Det rette syn på utstøtelse
«[Jehova], . . . hvem får bo på ditt hellige fjell? Den som gjør rett og er hel i sin ferd.» — Sal. 15: 1, 2.
1, 2. Hvordan vet vi at Gud venter at hans tilbedere skal holde fast ved hans normer?
JEHOVA er rettferdig og hellig. Selv om han er barmhjertig og forståelsesfull overfor ufullkomne mennesker, venter han at de som tilber ham, skal gjenspeile hans hellighet ved å prøve å holde fast ved hans rettferdige normer. — Sal. 103: 8—14; 4. Mos. 15: 40.
2 En israelitt som med forsett brøt Guds bud, for eksempel de budene som forbød frafall, ekteskapsbrudd eller mord, skulle utryddes; han måtte bøte med livet. (4. Mos. 15: 30, ,31; 35: 31; 5. Mos. 13: 1—5; 3. Mos. 20: 10) Det at Guds rimelige og rettferdige normer ble håndhevet med fast hånd, var til gagn for alle israelittene, for det bidrog til å bevare menighetens renhet. Det hadde også en avskrekkende virkning på dem som ville spre forderv blant det folk som var kalt med Guds navn.
3. Hvordan var situasjonen for en jøde som var blitt utstøtt av synagogen?
3 I det første århundre etter Kristus var jødene underlagt romernes styre og hadde ikke myndighet til å henrette noen. (Joh. 18: 28—31) Men en jøde som hadde brutt loven, kunne bli utstøtt av synagogen. Når noen hadde fått en slik streng straff, ville andre jøder unngå ham og sky ham. Det sies at andre jøder ikke engang ville gjøre forretninger med ham ut over å selge ham de nødvendige ting til livets opphold.a — Joh. 9: 22; 12: 42; 16: 2.
4, 5. Hvordan skulle den kristne menighet behandle en synder som ikke angret?
4 Etter at den kristne menighet var blitt dannet, var det den og ikke det jødiske folk som var kalt med Guds navn. (Matt. 21: 43; Apg. 15: 14) En kunne derfor med rette vente at de kristne skulle leve i samsvar med Jehovas rettferdige normer. Apostelen Peter skrev: «Han som kalte dere, er hellig; så vær også dere hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.» (1. Pet. 1: 14—16) Jehova elsker sitt folk og ønsker å beskytte den kristne menighets renhet. Han ordnet det derfor slik at de som fortsetter å følge en handlemåte som vanærer ham og setter menigheten i fare, må utelukkes eller utstøtes.
5 Apostelen Paulus skrev: «En vranglærer skal du tale til rette en gang og to ganger og så vise ham fra deg. Du kan være viss på at et slikt menneske er kommet på avveier. Han synder og har felt dommen over seg selv.» (Tit. 3: 10, 11) Ja, de som i åndelig forstand er eldste, slik Titus var, vil først prøve å hjelpe overtrederen på en kjærlig måte. Hvis han ikke reagerer positivt på deres hjelp og fortsetter å ’synde’, har de myndighet til å nedsette et utvalg av eldste som skal ’dømme dem som er innenfor’. (1. Kor. 5: 12) Kjærligheten til Gud og ønsket om å holde hans folk rent krever at menighetens medlemmer utelukker ham.
6. Hvorfor var det riktig å utstøte syndere som ikke angret?
6 Det dukket opp noen slike overtredere i det første århundre. Til dem hørte Hymeneus og Aleksander, som hadde «lidd skibbrudd på troen». Paulus sa: «Jeg har overgitt [dem] til Satan så de skal tuktes til å holde opp med å spotte.» (1. Tim. 1: 19, 20) Disse to mennene ble straffet eller tuktet strengt ved at de ble utstøtt av menigheten. Denne straffen ville kanskje lære dem at de ikke skulle spotte den hellige og levende Gud. (Jevnfør Lukas 23: 16, hvor grunnteksten bruker det greske grunnordet som ofte blir gjengitt med «tukt».) Det var på sin plass at disse spotterne ble overgitt til Satan, at de ble kastet ut i mørket i den verden som er under Satans innflytelse. — 2. Kor. 4: 4; Ef. 4: 17—19; 1. Joh. 5: 19; jevnfør Apostlenes gjerninger 26: 18.
HVORDAN VI BØR OPPTRE OVERFOR UTSTØTTE
7, 8. Hvordan kan vi avgjøre hvordan vi bør oppføre oss overfor en utstøtt?
7 Det kan imidlertid oppstå visse spørsmål med hensyn til hvordan vi bør opptre overfor tidligere medlemmer av menigheten som er blitt utstøtt. Gud har heldigvis i sitt Ord gitt oss svar og retningslinjer som vi kan være forvisset om er fullkomne, rette og rettferdige. — Jer. 17: 10; 5. Mos. 32: 4.
8 I menigheten i Korint var det en mann som praktiserte umoral og tydeligvis ikke angret. Paulus skrev at de skulle ’få denne mannen bort fra seg’, for han var som litt surdeig som kunne syre eller forderve hele deigen eller menigheten. (1. Kor. 5: 1, 2, 6) Men hvordan skulle han behandles når han så var blitt utstøtt? Skulle han da behandles som om han bare var et vanlig menneske i verden som de kristne kunne treffe på i nabolaget og ellers i det daglige liv? Legg merke til hva Paulus sa.
9. Hva sa Paulus om vår oppførsel overfor urettferdige mennesker generelt?
9 «Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, ransmenn eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden.» (1. Kor. 5: 9, 10) Med disse ordene erkjente Paulus på en realistisk måte at de fleste av dem vi kommer i forbindelse med i det daglige liv, aldri har kjent eller fulgt Guds veier. Det kan være mennesker som driver hor, ransmenn eller avgudsdyrkere. De er følgelig ikke mennesker som de kristne velger som nære omgangsfeller. Men vi lever her på jorden blant slike mennesker og må kanskje være sammen med dem og snakke med dem på arbeidsplassen, på skolen og i nabolaget.
10, 11. Hvorfor skal de kristne oppføre seg annerledes overfor en synder som er blitt utstøtt?
10 I det neste verset nevner Paulus denne situasjonen som en kontrast til hvordan de kristne bør opptre overfor en som har vært en kristen «bror», men som er blitt utstøtt av menigheten fordi han har handlet galt: «Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Kor. 5: 11.
11 Den utstøtte er ikke et vanlig, verdslig menneske som aldri har kjent Gud og levd et kristent liv. Nei, han har kjent sannheten og rettferdighetens vei, men han har forlatt den og uten å angre praktisert synd helt til han ble utstøtt. Han skal derfor behandles annerledes.b Apostelen Peter viste hvordan slike tidligere kristne er annerledes enn «mannen i gata». Han sa: «Når noen har lært å kjenne vår Herre og frelser Jesus Kristus og er kommet fri fra det urene i verden, og de så igjen fanges av dette og ligger under for det, står det verre til med dem enn før. . . . Da er det gått med dem som det treffende heter i ordtaket: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og: Ikke før er grisen vasket, så velter den seg i sølen.» — 2. Pet. 2: 20—22; 1. Kor. 6: 11.
12. a) Hva innebærer egentlig en utstøtelse? b) Hvordan viser historien at de som bekjente seg til kristendommen, behandlet syndere i de første århundrer?
12 Ja, Bibelen pålegger de kristne at de ikke skal omgås eller ha fellesskap med en som er utelukket fra menigheten. Når Jehovas vitner utelukker og deretter skyr en overtreder som ikke angrer, kaller de det med rette «utstøtelse». Ved at de avviser enhver form for åndelig fellesskap eller selskapelig omgang med en som er utstøtt, viser de at de er lojale mot Guds normer og lydige mot Guds befaling i 1. Korinter 5: 11, 13. Dette er i overensstemmelse med Jesu ord om at en slik person skulle betraktes på samme måte som jødene på den tiden betraktet «en hedning». De som bekjente seg til kristendommen den første tiden etter apostlenes død, fulgte tydeligvis denne bibelske fremgangsmåten.c Men hvordan forholder mange kirkesamfunn i vår tid seg til Guds klare retningslinjer på dette området?
DE SOM TREKKER SEG TILBAKE
13. Hva bør en gjøre når en kristen er blitt svak og uvirksom?
13 En kristen kan bli åndelig svak, kanskje fordi han ikke studerer Guds Ord regelmessig, fordi han får personlige problemer, eller fordi han blir utsatt for forfølgelse. (1. Kor. 11: 30; Rom. 14: 1) Det kan hende at han slutter å komme på kristne møter. Hva bør en da gjøre? Husk at apostlene forlot Jesus den kvelden han ble arrestert. Likevel hadde Kristus gitt Peter denne oppfordringen: «Når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre [som også forlot Jesus].» (Luk. 22: 32) Som et uttrykk for sin kjærlighet kan kristne eldste og andre besøke og hjelpe den som er blitt svak og uvirksom. (1. Tess. 5: 14; Rom 15: 1; Hebr. 12: 12, 13) Det forholder seg imidlertid annerledes når noen fornekter at han er en kristen, og trekker seg tilbake.
14. Hvordan kan noen trekke seg tilbake fra menigheten?
14 En som har vært en sann kristen, fornekter kanskje sannhetens vei og sier at han ikke lenger betrakter seg som et av Jehovas vitner og heller ikke ønsker å være kjent som et Jehovas vitne. Det hender en sjelden gang at dette inntreffer. Vedkommende fornekter sin kristne stilling og trekker seg med vilje tilbake fra menigheten. Apostelen Johannes skrev: «De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss.» 1. Joh. 2: 19.
15, 16. a) På hvilke andre måter kan en kristen trekke seg tilbake? b) Hvordan bør de kristne betrakte og behandle en som har trukket seg tilbake?
15 En person kan også fornekte sin stilling i den kristne menighet ved sine handlinger, for eksempel ved at han slutter seg til en organisasjon hvis formål er i strid med Bibelen, og som følgelig er dømt av Jehova Gud. (Jevnfør Åpenbaringen 19: 17—21; Jesaja 2: 4.) Hvis en som har vært en kristen, velger å slutte seg til dem som Guds mishag hviler over, vil det derfor være på sin plass at menigheten kommer med en kort kunngjøring om at vedkommende har trukket seg tilbake og ikke lenger er et av Jehovas vitner.
16 Personer som velger ikke å være «av oss» ved at de med overlegg forkaster Jehovas vitners tro og lære bør med rette betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt fordi de har handlet galt.
SAMARBEID MED MENIGHETEN
17, 18. Hva innebærer det å samarbeide med menigheten i utstøtelsessaker?
17 Når de kristne drøfter eller studerer Bibelen sammen med sine brødre eller interesserte, har de åndelig fellesskap med dem. De vil imidlertid ikke ønske å ha noe åndelig fellesskap med en utstøtt synder (eller med en som har fornektet Jehovas vitners tro og lære og trukket seg tilbake). Den utstøtte er blitt ’bortvist’; han har «felt dommen over seg selv» fordi han har ’syndet’, og menighetens medlemmer bør godta Guds dom og handle i samsvar med den. En utstøtelse innebærer imidlertid mer enn at det åndelige fellesskap opphører. — Tit. 3: 10, 11.
18 Paulus skrev: «Dere [skal ikke] omgås [ham]. . . . Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» (1. Kor. 5: 11) De som spiser et måltid sammen, slapper av sammen og har et hyggelig samvær. Bibelen viser følgelig her at de kristne heller ikke kan ha selskapelig omgang med en utstøtt, for eksempel ved å være sammen med ham på en landtur eller i et selskap, delta i en lek sammen med ham, dra til stranden eller gå i teater sammen med ham eller nyte et måltid sammen med ham.d (Den neste artikkelen tar opp de spesielle problemer som oppstår når en av en kristens slektninger er blitt utstøtt.)
19. Hvorfor kan det noen ganger virke vanskelig å følge Bibelens veiledning i forbindelse med utstøtelse, men hvorfor er det viktig at vi gjør det?
19 Det hender at en kristen kan føle seg sterkt presset til å ignorere denne bibelske veiledningen. Presset kan skyldes hans egne følelser, eller det kan være noen bekjente av ham som utsetter ham for press. En bror ble for eksempel presset til å vie to utstøtte. Kunne en slik handling bare forklares som et utslag av godhet? Noen ville kanskje føle det slik. Men hvorfor ville de absolutt ha denne broren til å forrette vielsen i stedet for byfogden eller en annen verdslig vigselmann? Var det ikke nettopp fordi han var en Ordets tjener og kunne komme med råd og veiledning om ekteskapet fra Guds Ord? Ved å gi etter for presset hadde han fellesskap med paret, med personer som var blitt utstøtt av menigheten på grunn av sin ukristne levemåte. — 1. Kor. 5: 13.
20. Hvordan bør vi reagere hvis vår arbeidsgiver eller en av våre ansatte blir utstøtt?
20 Andre problemer kan oppstå i forbindelse med forretningsanliggender eller arbeid. Sett at du er ansatt hos en mann som nå er blitt utstøtt av menigheten, eller at du har ansatt en som nå er blitt utstøtt. Hvordan skal du da forholde deg? Hvis du er bundet av en kontrakt eller er økonomisk forpliktet til å fortsette å ha kontakt med ham en tid, vil du nå ha en helt annen holdning til vedkommende. Det kan være nødvendig å drøfte forretningsanliggender med ham og ellers ha en viss kontakt med ham på arbeidsplassen, men åndelige samtaler og selskapelig samvær vil høre fortiden til. På den måten kan du vise at du er lydig mot Gud og har omgitt deg med en beskyttende barriere. Dette kan også bidra til at han blir klar over hvor mye hans synd egentlig har kostet ham på forskjellige måter. — 2. Kor. 6: 14, 17.
KAN VI SNAKKE MED EN UTSTØTT ELLER EN SOM HAR TRUKKET SEG TILBAKE?
21, 22. Hva sier Bibelen om det å snakke med en utstøtt?
21 Betyr det at de kristne ønsker å rette seg etter Guds rettferdige normer og Guds ordning i forbindelse med utstøtelser, at de overhodet ikke skal snakke med en utstøtt og ikke engang si «Hei!» til ham? Noen har lurt på dette på bakgrunn av Jesu ord om at vi skal elske våre fiender og ikke bare ’hilse på våre egne’. — Matt. 5: 43—47.
22 Gud har i sin visdom ikke prøvd å fastsette regler for enhver situasjon som kan oppstå. Det vi trenger, er å forstå tanken i det Jehova sier om hvordan en utstøtt skal behandles, for da kan vi bestrebe oss på å leve i samsvar med Jehovas syn. Gjennom apostelen Johannes forklarer Gud:
«Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW]. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Joh. 9—11.
23, 24. Hvorfor er det forstandig å unngå å snakke med utstøtte?
23 Den apostelen som kom med denne kloke advarselen, stod Jesus Kristus nær og visste godt hva han hadde sagt om å hilse på andre. Han visste også at den vanlige hilsen på den tiden var «fred». En utstøtt eller en som har trukket seg tilbake, og som prøver å gjøre kjent eller rettferdiggjøre sin frafalne tenkemåte eller fortsetter med sin ukristne oppførsel, er i en helt annen situasjon enn en eller annen personlig «fiende» eller et verdslig menneske med myndighet som forfølger de kristne. De kristne vil så visst ikke ønske en slik frafallen person «fred». (1. Tim. 2: 1, 2) Og vi vet alle av egen erfaring at bare det å si «Hei!» til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er utstøtt?
24 ’Men sett at det virker som om han angrer og trenger oppmuntring,’ sier kanskje noen. Det er blitt truffet en foranstaltning med tanke på slike situasjoner. Menighetens tilsynsmenn tjener som åndelige hyrder som beskytter hjorden. (Hebr. 13: 17; 1. Pet. 5: 2) Hvis en utstøtt eller en som har trukket seg tilbake, forhører seg om hva han skal gjøre, eller hvis det er andre tegn som tyder på at han gjerne vil gjenvinne Guds gunst, kan de eldste snakke med ham. De vil på en vennlig måte forklare hva han må gjøre, og kan kanskje gi ham passende formaning. De kan behandle ham på grunnlag av de faktiske forhold i forbindelse med hans synd og hans holdning. Andre i menigheten sitter ikke inne med slike opplysninger. Hvis noen mener at den utstøtte eller den som har trukket seg tilbake, angrer, kan det da være en oppfatning som bare er basert på et inntrykk og ikke på nøyaktige opplysninger? Hvis tilsynsmennene var overbevist om at vedkommende angret og bar frukt som vitnet om anger,e ville han bli gjenopptatt i menigheten. Når det har skjedd, kan de andre i menigheten hilse ham velkommen på møtene, vise at de har tilgitt ham, trøste ham og møte ham med kjærlighet, slik Paulus oppfordret korinterne til å opptre overfor den mannen som ble gjenopptatt i deres menighet. — 2. Kor. 2: 5—8.
BLI IKKE MEDSKYLDIG I DET ONDE
25, 26. Hva sier Guds Ord om å bli «medskyldig» med en utstøtt?
25 Alle trofaste kristne må legge seg på hjertet den alvorlige sannhet som Gud inspirerte Johannes til å nedskrive: «Den som hilser ham [en utstøtt synder som sprer falsk lære eller har en ukristen oppførsel], blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Joh. 11.
26 Mange av kristenhetens bibelkommentatorer tar avstand fra 2. Johannes 11. De hevder at verset inneholder ’ukristen veiledning, som er i strid med vår Herres ånd’, eller at det oppfordrer til intoleranse. Men slike synspunkter kommer fra religiøse organisasjoner som ikke følger Guds befaling om å ’få den onde bort fra seg’, og som sjelden eller aldri utstøter beryktede overtredere fra sine menigheter. (1. Kor. 5: 13) Deres «toleranse» er ubibelsk og ukristen. — Matt. 7: 21—23; 25: 24—30; Joh. 8: 44.
27. Hvordan kan en kristen bli «medskyldig», og hva vil det føre til?
27 Men det er ikke galt å være lojal mot Bibelens rettferdige og rettvise Gud. Han sier at de eneste han vil ta imot ’på sitt hellige fjell’, er de som ’gjør rett og er hele i sin ferd og ærlige i tanke og tale’. (Sal. 15: 1—5) Hvis en kristen skulle gjøre felles sak med en overtreder som er blitt forkastet av Gud og utstøtt, eller som har trukket seg tilbake, ville det være ensbetydende med at han sa: ’Jeg bryr meg ikke om å ha en plass på Guds hellige fjell lenger.’ Hvis de eldste så at han beveget seg i den retning, ved at han regelmessig var sammen med en utstøtt, ville de på en kjærlig og tålmodig måte prøve å hjelpe ham til å gjenvinne Guds syn på saken. (Matt. 18: 18, NW; Gal. 6: 1) De ville formane ham og om nødvendig ’irettesette ham med strenghet’. De ønsker å hjelpe ham til å bli værende ’på Guds hellige fjell’. Men hvis han ikke vil slutte å være sammen med den utstøtte, har han derved gjort seg til en medskyldig (som støtter eller deltar) i det onde, og han må fjernes fra menigheten ved å bli utstøtt. — Tit. 1: 13, NW; Jud. 22, 23; jevnfør 4. Mosebok 16: 26.
LOJALE MOT GUDS SYN
28. Hvordan kan vi vise at vi er lojale mot Jehova?
28 Når vi er lojale mot Jehova Gud og hans foranstaltninger, vil vi være lykkelige, for alle hans veier er rette, rettferdige og gode. Det gjelder også den foranstaltning han har truffet for å utstøte overtredere som ikke angrer. Når vi støtter denne ordningen, kan vi ha tillit til Davids ord: «Vit at Jehova virkelig vil utkåre sin lojale.» (Sal. 4: 4, NW) Ja, Gud setter dem som er lojale mot ham og hans veier, i en særstilling og ærer og rettleder dem. En av de mange velsignelser vi kan få del i ved å vise en slik lojalitet, er den glede å være blant dem som Gud godkjenner og tar imot ’på sitt hellige fjell’. — Sal. 84: 11, 12.
[Fotnoter]
a «Det var følgelig som om han var død. Ingen hadde lov til å studere sammen med ham, de skulle ikke ha noe [sosialt] samkvem med ham, og de skulle ikke engang vise ham veien. Han kunne få kjøpe de nødvendige ting til livets opphold, men det var forbudt å spise eller drikke sammen med ham.» — The Life and Times of Jesus the Messiah av A. Edersheim, bind 11. side 184.
b Adam Clarke understreker forskjellen i samsvar med denne bibelske lære: «Ha ikke noe fellesskap med [en utstøtt synder] i saker av hellig eller borgerlig natur. Dere kan ta hånd om deres verdslige anliggender med mennesker som ikke kjenner Gud, og som ikke bekjenner seg til kristendommen, uansett hvordan deres moralske karakter er; men dere må ikke engang gå så langt i å anerkjenne en mann som bekjenner seg til kristendommen, men som har forargerlig oppførsel. La ham få dette ekstra tegn på at dere avskyr all synd.»
c Kirkehistorikeren Joseph Bingham skriver om de første århundrene: «Kirketukten bestod i makt til å frata folk alle dåpens fordeler og privilegier ved å utelukke dem fra kirkens samfunn og fellesskap, . . . og alle skydde dem og unngikk å føre vanlige samtaler med dem, dels for å fastslå kirkens fordømmelse av og tiltak mot dem, dels for å gjøre dem skamfulle og dels for å beskytte seg selv mot å bli besmittet.» «. . . ingen skulle ta imot utstøtte i sitt hjem eller spise ved samme bord som dem; de skulle ikke konversere fortrolig med dem så lenge de levde, og ikke holde begravelse for dem når de døde, . . . Disse retningslinjene ble utarbeidet på grunnlag av apostlenes regler, som forbød de kristne å gi noen som helst moralsk støtte til beryktede overtredere.» — The Antiquities of the Christian Church, sidene 880, 891.
d I Vakttårnet for 1. november 1981 drøftet vi 2. Tessaloniker 3: 14, 15, hvor Bibelen sier at det kan være nødvendig å ’merke seg’ en kristen som fortsetter å leve et uordentlig liv. Han er fremdeles en bror og bør formanes som sådan men de andre kristne skal ’ikke ha noen omgang med ham’. Når de ikke skal ha selskapelig omgang med en slik person er det helt innlysende at de ikke skal ha det med overtredere som er utstøtt eller har trukket seg tilbake.
e Vakttårnet for 1. november 1981 redegjør for spørsmålet om anger.
HUSKER DU DISSE PUNKTENE?
Hvordan ble jødene behandlet når de var blitt utstøtt av synagogen? Hvordan skulle de kristne ifølge Paulus behandle
1) umoralske mennesker i verden?
2) umoralske mennesker som ble utstøtt av menigheten?
Hvordan bør de kristne se på en som trekker seg tilbake fra menigheten?
Hvilke former for fellesskap opphører når noen blir utstøtt?
Hvorfor vil ikke de kristne hilse på eller snakke med utstøtte?
Hva må vi i forbindelse med spørsmålet om utstøtelse gjøre for å forbli ’på Guds hellige fjell’?
[Bilde på side 17]
En utstøtt «skal dere heller ikke spise sammen med»