Forbudt å ha fellesskap med demoner

 1. Hvilket argument mot demonisme kommer Paulus med etter å ha forklart Herrens aftensmåltid?

ETTERAT apostelen Paulus har forklart Herrens aftensmåltid, sier han: «Fordi det er ett brød, er vi, selv om vi er mange, ett legeme, for vi har alle del i det ene brødet. Se på det som er Israel i kjødelig forstand: Har ikke de som spiser ofrene, fellesskap med [eller: i] alteret? Hva skal jeg da si? At det som blir ofret til en avgud, er noen ting, eller at en avgud er noen ting? Nei, men jeg sier at det folkeslagene ofrer, det ofrer de til demoner og ikke til Gud, og jeg ønsker ikke at dere skal få fellesskap med demonene. Dere kan ikke drikke Jehovas beger og demonenes beger, dere kan ikke spise av ’Jehovas bord’ og demonenes bord. Eller ’egger vi Jehova til nidkjærhet’? Vi er da vel ikke sterkere enn han?» — 1 Kor. 10: 17—22, NW.

 2. Hvordan hadde fortidens israelitter fellesskap med Guds alter?

² Når de ofret fredsoffer og takkoffer i det gamle Israel, tok både de som kom med ofrene, og prestene og spiste deler av ofrene. Offeret til Gud representerte den som ofret det, for å illustrere at et liv måtte gis for hans liv. Ved å spise en del av offeret, hadde han derfor del i offeret sammen med alteret. Han delte med alteret, ’hadde fellesskap med alteret’. Alteret fikk en del av offeret, for enkelte deler av det, fettet o. a., ble brent på alteret; og vedkommende som ofret offeret gjennom presten, fikk også en del av offeret. Det ble ofret til Jehova Gud, og alteret var hans. Herren Gud og den som kom med offeret, hadde derfor fellesskap med hverandre. (3 Mos. 19: 5, 6; 22: 29, 30; 5 Mos. 12: 17, 18; 27: 5—7) På denne måten ble et fredelig forhold mellom Gud og den som kom med offeret, enten fornyet eller bedret.

 3. Hvorfor kan ikke de som spiser av brødet også ha fellesskap med demoner?

³ Hedningefolkene utenom Israel ofret til sine guder og avgudsbilder på sine altere. De ofret i virkeligheten til demoner. Når israelittene vendte seg vekk fra Jehova, «ofret de til demoner, til slike som ikke er guder». (5 Mos. 32: 17, Mo; Salme 106: 37) På den måten hadde de fellesskap med demonene, Jehovas fiender. De kristne må ikke ha fellesskap med demoner. Derfor kan de ikke drive avgudsdyrkelse. Dette innbefatter også pengegriskhet, for ’en som er pengegrisk, er en avgudsdyrker’ og ’pengegriskheten er ikke annet enn avgudsdyrkelse’. (Ef. 5: 5; Kol. 3: 5, LB) Jesus hverken tilba eller tjente demoner noen gang. Da Satan Djevelen, «demonenes hersker», tilbød Jesus denne verdens riker til gjengjeld for Jesu tilbedelse, svarte Jesus at han adlød den guddommelige befaling om bare å tilbe Jehova Gud. (Matt. 12: 24, NW; 4: 8—11) Jesus tilba ingen avgud, bare den levende Gud. Han hadde ikke på noen måte fellesskap med demoner. Under hele sin jordiske tjeneste drev han demoner ut av besatte mennesker, og han avslo å la dem vitne om at han var Kristus. Vi kan derfor ikke drive noen som helst slags avgudsdyrkelse hvis vi ønsker å være forent med Kristus som lemmer på hans legeme, og hvis vi ønsker å nyte minnehøytidens emblemer på en verdig måte. Dette er særlig aktuelt nå når verdslige organisasjoner og helter blir dyrket, som for eksempel tilfelle er med De Forente Nasjoner og verdensberømte mennesker. Vi kan ikke være «ett legeme» eller «ett brød» med Kristus Jesus og samtidig være avgudsdyrkere.

«JEHOVAS BORD» OG «JEHOVAS BEGER»

 4. Hvorfor taler Paulus om Jehovas beger og bord i samband med minnehøytiden?

⁴ Men hvis apostelen hentyder til det beger Jesus ga sine disipler å drikke av og det stykke usyret brød som han brøt forat de skulle spise det, hvorfor snakker han da om «Jehovas beger» og «Jehovas bord»? Han sier: «Dere kan ikke drikke Jehovas beger og demonenes beger; dere kan ikke spise av ’Jehovas bord’ og demonenes bord.» (1 Kor. 10: 21, NW) Apostelen snakker på denne måten fordi det som ble symbolisert ved minnehøytidens emblemer, var noe Jehova tilveiebrakte, til gagn for dem som hørte Kristus til.

 5. Fra hvilken profeti siterte Paulus «Jehovas bord», og hva ble det anvendt på der?

⁵ Tekstkritikerea har forstått det slik at Paulus’ uttrykk «Jehovas bord» er sitert fra Malakias 1: 7, 12 (greske LXX). Der sier profeten Malakias: Dere bærer «fram uren mat på mitt alter. Og I sier: Hvormed har vi krenket din renhet? Ved å si: [Jehovas] bord er ingen ære verdt. Men I vanhelliger det [Guds navn] ved å si: [Jehovas] bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd». Slik Malakias bruker uttrykket «Jehovas bord», gjelder det hans alter, som dyreofrene ble brakt til. Offerets kropp ble lagt på alteret. Offerets blod ble aldri drukket, men ble helt ut ved foten av alteret eller tatt inn i templets allerhelligste eller brakt vekk på annen måte.

 6, 7. Hvordan er det Jehovas bord, etter den forbindelse Paulus setter uttrykket i?

⁶ Med «Jehovas bord» kan menes hele ordningen med Herrens aftensmåltid. Men hvis uttrykket bare hentyder til et spesielt trekk ved dette måltidet, da må det være til det usyrede brødet, for det er blodløst. Brødet forestiller «Kristi legeme», som Jesu lille hjord av medarvinger til Riket har del i. Det er Gud som har truffet ordningen med «Kristi legeme». Han skaper det, og setter lemmene på det der han vil. Han gjør Jesus Kristus til legemets Hode, og de 144 000 medlemmer av den «lille hjord» blir legemet under ham, der hver blir tildelt en bestemt plass. Den forrett å være forbundet med Jesus, Hodet, er derfor en herlig ordning som Gud har truffet for dem som er av den lille hjord, og det er bare dem som får denne forrett.

⁷ Angående dette leser vi: «Nå vet vi at Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud, de som han ifølge sin hensikt har kalt; for dem som han først anerkjente, dem forutbestemte han også til å bli dannet i likhet med sin Sønns bilde, forat han kunne være den førstefødte blant mange brødre. Dem han forutbestemte, er dessuten dem han kalte; og dem han kalte, er også dem han erklærte for rettferdige. Og endelig, dem han erklærte for rettferdige, er dem han også herliggjorde.» — Rom. 8: 28—30, NW.

 8, 9. Hvem får den forrett å være Kristi legemes lemmer? Hvordan blir enheten med det bevart?

⁸ Denne ordningen for hvordan mennesker kan bli forent med hans førstefødte Sønn i ett åndelig legeme ble derfor gitt eller utarbeidet av Jehova Gud for den «lille hjord». Elleve medlemmer av denne «lille hjord» var sammen med Jesus da han opprettet minnehøytiden. For å kunne bli i forening med Hodet Jesus Kristus, er det nødvendig å holde seg likedannet med hans bilde ved å etterligne den måten han gikk fram på mens han var på jorden. Det er derfor det blir sagt til oss: «Gå ikke i et ulikt åk med de vantro. For hva har rettferdighet og lovløshet å gjøre med hverandre? Eller hva fellesskap har lys med mørke? Eller hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva lodd og del har en trofast med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For vi er den levende Guds tempel; akkurat som Gud sa: ’Jeg skal bo blant dem og gå blant dem, og jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.’ ’Kom dere derfor ut fra dem, og skill dere ut, sier Jehova, og slutt å røre det som er urent,’ ’så skal jeg ta dere inn’. ’Og jeg skal være en far for dere, og dere skal være sønner og døtre for meg, sier Jehova, den Allmektige.’ Etter som vi derfor har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjøtt og ånd, og gjennomføre hellighet i Guds frykt.» — 2 Kor. 6: 14 til 7: 1, NW.

⁹ Vi kan derfor ikke kompromittere «Jehovas bord». Vi kan ikke ha fellesskap med Kristi legeme og ta et stykke av minnehøytidens brød og samtidig spise ved «demonenes bord», tilbe avguder og ha urene forbindelser. Hvis vi prøver å gjøre det, egger vi Jehova til nidkjærhet, og etter som han er sterkere enn vi er, ja, allmektig, ville det bety vår tilintetgjørelse. — 5 Mos. 32: 21—26.

10. Hvordan er minnehøytidens beger «Jehovas beger» ved den forbindelse det har med den nye pakt?

¹⁰ Og så var det «Jehovas beger». Jesus tilbød sine disipler minnehøytidens beger med disse ord: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utgytes til gagn for dere.» (Luk. 22: 20, NW) Dette beger er det samme som «Jehovas beger», for den nye pakt er den overenskomst eller kontrakt han får i stand for å ta ut et «folk for sitt navn» fra alle nasjoner. Men det er Kristus Jesus som tjener som mellommann mellom Gud og mennesker ved å skaffe det offerblod som må til for å gjøre denne nye pakten gyldig. Dette svarer til at Moses slaktet dyreoffer og sprengte deres blod på forskjellige ting for å gjøre den gamle lovpakten gyldig mellom Gud og det kjødelige Israel. (Jer. 31: 31—34; Ap. gj. 15: 14; 2 Mos. 24: 1—8; Hebr. 9: 14—24; 1 Tim. 2: 5, 6) De som blir tatt inn i denne nye pakten, er dem som blir utvalgt til et «folk for hans navn». Det begynte med den trofaste jødiske levningen på pinsedagen, og kom senere til å omfatte de hedenske troende fra høvedsmannen Kornelius og utover. Jehova Gud salver alle disse med sin ånd, og gjør dem derved til salvede eller til lemmer på «Kristi legeme». Gud samler dem til seg, og sier: «Samle eder til meg — I min miskunnhets mennesker, som har høytideligholdt min pakt over offer [Kristi offer].» (Salme 50: 5, Ro) Denne nye pakt utgjør enda et bevis for at den forrett å drikke av begeret ved minnehøytiden, er begrenset til dem som er lemmer på Kristi legeme.

HVORDAN BEGERET ER FELLES

11. Hvordan viste Jesus en annen betydning ved begeret som gjør det til «Jehovas beger», og som hans etterfølgere kan ha del i?

¹¹ Disse lemmene har ikke del i å skaffe til veie den nye pakts blod. Det er bare Jesus som gjør det. Ved sitt blod formidler han den nye pakt til gagn for dem. Legemets lemmer kunne derfor ikke ha «fellesskap om Kristi blod», i denne forstand. Hvordan kan det da være riktig, det apostelen sier: «Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke fellesskap om Kristi blod?» (1 Kor. 10: 16, LB) Fordi dette beger er «Jehovas beger» i en annen forstand også. Hvordan det? Jo, ved at det er et bilde på den andel Jehova har skjenket i. Jesus og hans lille hjord av medarvinger til Riket må drikke denne andel, for å bevise at de er ustraffelige overfor Ham og at de er verdige til Riket. Det var dette beger Jesus snakket om like etterat han hadde innstiftet minnehøytiden, da han ba: «Min Far! Er det mulig, så la meg bli spart for dette begeret. Dog, ikke som jeg vil, men som du vil.» Og igjen: «Min Far! Kan jeg ikke bli spart for dette, men må jeg drikke det, så skje din vilje.» (Matt. 26: 39, 42, LB) Og da Peter ville forsvare Jesus, og såret en av de menn som kom for å arrestere ham, sa Jesus: «Stikk ditt sverd i skjeden! Skulle jeg ikke drikke det begeret som Faderen har gitt meg?» — Joh. 18: 11, LB.

12. Hvordan viste det seg også å være et «frelsens beger»?

¹² Dette «Jehovas beger» symboliserte Guds vilje med den som drakk det, og når Jesus drakk det, betydde det lidelse og død på den vanærende torturpelen for ham. Men Guds vilje med Jesus endte ikke ved hans død. Den omfattet også at Jesus skulle oppstå fra de døde til udødelig liv i himmelen som en herliggjort Guds Sønn, og følgelig at han ble frelst fra døden. (Hebr. 5: 7) Det var derfor også et «frelsens beger» for ham, frelse fordi han hadde holdt fast på sin ustraffelighet overfor sin Far uten å synde. Ordene i Salme 116, som særlig gjelder Jesus Kristus i Getsemane, passer her, for Jesus bestemte seg til å drikke «Jehovas beger» om det så var til døden: «Hvormed skal jeg gjengjelde [Jehova] alle hans velgjerninger imot meg? Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle [Jehovas] navn. Jeg vil holde for [Jehova] mine løfter, og det for hele hans folks øyne. Kostelig i [Jehovas] øyne er hans frommes død.» — Salme 116: 12—15.

13. Hva sa Jesus som gjorde det sikkert at hans etterfølgere skulle drikke begeret sammen med ham? Hva ved begeret gjorde det vanskelig å drikke det?

¹³ Guds vilje var at Jesus skulle dele det beger som han fikk å drikke, med sin lille hjord av medarvinger til Riket. Dette gjorde han klart ved det han sa til to av sine apostler som ba om å få særlige plasser i Riket sammen med ham: «Det begeret jeg drikker, skal dere få drikke, og den dåp jeg døpes med, skal dere bli døpt med! Men setet ved min høyre eller venstre side står det ikke til meg å gi noen: det blir gitt dem som det er bestemt for.» (Mark 10: 34—40, LB) Det var Guds vilje med Jesus som ble framstilt ved det beger Jesus da holdt på å drikke og som hans himmelske Far hadde skjenket i og gitt ham. Det var på forhånd skrevet ned i den hellige skrift hva denne vilje var, og det merket opp for ham en veg med lidelse og vanærende død som om han skulle vært en synder, gudsbespotter og vanære for Jehova Gud. Det var dette siste som gjorde det så vanskelig for Jesus å drikke begeret. Det var i den grad vanskelig at han tre ganger la saken fram for sin Far i bønn. Deretter bøyde han seg tålmodig for å drikke denne del av den guddommelige vilje. Denne handlemåten førte til at han vant Riket.

14, 15. Hva er hensikten med denne del av begerets innhold?

¹⁴ Her ser vi at minnehøytidens beger representerte mer enn Jesu død som et gjenløsningsoffer, et offer som ville gjøre den nye pakt gyldig og fjerne syndene til hans disipler som blir tatt med i pakten. Disiplene har ikke noen som helst del i gjenløsningsofferet og i å formidle den nye pakt. De har selv behov for gjenløsningsofferet og Jesu tjeneste som mellommann. Så legg merke til dette: Bare forat gjenløsningsofferet skulle gis for menneskeslekten, var det ikke nødvendig at Jesus skulle lide hån og forfølgelse og til slutt forlate dette liv i vanære, like en dømt forbryter, oppvigler og gudsbespotter. Denne del av begerets innhold var noe Faderen skjenket i for å prøve Guds Sønns ustraffelighet til det ytterste, for å bevise at Djevelen var en løgner da han anklaget Guds Sønn, og for å vise Jesu urokkelige standpunkt for Guds universelle herredømme.

¹⁵ Denne del av begeret måtte Jesus drikke for å bevise overfor hele universet at han var verdig til det rike som Gud hadde inngått pakt med ham om. Han måtte selge alt han eide, for denne «perle av stor verdi ». (Matt. 13: 45, 46, NW) Og etter som Jesus tok sine disipler inn i pakten med seg, må de også drikke dette begeret med ham. Derved kan de på samme måte legge for dagen sin ustraffelighet overfor Gud, hevde hans universelle herredømme og bevise at de er verdige til å regjere med Jesus Kristus i himmelsk herlighet. Følgelig drikker de av begeret sammen med ham.

16. Hva skriver Paulus til dem for å vise at de må ha del i Jesu død og derfor drikke begeret?

¹⁶ Derfor er det skrevet til den «lille hjord» som følger i hans fotspor: «Troverdig er det som er sagt: Hvis vi døde sammen, skal vi sannelig også leve sammen; hvis vi fortsetter å holde ut, skal vi også herske sammen som konger.» (2 Tim. 2: 11, 12, NW) De som blir innlemmet i «Kristi legeme» (som blir symbolisert av minnehøytidens brød), må bli døpt til hans død hvis de ønsker å bli en del av hans herliggjorte «legeme» i himlene. Apostelen spør derfor lemmene på Kristi legeme: «Vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den? Eller vet I ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, forat liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet. For er vi blitt forent med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans oppstandelse.» — Rom. 6: 2—5.

17. Hva forestiller minnehøytidens vin i seg selv, og hva betyr det derfor å drikke den?

¹⁷ Da den samme apostel satt i fengsel i Roma, skrev han at han regnet alle selviske jordiske fordeler for en «haug med skrap, forat jeg kan vinne Kristus og finnes forent med ham, ... forat jeg kan kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og et fellesskap i hans lidelser, så jeg overgir meg til den slags død han døde, for å se om jeg på noen måte kunne nå fram til den tidlige oppstandelse fra de døde». (Fil. 3: 8—11, NW) Innholdet av minnehøytidens beger symboliserte «den slags død han døde» til opphøyelse for Jehovas universelle overhøyhet, og derfor sa Jesus treffende at vinen betydde «mitt blod», og han ga den til sine disipler forat de skulle drikke den.

18, 19. Hvordan er det da et «velsignelsens beger» som vi velsigner Gud for?

¹⁸ Etter som minnehøytidens vin symboliserer utgytt blod, betyr det døden for den som utgjøt sitt blod for den nye pakt. I den pakt Jehova gjorde med Noah like etter vannflommen, trygget han alle skapningers blod ved å erklære det hellig, og den som drakk blod, og da særlig menneskeblod, skulle straffes med døden. (1 Mos. 9: 1—6) Når nå disiplene drikker begeret med minnehøytidens vin, drikker de på symbolsk måte blod, men etter guddommelig befaling. For dem betyr det derfor at de må utgyte sitt blod, eller dø som Jesus Kristus gjorde for sin Fars universelle overhøyhet. De dør sammen med ham, forat de kan bevise at Djevelen er en løgnaktig opprører, og for å bevise seg verdig til liv sammen med Jesus i hans himmelske rike. Av den grunn skrev apostelen til dem: «Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke fellesskap om Kristi blod?»

¹⁹ Jo, det er et «velsignelsens beger». Vi velsigner Gud over det. Det symboliserer virkelig død med Jesus Kristus, dåp til hans død, men å ha del i denne slags død er en forrett. Det er som apostelen skrev fra sitt fengsel: «For eder ble det unt, for Kristi skyld — ikke bare å tro på ham, men og å lide for hans skyld.» (Fil. 1: 29) Dette beger har Guds velsignelse, for det symboliserer Guds vilje med Jesus og hans lille hjord. Begeret eller den forrett å drikke av det, ble gitt den lille hjord forat de nå mens de er på jorden kunne vise sin ustraffelighet til det ytterste og kunne vinne «inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike». (2 Pet. 1: 11) Så når de som har fått den gunst å drikke av begeret, velsigner Gud for det, er det med den største takknemlighet. Det er virkelig en forrett å opphøye ham ved døden sammen med Kristus og etterpå bli oppreist av ham til udødelig liv i Kristi rike for å fortsette å opphøye Hans universelle overhøyhet.

20. Hvem drikkes det til minne om, og hvorfor?

²⁰ Det er Kristi død som gjør den nye pakt gyldig, og det var han som satte eksemplet ved døden, og hans disipler blir døpt til hans død. Av disse grunner er det de drikker begeret til minne om ham.

21. Hvorfor skal altså ikke de «andre får» drikke av minnehøytidens beger?

²¹ Alle disse kjensgjerninger hjelper den store skare av «andre får» i dag til å bli klar over at de ikke skal drikke av minnehøytidens beger. De dør ikke Kristi død. Hvis noen av dem dør før Harmageddon-slaget, dør de lik de trofaste menn og kvinner som var Jehovas vitner før Kristi tid. De ofrer ikke kjøttet eller håpet om jordisk liv i den nye verden, nei, de går framover mot liv på en paradisisk jord i den nye verden. Mange vil komme gjennom Harmageddon og inn i denne verden uten å dø. Derfor lar de med rette være å drikke av minnehøytidens beger.

Å SPISE OG DRIKKE FOR Å FÅ LIV I SEG SELV

22. Viser ikke Johannes 6: 51 at alle troende skal delta?

²² Men blir ikke det ovenstående motsagt av det Jesus sa til jødene om den mirakuløse manna? Sa han ikke: «Jeg er det levende brød som kom ned fra himmelen; hvis noen spiser av dette brød, skal han leve evig; og sannelig, det brød jeg skal gi, er mitt kjøtt til gagn for verdens liv»? (Joh. 6: 51, NW) Legg merke til ordene «mitt kjøtt til gagn for verdens liv». Viser ikke de at alle som tror på Kristus, enten de håper å få leve på jorden eller i himmelen i den nye verden, kan nyte, ja, må nyte minnehøytidens brød og vinen også? Svaret på dette er: Nei!

23. Hvilken drøftelse ledet fram til denne uttalelsen, og hvordan svarer brødet til det kjøtt Jesus gir for verdens liv?

²³ Da Jesus sa disse ordene, snakket han om mannaen som på mirakuløs måte skaffet israelittene brød da de vandret gjennom ørkenen mot Løftets land. Mannabrødet ga ikke evig liv til israelittene og den store hop av alle slags folk som var med dem. Jesus sa derfor: «Jeg er livets brød. Deres forfedre spiste manna i ørkenen og døde likevel. Dette er det brød som kommer ned fra himmelen, så hvem som helst kan spise av det og ikke dø.» Så forklarte han at det brød han ga for verdens liv, var sitt kjøtt. (Joh. 6: 48—51, NW) Men disse israelittene i ørkenen drakk ikke noe slags blod, for det var forbudt dem, ikke bare i den guddommelige pakt med deres stamfar Noah, men også i bestemmelsene i lovpakten, som de hadde fått ved sin mellommann Moses. Den mannaen fra himmelen som de spiste, var blodløs, og i denne henseende var den lik Jesu kjøtt. Kjøttet skulle ikke spises uten at blodet var tappet ut av det. Det som den nye verdens lydige menneskehet skal spise for å få evig liv, vil derfor være likt blodløst kjøtt, som Jesus skaffet til veie ved å komme ned fra himmelen.

24. Hva annet snakket han om enn dette kjøtt for verdens liv?

²⁴ Jesus talte derfor om noe mer enn den manna som gis for verdens liv, da han sa: «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere spiser Menneskesønnens kjøtt og drikker hans blod, har dere ikke noe liv i dere. Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den siste dag; for mitt kjøtt er virkelig føde, og mitt blod er virkelig drikke. Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, fortsetter å være i forening med meg, og jeg i forening med ham. Liksom den levende Far utsendte meg, og jeg lever på grunn av Faderen, så skal også den som spiser av meg, leve på grunn av meg. Dette er det brød som kom ned fra himmelen. Det er ikke som da deres forfedre spiste og likevel døde. Den som spiser av dette brød, skal leve evig.» — Joh. 6: 53—58, NW.

25. Hva blir altså resultatet av at man spiser hans kjøtt og drikker hans blod? Og hva betyr «liv i dere» her?

²⁵ Legg merke til at Jesus her sa at de som ikke bare spiser hans kjøtt, men også drikker hans blod, fortsetter å være i forening med ham og han i forening med dem. Dette betyr at de blir gjort til lemmer på hans legeme, at de blir døpt til Kristus og derved døpt til den slags død han døde. Jesu mat var å gjøre sin Fars vilje, og de spiser Jesu kjøtt ved å gjøre Guds vilje sammen med Jesus, og fullføre den som han gjorde. (Joh. 4: 34) Hvis ikke hans disipler følger denne handlemåten, har de ikke noe liv i seg. «Liv i dere» betyr ikke nødvendigvis iboende liv eller udødelighet i himlene. Det betyr noe i likhet med det Jesus nevnte da han sa: «Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som har gitt akt, skal leve. For liksom Faderen har livets gave i seg, så har han også gitt Sønnen å ha livets gave i seg.» (Joh. 5: 25, 26, NW; Knox) At lemmene på Kristi legeme har ’liv i seg selv’, betyr derfor at de sammen med Jesus får den forrett å utgyte velsignelsene fra hans ofrede liv over den lydige menneskehet i de tusen år hans rike varer. De blir hans himmelske brud, «Lammets hustru». I denne stilling vil de være som en mor for de jordiske barn av ham som er «evig fader, fredsfyrste», Jesus Kristus. (Åpb. 19: 7—9; 21:9, 10; Es. 9: 6) Det er derfor bare den «lille hjord», «brude»-skaren, som spiser Menneskesønnens kjøtt og også drikker hans blod. I Johannes 6: 25—58 var det heller ikke minnemåltidet Jesus snakket med disse jødene om. Det var mange av dem som forlot ham den gangen.

[Fotnoter]