Et renset folk som er nidkjært til gode gjerninger
’Jesus Kristus gav seg selv for oss for å rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger.’ — TITUS 2: 13, 14, EN.
1. Hvorfor må Jehovas vitner være rene og nidkjære?
JEHOVA er hellig, god og rettvis. Han og hans Sønn utfører storslagne gjerninger med nidkjærhet. (3. Mosebok 19: 2; Salme 25: 8; Johannes 5: 17) Derfor må også alle vitner for Jehova være rene og nidkjære til gode gjerninger.
2. a) Hvorfor knyttet Paulus renhet og nidkjærhet sammen? b) Hvilke spørsmål skal vi nå drøfte?
2 Apostelen Paulus omtalte både renhet og nidkjærhet da han skrev at Jesus ved Guds ufortjente godhet «gav seg selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger». (Titus 2: 11—14, EN) Hva fordres det av dem som Jesus har renset? Hvilke gode gjerninger skal vi ha nidkjærhet for? Og hvilke velsignelser kan rensede og nidkjære vitner for Jehova glede seg over?
Åndelig renhet er livsviktig
3. a) Hva slags standard med hensyn til renhet må Jehovas tjenere opprettholde? b) Hvorfor var det så viktig å understreke kravet om renhet da de landflyktige jødene ble utfridd av Babylon?
3 Jehovas tjenere må opprettholde en høy standard med hensyn til fysisk, moralsk og åndelig renhet. (2. Mosebok 30: 17—21; 5. Mosebok 23: 12—14; Efeserne 5: 25—27; 2. Korinter 7: 1) Dette viktige krav ble understreket i det sjette århundre før Kristus, da de bortførte jøder ble utfridd av Babylon. (Esra 1: 1—4) De skulle snart sette kursen mot sitt hjemland og i glede føre med seg de hellige kar som kong Nebukadnesar hadde tatt fra Guds tempel i Jerusalem. Det var meget viktig at bare rene tilbedere av Jehova fikk bære disse gjenstandene som hørte til i helligdommen. Derfor var det på sin plass at de fikk denne instruks: «Bryt opp, dra bort fra Babylon! Rør ikke ved noe urent! Gå ut av byen, gjør dere rene, dere som bærer [Jehovas] kar!» (Jesaja 52: 11) Disse bærerne måtte renses for all besmittelse fra Babylons religiøse og moralske urenhet.
4. Hva kreves det av alle Jehovas vitner ifølge 2. Korinter 6: 14—17?
4 Apostelen Paulus anvendte dette kravet om renhet på salvede kristne, som forlater Babylon den store, den falske religions verdensrike. Han skrev: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre . . . Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent!» (2. Korinter 6: 14—17; Åpenbaringen 18: 4, 5; Jeremia 51: 45) Ja, Jehova forlanger åndelig renhet av Jesu salvede etterfølgere og deres medarbeidere, den ’store skare’. — Åpenbaringen 7: 4—9.
La oss «fornekte ugudelighet og de verdslige lyster»
5. Hvordan må vår tjeneste være ifølge 2. Korinter 4: 2?
5 De som tjener som åndelige rene vitner for Jehova, blir blant annet oppfordret til å «fornekte ugudelighet og de verdslige lyster». (Titus 2: 11, 12, EN) Og et annet sted sier Paulus: «Vi har tatt avstand fra all fordekt og skammelig ferd, vi bruker ikke knep, og vi forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt anbefaler vi oss selv idet vi vender oss til hvert menneskes samvittighet.» (2. Korinter 4: 2) I likhet med apostelen må også de kristne i vår tid være ulastelige i sin tjeneste, slik at ingen med rette kan anklage dem for svindel eller uærlighet. (2. Korinter 8: 20, 21; Salme 101: 1—8) De må ikke la seg lede av verdens visdom og dens egoistiske og syndige ånd eller motiverende kraft. — 1. Korinter 1: 21; 2: 12; 3: 19; Efeserne 2: 1, 2.
6. Hva kan vi gjøre hvis vi kjemper mot de urette tilbøyelighetene til å være uærlige og følge kjødelige lyster?
6 Mennesker som har en verdslig ånd, benytter seg ofte av uærlige metoder for å nå sine mål. Men hvis en slik handlemåte blir fulgt av en som utgir seg for å være kristen, da har ikke vedkommende ’fornektet ugudelighet’, og da kan han heller ikke ha samfunn med Jehova. (Ordspråkene 3: 31, 32) Og en som lar seg beherske av urene kjødelige tilbøyeligheter, har ikke ’fornektet de verdslige lyster’. (Galaterne 5: 19—21; 1. Johannes 2: 15—17) Men hva bør vi gjøre hvis vi kjemper imot de urette tilbøyelighetene til å være uærlige og følge kjødelige lyster? Da bør vi be på samme måte som David, som sa: «Skap et rent hjerte i meg, Gud, gi meg en ny og stø ånd! Kast meg ikke bort fra ditt åsyn, ta ikke fra meg din Hellige Ånd!» (Salme 51: 12, 13; Johannes 15: 19) Hvis vi ber på denne måten og fullt ut benytter oss av den hjelp vi kan få gjennom Guds Ord, ånd og organisasjon, vil det være mulig for oss å korrigere vår tenkemåte og tjene trofast som Jehovas rene tilbedere.
7. Hvorfor er det nødvendig å utstøte overtredere som ikke angrer?
7 Hvis noen blant oss følger en høyst uren livsførsel uten å angre, må de utstøtes, slik at Jehovas navn ikke blir vanhelliget, og slik at hans organisasjon blir holdt ren og hans trofaste tjenere blir beskyttet og blir gjort ettertrykkelig oppmerksom på hvor alvorlig det er å begå grove overtredelser. (3. Mosebok 22: 31—33; 5. Mosebok 13: 6—11) Guds folk forstod for mange år siden at en som fulgte en urett handlemåte uten å angre det, ikke lenger fortjente å ha fellesskap med dem. Selskapet Vakttårnets første president, Charles Taze Russell, skrev for eksempel følgende i 1904: «Menigheten skal unnlate å ha samfunn med ham og ikke vise ham noe som helst tegn på brorskap.» (Den nye Skabning, 1917, side 318) Jehovas folk retter seg også i vår tid etter følgende bibelske veiledning: «Få da den onde bort fra dere!» — 1. Korinter 5: 9—13.
8. Hvordan skal de eldste behandle overtredere ifølge Lukas 3: 8 og Galaterne 6: 1?
8 De utnevnte eldste er sterkt opptatt av å holde Jehovas organisasjon ren. De må selvfølgelig vise barmhjertighet mot slike som ’bærer frukt som svarer til omvendelse’, likesom Jehova viser barmhjertighet når det er grunnlag for det. (Lukas 3: 8; Salme 86: 15; 130: 3, 4) Og hvis en av de troende begår et feiltrinn før han er klar over det, må de som har åndelige kvalifikasjoner, forsøke å reise ham opp igjen «i en mildhetens ånd». — Galaterne 6: 1, NW.
Hvordan de eldste kan yte hjelp
9. Hvordan kan de eldste hjelpe andre kristne på det åndelige område?
9 Hvordan kan tilsynsmennene hjelpe andre kristne til å holde seg åndelig rene? De kan blant annet gjøre det ved å holde oppbyggende foredrag. De kan også gjøre det ved å ha personlige samtaler og foreta hyrdebesøk. (1. Peter 5: 1—4) Som rimelig er, benytter de eldste ved slike anledninger Bibelen til å undervise, påminne, formane og til og med irettesette sine medtroende.
10. a) Hvilken holdning bør de eldste ha til det å holde offentlige foredrag? b) Hvorfor bør åndelige hyrder studere Bibelen iherdig?
10 Paulus la vekt på nødvendigheten av å undervise da han oppfordret sin medarbeider Titus til å «tale i samsvar med den sunne lære». (Titus 2: 1) Ydmyke kristne eldste søker ikke ære som foredragsholdere, men de er ivrige etter å gjøre rett bruk av Bibelen til å undervise. (Ordspråkene 25: 27, NW) En forhenværende president i USA, John Quincy Adams, kom en gang med en interessant uttalelse: «Jeg har i mange år hatt for vane å lese gjennom hele Bibelen én gang i året.» Alle Israels konger skulle lage seg en avskrift av Guds lov og «lese i den alle sitt livs dager». Josva fulgte en lignende formaning. (5. Mosebok 17: 14—20, se vers 18 i NW; Josva 1: 7, 8.) Hvordan kunne slike menn i det gamle Israel ha lagt visdom for dagen i sine handlinger eller ha vært til åndelig hjelp for andre hvis de ikke hadde hatt den kunnskap de ervervet seg på denne måten? Er du utnevnt eldste? Har du i så fall lest hele Bibelen, kanskje mange ganger? Dette vil utvilsomt styrke din evne til å veilede andre, deriblant innviede kristne som kanskje selv har lest gjennom Bibelen flere ganger. De som tjener som åndelige hyrder, må iherdig studere Guds Ord, grunnlaget for den «sunne lære».
11. a) Hvilke bibelske påminnelser trengte de kristne på Kreta i det første århundre? b) Hva bør utnevnte eldste være kvalifisert til å gjøre med hensyn til bibelske påminnelser?
11 Paulus sa videre til Titus: «Du skal minne dem om å underordne seg under styremaktene og myndighetene, rette seg etter dem og være villige til å gjøre alt som er godt. De må ikke snakke stygt om andre eller yppe strid, men være forsonlige og vise tålsomhet [mildhet, NW] mot alle mennesker.» (Titus 3: 1, 2) De kristne på øya Kreta i det første århundre trengte disse spesielle påminnelsene. Når det oppstår et problem i våre dager, bør de eldste på lignende måte kunne henvise til passende bibelske påminnelser. Og måtte vi alltid være takknemlige når noen gjør oss oppmerksom på Jehovas påminnelser. — Salme 119: 99, 129, NW.
12. a) Hva vil det si å formane? b) Med hvilken innstilling bør en formaning bli gitt?
12 Titus fikk også denne oppfordring: «De unge menn skal du likeledes formane til å være sindige.» (Titus 2: 6, EN) Å formane vil si å «oppfordre inntrengende» (Riksmålsordboken) eller å «advare alvorlig» (Norsk Riksmålsordbok). Fordi Paulus hadde sann kjærlighet og omtanke, unnlot han ikke å gi nødvendige formaninger. Nei, han kunne si til de eldste i Efesos: «Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.» (Apostlenes gjerninger 20: 31) Eldste i våre dager som har den samme holdning, og som gir passende formaninger, er virkelig en velsignelse for menigheten.
13. a) Hva vil det si å irettesette? b) Med hvilken innstilling bør de eldste irettesette?
13 Paulus nevnte også irettesettelse, for han gav Titus denne oppfordringen: «Derfor skal du refse dem strengt [irettesette dem med strenghet, NW], så de kan bli sunne i troen. De må ikke gi seg av med jødiske myter og bud, gitt av mennesker som har vendt seg bort fra sannheten.» (Titus 1: 13, 14) Å irettesette vil si «å påtale forsømmelighet, gjerne i den vennlige hensikt å korrigere eller hjelpe» eller å «klandre (en person) for uheldig, upassende oppførsel». (Webster’s New Collegiate Dictionary; Norsk Riksmålsordbok) Paulus talte om å irettesette, men det skulle skje i en god hensikt — «så de kan bli sunne i troen». Også i vår tid er det slik at de eldste unngår å legge en ukristen hardhet for dagen. I motsetning til frafalne som har klagemål mot andre, forsøker ikke sanne kristne eldste å «herske» over sine medtroendes liv og tro, men de tjener som forvaltere og medarbeidere for å hjelpe dem til glede og til å være standhaftige i troen. — 2. Korinter 1: 24; 1. Korinter 4: 1, 2.
14. Hva vil hjelpe oss til å bevare vår åndelige renhet?
14 Det å gi akt på Bibelens lære og ta imot påminnelser, formaninger og irettesettelser vil hjelpe oss til å bevare vår åndelige renhet. Dette gjør oss skikket til å delta i den hellige tjeneste for Gud. Men i hvilken ånd bør vi utføre denne tjenesten?
Ha ’nidkjærhet til gode gjerninger’
15. a) Hvordan kan nidkjærhet defineres? b) Hva er den beste gjerning kristne mennesker kan gjøre?
15 Som et organisert samfunn av innviede kristne har Jehovas vitner ’nidkjærhet til gode gjerninger’. Det å være nidkjær vil si å være «meget ivrig i utførelsen av sine plikter». (Norsk Riksmålsordbok) Ifølge Paulus’ brev til Titus skulle alle kristne bestrebe seg på å gjøre en lang rekke «gode gjerninger». Yngre kvinner skulle for eksempel leve sømmelig og rent, være gode husmødre og underordne seg sine menn. Titus skulle være ’et eksempel i gode gjerninger’ ved å utbre uforfalsket lære og føre et sunt språk og så videre. (Titus 2: 1—14) Den beste gjerning kristne mennesker kan gjøre, er selvfølgelig å hjelpe andre til å lære om Gud og tjene ham. Hvis du er et Jehovas vitne, er du da virkelig nidkjært opptatt med å gjøre denne ’gode gjerning’? De kristne i det første århundre deltok med nidkjærhet i evangeliseringsarbeidet, også når de ble forfulgt. — Apostlenes gjerninger 11: 19—21.
16. a) Hva er en av de viktigste grunner til at den kristne menighet eksisterer? b) Hva er blitt sagt om Jehovas vitners evangeliseringsarbeid?
16 Til tross for den forfølgelse Jehovas vitner er utsatt for i vår tid, blir de ansporet av Guds ånd til å forkynne om Guds rike i samsvar med det oppdrag som de har fått, og som er en av de viktigste grunner til at den kristne menighet eksisterer. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20; Jesaja 61: 1, 2) I likhet med de første kristne er de nidkjært opptatt med den gode gjerning å forkynne «evangeliet» fra hus til hus og på andre måter. (Apostlenes gjerninger 5: 41, 42; 20: 20, 21) I en bok om evangelisering drøfter C. W. Target forskjellige forkynnelsesmetoder, deriblant «evangelisering ved dørene», og peker på at «noen ville kanskje kalle dette den aller vanligste metode — spesielt etter at de nylig har hatt besøk av Jehovas vitner. . . . Andre tar raskt etter, men Jehovas vitner leder an». (Evangelism, Inc.) Når det gjelder bibelsk litteratur, kommer Target med denne innrømmelsen: «Også på dette feltet leder Jehovas vitner . . . Til sammenligning . . . er det svært få trossamfunn som egentlig utgir litteratur til utbredelse av evangeliet.» Ja, kristen litteratur som er fremstilt under ledelse av Guds hellige ånd, og som kan fås av Jehovas vitner mot et lite bidrag, hjelper rettsindige mennesker over hele jorden til å bli kjent med og til å gjøre Guds vilje.
17. Hva er det som viser at Gud har velsignet Jehovas vitners forkynnelsesarbeid?
17 Jehova bevirket at de første kristnes forkynnelsesarbeid hadde fremgang. Det ble dannet menigheter på det ene stedet etter det andre — i Roma, Korint, Efesos, Filippi, Kolossæ, Tessalonika og andre steder. På samme måte gir Jehova sine tjenere i vår tid fremgang i forkynnelsesarbeidet, slik at det nå finnes over 47 000 menigheter av Jehovas vitner over hele verden. Gud er den som skal ha æren for denne store vekst. — Jesaja 60: 22; 1. Korinter 3: 6, 7.
Våre mange velsignelser
18—20. Nevn noen av de velsignelser vi kan glede oss over som Guds tjenere.
18 Jehovas folk i vår tid kan virkelig glede seg over mange velsignelser og goder som følge av en ren og nidkjær tjeneste. (Ordspråkene 10: 22) Som Guds rensede tjenere har vi for eksempel den tilfredsstillelsen at vi gleder ham. (1. Peter 1: 13—16) Guds sannhet har utfridd oss av Babylon den store, det verdensrike som består av falsk religion. (Åpenbaringen 18: 4, 5) Vi er ikke blitt offer for overtro, frykt for de døde og lignende. (Forkynneren 9: 5, 10; Johannes 8: 32) «Guds fred» bevarer våre hjerter og tanker. (Filipperne 4: 6, 7, 13) Det å komme regelmessig sammen med rene tilbedere gir oss en følelse av trygghet, som om vi skulle være «sauer i en kve». (Mika 2: 12) Fordi vi har Guds hellige ånd, er vi i stand til å legge for dagen dens frukter, som er kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selvkontroll. (Galaterne 5: 22, 23, NW) Vi har virkelig grunn til å fryde oss over alt dette!
19 Som nidkjære Rikets forkynnere tjener vi den Høyeste i universet, og et større privilegium kan ikke noe menneske ha. Vår «hellige tjeneste er å forkynne evangeliet». Det finnes ikke noen jordisk beskjeftigelse som gir større glede enn det å kunngjøre budskapet om «den lykkelige Gud» og hjelpe andre til å lære om ham. — Romerne 15: 16; 1. Timoteus 1: 11, NW.
20 Et nært forhold til Gud er også en av våre mange velsignelser. Vi kan be til ham i tillit til at han hører oss. (1. Johannes 5: 14, 15) Hvor stort det er å stå Jehova så nær! Som salmisten uttrykte det: «For meg er det godt å være nær Gud. Jeg tar min tilflukt til [Jehova]. Jeg vil vitne om alle dine gjerninger.» — Salme 73: 28.
21. Hva bør vi være fast besluttet på å gjøre som et renset og nidkjært folk?
21 La oss da i betraktning av alle de velsignelser vi nyter som Guds rensede og nidkjære folk, bevare vår renhet og brennende nidkjærhet. Hvis vi gjør det, kan vi være sikker på at Jehova vil holde oss oppe og lede oss som sine vitner. Renhet og nidkjærhet i Guds hellige tjeneste nå i de siste dager vil også ved hans ufortjente godhet føre til at vi kan bruke evigheten til å gjøre rene og nidkjære gjerninger til Jehovas pris.
Hva mener du?
◻ Hva fordres det av en som ønsker å høre med til Jehovas rensede folk?
◻ Hvordan kan utnevnte eldste hjelpe andre til å holde seg åndelig rene?
◻ Hvilken god gjerning bør Guds folk særlig være nidkjære i?
◻ Nevn noen av de velsignelser Jehovas rensede og nidkjære vitner kan glede seg over.
[Bilde på side 29]
De eldste bør studere Bibelen flittig og bruke den når de underviser og gir påminnelser, formaninger og irettesettelser