La oss gi Jehova det beste vi har
«Forbannet være den bedrager som har et hanndyr i sin buskap og lover å gi det til [Jehova], men isteden ofrer et dyr som er skadet. For jeg er en stor konge, sier [Jehova], Allhærs Gud, og blant folkeslagene står det age av mitt navn.» — Mal. 1: 14.
1. Kan mennesker egentlig gi Jehova noe?
DET høres kanskje merkelig ut at ufullkomne mennesker skulle så mye som tenke på at de kan gi den store Skaper, Jehova, noe. Det finnes jo ikke noe i hele universet som ikke allerede tilhører ham! Han sier selv i sitt Ord: «Sølvet er mitt, og gullet er mitt.» (Hag. 2: 8) «Mine er alle dyr i skogen og villdyrene på de tusen fjell. Jeg kjenner alle himmelens fugler, og krypet på marken tilhører meg. Var jeg sulten, bad jeg ikke deg om noe, for min er jorden og det som fyller den. Tror du jeg eter kjøttet av okser og drikker blodet av bukker?» (Sal. 50: 10—13) Jehova Gud har ikke behov for at noen gir ham gaver, for han er fullstendig i seg selv. Han eksisterer i kraft av seg selv.
2. Hva var David klar over med hensyn til de frivillige gaver som ble gitt til Jehova?
2 Som en ungdom som var opplært i Moseloven, visste David, judeeren Isais sønn, at hele jorden tilhører Jehova. (2. Mos. 19: 5) Da David senere i livet ga gaver til byggingen av templet i Jerusalem, sa han i en bønn til den Høyeste: «Hvem er vel jeg, og hva er mitt folk? Skulle vi være i stand til å gi slike frivillige gaver? Nei, alt kommer fra deg; vi gir det vi har fått av deg. [Jehova], vår Gud! All denne rikdommen vi har samlet for å bygge et hus for ditt hellige navn, den kommer fra deg, og alt er ditt.» — 1. Krøn. 29: 14, 16.
3. a) Hvilke spørsmål kan stilles med hensyn til de gaver som blir gitt til Jehova? b) Hvordan besvarer Bibelen slike spørsmål?
3 David var klar over at menneskene ikke kan berike den Allmektige på noen måte. Uansett hva vi gir, gir vi bare tilbake en liten del av det vi har mottatt fra ham som er kilden til «all god gave og all fullkommen gave». (Jak. 1: 17) Men betyr det at det ikke har noen verdi å gi Skaperen gaver? Avviser han de gaver hans innvigde tjenere kommer med? Guds Ord svarer nei. Jehova Gud innbyr sine ydmyke tilbedere til å komme med sine gaver. I Salme 96: 8 leser vi: «Gi [Jehova] den ære hans navn skal ha, kom med offergaver til hans tempelgårder!»
4. Hva slags gaver behager Jehova?
4 Jehova ønsket naturligvis at de som bar fram offergaver til ham, skulle gjøre det av et oppriktig hjerte. Disse gavene ville også innebære at giveren viste selvoppofrelse og under bønn gjorde omhyggelige forberedelser. Da Moseloven sto ved makt, kunne en israelitt for eksempel ikke komme til inngangen til tabernaklets forgård med et hvilket som helst dyr og vente at Gud skulle finne behag i det. Loven sa: «Når noen bærer fram for [Jehova] et måltidsoffer av storfeet eller småfeet, enten for å oppfylle et løfte eller for å bringe et frivillig offer, da må dyret være uten lyte, om [Jehova] skal ha behag i ham. Det må ikke finnes lyte på det. Dere skal ikke bære fram for [Jehova] et dyr som er blindt eller har brukket et ben eller har sår eller lider av byller, skabb eller annet utslett.» — 3. Mos. 22: 21, 22.
5. Hva krevde loven når det gjaldt grødeoffer?
5 Når det gjaldt matoffer eller grødeoffer, skulle disse være av fint mel. (3. Mos. 2: 1, 4, EN; 6: 14, 15; 4. Mos. 15: 4, EN) Dette kravet utelukket at det kunne frambæres grovt mel, mel som ikke var siktet godt. Ja, det passet seg bare å frambære det beste som et offer til Jehova.
6. Hvilken betydning hadde en israelitts hjertetilstand for at hans offer skulle være antagelig for Gud?
6 Et annet viktig krav som måtte oppfylles for at Jehova skulle finne behag i offeret, var at det ble frambåret med det rette motiv. Hvis en israelitt ikke hadde et virkelig ønske om å behage sin Skaper, ville hans offer være forgjeves. Legg merke til hvordan dette blir understreket i de følgende ord: «Hva skal jeg med alle slaktofrene som dere bærer fram? sier [Jehova]. Jeg er mett av brennoffer-værer og av fett fra gjøkalver. Blodet av okser og lam og bukker bryr jeg meg ikke om. Når dere kommer fram for mitt åsyn, hvem krever da av dere at dere tråkker ned mine tempelgårder? Kom ikke mer med gagnløse gaver! Offerrøken har jeg avsky for. . . . Jeg hater nymånedagene og festene dere feirer. De er blitt en byrde for meg, og den er jeg trett av å bære. Når dere brer hendene ut, skjuler jeg øynene for dere; hvor mye dere enn ber, hører jeg dere ikke. Hendene deres er fulle av blod.» (Jes. 1: 11—15) Når de som frambar offer, manglet oppriktig hengivenhet og ikke hadde en gavmild ånd, kunne slike ytre former for tilbedelse sammenlignes med bestikkelser, som ble gitt i den hensikt å oppnå Guds gunst. De var fullstendig uantagelige.
VÅR OFFERGAVE TIL JEHOVA
7. Hvorfor frambærer vi ikke dyreoffer i dag?
7 I motsetning til israelittene frambærer vi som Jesu Kristi disipler ikke offer på et bokstavelig alter. Den lov som påbød at det skulle frambæres slike offer, ble opphevet på grunnlag av Jesu død på en pel. (Kol. 2: 13, 14) Vi kan derfor spørre: Hvilke offer kan vi frambære?
8. Hva skrev apostelen Paulus angående offer i Romerne 12: 1, og hvordan skal vi forstå disse ordene?
8 Den kristne apostelen Paulus oppmuntret de åndssalvede troende, som ville gi avkall på sitt kjødelige legeme og få et herlig, åndelig legeme i oppstandelsen, med ordene: «Jeg ber dere derfor inntrengende, brødre, ved Guds barmhjertighet, om å framstille deres legemer som et offer som er levende, hellig og antagelig for Gud, en hellig tjeneste med deres forstand.» (Rom. 12: 1, NW) De ble således oppmuntret til å bruke sine krefter og evner til å tjene Skaperen. Det er ved hjelp av kroppens lemmer at en person kan tale og handle. For å kunne ’framstille sine legemer som et levende offer’ måtte disse kristne derfor være aktive og ’gjøre alt til Guds ære’. (1. Kor. 10: 31) For at deres offer skulle være «hellig», måtte de være rene i moralsk og åndelig henseende. Det var bare hvis det var av kjærlighet de framstilte sine legemer på denne måten, at deres offer var «antagelig for Gud». (1. Kor. 13: 3) Når de i ord og gjerning levde et liv i oppriktig hengivenhet til Gud og forsto at det var rett på grunn av den barmhjertighet Gud hadde vist dem, utførte de «en hellig tjeneste med deres forstand». Uansett om vi har et himmelsk eller et jordisk håp, kan vi også være helhjertet i vår tjeneste for Gud.
9. Hvilken oppfordring får vi i Hebreerne 13: 15, 16?
9 I Brevet til hebreerne lærer vi mer om hva som er antagelige offer. Hebreerne 13: 15, 16 sier: «La oss da ved [Kristus] stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag.» — Jevnfør Hosea 14: 3.
10. Hva innbefatter «frukt av lepper», og hva kan vi spørre oss selv om hva dette angår?
10 Å bære fram det lovprisningsoffer som er en «frukt av lepper», vil innbefatte å ta del i oppfyllelsen av Matteus 24: 14 (NW): «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag.» Gjør vi virkelig vårt beste i dette viktige forkynnelsesarbeidet? Benytter vi alle anledninger til å avlegge et vitnesbyrd? Lever vi et eksemplarisk liv som kristne, slik at vår «frukt av lepper» er et antagelig lovprisningsoffer? — Rom. 2: 21, 22.
11. Hvorfor er det gagnlig for oss å granske hvilken innstilling vi har til kristne møter?
11 Til vårt offer hører også det å uttrykke seg offentlig på kristne møter. Dette gjør det naturligvis nødvendig for oss å være til stede når våre kristne brødre samles til møter. Lengter vi virkelig etter å være sammen med dem som har den samme dyrebare tro som vi? Eller lar vi andre aktiviteter og andre interesser legge beslag på den tiden vi burde være sammen med våre brødre? Vi gjør vel i å etterligne salmistens eksempel. Han sammenlignet sin lengsel etter å tilbe Jehova Gud sammen med sine trosfeller med en hjorts lengsel etter vann. Uten vann kan et dyr rett og slett ikke overleve. (Sal. 42: 2, 3) Forstår vi virkelig at vi ikke kan leve uten Jehova, «kilden med levende vann»? — Jer. 2: 13.
12, 13. Hvordan kan vi få størst mulig utbytte av de kristne møtene?
12 Når vi er på møtene, bør vi ha et ønske om å få størst mulig utbytte av dem. Dette kan vi få ved å anvende følgende inspirerte råd: «La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. . . . La oss . . . oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» (Hebr. 10: 24, 25) Ettersom den store dag da Jehova skal fullbyrde sin dom, helt sikkert vil komme, har vi god grunn til under bønn å tenke over hva vi kan gjøre for å styrke og oppmuntre våre brødre. Vi ønsker ikke at det skal være noen som befinner seg i en slik tilstand at de ikke blir godkjent når den dagen kommer. (Luk. 21: 34—36) Viser det vi sier, at vi er oppriktig interessert i deres åndelige ve og vel? Oppmuntrer vi hverandre til å legge større kjærlighet for dagen ved våre kommentarer på møtene, og viser vi uselvisk interesse for andres evige velferd? Oppmuntrer vi ved det vi sier, alle til å fortsette å gjøre gode gjerninger, å være nidkjære i forkynnelsen av det «gode budskap», og er vi et eksempel i det daglige liv? — Jevnfør Titus 2: 1—14.
13 Når vi oppgløder andre «til kjærlighet og gode gjerninger», berører det også oss selv; det innprenter i vårt sinn og hjerte betydningen av å gjøre gjerninger som er i samsvar med troen. Dette kan ha en høyst gagnlig virkning på oss. Det kan få oss til å granske oss selv og få oss til å gjøre framskritt i vår kristne levemåte og virksomhet. Og når vi lytter til det andre sier, og så anvender den bibelske oppmuntringen vi får, oppnår vi den lykke som følger med det å «gjøre det Ordet sier». — Jak. 1: 22—25.
14, 15. Hva innbefatter våre «offer» foruten det å gi i åndelig henseende?
14 Brevet til hebreerne oppfordrer oss også til å være oppmerksom på andres behov og være villige til å dele med dem. Til dem som brevet ble skrevet til, ble det sagt: «Tenk nå tilbake på den første tid, dengang dere fikk lyset og siden holdt ut i de lidelsene dere hadde å kjempe med. Snart ble dere hånet og plaget for øynene på folk, snart gjorde dere felles sak med andre som måtte gjennomgå det samme. Dere led med dem som satt i fengsel, og fant dere med glede i at det dere eide, ble røvet fra dere. Dere visste jo at dere eier noe som er bedre og som varer.» (Hebr. 10: 32—34) Gir vi også uttrykk for vår medfølelse med dem som lider, og gjør vi noe for å hjelpe dem?
15 Guds tjenere kan befinne seg i mange forskjellige situasjoner. Noen er kanskje fattige. Noen kan være bedrøvet og nedtrykt og ha stort behov for trøst og for samvær med andre. Andre kan føle seg nedslått på grunn av alvorlige, personlige problemer. Det er nok så at Jehova Gud vil sørge for at den rettferdige ikke blir fullstendig forlatt. (Sal. 37: 25) Men bør ikke vi personlig føle at det er vårt ansvar å tjene som Guds redskaper ved å vise godhet og gi hjelp? Det er en alvorlig sak å være forsømmelig hva dette angår. Apostelen Johannes skrev: «Den som ser en bror lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling.» — 1. Joh. 3: 17, 18.
HVORFOR VI BLIR OPPFORDRET TIL Å GI GAVER
16, 17. Hvorfor oppfordrer Jehova oss til å frambære «offer»?
16 Hvis vi trofast skal kunne frambære våre åndelige offer, må vi forstå hvorfor Jehova Gud oppfordrer oss til å gjøre det. Vår himmelske Far har allerede kjennskap til våre innerste tanker og vår innstilling. Men han ønsker at vi skal gi uttrykk for vår kjærlighet til ham ved å gjøre godt mot andre. Han ønsker at hans tjenere skal være lik ham hva det å vise godhet og gavmildhet angår. (Matt. 5: 43—48) Dette bidrar også til at menneskene blir trukket til ham. Hvordan det? Når de ser vår rosverdige livsførsel, kan det få dem til å innse at det som fører til virkelig lykke, er å gjøre Guds vilje. — Matt. 5: 16.
17 Ettersom Jehova Gud har skapt oss, vet han også hva som er best for oss. Dette er en annen grunn til at han oppfordrer oss til å gi gaver til ham. Når vi legger en gavmild ånd for dagen, gir det oss fred i sinn og hjerte og stor lykke allerede nå. Bibelen sier: «Det er en større lykke å gi enn å få.» (Apg. 20: 35) Vi kan dessuten være forvisset om at vår himmelske Far vil belønne oss rikelig både nå og i framtiden, ja, i all evighet. Guds Sønn sa: «Når du gir en gave, la da ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør, men gi din gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» (Matt. 6: 3, 4) «Når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår.» — Luk. 14: 13, 14.
18. Hva må kunne sies om våre offergaver, og hvorfor?
18 Med tanke på alle våre offer må vi si at på møtene, når vi deler det «gode budskap» med andre, og i ord og gjerning, ja, på alle livets områder bør vi være innstilt på å gi det beste vi har. Vi bør ikke være halvhjertet når det gjelder slike viktige spørsmål. De har å gjøre med hvorvidt vi skal oppnå Guds godkjennelse og evig liv. Måtte vi derfor leve i harmoni med den bibelske forsikringen: «Gud er ikke urettferdig, så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å gi hjelp til de kristne, nå som før.» — Hebr. 6: 10.
[Bilder på side 9]
ALLE KAN VÆRE MED PÅ:
Å KOMMENTERE PÅ MØTENE
Å FORKYNNE OG UNDERVISE
Å OPPMUNTRE ANDRE I ÅNDELIG OG MATERIELL HENSEENDE
Å OPPGLØDE ANDRE TIL KJÆRLIGHET OG GODE GJERNINGER