i dag, så ville han heller ha rettet sitt skyts mot den danske statskirke enn mot Jehovas vitner.»

Ja, de omkring 6000 Jehovas vitner i Danmark er meget aktive i dag. Det er en stadig økning i deres rekker. De har ingen vanskelighet med å få folk til å lytte. Det som er vanskelig for dem, er å ta seg av alle de mennesker som ønsker å høre.

Spørsmål fra leserne

● Hvordan kan vi si at Paulus ble den tolvte apostel, når Mattias ble valgt ved loddkasting? — M. V., Florida.

Den natten Jesus ble forrådt og grepet, sa han til de elleve trofast apostlene: «Dere valgte ikke meg, men jeg valgte dere, og jeg utnevnte dere.» (Joh. 15: 16, NW) De opprinnelige tolv apostlene ble valgt og utnevnt direkte av Jesus, ikke ved loddkasting slik som tilfellet var med Mattias. I forsøket på å finne en som kunne fylle plassen til den troløse Judas, hadde Peter i tankene oppfyllelsen av Salme 109: 8, som han siterte: «La en annen få hans embete». Men ved å kaste lodd for å finne en «til å få del i denne tjeneste og apostelgjerning som Judas gikk bort fra», handlet Peter og de som var med ham, uten tilskyndelse fra Herren Jesus Kristus og uten noen instruks fra ham. (Ap. gj. 1: 20, 25) De ventet ikke til de ble «ikledd kraft fra det høye», til de ble «døpt i hellig ånd ikke mange dager etter dette», nei, denne utnevnelse av Mattias ble gjort før pinsedagen, uten den hellige ånds ledelse. — Luk. 24: 49; Ap. gj. 1: 5, NW.

Etter loddkastingen blir ikke Mattias personlig nevnt i Bibelen. Riktignok sier Apostlenes gjerninger 1: 26 at han ble «regnet sammen med de elleve apostler», men dette vil ikke si det samme som at han ble regnet som en av Jesu Kristi apostler. Apostlenes gjerninger 6: 2 og 1 Korintierne 15: 6 nevner «de tolv», og dette uttrykket sikter til de elleve apostlene og Mattias fordi disse var forent som en gruppe spesielle tjenere i menigheten i Jerusalem. Det er verd å legge merke til at uttrykkene «tolv» og «apostlene» ikke blir brukt samtidig her.

Men at det ble valgt ut en, og bare denne ene, til å ta Judas’ plass, som en oppfyllelse av Salme 109: 8, blir fastslått av Åpenbaringen 21: 14, som snakker om «Lammets tolv apostler». Dette valget var det Kristus Jesus som foretok, akkurat som han hadde valgt de tolv første apostlene. Ble ikke Paulus spesielt valgt da åndeskapningen Kristus tydelig åpenbarte seg for ham? Angående Paulus sa Jesus til Ananias: «Denne mann er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn ut til folkeslagene og til konger og til Israels sønner.» (Ap. gj. 9: 15, NW) Jesus sendte ut Paulus og det viste seg at Paulus ikke ble overgått av noen annen «utsendt» eller Kristi apostel. Han skrøt ikke, men skrev under inspirasjonen da han skrev angående seg selv: «Paulus, ved Guds vilje kalt til Jesu Kristi apostel.» «Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader.» «Paulus, Kristi Jesu apostel etter befaling av Gud, vår frelser, og Kristus Jesus.» «Jeg [ble] satt til forkynner og apostel.» — Rom. 1: 1; 1 Kor. 1: 1; 2 Kor. 1: 1; Gal. 1: 1; Ef. 1: 1; Kol. 1: 1; 1 Tim 1: 1; 2: 7; 2 Tim. 1: 1, 11; Titus 1: 1.

Likevel ble Paulus’ apostelembete dratt i tvil av mange på den tiden, og dette gjorde det ofte nødvendig for ham å tilkjennegi sin utnevnelse fra Herren. Han sa utfordrende til sine motstandere: «Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren? Hvis jeg ikke er en apostel for andre, så er jeg det i hvert fall for dere, for dere er seglet som bekrefter mitt apostelembete i forhold til Herren.» (1 Kor. 9: 1, 2, NW) Som Paulus’ ord her viser, og som Peters ord i Apostlenes gjerninger 1: 22 tyder på, ser det ut til at en av betingelsene for å være en av Lammets apostler var å ha sett Kristus etter hans oppstandelse. I det samme brevet sier derfor Paulus videre: «Men sist av alle ble han også sett av meg som en som ble født for tidlig. For jeg er den ringeste av apostlene, og jeg er ikke verdig til å bli kalt en apostel, fordi jeg forfulgte Guds menighet. Men ved Guds ufortjente godhet er jeg hva jeg er.» (1 Kor. 15: 9, 10, NW) Paulus var kjent som «folkeslagenes apostel». (Rom. 11: 13, NW) Han gjorde en «apostels tegn». (2 Kor. 12: 12) Det er ikke tvil om at han ble Lammets tolvte apostel.

● Var ikke den stjernen som ledet vismennene til Jesus, fra Gud, siden disse menn øyensynlig var oppriktige, og hadde med gaver og tilba barnet? Er det ikke også rimelig å anta at Jesus og foreldrene var reist fra Betlehem til Nasaret i den tiden, etter som han ikke lenger var et spebarn i krybben, men bodde som barn i et hus? — F. D., California.

Vi har foran oss tre evangelie-konkordanser, av System Bible Studies, Chicago, Illinois, og av prof. A. T. Robertson, og av dr. Edw. Robinson. Alle tre fastsetter besøket til disse vismennene eller astrologene til Betlehem, og ikke til Nasaret. Da Maria var blitt frisk etter å ha født Jesus, kan hun og Josef lett ha flyttet fra stallen og inn i et hus, men dette behøver ikke å bety at de hadde flyttet til en annen by ved tiden for vismennenes besøk. Det ville også vært merkelig om Herodes ifølge Bibelens profeti hadde vist dem vegen til Betlehem som det forutsagte fødested, og stjernen så hadde ledet dem vekk fra vegen til Betlehem og nordover til Nasaret. I virkeligheten tyder Bibelens beretning på at Josef, Maria og barnet først bosatte seg i Nasaret etter sin flukt til Egypt. (Matt. 2: 19—23) Hvis de hadde vært i Nasaret på den tiden de fikk varsel om å flykte til Egypt, så måtte de, for å komme til Egypt, reise den lange vegen gjennom Herodes’ landområde fra Nasaret, som lå i den nordre delen, til grensen, som lå i sør. Men der i Betlehem var de jo alt sør for Jerusalem, slik at de med en gang kunne komme seg av gårde sørover til Egypt før Herodes’ morderiske skarprettere innhentet dem.

Hvis den såkalte «stjerne» hadde vært fra Gud, hvorfor forlot den da vismennene etterat den hadde ledet dem til Jesus, slik at den ga dem anledning til å vende tilbake til Herodes igjen? Hvis den var fra Gud, hvorfor ledet ikke «stjernen» dem, tilbake en annen veg, slik at det skulle vært unødvendig for Gud å gripe inn ved å sende en engel for å lede dem til ikke å dra tilbake for å rapportere til Herodes? En Guds engel ledet hyrdene til Betlehem, og ga dem et tegn forat de skulle kjenne barnet, men dette var ikke det første «stjernen» gjorde. Vismennene ble ført til Jesu fiende, så han ble klar over hvor barnet holdt til, etterat det var gått kanskje to år etter hans fødsel. Det var først etterat Herodes var blitt varslet og var blitt så opphisset at han ville forsøke å drepe barnet, at «stjernen» viste seg igjen, og ledet vismennene dit hvor barnet var. Alt taler derfor imot at «stjernen» var fra Gud, for Gud leder ikke sitt folk ved hjelp av stjerner. Disse vismennene var rett og lett astrologer og stjerne-tilbedere, hvor oppriktige de enn kan ha vært i tilbedelsen av «jødenes konge». (5 Mos. 4: 19; 2 Kong. 17: 16; Es. 47: 13, 14) Uten at de visste om det, brukte Djevelen dem i sitt forsøk på å ta livet av det lille Jesus-barnet.

● Hvordan stemmer Hebreerne 1: 10—12 med Predikeren 1: 4? Hentyder ikke skriftstedet i Hebreerbrevet til den bokstavelige jord og de bokstavelige himler som ble skapt av Jehova Gud? — R. A., Alabama.

Predikeren 1: 4 hentyder til den bokstavelige jord når det der sies: «Jorden står evindelig». Hebreerne 1: 10—12 motsier ikke dette, fordi det her hentydes til den symbolske jord og de symbolske himler i Satans verden. Det sies der: «Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk; de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et kledebon, og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.»