Oppøv dine oppfatningsevner!

 1. Hva blir de kristne Ordets tjenere sammenlignet med i profetien og hvordan gjorde Jesus klart rede for betydningen av den?

DE SOM tar opp den livsgjerning å være sanne kristne Ordets tjenere, blir i profetien sammenlignet med fiskere og jegere. Jeremias forutsa den tiden da Gud skulle utføre en forlikelsens gjerning, og skrev: «Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier [Jehova], og de skal fiske dem, og deretter sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene.» (Jer. 16: 16) Det ble klart gjort rede for betydningen av denne profetien da Jesus sa til sine disipler: «Følg meg, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere!» — Matt. 4: 19.

 2. Hvorfor er det av så stor betydning for vår tjeneste å oppøve våre oppfatningsevner, og hvordan blir dette illustrert?

² Hvis vi skal kunne bli dyktige til å jage og fiske mennesker, må vi følge Kristus Jesus og etterligne ham. Vi må først og fremst tilegne oss en nøyaktig kunnskap om Guds Ord, slik Jesus gjorde, for at vi skal kunne fatte den fulle betydning av det og derved bli i stand til klart å forstå hva som vil bli resultatet av vår handlemåte. Dette betyr at vi med alvor må gå inn for å oppøve våre oppfatningsevner slik at vi kan bruke dem i tjenesten. Når vi kommer ut av verden, er vi som nybegynnere i denne kunsten. Enhver kan ta med seg et gevær i skogen, men dette gjør ham ikke til en jeger. En dyktig jeger er oppsatt på å nå sitt mål. Han har sine øyne og ører åpne og merker seg ethvert tegn på noe vilt. Han vet at han ellers kanskje vil bli nødt til å sulte, eller, hva verre er, kan komme til å falle ned i en løvegrav eller trampe på en giftig slange. En jeger som går inn for å oppnå et godt resultat, lærer å oppfatte alle tegn på at det finnes vilt, han lærer å tyde disse tegnene i sine omgivelser, og han lærer å benytte seg av dem til å fange sitt bytte. Akkurat som en jeger oppnår større dyktighet ved de erfaringer han gjør — på samme måte som Jesus lærte lydighet av det han led — så vil det at vi som kristne Ordets tjenere utvikler våre oppfatningsevner, bety at vi også må gjøre noe mer enn bare å oppfatte visse tanker rent teoretisk. (Heb. 5: 8) Vi må bruke i tjenesten på feltet den utsøkte visdom vi har fått fra Gud, hvis den skal bli av praktisk verdi og fullt ut til gagn for oss. Det er bare på den måten den kan bli til frelse for oss og for dem vi leter etter og finner. — 1 Tim. 4: 16.

 3. Hvorfor er det så nødvendig med tukt og å tilrettelegge vår tid når vi skal oppøve våre oppfatningsevner?

³ En slik handlemåte krever atskillig anstrengelse. «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» (Heb. 12: 11) Rettferdigheten forlanger at vi følger en rett handlemåte, og hvis vi skal kunne handle rettferdig, må vi oppøve våre oppfatningsevner på en rett måte. Dette betyr at vi må tilrettelegge vår tid omhyggelig for å unngå at vi utvikler dårlige vaner eller blir likegyldige. En som vil søke etter de skjulte skatter i Guds Ord og bruke kunnskapen på den mest virkningsfulle måten på feltet, trenger å ha et våkent og oppmerksomt sinn. Hvilke resultater tror dere en jeger vil oppnå som sitter og drømmer i skyggen, med geværet støttet opp mot et tre?

 4. På hvilke to måter kan vi i særlig grad oppøve våre oppfatningsevner?

⁴ Ordspråket sier: «Et vist menneske vil lytte og ta til seg mer lærdom, og en forstandig mann er den som skaffer seg kyndig veiledning.» (Ordspr. 1: 5, NW) Ettersom det å ta til seg nøyaktig kunnskap og fatte betydningen av den er et av de første krav som må oppfylles når en skal oppøve sine oppfatningsevner, må vi helt og fullt gå inn for å gjøre dette. Det er to måter vi kan gjøre dette på, nemlig ved å studere og ved å bruke vår iakttagelsesevne. Den erfarne jeger er klar over at han i sitt arbeid først og fremst må vite hva han skal se etter. Han har derfor lært seg å tyde de forskjellige slags dyrespor slik at han kan skille dem fra hverandre. Han skaffer seg rede på spisevanene for vilt av forskjellig slag, og han setter seg inn i betydningen av alle de forskjellige lyder han hører, for å avgjøre om han straks må gå til handling for å nå sitt mål. Når han er godt inne i alt dette, er han klar til å jakte på sitt bytte og få tak i det. Det er bare en nybegynner som går planløst omkring og venter at viltet skal springe opp like foran ham.

 5. Hvorfor kan vi ikke være tilfreds med bare en overfladisk betraktning av det vi studerer i Bibelen?

⁵ Vi må benytte oss av samme framgangsmåte når vi studerer Bibelen. Ettersom vi selv må ha nøyaktig kunnskap hvis vi skal kunne utføre vårt oppdrag som menneskefiskere og menneskejegere på den mest virkningsfulle måten, må vi anvende de samme metoder som gjelder for jakt og fiske, når vi søker etter de skjulte sannheter i Guds Ord, Vi må derfor lære å vise dyp interesse for det vi studerer, for å finne ut hvordan det berører vår forkynnergjerning. Vi vil ikke være tilfreds med bare en overfladisk betraktning, men passe på at vi får den fulle forståelse av alle sider av det emne vi studerer.

 6. Hva mer kan vi gjøre enn bare avmerke svarene på de trykte spørsmålene når vi forbereder oss til Vakttårn-studiet, og hvorfor er det så viktig å gjøre dette?

⁶ Hvordan er det for eksempel når du forbereder deg til menighetens Vakttårn-studium? Nøyer du deg da bare med å finne og avmerke svarene på de trykte spørsmålene som står nederst på siden, eller gjør du noe mer? Tenk på eksemplet med jegeren som til stadighet jakter på sitt bytte. Hvis en betrakter et avsnitt med dets spørsmål og svar uten sammenheng med de øvrige, vil en være som en jeger som bare ser et enkelt fotavtrykk uten å se det i sammenheng med sporet som byttet har etterlatt seg. En slik jeger kan snart miste sporet fullstendig og vil derfor måtte vende hjem uten noe bytte. Det er nok så at det uten tvil vil være til nytte for oss når vi finner noen få svar på noen få spørsmål i vårt studium, men vi må ikke glemme det råd Paulus, som var en forstandig jeger, gir oss når han sier: «Det er derfor det er nødvendig at vi viser de ting vi har hørt, mer enn vanlig oppmerksomhet, for at vi aldri skal drive vekk.» (Heb. 2: 1, NW) Hvor meget mer gagnlige og varige resultater vil vi ikke få av vårt studium hvis vi får full forståelse av hele artikkelen! Vi kan få det når vi under studiet oppfatter og anvender ethvert punkt som kommer fram ved behandlingen av artikkelens tema, og merker oss hvordan vi kan benytte oss av alle anførte, men ikke siterte skriftsteder, og i vårt sinn danner oss en sammenhengende rekke av argumenter og bibelske beviser som i likhet med et spor fører oss til de viktige slutninger som er hensikten med enhver artikkel som blir trykt i Vakttårnet.

 7. Hvordan kan vi oppøve våre oppfatningsevner ved å samtale med våre brødre om nye og vanskelige punkter vi har lært?

⁷ Vårt personlige studium vil bli mer utbytterikt hvis vi benytter alle anledninger som byr seg, til å drøfte med våre brødre nye og vanskelige punkter som vi har lært. Dette vil ikke bare føre til at vi får en klarere forståelse av disse punktene, men også til at de blir en nyttig del av vårt kunnskapsforråd, og lett tilgjengelige som grunnsteiner til å bygge nye og fremadskredne sannheter på. Denne stadige drøftelse av de opplysninger vi skaffer oss, vil sikre oss mot stagnasjon, og viktige prinsipper som vi har lært for mange år siden, vil alltid stå klart for oss når vi trenger dem for å treffe avgjørelser. Hvis du samtaler med brødrene før og etter møtene, på veien til og fra feltet, eller når du forbereder dine skriftlige oppdrag til den teokratiske tjenesteskolen, vil din interesse for å øke din forståelse stimulere andres interesse, og du vil gjøre godt både mot deg selv og mot dine brødre. «Planer mislykkes hvor det ikke er noen fortrolig samtale, men hvor det er mange rådgivere, lykkes de.» — Ordspr. 15: 22, NW.

Nødvendigheten av gruppestudium

 8. Hvorfor er gruppestudiet så nødvendig for å få en fullstendig og nøyaktig oppfatningsevne når det gjelder Guds Ord?

⁸ Hvor stor hjelp vi enn har av personlig studium og private drøftelser med andre, må vi likevel ta del i de gruppemøtene som holdes i nærheten av vårt hjem, hvis vi fullt ut skal kunne utvikle våre oppfatningsevner. Akkurat som vi ser hen til Guds kanal for meddelelse for å bli undervist i hans Ord, må vi også ta del i en organisert drøftelse av denne undervisningen for at vi skal kunne forstå den fullt ut. Når vi studerer i en gruppe med andre som er modne, blir vi beskyttet mot å trekke uriktige slutninger på grunn av private fortolkninger av et eller annet punkt i en veiledning som blir gitt. Vi kan sammenligne de svarene våre brødre kommer med, med de svarene vi selv har forberedt. Benytter du deg av denne anledning og ordning? Sammenholder du din kunnskap og forståelse med det som blir drøftet? Selv om du er fullt ut enig i det som blir sagt, vil du kunne lære nye måter å uttrykke den sammen tanken på, og du vil sikkert lære noe nytt på hvert møte. Hvis du hører at det blir redegjort for et punkt som du ikke fullt ut forstår, eller som du har forstått annerledes, vil du passe på å merke deg det med tanke på at du senere kan få det klargjort, slik at din søken etter sannheten ikke vil bli vanskeliggjort på grunn av uklare og feilaktige slutninger. En forstandig og erfaren jeger vil aldri la seg lede bort fra sporet selv om sporet skulle bli utydelig. Han vil gå langsommere og undersøke terrenget inntil han er sikker på at han går i riktig retning, og så vil han gå iherdig på igjen og forfølge sitt bytte.

 9. a) Hvilken innstilling bør vi ha når vi er til stede på det offentlige møtet, på tjenestemøtet og på den teokratiske tjenesteskole hvis det skal bli til størst mulig gagn for oss? b) Hvorfor bør vi med glede benytte oss av alle anledninger vi har til å bruke våre oppfatningsevner?

⁹ På samme måte må også vi være aktpågivende og følge oppmerksomt med når vi lytter til belærende foredrag som blir holdt på de offentlige møtene, på tjenestemøtene og på den teokratiske tjenesteskolen som blir arrangert i Rikets sal. Undertiden kan vi være tilbøyelige til bare å sitte der og la foredragsholdernes ord gå hus forbi, idet vi bare fester oss ved de punktene som klarer å vekke vår oppmerksomhet. Vi ligner da en jeger som forholder seg passiv, men likevel venter at byttet skal komme opp i fanget på ham. En som virkelig studerer Guds Ord, vil lære seg å lytte slik Jesu disipler gjorde, idet han følger oppmerksomt med for å oppfatte mer enn bare hovedpunktene. (Mark. 4: 10) Hvis vi virkelig følger oppmerksomt med når vi lytter til et foredrag, vil vi ikke bare høre ordene bli uttalt, men vi vil også bruke tankene våre, slik at vi kan følge gangen i foredraget, vurdere talerens tanker, forbinde nye punkter med dem som allerede er blitt behandlet, overveie de beviser som blir framholdt til støtte for argumentene, tenke over hvor sterke disse bevisene er, og hvordan det er blitt gitt svar på de spørsmål som har tilknytning til emnet. For å prøve våre oppfatningsevner og for også å oppfylle våre forpliktelser når det gjelder å gjøre god bruk av det vi har lært, kan vi senere forsøke å gi et sammendrag av et av foredragene for noen som ikke kunne være til stede. Vi kan nevne de punktene som ble behandlet, de forskjellige argumenter og skriftsteder som ble brukt i bevisføringen. Det kreves både øvelse og en skarp oppfatningsevne for å kunne følge oppmerksomt med i det som blir sagt, men mang en nybegynner er blitt en dyktig jeger etter å ha gått iherdig inn for å bli det. Burde vi ikke ha den samme innstillingen når vi er til stede der hvor Guds Ord blir behandlet? Det at vi verdsetter de sannheter som blir framholdt, og, har et oppriktig ønske om å lære, burde i seg selv være nok til at vi vil vise «mer enn vanlig oppmerksomhet», og når vi er klar over hvor stor betydning oppøvningen av våre oppfatningsevner har for vår åndelige framgang og modenhet, vil vi med glede benytte oss av alle anledninger vi har til å bruke vår skjelneevne.

10. Hva oppfordrer Paulus oss å iaktta for at vi skal kunne oppbygge vår tro, og hva krever dette?

¹⁰ En annen viktig måte å ta til seg kunnskap og opplysninger på er ved å bruke iakttagelsesevnen. Apostelen Paulus kommer med følgende formaning: «Kom i hu eders veiledere [det vil si, innenfor organisasjonen], som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro!» (Heb. 13: 7) Legg merke til at apostelen ikke sier at vi bare skal etterligne disse menns gjerninger. Han sier at vi må tilegne oss den samme tro som drev dem som står som eksempler for oss, til deres gjerninger. Dette krever skjelneevne, en skarp oppfatningsevne. Det praktiske råd som Paulus gir her, betyr at vi må gi akt på Jehovas ledelse gjennom hans organisasjon, det vil si, på dem som i egenskap av tilsynsmenn representerer Guds organisasjon i menigheten. Vi vil i særlig grad ha stor nytte av å iaktta den «tro og kloke tjener», som han har satt over sitt rikes interesser. «Ved visdom bygges et hus, og ved forstand [skjelneevne, NW] blir det trygget, og ved kunnskap fylles kammerne med all slags kostelig og herlig gods. En vis mann er sterk, og en kyndig mann øker sin kraft. Du skal søke veiledning når du fører krig; hvor det er mange rådgivere, er det frelse.» — Ordspr. 24: 3—6.

11. Hvilke farer og hvilke dårlige følger kan vi unngå hvis vi følger Guds organisasjon slik han leder den?

¹¹ Jehova leder sin organisasjon ved sin hellige ånd, sin virksomme kraft. I over 80 år har vi nå kunnet iaktta hvor sant dette er. Når vi er klar over at Jehova har rikt velsignet den «tro og kloke tjener» som klasse betraktet, skulle vi ikke da også kunne trekke den slutning at han på samme måte vil velsigne de enkeltpersoner som følger dens eksempel, og som følger samme handlemåte som hans organisasjon? Hvorfor skulle vi da være oppsatt på å følge vår egen vei, stille opp våre egne normer eller sette våre egne meninger høyere enn den veiledning som kommer fra denne prøvde og tro «tjener»? Det ville være like nytteløst som det ville være for en jeger å følge et falskt spor. Uansett hvor overbevist en kanskje kan være om at en er på rett spor, vil en likevel ikke finne byttet ved å følge dette sporet. Hvorfor skulle vi vel bedra oss selv på grunn av falske håp og personlige meninger? Uansett hvor overbevist vi kan være, eller hvor store anstrengelser vi måtte gjøre oss, så vil vi ikke oppnå å vinne evig liv ved å følge «kløktig uttenkte eventyr». (2 Pet. 1: 16) «Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis.» — Ordspr. 12: 15.

12. Hvilken snare må vi i denne forbindelse være oppmerksom på, og hvilken formaning kommer Paulus med?

¹² Vi må imidlertid ikke la oss fange i en snare ved blindt å følge en organisasjon av mennesker. Legg merke til Paulus’ formaning: «Gi akt på utgangen av deres ferd.» (Heb. 13: 7) Vi må derfor legge nøye merke til resultatene av deres virksomhet, om de var gode eller dårlige. Dette er i full overensstemmelse med det Paulus sier i et annet brev: «La oss da, så mange av oss som er modne, ha denne sinnsinnstilling; . . . La oss i hvert fall, i den utstrekning vi har gjort framgang, fortsette å vandre ordentlig i samme spor. Bli i forening etterlignere av meg, brødre, og hold øyet festet på dem som vandrer på en måte som svarer til det eksempel dere har i oss.» — Fil. 3: 15—17, NW.

13. a) Hvorfor er det så viktig å ha skjelneevne når det er spørsmål om å følge dem som har ledelsen? b) Hvilken dypere mening ligger det i det å «skille mellom rett og galt», og hvordan må vi lære å vurdere en sak?

¹³ Undertiden hender det at en tilsynsmann eller en annen som har en ledende stilling i Guds menighet, følger en uriktig handlemåte, og de dårlige følger av dette vil ikke vise seg før etter en tid. Av den grunn er det så viktig å ha skjelneevne når det er spørsmål om å følge dem som har ledelsen. Hvis vi etterligner mennesker, kan vi lett komme til å bli ført på avveie, men hvis vi følger Paulus’ råd og bestreber oss for å etterligne den tro som disse mennesker la for dagen, da vil vi bli ledet av Guds Ord og hans ånd. Ved å oppøve våre oppfatningsevner vil vi lære å skjelne mellom rett og galt. Å ha en slik evne til å kunne skjelne mellom rett og galt betyr ikke bare å vite hva som er godt, og hva som er ondt. Det som er ondt, må bli betraktet som det det er, nemlig som et brudd på Guds lov. (Amos 5: 15; 1 Joh. 3: 4) Hvis vi gjør det, vil vi ikke la noe som er urett, gå upåaktet hen fordi om det blir gjort av noen som vi er glad i eller har aktelse for. (5 Mos. 13: 6—9) Adam gjorde denne feilen da han traff sin avgjørelse. Han visste forskjellen mellom rett og galt, og han visste at Eva hadde gjort galt, men han hatet ikke det onde tilstrekkelig til å la dette hat være større enn den kjærlighet han trodde han hadde til Eva. Hvis han virkelig hadde elsket Eva, ville han ha vært interessert i hennes ve og vel, og han ville ha fulgt en handlemåte som ville ha vært i samsvar med hans forståelse av at Jehova ikke kan eller vil velsigne urette gjerninger. Å bryte et prinsipp er galt uansett hvem det er som gjør det. Hvis vi ønsker å utvikle en rett skjelneevne, må vi lære å vurdere en sak ved hjelp av og i lys av Guds Ord, ikke ved å la oss lede av de personer som er innblandet i saken. — Ordspr. 3: 5, 6; 10: 23.

Å forstå meningen med rettledningen

14. Hvilken annen faktor spiller inn når vi skal oppøve vår iakttagelsesevne, og hva må vi dessuten gjøre for å få mest mulig ut av det?

¹⁴ En annen faktor som spiller inn når vi skal oppøve vår iakttagelsesevne, er å forstå meningen med den rettledning som blir gitt. Tilrettevisning som blir gitt på rett måte, vil være lærerik, enten den blir gitt til en enkeltperson eller til flere. «Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mer yndest enn den som gjør sin tunge glatt [smigrer med sin tunge, NW].» (Ordspr. 28: 23) Ettersom vi er klar over at rettledning er til beste for oss, elsker vi den på samme måte som vi elsker Jehova som i sin kjærlighet gir oss den til frelse for oss. Men for å forstå meningen med rettledningen er det nødvendig å ta den under overveielse under bønn. Akkurat som vi ikke kan vente at den kunnskapen vi tar til oss, vil feste seg i sinnet vårt uten at vi fordøyer den, kan vi heller ikke vente å fatte den fulle betydning og dra nytte av tilrettevisning og opplæring uten at vi i oppriktighet mediterer over det som er blitt framholdt, og betrakter kjensgjerningene i lys av de skriftsteder som er blitt anført akkurat som en dyktig jeger som stadig leter etter flere beviser for at viltet er i nærheten, slik at han kan finne det rette sporet.

15, 16. Hvordan bør vi betrakte den rettledning som blir gitt enten den direkte passer på oss selv eller ikke?

¹⁵ Uansett hva slags rettledning det er som blir gitt, eller hvem den blir gitt til, så kan vi, hvis vi er aktpågivende, nesten alltid finne noe som passer på oss selv. «Irettesett i alles påsyn dem som praktiserer synd, for at også de andre må ha frykt,» sa Paulus. (1 Tim. 5: 20, NW) Jesus ga ikke dem som lyttet til hans bergpreken, noen grunn til å kunne rettferdiggjøre seg selv da han advarte dem: «I har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel, skal være skyldig for dommen. Men jeg sier eder at hver den som blir vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen.» Kunne noen av hans tilhørere si at de aldri hadde følt bitterhet mot noen av sine brødre? Jesus advarte videre sine tilhørere: «I har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» (Matt. 5: 21, 22, 27, 28) Hvem av dem som hørte på Jesus, kunne unngå å føle et stikk i samvittigheten? I vår tid da ondskapen rår, må også vi være aktpågivende, slik at vi forstår meningen med all den rettledning vi får fra Guds Ord gjennom hans organisasjon.

¹⁶ Hvordan føler vi det når det blir lest et brev for menigheten som opplyser om at noen er blitt utstøtt på grunn av at vedkommende har handlet galt? Er vi bedrøvet fordi en bror eller søster har manglet eller unnlatt å vise tilstrekkelig skjelneevne til å etterligne den tro som blir vist av Guds «tro og kloke tjener»? Det burde gjøre oss bedrøvet. Men føler vi ikke også hvor nødvendig det er å styrke vår egen stilling innenfor Guds ordning for beskyttelse slik at vi kan gjøre det som er rett? Tenker vi alvorlig over de gjerninger som skritt for skritt førte til de følger som vår brors handlemåte fikk? Gransker vi i full oppriktighet vår egen handlemåte i den hensikt å hindre enhver mulighet for at vi selv kan komme til å begå samme feil, eller tar vi lett på våre mindre forseelser fordi vi er av den mening at de er uten betydning, at de ikke er store nok til at vi behøver å bry oss om dem? En moden kristen vet at han ikke kan ta dette for gitt uansett hvor fjernt det kan virke for ham at en feil kan føre til slike alvorlige følger. — 1 Kor. 10: 12.

17. a) Hvilke følger kan det få for oss hvis vi ikke anvender på oss selv den rettledning og opplæring som vi mottar gjennom Guds organisasjon? b) Hva må hver og en av oss gjøre for å skride fram mot modenhet?

¹⁷ Hvis vi ikke anvender på oss selv den rettledning og opplæring vi regelmessig mottar gjennom Guds organisasjon, da vil vi bli som en jeger som ser tegn på at det er vilt, men som ikke bryr seg om dem og bare går videre i en annen retning. Det er det samme som å unnlate å ta det første skritt når vi skal lære å treffe rette avgjørelser, og derved gjør vi oss fullstendig uskikket til å gjennomføre det som er selve hensikten med den kunnskap og undervisning vi har fått, nemlig å bli «ordets gjørere» og bruke det når vi forkynner og underviser i «dette gode budskap om riket». Jehovas vitner har en organisasjon som forkynner sannheten. Den er kommet i stand ved at vitnene trofast har fulgt Jehovas ledelse skritt for skritt og har unnlatt å la seg føre på avveie av de falske spor som har krysset deres vei. Hvis hver og en av oss skal kunne skride fram mot modenhet, må vi holde på sannheten som denne organisasjon representerer. Vi må tilegne oss nøyaktig kunnskap ved å bruke våre oppfatningsevner, slik at vi kan fatte betydningen av det vi lærer, og holde oss nøye til det. Da vil vi ikke bli forledet til å følge falske spor. (1 Tim. 1: 3, 4) Det er til beskyttelse for oss at vi omhyggelig og stadig studerer Guds Ord, tar imot tilrettevisning og alltid søker veiledning fra Guds organisasjon og gjennom den.

18, 19. Hvilke velsignelser vil bli oss til del hvis vi går inn for å utvikle både vår tenkeevne og våre oppfatningsevner?

¹⁸ Vi må ikke tillate oss å stå svake i denne tiden. Da vi skilte oss ut fra denne tingenes ordning og forandret vår tenkemåte og sluttet oss til Guds organisasjon, tok vi et skritt framover. Hvis vi ikke utvikler vår tenkeevne, vil vi komme til å miste vår plass i den nye verdens samfunn. Lytt til Jehovas Ord: «Når visdommen kommer inn i ditt hjerte, og kunnskapen blir behagelig for din sjel, da skal tenkeevnen holde vakt over deg, innsikten verne deg.» «Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus. . . . Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør det; og fredens Gud skal være med eder.» — Ordspr. 2: 10, 11, NW; Fil. 4: 7—9

¹⁹ Oppøv dine oppfatningsevner! Når du gjør det, vil du ikke bare kunne ta til deg fast åndelig føde som Jehova forsyner sin modne organisasjon med, men ved hjelp av din evne til å treffe rette avgjørelser i enhver vanskelig situasjon vil du også bli i stand til å stå i rekkene blant dem som er dyktige menneskefiskere og menneskejegere, Ordets lærere i Jehovas nye verdens samfunn.