Innvielse til Gud og vigsling

«Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er meg foreskrevet; å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» — Sl. 40: 8, 9.

 1—3. Hvem blir merket i dag, og hvor, og som oppfyllelse av hvilke profetier?

DU FÅR i dag et merke i din panne eller i din høyre hånd. Du er ikke unntatt, hva enten du er mann eller kvinne, gutt eller pike, hvit eller farget. Det er et merke som avgjør din skjebne. Din anledning til å få leve i en ren, rettferdig ny verden avhenger av det. Vi lever i en tid da underlige profetier går i oppfyllelse, og det er denne kjensgjerning som gjør at det er på sin plass å snakke om et symbolsk merke i pannen eller i hånden.

² Den gamle landflyktige mannen på fangeøya Patmos så en forsamling på 144 000 oppe på Sions berg, samlet rundt sin konge, og de hadde alle sin Fars navn skrevet på sine panner. På grunn av dette sa han: «De skal herske som konger i all evighet.» (Åpb. 14: 1, 3; 22: 4, 5, NW) Den samme landflyktige så i sin serie av syner hvordan det ble dannet et «villdyrets bilde» i disse etterkrigsårene og hvordan folk overalt ble tvunget til å tilbe det og derved få «et merke i [sin] høyre hånd eller på [sin] panne, og forat ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, villdyrets navn eller tallet for dets navn». Ve dem som har fått dette merket! De skal «drikke av Guds vredesvin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger». — Åpb. 13: 15—17; 14: 9, 10, NW.

³ Sju hundre år tidligere var det en annen landflyktig, en hebraisk profet i Babylon, som så prototypene på de avskyelige ting som i dag blir gjort i kristenheten, og som dømmer den og dens tilbedere til ødeleggelse. Men en mann, en skriver som var kledd i linklær, reddet situasjonen for noen få menn, kvinner og barn. Han gikk av sted og satte et tegn i pannen på dem, så de kunne bli spart av de seks skarpretterne med ødeleggelsesvåpnene som fulgte like etter ham. De hadde guddommelig ordre om å hogge ned hver eneste én som ikke hadde fått noe tegn, gamle menn, unge menn, unge piker, småbarn og kvinner, like foran templet deres eller hvor som helst ellers i byen. (Esek. 9: 1—7) I dag kommer du, ja nettopp du, ubønnhørlig inn under bestemmelsen i den ene eller den andre av disse profetiene. Hva slags merke er det da du får, er det til liv eller til død? Sørg for at det blir til liv.

 4. Hvordan er noen fram til nå blitt merket ut med bokstavelige merker, og hvilket merke betyr undergang, hvilket betyr liv?

⁴ Helt til vår tid har det vært alminnelig blant hinduene og andre gudsdyrkere i India å sette sekteriske merker på pannen, armene eller andre deler av kroppen. Dette merket viser tydelig hvem som følger guden Vishnu, hvem som følger Siva, hvem som følger Brahma eller hvem annen det nå kan være av alle deres mange guder. Det er en gammel skikk blant tilbederne av visse avguder å ha sin avguds merke et sted på kroppen hvor det tydelig kan ses. I den bibelske tid var det også alminnelig å sette merker på tjenere og slaver, for å skille dem ut fra andres. Nå kan det nok være at du ikke merker deg selv eller finner deg i at andre setter et bokstavelig merke på kroppen din, men likevel kan du ikke unngå å bli merket i den bibelske betydning til en bestemt skjebne. Gud, den Dommer som avgjør din skjebne, har likså lett for å se og forstå dette merket som han hadde for å se og forstå det merke han satte på eller foreskrev for Kain, forat ingen skulle ta loven i sine egne hender og slå ham i hjel fordi han hadde myrdet Abel. (1 Mos. 4: 15) Du er kanskje stolt over det merket du nå bærer, fordi det er populært og blir begunstiget av de store som har makten her i verden. Det kan gi deg godkjennelse, privilegier og framgang i denne verden, men det kan dømme deg til ødeleggelse i den Høyestes øyne, og det er Han som avgjør hvilken skjebne denne verdens nasjoner og regjeringer skal få. Å ha fått det merket han godkjenner, betyr liv for deg. Det åpner muligheten for at du kan få leve gjennom den kommende verdenskatastrofe i Harmageddon og komme inn i den nye verden som han skaper.

 5. Hvordan kan vi bli merket for en skjebne som betyr liv i den nye verden?

⁵ Hvordan kan du og alle vi andre bli merket for en skjebne som betyr et lykkelig liv i den rettferdige nye verden? Det kan vi ved å være slaver, hengivne tjenere, for den nye verdens Gud. Det kan vi ved å ha det identifikasjonsmerke som umiskjennelig viser alle vi treffer på, at vi tilhører den høyeste Gud, han hvis navn alene er Jehova. (Sl. 83: 19, KJ) Hans store motstander er «guden for denne tingenes ordning», hvis navn er Satan Djevelen, og hvis du tjener denne selviske, fordervede gamle verdens sak, tjener du derfor dens gud. (2 Kor. 4: 4, NW; Joh. 12: 31) Vi må velge mellom disse to guder som står mot hverandre, denne gamle verdens mektige gud og den evige nye verdens allmektige Gud. I hvis tjeneste vil vi få den beste lønn, hvor vil vi få en belønning som er umaken verdt? Naturligvis i tjenesten for den levende og sanne Gud, Jehova, som skal ødelegge den fiendtlige gud og hans gamle verden og for evig opprette den nye verden. Når vi treffer den avgjørelse at vi vil bli merket for liv i denne nye verden, er det nå meget presserende at vi hengir oss til Jehova Gud og hører ham til. Hvordan? Ved å innvie oss til ham gjennom hans Sønn og Yppersteprest, Jesus Kristus. Det finnes nå ingen annen vei å nærme seg Gud og bli ført inn i hans tjeneste på.

 6. Hvem var det Salme 40: 8, 9 hadde i tanke, og hvem var det lovpakten gjorde til prester for Israels folk?

⁶ Det var Guds Sønn og Yppersteprest som profetiens ånd hadde i tanke da den fikk salmisten David til å skrive ned de ordene som er sitert over denne artikkelen. David, som var av Juda stamme og var konge i Jerusalem, talte ikke der om sitt eget komme for å gjøre Guds vilje, men om sin etterkommer som skulle bli både Yppersteprest og Konge og derved bli Davids Herre, nemlig Jesus Kristus. Kong David og hele Israel hadde behov for at en slik Yppersteprest skulle komme. De levde under den gamle lovpakt som Jehova Gud hadde gjort med Israels folk gjennom profeten Moses. Denne pakt utnevnte de mannlige medlemmer av Moses’ bror Arons familie til å være prester for folket. Resten av mennene i Levi stamme ble offisielt kalt levitter, og ble utnevnt til å tjene det aronittiske presteskap. De ofret regelmessig dyreoffer og blodet av okser og geiter for Israels folks synder, for å holde dem i lovpakten med Gud.

 7. Hvorfor var de jødiske prestene utilfredsstillende, og hvordan ble den passende yppersteprest oppreist?

⁷ Ingen av disse jødiske yppersteprestene kunne ofre et fullkomment menneskelig offer til Gud, et offer som var i stand til å annullere menneskeslektens skyld til Gud, for alle de jødiske prestene var syndige og ufullkomne etter som de var etterkommere av de første menneskelige syndere Adam og Eva. Det var bare den som ofret et slikt fullkomment offer, som kunne bli Guds sanne Yppersteprest. Bare et mirakel kunne bevirke dette, for menneskelig sett var det umulig. Derfor sendte Gud sin Sønn til denne verden i menneskelig skikkelse. Han kom ikke i Levi stamme og i Arons familie, men i Juda kongelige stamme, Davids stamme. Den gamle lovpakten tilveiebrakte ikke en tilfredsstillende yppersteprest i levitten Arons familie, og derfor oppreiste Gud sin antagelige Yppersteprest i Davids kongelige ættelinje, forat han skulle framstille sitt fullkomne menneskelegeme som et offer for Gud. Ved hjelp av dette passende offer kunne hans Yppersteprest tjene som en mellommann mellom Gud og mennesker ved opprettelsen av en ny pakt, for han brukte sitt eget blod som det middel som satte den nye pakt i kraft og ga den makt til å kunne gi en virkelig, varig tilgivelse av menneskelige synder. Apostelen Paulus forklarer hvordan den nye Yppersteprest Jesus Kristus begynte på dette arbeid med å frelse liv, og etter å ha sitert fra Davids salme, sier han så videre:

 8. Hva har Hebreerne 10: 4—10 å si om hans komme?

⁸ «Det er ikke mulig at blodet av okser og geiter kan ta bort synder. Når han kommer inn i verden, sier han derfor: ’«Du ønsket ikke dyreoffer og offergaver, men du gjorde et legeme i stand til meg. Du likte ikke hele brennoffer og syndoffer.» Da sa jeg: «Se! Jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, o Gud.»’ Etter først å ha sagt: ’Du ønsket ikke og likte heller ikke dyreoffer og offergaver og hele brennoffer og syndoffer’ — offer som blir ofret etter Loven — så sier han deretter: ’Se! Jeg er kommet for å gjøre din vilje.’ Han tar vekk det første forat han kan opprette det annet. Ved den omtalte ’vilje’ er vi blitt helliggjort gjennom ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» — Hebr. 10: 4—10, NW; Sl. 40: 7—9, LXX.

DEN HANDLEMÅTE VI BØR ETTERLIGNE

 9. Hvordan var Jesus allerede hellig da han kom på denne måten, og hva skal vi da kalle det at han trådte fram slik for å gjøre Guds vilje?

⁹ Hva skal vi da kalle det skritt Jesus der tok ved at han kom for å gjøre Guds vilje i det legeme som Gud hadde gjort i stand til ham for at han skulle bruke det på jorden? La oss se litt nærmere på dette. Jesus var født som jøde, og dermed tilhørte han allerede et folk som var hellig for Gud, idet det var Guds utvalgte folk, hans venn Abrahams etterkommere. Som førti dager gammelt barn ble Jesus dessuten framstilt for Jehova Gud i hans tempel, fordi han var Marias førstefødte sønn. Beretningen om dette sier: «Og da dagene for renselsen av dem ifølge Mose lov var slutt, brakte de ham opp til Jerusalem for å framstille ham for Jehova, som det er skrevet i Jehovas lov: ’Alt mannkjønn som åpner et morsliv må kalles hellig for Jehova,’ og for å gi offer ifølge det som er sagt i Jehovas lov: ’Et par turtelduer eller to unge duer.’» (Luk. 2: 22—24, NW) Om selve hans fødsel sa den engelen som kunngjorde den for Maria: «Hellig ånd skal komme over deg, og kraft fra den Høyeste skal overskygge deg. Av den grunn skal også det som fødes, kalles hellig, Guds Sønn.» (Luk. 1: 35, NW) Jesus var hellig og hengitt til Gud i kraft av alt dette. Hva kan vi da kalle det at han trådte fram for å gjøre Guds vilje slik det var skrevet ned i bokrullen, de inspirerte hebraiske skrifter? Han framstilte seg her til guddommelig tjeneste, og det krevde en bestemmelse fra hans side. Det var således en innvielse av ham selv til å gjøre hva som enn ville vise seg å være Guds vilje fra da av.

10, 11. Hva er det skritt Jesus tok, tidligere blitt kalt, og hvilken plass har dette ordet eller uttrykket i de kristne skrifter?

¹⁰ I mange år har det i engelsktalende land vært vanlig å omtale dette som Jesu «consecration» av seg selv til Gud. På norsk kunne vi kalle «consecration» for «vigsling». Ordene «consecration» [vigsling] og «consecrate» [vigsle] har en omfattende betydning på engelsk i dag, og dette uttrykket kunne derfor brukes. Men det fører til sammenblanding av begrepene i Bibelen, for Bibelen bruker det ikke på denne måten. Det skjuler og forringer det som Bibelen i mer spesiell betydning omtaler som vigsling. I Bibelens kristne greske skrifter er ordet «vigsle» et sjeldent ord i den engelske Kong Jakob-oversettelsen. Det forekommer bare på følgende to steder: «For loven gjør til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet; men edens ord, som var siden loven, innsetter Sønnen, som er vigslet [consecrated] for all evighet.» (Hebr. 7: 28, KJ) «Ved en ny og levende vei, som han har vigslet [consecrated] for oss, gjennom forhenget, det vil si, hans kjød.» — Hebr. 10: 20, KJ.

¹¹ New World-oversettelsen av de kristne greske skrifter har i det hele tatt ikke ordet «vigsle» i selve teksten sin, og ordet blir følgelig ikke brukt for å beskrive noe som Jesus eller noen av hans disipler gjorde. I de ovennevnte vers lyder teksten slik. «For Loven innsetter til yppersteprester menn som har sin svakhet, men det ordet som ble stadfestet med en ed og som kom etter Loven, innsetter en Sønn som er gjort fullkommen til evig tid.» (Hebr. 7: 28, NW) «Som han innstiftet for oss som en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si, hans kjøtt.» (Hebr. 10: 20, NW) Ikke engang den katolske Douay-oversettelsen bruker ordet «vigsle» [consecrate] i sin oversettelse av de kristne greske skrifter; og Den amerikanske standard-oversettelse bruker det bare i fotnotene til Johannes 10: 36 og 17: 17, 19, og med den lesemåte man da får, lyder det: «Sier I om ham som Faderen vigslet [consecrated] og sendte inn i verden: Du spotter Gud: fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?» «Måtte du vigsle [consecrate] dem i sannheten; ditt ord er sannhet. Og for deres skyld vigsler [consecrate] jeg meg selv, så også de selv kan bli helliggjort i sannheten.» Nå sier Den reviderte standard-oversettelse av 1946 «vigsle» [consecrate] og «vigsling» [consecration] der den gamle Amerikanske standard-oversettelse sa «helliggjøre» og «helliggjørelse». Men begge disse moderne oversettelsene bruker fremdeles ordet «hellige» [saints] i stedet for «vigslede» [consecrated ones]. Ut fra alt dette kan vi se at i alle bibeloversettelser blir ordet «vigsle» eller «consecrate» brukt om noe annet enn vårt første skritt i retning av å gjøre Guds vilje.

IKKE SELV-VIGSLET

12. Gjorde Jesus seg selv til yppersteprest, og hvorfor ville han ikke opptre formastelig i denne saken?

¹² Som bevis for dette spør vi nå: Gjorde Jesus seg selv til Guds Yppersteprest for å ofre offer som Aron gjorde og for å herske som fortidens prest Melkisedek, Salems konge, gjorde? Bibelen selv svarer nei. Dette var ikke Jesu privilegium selv om han var Guds hellige Sønn. Hebreerne 5: 1—6 (NW) erklærer: «Enhver yppersteprest som er tatt fra mennesker, blir utnevnt til gagn for mennesker over de ting som har med Gud å gjøre; forat han kan ofre gaver og offer for synder .... Og et menneske tar ikke denne ære av egen drift, men bare når han blir kalt av Gud, akkurat som Aron også ble. På den måten herliggjorde heller ikke Kristus seg selv ved å bli yppersteprest, men han ble herliggjort av ham som sa om ham: ’Du er min Sønn; i dag er jeg blitt din Far.’ Akkurat som han også sier på et annet sted: ’Du er prest for evig etter Melkisedeks likhet!» Mennesker som før Jesu tid prøvde å vigsle seg selv eller innsette seg selv i Israels presteskap, fikk den straff de fortjente fra Gud for sin formastelige opptreden. Tenk bare på levitten Korah og kong Saul og kong Ussias. (4 Mos. 16: 1—35; 1 Sam. 13: 1—14; 2 Krøn. 26: 16—21) Jesus var ikke av Levi stamme og heller ikke av Arons prestelige familie. Han prøvde derfor ikke formastelig å innsette seg selv i det kongelige presteskap som var likt Melkisedeks presteskap, og derved diktere Gud hva Hans vilje med ham skulle være, for å tilfredsstille en personlig ærgjerrighet.

13. Hvordan ble Aron og hans sønner prester, ifølge Bibelen, og hvem vigslet dem?

¹³ La oss undersøke beretningen om Aron og hans sønner, og la oss bli klar over om de valgte ut seg selv til presteskapet eller innsatte seg selv i dette embetet. Da Jehova sendte Moses av sted til Egypts Farao, sa Jehova «til Moses: Se, jeg har satt deg til en Gud for Farao, og Aron, din bror, skal være din profet». Senere lot Jehova Aron følge Moses opp på det forbudte Sinai-fjellet, og like før lovpakten med Israel ble innstiftet, lot han Aron og to av hans sønner og sytti eldste stige opp på fjellets hellige områder. (2 Mos. 7: 1; 19: 23, 24; 24: 1, 2, 9—14) Da så Jehova hadde en enesamtale med Moses på toppen av Sinai, nevnte han direkte at Aron skulle være Israels yppersteprest og at hans fire sønner skulle være underprester, og han befalte at det skulle lages prestekjortler til dem: «Og du skal ta dem på Aron, din bror, og på hans sønner med ham, og salve dem og vigsle dem og helliggjøre dem, forat de kan tjene meg i presteembetet.» (2 Mos. 27: 21 til 28: 41, AS) Av dette ser vi at disse menn ikke hadde myndighet til å overta presteskapet under Guds lovpakt av egen drift. Nei, først måtte de bli kalt og utvalgt, og deretter var det Gud som vigslet dem til deres embete ved hjelp av sitt synlige redskap eller sin synlige tjener Moses.

14. Hvordan bruker 2 Mosebok, 29. kapitel, og 3 Mosebok, 8. kapitel, uttrykkene «vigsle» og «vigsling»?

¹⁴ Både i 2 Mosebok, 29. kapitel, og i 3 Mosebok, 8. kapitel, skrev Moses om den vigslingsseremoni som skulle brukes når Aron og hans sønner ble innsatt i sine embeter. En av de værene som da skulle ofres, ble kalt «vigslings-væren», og med det mentes ikke at det var en vigslet vær, men at det var en vær som ble brukt ved vigslingen av Aron og hans sønner. Kurven som inneholdt det brød som ble brukt sammen med denne væren, ble kalt «vigslings-kurven». Moses kledde altså først Aron i hans praktfulle prestekjortler, deretter salvet han ham til yppersteprest, og etter så å ha kledd Arons sønner i prestekjortler, måtte Moses fortsette med innsettelses-seremonien: «Og du skal vigsle Aron og hans sønner.» Om Arons etterfølgere sa Gud til Moses: «Og Arons hellige klær skal hans sønner ha etter ham, og de skal salves i dem og vigsles i dem. I sju dager skal den sønn som blir prest i hans sted, ha dem på, når han kommer inn i møteteltet for å tjene i det hellige sted.» (2 Mos. 29: 9, 22, 34, 29, 30; 3 Mos. 8: 22, 28—31, AS) Ifølge dette hadde ordet «vigsle» en betydning som var begrenset til innsettelsen av menn i presteskapet; og Jehova Gud innsatte sine prester på sin egen måte.a

15. Hva er det opprinnelige hebraiske uttrykk her, hvordan blir det oversatt av de forskjellige, og hva betyr det?

¹⁵ Det engelske ordet «consecrate» eller ordet «vigsle», som vi bruker her, brukes i virkeligheten til å oversette en gruppe hebraiske ord som bokstavelig betyr å «fylle hånden», det vil si, legge full makt i deres hender som skal tjene i et embete. Som et bilde på dette ble vigslings-væren slått i hjel og skåret opp, og deler av den ble sammen med noe bakverk fra vigslings-kurven lagt av Moses i Arons og hans sønners hender, og ble deretter svingt for Jehovas åsyn. Deretter ble de tingene som var blitt svingt, brent «på alteret på brennofferet; de var en vigsling [et innsettelsesoffer, AT] til en velbehagelig duft; det var et offer som ble gjort med ild for Jehova». (2 Mos. 29: 19—25; 3 Mos. 8: 22—28, AS) Den greske Septuaginta-oversettelsen gjengir det hebraiske uttrykket med «fylle hånden [eller: gjøre den full]», og det samme sier den norske oversettelsen på noen steder; men moderne oversettere og oversettelser som Moffatt, An American Translation, Crampon og Byington gjengir det heller med «innsette». Den latinske Vulgata, den katolske Douay-oversettelsen og Young gjengir det med «vigsle hånden». Når Gud utvelger og kaller oss til sin tjeneste og deretter fyller våre villige hender og legger makt i dem, så han derved bemyndiger oss, da har vi virkelig fått myndighet fra den rette kilde, og da kan vi handle tillitsfullt, for Gud støtter oss.

16. Hvor lenge varte den forbilledlige innsettelses-seremoni?

¹⁶ Den forbilledlige innsettelses-seremoni den gang varte i sju dager. Det ble sagt til Moses: «Således skal du gjøre med Aron og med hans sønner, etter alt det som jeg har befalt deg; i sju dager skal du vigsle dem. Og hver dag skal du ofre syndofferets okse som soning; og du skal rense alteret når du gjør soning for det; og du skal salve det, for å helliggjøre det. I sju dager skal du gjøre soning for alteret, og helliggjøre det; og alteret skal være høyhellig; alt som rører ved alteret, skal være hellig.» — 2 Mos. 29: 35—37, AS.

17. Når og hvordan ble innsettelses-seremonien utført, og hvilket tegn ble gitt på at Gud hadde godtatt presteskapet?

¹⁷ Innsettelsen av Aron og hans sønner fant sted på de første sju dagene i året etterat israelittene hadde forlatt Egypt. På seremoniens første dag sa Moses til prestekandidatene som sto i forgården rundt det hellige tabernaklet eller teltet: «Dere skal ikke gå ut av møteteltets dør i sju dager, ikke før dagene for deres vigsling er slutt; for han skal vigsle dere i sju dager. Som det er blitt gjort i dag, så har Jehova befalt at det skal gjøres, for å gjøre soning for dere. Og dere skal holde dere ved møteteltets dør dag og natt i sju dager, og holde Jehovas påbud, så dere ikke skal dø; for dette har jeg fått befaling om.» De oppfylte dette kravet, slik at det tok sju hele dager å innsette dem. På den åttende dagen kunne disse prestene selv bære fram offer uten Moses hjelp. Etterat Aron da var ferdig med å frambære offer og velsigne folket, leser vi: «Moses og Aron gikk inn i møteteltet, og kom ut og velsignet folket; og Jehovas herlighet viste seg for hele folket. Og det kom ild fra Jehova, og den fortærte brennofferet og fettet på alteret; og da hele folket så det, ropte de høyt og falt ned på sitt ansikt.» (3 Mos. 8: 33 til 9: 24, AS) Dette mirakuløse tegn fra himmelen var et synlig bevis for at innsettelsen eller vigslingen av det aronittiske presteskap var blitt vel gjennomført, og at Jehova Gud hadde godtatt dem og deres tjeneste.

TIDLIGERE TILFELDIG BRUK AV ORDENE

18. Hva var hele høytideligheten et profetisk bilde av?

¹⁸ Hele høytideligheten var profetisk og pekte fram mot vigslingen av Guds sanne presteskap i denne kristne tidsalder, som noen fremdeles er tilbøyelig til å kalle «evangelietidsalderen». Den salvede Jesus er Hodet eller den ypperste for dette presteskapet. Hans salvede etterfølgere er hans underprester, og til dem er det skrevet: «Derfor, hellige brødre, dere som har del i det himmelske kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner — Jesus.» — Hebr. 3: 1, NW.

19. Hvordan talte Zion’s Watch Tower i det første året det kom ut, om denne vigsling av Israels prester i sju dager?

¹⁹ Alt det første året Zion’s Watch Tower [Sions Vakttårn] kom ut, drøftet det denne innsettelses-seremonien og det at den varte i sju dager. I nummeret for mars 1880 sa det på side 1 (§ 3): «Vigslingen av presteskapet omfatter alle lemmer på hans legeme [Kristi legeme eller menighet på 144 000], og hele evangelietidsalderen går med til å fullføre den.» En måned tidligere, i nummeret for februar 1880, drøftet Zion’s Watch Tower 3 Moseboks 8. kapitel, og i de siste to avsnittene under undertitelen «Vigslingen av prestene» (side 2) sa det: «Vigslingens sju dager .... viser igjen at vi ikke bare er vigslet til Guds tjeneste for en del av vår tid, men for hele tiden, for sju er det fullstendige tall i Bibelen og betegner alt eller det hele av hva det enn blir anvendt på .... 36. vers viser fullendelsen av vigslingsgjerningen .... Og hvis vi ikke er blant prestene nå i tiden for vigslingen, kan vi ikke vente å være ett med dem når de begynner sin tjeneste for menneskene i de ’kommende tidsaldre’ — da de samme prester (som nå blir foraktet av mennesker, men er en ’velbehagelig duft for Gud’) også skal få titelen konge, og sammen med sitt hode, Jesus, skal herske og velsigne alle folkeslag .... Når det er slik, vær da fullstendig vigslet nå, for «Dersom vi lider med ham, skal vi også herske med ham.’ — 2 Tim. ii. 12.»

20. Hvordan ble det alminnelig å snakke om at man vigslet seg selv? Hvilket eksempel på dette finner vi i Zion’s Watch Tower fra 1882?

²⁰ Fordi man ikke husket at det er Gud som vigsler, innsetter eller bemyndiger oss, ble det i engelsktalende land alminnelig å snakke om at man vigslet seg selv [consecrated oneself] til Gud gjennom Jesus Kristus, og denne måten å bruke ordet på henger fremdeles i. Hør for eksempel på følgende uttalelse, som ble offentliggjort for sytti år siden: «Guds ord er, at hver den som [vigsler seg] kommer til Gud ved Jesus, blir godtatt. (Hebr. 7: 25) Det første spørsmål du bør stille deg selv, er da: Har jeg noen gang helt og fullt vigslet meg selv til Gud — mitt liv, min tid, mine evner, min innflytelse — alt? Hvis du ærlig kan svare overfor Gud: Ja, jeg ga meg helt til ham; da forsikrer jeg deg med myndighet, ikke fra dine følelser, men fra Guds ord, som i motsetning til dine følelser er uforanderlig, at du da øyeblikkelig ble et Guds barn — et lem, en gren på det sanne vintre. (Joh. 15: 1) Dette er et bevis for at du har sluttet deg til den sanne menighet, som er Kristi legeme .... Trengsler og vanskeligheter kommer både over verden og over Herrens hellige, men er ikke tegn på sønnekår uten for dem som fullt ut har vigslet seg til hans tjeneste .... For å kunne være av denne klassen, er det påkrevet at man fullt ut har vigslet seg; og dette er de seiervinnere som aktes verdige til å være medarvinger med sin Herre Jesus Kristus, i hvis fotspor de følger på denne måten.» — Zion’s Watch Tower for juli 1882, side 6, §§ 3, 4.

21. Hvordan definerte Zion’s Watch Tower «vigsle» [consecrate] i 1888?

²¹ Et annet eksempel lyder slik: «Vi ser altså at bare de som etter å ha trodd på det eneste navnet, Frelser, gikk videre og vigslet seg selv, tok opp Kristi kors og lidelser og fikk del i dem — bare de tok imot friheten til å bli Sønner .... Men er ikke alle troende under Kristi kjortel? selv de som ikke vigsler seg selv? Nei, bare de vigslede .... Det er mange som har [consecrated] vigslet seg (det vil si, bestemt seg til å underkaste seg Kristi vilje koste hva det koste vil), som ikke oppfyller sin vigsling, ....» — Zion’s Watch Tower for februar 1888, side 5, under undertitelen «Bare de vigslede er sønner».

22. Hvordan er ikke 2 Mosebok 32: 29 i strid med den kjensgjerning at det er Gud som vigsler personer til sin spesielle tjeneste?

²² Men når det er Herren Gud som bemyndiger eller vigsler en person til sin spesielle tjeneste, hva skal vi da si om et slikt skriftsted som det i 2 Mosebok 32: 29? Der står det: «Moses hadde sagt: Vigsle dere i dag til Herren, ja, om det så blir hver mann over sin sønn og over sin bror; forat han kan gi dere en velsignelse i dag.» (KJ) Men legg merke til at dette ble sagt til Levis sønner eller levittene etterat hele Israel var ført inn i lovpakten ved Sinai berg og etterat Jehova Gud hadde bestemt at levitten Aron og hans sønner skulle vigsles til prestedømmet. Resten av Levi stamme skulle derfor være tempeltjenere for disse aronittiske prester. Da Moses ropte: ’Hvem står på Jehovas side?’ og Levis sønner stilte seg sammen med Moses, da sa altså Moses at de skulle bruke sine sverd i sine hender og gi uttrykk for at de var vigslet til Jehova Gud, ved å slå ned de frafalne israelitter som hadde vendt seg til dyrkelsen av gullkalven. Moffatt giengir derfor 2 Mosebok 32: 29 slik: «Da sa Moses: ’Bli innsatt som prester for den Evige på denne dag, for hver manns hånd har vært rettet mot hans egen sønn og hans egen slektning — så den Evige kan gi dere presteskapets velsignelse på denne dag.’» Flere måneder senere, i den første uke av det neste år, ble det aronittiske presteskap vigslet og innsatt.

23. Hva så med 1 Krønikebok 29: 5 angående vigsling?

²³ Men hva så med 1 Krønikebok 29: 5? Her spurte kong David: «Hvem er da villig til å vigsle sin tjeneste til Herren på denne dag?» (KJ) Eller: «Hvem tilbyr seg da villig å vigsle seg til Jehova på denne dag?» (AS) Eller: «Hvem er nå villig til å vigsle sin hånd til Herren på denne dag?» (Le) Eller, som i den norske: «Hvem er nå villig til i dag å fylle sin hånd med gaver til Herren?» Dette ble ikke sagt til uomskårne hedninger, men til en forsamling av israelitter som allerede var Guds utvalgte folk under hans lovpakt som var gitt gjennom Moses. De skulle da til å gi bidrag til byggingen av et praktfullt tempel for sin Gud i Jerusalem. Dette var altså bare en oppfordring til det omskårne Guds folk om å fylle sin hånd med et bidrag til hans sak og gi det som et uttrykk for sin hengivenhet for ham.

24. Og hva med 2 Krønikebok 29: 31? Og hvilken konklusjon kan vi så trekke på grunnlag av vår undersøkelse?

²⁴ Dette tempel, som ble bygd av Salomo, ble mange hundre år senere gjort urent av en masse skrap, og kong Esekias lot de aronittiske prester og levittene rense denne hellige bygning og helliggjøre den. Så samlet folket seg der for å ofre de rette offer og den rette lovprisning til Gud i hans rensede tempel. «Og Esekias tok til orde og sa: I har nå fylt eders hånd [vigslet dere selv, KJ] for Herren; kom nå hit og før fram slaktoffer og takkoffer til Herrens hus! Da kom menigheten med slaktoffer og takkoffer, og enhver hvis hjerte drev ham til det, kom med brennoffer.» (2 Krøn. 29: 31) At man i dette tilfelle vigslet seg selv, ble altså ikke gjort av uomskårne utlendinger som ikke var under lovpakten. Det var jødiske hender som ble satt i arbeid for å få gjort Jehovas hus rent og for å fornye ofrene og tilbedelsen der, i samsvar med deres paktsforpliktelser. I Esekiels syn av det gjenopprettede tempel leser vi: «I sju dager skal de sone for alteret og rense det; og de skal vigsle seg selv.» (Esek. 43: 26, KJ) Men moderne oversettelser sier: «I sju dager skal de gjøre soning for alteret og rense det; slik skal de vigsle det.» (AS; Le; Mo; AT; Ro) På grunnlag av hele denne undersøkelsen kan vi se at vigsling ikke blir anvendt i Bibelen om det at en person tar sitt første skritt for å bli Guds tjener, og gir seg hen til Gud gjennom Kristus.

IKKE EN «PAKT VED OFFER»

25. Fantes det blant israelittene noen individuell pakt som en person vigslet seg selv ved, og hva slags pskt hadde de?

²⁵ Alle de vigslinger som har vært behandlet i de foregående avsnittene, gjaldt personer som var under lovpakten. Mellommannen Moses hadde innstiftet denne pakten ved Sinai berg mellom Jehova Gud og israelittene, over blodet av dyreoffer. Om dette leser vi: Derfor er heller ikke den første pakt blitt innvigd uten blod.» Eller, for å sitere New World-oversettelsen: «Følgelig ble heller ikke den første pakt innstiftet uten blod.» (Hebr. 9: 18; 2 Mos. 24: 1—8) Ifølge denne pakt som ble innstiftet ved Sinai, fant visse vigslinger sted, da Gud selv vigslet eller innsatte sitt presteskap. Det fantes ingen individuell pakt med Gud som en person vigslet seg selv ved, men pakten ble gjort med hele Israels folk gjennom en enkelt mellommann, Moses. Det var Guds pakt, framsatt og tilbudt av ham, og han taler om den som «den pakt som jeg gjorde med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egypts land». Han omtaler også hele folket som sin hustru og seg selv som deres ektemann i kraft av denne lovpakten. — Hebr. 8: 8, 9; Jer. 31: 32.

26. Hva ble det skritt å gi seg hen til Gud, også kalt, foruten «vigsling», og hvordan ble dette omtalt?

²⁶ Vi har allerede lagt merke til at det skritt å gi seg selv hen til Gud, pleide å bli omtalt som en vigsling av seg selv. På samme vis kalte man det, iallfall inntil 1946b, å inngå en pakt med Gud ved offer, for det ble tatt for gitt at den som henga seg selv til Gud, skulle ofres sammen med Jesus; og at han altså ofret alle jordiske ting ved denne såkalte «selv-vigsling». Han ville anvende Salme 50: 5 på seg personlig: «Samle til meg mine fromme, som har inngått pakt med meg om offer!» Man forsto det slik at det offer som her omtales, var det offer som hver og én kommer med, idet han derved foretar en selv-vigsling. Man mente at denne pakt ved offer var en enkelt persons handling, og at den atskilte seg fra den gamle lovpakten og fra den nye pakt som Gud lovte å gjøre gjennom mellommannen Jesus Kristus. I bladets nummer for november 1880 var det for eksempel en artikkel som het «Bak forhenget». Den behandlet tabernaklet og dets forheng. I avsnitt 5 sto det der: «De som kommer gjennom dette første ’forheng’ og inn i det ’hellige’, er de som oppfyller sin ’pakt ved offer’ og som kalles de hellige. Alle de troende som kommer gjennom ’forhenget’, blir ’kalt til å bli hellige’, men bare de som adlyder kallet og gjør seg selv til offer, ’gjør sitt kall og sin utvelgelse fast’.» Slik gikk det til at hver enkelt av de troende snakket om å inngå en pakt med Gud ved den tiden da han vigslet seg selv. Dette har forårsaket forvirring.c

27. Hva mente Jehova med en «pakt med meg om offer»?

²⁷ Denne «pakt med meg om offer» er ikke en personlig pakt som enhver troende gjør, men den er en pakt med en organisasjon. Med denne uttalelsen mente Jehova sin nye pakt med sitt nye folk, det åndeHge Israel, denne pakt som Jesus Kristus, den større Moses, er mellommann for. For å sitere Rotherhams oversettelse av Salme 50: 5: «Samle eder til meg — I min miskunnhets mennesker, som har høytideligholdt min pakt over offer.» Det er ikke over offeret til enhver av de fromme eller enhver av hans miskunnhets mennesker at denne pakten blir høytideligholdt, men det er over mellommannen Jesu Kristi ene offer, og pakten er en pakt med et folk. Den er den nye pakt som blir inngått med den nye teokratiske organisasjon, den kristne menighet. I 16. vers i salmen omtaler Gud den som sin pakt, idet han sier til de ugudelige hyklere og frafalne: «Hva har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn?»

28. Hvordan kommer en person inn i denne pakt med Gud ved offer?

²⁸ Men de som har satt seg selv til side for Gud, føder Han med sin ånd, og derved gjør han dem til sine åndelige sønner og til et folk for sitt navn. Disse fromme eller hellige, hans miskunnhets mennesker, fører Jehova Gud inn i den nye pakt gjennom mellommannen Jesus. Han tilgir dem deres synd gjennom Jesu offer, og han vigsler dem eller innsetter dem i sin tjeneste som prester, underprester med Kristus Jesus som Yppersteprest. Han salver dem med sin ånd til å være slike vigslede prester.d Fra da av er de forpliktet til å frambære lovprisningsoffer og offer av lydig tjeneste for Gud i alle de dager de lever i sitt kjøtt her på jorden, i «sju dager» om man skal si det slik.

29. Hva skal vi da kalle det at Jesus kom for å gjøre Guds vilje, og hvorfor?

²⁹ La oss nå vende tilbake til det spørsmål som ble stilt i avsnitt 9 ovenfor, om hva vi skulle kalle det skritt Jesus tok da han kom for å gjøre Guds vilje. Zion’s Watch Tower sa engang: «Ved å bli født av en jomfru ble Jesus ’Abrahams ætt’, og han fortsatte å være det inntil han var 30 år gammel, da han i dåpen vigslet sin tilværelse til Gud som et levende offer. Han ble godtatt, og fra det øyeblikk av er han delaktig i guddommelig natur, idet han er født av ånden og beseglet som en ny skapning, for den menneskelige natur (Abrahams ætt) er den ting som blir ofret.» (Mai 1881, side 2, under «Noe bedre for oss», § 2) Men nå forstår vi mer klart at Jesus ved den tid da han framstilte seg for Johannes for å bli døpt i Jordan-elva, ikke vigslet seg selv til presteskapet og ikke innsatte seg selv i offerembetet. Det var Gud som herliggjorde ham ved å gjøre ham til en kongelig Yppersteprest. Gud gjorde dette ved den svorne ed som han profetisk hadde gitt i Salme 110: 4: «[Jehova] har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evindelig etter Melkisedeks vis.» (Hebr. 5: 4—6; 7: 15—17, 20—22) Etter som Jesus ble født på mirakuløs måte som en av Guds utvalgte folk, og derpå som spebarn ble framstilt for Gud av Maria, som hennes førstefødte sønn, kan vi unngå forvirring ved å kalle det at Jesus kom for å gjøre Guds vilje, for hans innvielse av seg selv til Gud.

30. Hvilket tegn fikk Jesus på at hans innvielse var godtatt og at han ble vigslet til å gjøre Guds spesielle vilje?

³⁰ Like etterat Jesus hadde symbolisert denne innvielse ved å bli døpt i Jordans vann, fikk han et tegn på at Gud hadde godtatt hans innvielse og nå vigslet ham til hans åndelige tjeneste som Yppersteprest. På hvilken måte? Liksom Moses på den første dag av vigslingsseremonien kledde sin bror Aron i strålende prestekjortler og salvet ham til yppersteprest med den hellige salvings-oljen, slik salvet Gud Jesus med den hellige ånd (symbolisert ved en due som dalte ned over ham), og han lot sin røst høre fra himmelen idet han sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» (Matt. 3: 13—17, NW) Ved at han innvigde seg selv, var ikke dette noe som Maria hadde gjort for ham mens han var spebarn, før han hadde kunnskap og forståelse til å skjønne det. Nei, det var noe Jesus villig gjorde selv, nå da han var blitt tretti år gammel. Derved stilte han seg til disposisjon for Gud, rede til å gjøre hva som helst som Gud kunne åpenbare i samsvar med det som var skrevet i bokrullen. — Luk. 3: 21—23; 4: 14—21.

31. Til hva førte Jesu innvielse til slutt, og hva slags vei er altså en innvielse av oss selv til Gud?

³¹ I tre og et halvt år tjente Jesus på jorden i stillingen som Yppersteprest, som Gud hadde vigslet ham til. Så nedla han sitt menneskelige offer i døden. Men det var ikke det endelige mål som Jesu innvielse til Gud førte til. Forat han kunne fortsette å tjene som Yppersteprest i himmelen, oppreiste Gud ham fra døden til liv i himmelen som en udødelig åndeskapning. Som en slik skapning gikk denne herliggjorte Yppersteprest inn i det hellige sted, selve himmelen, inn til Guds nærvær, og framla den løskjøpende verdi av sitt menneskelige offer og begynte å formidle den nye pakts goder for sine etterfølgere på jorden. Til dem er det skrevet: «Da vi altså, brødre, har frimodighet til å gå inn til det hellige sted ved Jesu blod, som han innstiftet for oss som en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si, hans kjøtt, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktige hjerter i troens fulle visshet.» (Hebr. 10: 19—22, NW) Det er derfor nå gjennom denne Yppersteprest at vi kan etterligne ham og innvie oss til Gud med oppriktighet og tro. Som det var for Jesus, så vil det også være for oss, en levende vei, en vei som fører til at man vinner livet.

32. Til hva slags liv er det en vei for dem som er vigslet som underprester, og til hva slags liv for dem av den ’store skare’ som i dag kommer til Gud?

³² De innvigde som Gud velger å vigsle og gjøre til underprester som skal tjene sammen med Jesus og regjere med ham i tusen år, blir av Gud merket med hans navn i sin panne. Det betyr at de hører ham til som «et folk for [hans] navn» og at han har «kjøpt [dem] fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet». (Åpb. 14: 1—5; 22:3—5, NW) Dette merker dem for liv i himmelen ved en åndelig oppstandelse. Men i dag er det foruten disse 144 000 vigslede underprester hundretusener av andre som ser det privilegium de har ved å innvie seg til Gud gjennom hans Yppersteprest, og derved stille seg til Guds disposisjon, så han kan gjøre med dem som han vil. Også for dem er denne vei med innvielse til Gud en levende vei, men ikke til udødelig liv i himmelen. Det er ikke Guds vilje å vigsle dem og salve dem til å være prester sammen med Kristus i samsvar med den nye pakt. Han bestemmer dem til å leve på jorden i den nye verden. De kommer derfor til å fortsette å leve her på jorden, som atter skal få paradiset tilbake. Av denne grunn skal Gud til og med føre en talløs «stor skare» av dem trygt igjennom den kommende universelle Harmageddon-krig, forat menneskeslekten kan fortsette å leve på jorden uten avbrytelse av sin tilværelse fra dens begynnelse og utover i evigheten. Det er nødvendig for enhver som vil ha noe håp om å overleve Harmageddon og komme inn i den evige nye verden, å ta det første skritt, som består i å innvie seg til Gud gjennom Kristus. Du vil få merket til liv på den måten.

[Fotnoter]

«Alle begynner de på den samme trange veien, og da de er fullt ut vigslet til Gud, er de født av Ånden gjennom sannhetens ord. De er derfor alle ’nye skapninger’ — åndelige — for deres gamle natur (den menneskelige) er dømt til sikker ødeleggelse av deres egen frie vilje og ved deres egen pakt. .... Bare et mindretall av alle dem som i god tro foretar vigslingen, løper med tålmodighet til enden — alt i alt bare en ’liten hjord’. Mange begynner å tape motet, og de trenger å bli drevet videre av tuktens ris av ham som er blitt vår borgsmann (Hebr. 7: 22) for å garantere at vi oppfyller vår pakt, selv om våre egne anstrengelser ikke ville være nok; hvis ikke, blir enden døden for slike. I kjærlighet blir det derfor sendt spesielle prøvelser over de vigslede, når det er nødvendig, for å trekke deres hengivenhet vekk fra jordiske ting og igjen dra hjertet i nær sympati og fellesskap med Gud, som en oppfyllelse av dets pakt om offer. Det er bare noen få som med tålmodighet løper på offerveien, og som fryder seg over den forrett å få vinne så stor en pris for en så forholdsvis liten kostnad.»

Kong Jakob-oversettelsen gjengir også et annet hebraisk ord, nahzár, med ordet «vigsle», i 4 Mosebok 6: 11, 12. Men igjen viser Youngs oversettelse at det er en forskjell og gjengir nahzár med «atskille».