «I yngre [skal] underordne eder under de eldre [eller eldste], og I skal alle ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye eder i sin tid, og kast all eders sorg på ham! for han har omsorg for eder.» — 1 Pet. 5: 5—7, 9.
Yngre menn i menigheten som følger dette rådet, ’vil ikke være altfor ærgjerrige, men vil påta seg beskjedne oppgaver’, for de vil ha det rette syn på tingene og være klar over at de trenger å oppnå større erfaring og kunnskap for å bli eldste. (Rom. 12: 3, 16, An American Translation) Yngre menn, for eksempel Timoteus og Johannes Markus, var glad for å tjene apostelen Paulus, det vil si gå ham til hånde på forskjellige måter for å hjelpe ham i hans hyrdearbeid. (Ap. gj. 19: 22; 2 Tim. 4: 11) På grunn av sin trofaste tjeneste oppnådde de en verdifull erfaring og rike velsignelser.
I en menighet er det mange ting som må gjøres, men som ikke er av særlig fremtredende eller ærefull art. Det kan være tale om rengjøring eller lignende arbeid. Men selv om arbeidet ikke er av fremtredende art, burde det ikke få dem som har den rette innstilling, til å la være å påta seg det. I virkeligheten vil de ble sett på med verdighet og ære av Gud og av mennesker med et rett sinn når de villig er med på å utføre slike oppgaver. Det eneste som virkelig bør bety noe for oss, er: Er det noe som trenger å bli gjort, og kan jeg være til gagn for andre ved å gjøre det? Dette skulle være tilstrekkelig grunn for oss til ikke bare å være villige, men også glade for å utføre et slikt arbeid.
Det er nok så at det av og til er nødvendig å vise ydmykhet selv om det i en gitt situasjon ikke er naturlig å gjøre det. Noen ganger kan det skje at enkeltpersoner utøver sin myndighet på en måte som virker ydmykende på andre. De oppmuntrer kanskje til og med sine medarbeidere til å vise ydmykhet, mens de selv benytter seg av denne ydmykhet til å fortsette å følge en stolt handlemåte. Men som den inspirerte apostel rådet oss til, kan vi ’kaste all vår sorg på Jehova Gud, for han har omsorg for oss’. Til fastsatt tid vil Jehova og hans Sønn belønne de ydmyke hvis de holder fast på Guds Ords rette prinsipper. — 1 Pet. 5: 6, 7.
Hvor tiltalende er det ikke når alle ’ikler seg ydmykhet mot hverandre’! For en behagelig og avslappet atmosfære det blir — en følelse av sann enhet! Hvis vi alle villig og med glede tjener hverandre, uten stolthet, vil det føre til at alle blir opphøyd, ettersom alle vil bli vist ære og vurdert ut fra sitt sanne verd og bli bedømt ut fra Guds Ord og ikke ut fra verdslige normer. — 1 Pet. 5: 5; Sl. 133: 1, NW; Rom. 12: 10.