Hva sier Bibelen?

Hvorfor tillater Gud at hans tjenere blir forfulgt?

FORFØLGELSE av Guds tjenere går langt tilbake i historien. Abel, en sønn av det første menneskepar, led en voldsom død for sin bror Kains hånd. (1 Mos. 4: 8; 1 Joh. 3: 11, 12) Mange andre er siden den tid blitt utsatt for hard forfølgelse. Hvorfor har Gud tillatt dette?

Bibelen gjengir en samtale som bidrar mye til å kaste lys over dette spørsmålet. Denne samtalen dreide seg om den trofaste Job. Vi leser: «Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han — en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde. Men Satan svarte Herren: Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke hegnet om ham og om hans hus og om alt som hans er, på alle kanter? Hans henders gjerning har du velsignet, og hans hjorder har bredt seg vidt utover i landet. Men rekk bare ut din hånd og rør ved alt som hans er! Da vil han visselig si deg farvel like i ditt ansikt.» — Job 1: 8—11.

Satan påsto her at Job tjente den Høyeste bare av selviske grunner. Motstanderen mente at så snart Job ble fratatt sine materielle goder, ville han være troløs. Dette er i virkeligheten Satans påstand når det gjelder alle Jehovas lojale tjenere. Denne påstanden utgjorde også en hån mot Guds hellige navn. Hvordan det? Den fikk det til å se ut som om Jehovas overherredømme er av en slik ringe kvalitet at ingen ville underkaste seg det hvis ikke de kunne oppnå selviske fordeler ved å gjøre det.

Jehova Gud har derfor, som i Jobs tilfelle, ikke spart sine tjenere for forfølgelse. Fordi han ikke har gjort det, har de kunnet bevise at de har uselvisk kjærlighet til ham, og at de har et oppriktig ønske om å rense sin himmelske Fars navn for all vanære. Ja, de har sett det som en forrett å kunne lide for rettferdighetens sak og derved bidra til at Guds hellige navn blir opphøyd, og å være med på å bevise at Satans påstand er en løgn.

Den forfølgelse som den Allmektige har tillatt at hans tjenere er blitt utsatt for, har også tjent andre edle formål. Dette framgår av noe som ble sagt til de kristne hebreere: «Ennå har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden, og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner.» — Heb. 12: 4—7.

De kristne hebreere, som disse ordene ble rettet til, var ennå ikke blitt satt på den største prøve. Deres livsblod var ikke blitt utøst. Men også mindre former for forfølgelse hadde tydeligvis virket avskrekkende på enkelte og fått dem til å slutte å kjempe mot den synd å miste troen og falle fra. De trengte derfor å bli minnet om at den harde behandling de ble utsatt for av sine forfølgere, i virkeligheten tjente som tukt eller opplæring fra Jehova. Selv om den forfølgelse som den Allmektige tillot, var svært smertefull, tjente den også til noe godt for hans åndelige barn. Det ble sagt til de kristne hebreere: «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» — Heb. 12: 11.

Disse kristne hebreere var blitt utvalgt som Herren Jesu Kristi medarvinger. De skulle derfor være konger og prester og regjere over menneskeheten sammen med ham. (Åpb. 5: 9, 10) Ved at de trofast utholdt forfølgelse og bevarte sin ulastelighet, ville de bli fullendt med tanke på sine stillinger i himmelen.

Dette framgår tydelig av Jesu Kristi tilfelle. Han hadde aldri vært ulydig mot sin himmelske Far. Ikke desto mindre lærte han lydighet under ugunstige forhold mens han var på jorden. Han led mye og måtte til og med dø en vanærende død på en henrettelsespel. Hvorfor? Én av grunnene var at han skulle gjøres fullkommen med tanke på stillingen som yppersteprest. Hebreerne 4: 15 sier: «Vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.»

Fordi de som skal være konger og prester sammen med Jesus, har vært utsatt for lidelser, kan de likeledes «bære over med de vankundige og villfarende», på samme måte som de ufullkomne aronittiske prestene i det gamle Israel. (Heb. 5: 2) Det er naturligvis ikke selve lidelsene som i seg selv gjør dem kvalifisert til den stilling de får. Det er deres trofasthet under press som avgjør om de vil bli funnet verdige til å oppnå den enestående belønning som liv i himmelen som konger og prester sammen med Jesus er.

Disse Rikets arvinger er ikke de eneste som blir forfulgt. Alle som ikke følger verdens veier og etterligner dens holdning og handlemåte, vil pådra seg verdens hat. (Joh. 17: 14) Dette tjener som en prøve som viser om en virkelig har sann hengivenhet i sitt hjerte, og som avgjør om en kan bli brukt av Jehova Gud til å utføre det han vil ha gjort. Det Jehovas tjenere opplever i form av forfølgelse, er derfor i virkeligheten en del av deres opplæring med tanke på framtiden. Guds rike med Jesus Kristus som konge kommer for eksempel til å ha jordiske representanter, «fyrster». Disse «fyrster» er menn som har vært trofaste under prøve, og som derfor trygt kan betros stort ansvar. — Sl. 45: 17.

Når vi lider for rettferdighetens sak, må vi derfor huske at forfølgelsen ikke er noe tegn på Guds mishag. Nei, det at vi blir forfulgt, viser at vi er hans tjenere, som han har inderlig kjærlighet til og tukter og lærer opp i samsvar med sin gode hensikt. Apostelen Paulus viste at forfølgelsen er et bevis for at sanne kristne har Guds ånd. Vi leser: «Om I hånes for Kristi navns skyld, er I salige, fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over eder.» — 1 Pet. 4: 14.

Bibelen viser tydelig at Jehova Gud har sine gode grunner til å tillate at hans tjenere blir forfulgt. For det første blir det lagt fram umiskjennelige beviser for at Jehova fortjener å bli elsket og adlydt, og at Satans påstand om den Høyestes tjenere er falsk. Forfølgelsen har dessuten tjent til å tukte eller opplære Guds tjenere og har dyktiggjort dem med tanke på det han har i beredskap for dem. Måtte vi derfor ikke gi opp når vi blir forfulgt, men være trofaste under prøve. Bare da kan vi være ’kar til ære, nyttige for vår himmelske Far, rede til all god gjerning’. — 2 Tim. 2: 21.