Huset fylles med herlighet

Om formiddagen søndag 26. juli 1953, som var siste dag av Jehovas vitners sammenkomst «Den nye verdens samfunn» på Yankee stadion i New York, ble dette foredrag holdt av visepresidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. 131 419 konventdeltagere hørte hans foredrag.

«Og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Hag. 2: 7.

 1. Hvilket hus er det som skal fylles med herlighet, og ifølge hvilket løfte?

DET hus som skulle fylles med herlighet, var et tempel som var innvigd til Jehova, hærskarenes Gud. Han lovte å fylle det med herlighet. Hans løfte om å gjøre dette var det store høydepunkt i en profeti av største betydning for alle folkeslag: «For så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter [alle nasjoners attrå, Da] skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Hag. 2: 6, 7.

 2, 3. Hva var den historiske bakgrunn for denne profetien da den ble uttalt for første gang?

² Denne profetien ble uttalt for over tjuefire århundrer siden, og bakgrunnen for den var den gangen et beskjedent tempel som hadde vært under oppførelse en knapp måned. Det ble bygd på Moria berg i Jerusalem, på samme grunn som kong Salomos tempel tidligere hadde stått. Etterat babylonierne ødela Salomos tempel i 607 f. Kr., hadde dette hellige sted ligget øde i sytti år, og det samme var tilfelle med hele byen for øvrig og hele Juda rikes område, som hadde ligget øde uten mennesker og uten husdyr. Det var en Guds dom som ble fullbyrdet over folket fordi de lenge hadde krenket den pakt som Jehova Gud gjennom Moses hadde inngått med deres forfedre på Sinai berg. (3 Mos. 26: 27—35; 1 Kong. 9: 6—9) Nå hadde en levning av de refsede israelittene fått oppleve at deres Gud Jehova åpnet veien for dem slik at de kunne forlate sitt fangenskap i Babylon og vende tilbake til sitt hjemland. I hvilken hensikt? Først og fremst i den hensikt å gjenoppbygge Jehovas hus på det gamle tempels grunn, slik at hans sanne tilbedelse kunne bli gjenopplivet og utøvd på det stedet. På grunn av motstand fra fiendtlig hold og fordi den persiske regjering som følge av en misvisende henstilling la hindringer i veien for dem, kom den gjenopprettede levning av israelitter til å glemme den egentlige hensikten med at de hadde fått komme tilbake til sitt hjemland. De holdt opp med å arbeide på templet da de så vidt var kommet i gang, og lot det ligge der til vanære for sin Gud Jehova. — Luk. 14: 29, 30.

³ Følgen av at de således valgte å adlyde mennesker som herskere mer enn Gud, var at de ikke hadde lykken med seg i de seksten årene Jehovas hus ble forsømt. For så å oppildne den jødiske stattholder Serubabel og den levittiske yppersteprest Josva og hele den gjenopprettede levning, påvirket Jehova Gud sin profet Haggai med sin hellige ånd, og lot Haggai oppmuntre dem til å ta fatt med tempelarbeidet igjen og dermed oppfylle sin høytidelige forpliktelse overfor Gud. Med tro på Gud ga levningen seg i kast med å arbeide på templet atter en gang. En måneds tid senere, da de forskjellige ting begynte å ta form, ble Haggai inspirert av Guds ånd til å framsi den fengende profetien vi nettopp har sitert. — Hag. 1: 1 til 2: 9.

 4. Hva viser hvorvidt Haggais profeti ble oppfylt på det bokstavelige tempel i Jerusalem, og hva gjorde Gud for sitt folk i 1919, og i hvilken hensikt?

⁴ Haggais profeti fikk aldri sin virkelige oppfyllelse på det tempel stattholder Serubabel var ferdig med å bygge fire år senere, og heller ikke på Herodes’ tempel som fulgte etter det, selv om det nok var så at Jesus Kristus besøkte dette tempel og lærte i dets forgårder. Templets prester og andre jødiske religiøse ledere tillot ikke at templet ble fylt med noen herlighet gjennom Jesus Kristus og hans apostler. I 70 e. Kr. stakk romerne ild på det og ødela det. Det vil aldri bli gjenoppbygd slik at Haggais profeti kan bli oppfylt på det. Men i 1919, mindre enn seks måneder etterat den første verdenskrig sluttet, foretok Jehova Gud seg noe som svarte til det han gjorde da han førte den jødiske levning tilbake fra Babylon i 537 f. Kr. Da befridde han nemlig en levning av sine salvede vitnet fra et større Babylons makt, fra Djevelens verdensorganisasjon som hadde øvd vold mot Jehovas vitner under den første verdenskrig og tatt dem til fange imot deres vilje. Guds hensikt med å befri dem var den samme som i tilfellet med den jødiske levning på profeten Haggais tid — han hadde tempelarbeidet for øye. Så lenge den gjenopprettede levning av salvede vitner for Jehova konsentrerte seg om dette tempelarbeidet, ville de også nyte en åndelig velstand.

 5. Hvilke kjensgjerninger i forbindelse med Guds trone og fotskammel gjør at det ikke er noe behov for et materielt tempel i dag?

⁵ Hva skulle dette tempelarbeid gå ut på? De skulle ikke reise noe bokstavelig tempel av jordiske materialer — hverken i Jerusalem eller i 124 Columbia Heights i Brooklyn i New York eller på noe som helst annet sted. Det er ikke noe behov for et slikt bokstavelig tempel i vår tid. Et slikt tempel ville være så utilstrekkelig som Guds hus. «Så sier [Jehova]: Himmelen er min trone, og jorden mine føtters skammel; hva hus kunne I bygge meg, og hvor skulle det finnes et hvilested for meg?» (Es. 66: 1) Jehovas himmelske trone ble symbolsk framstilt ved soningslokket på paktens ark som sto i det aller helligste i templet i Jerusalem. På soningslokket var det anbrakt to kjeruber av gull, og de hadde begge utstrakte vinger og ansiktet rettet mot midten av lokket. Her tronte Jehova i symbolsk forstand blant kjerubene, og hans herlighets lys, den såkalte shekina, opplyste templets aller helligste, som ikke hadde annen belysning. Fra dette sted meddelte Jehova seg til sitt folk Israel. Men disse ting var bare symbolske: Guds virkelige trone er i himlene. Det er der han regjerer som universets overherre, og jorden, hvor engang hans materielle tempel sto på Moria berg, er for ham som en fotskammel han benytter seg av når han stiger opp og tar plass på sin høye trone.

 6. Hvordan ba Salomo for å vise at han var klar over hvor utilstrekkelig det var det tempel som han innvigde, men hvorfor var det likevel riktig å vende seg mot det når man ba til Gud’?

⁶ Intet menneskelagd tempel, av hvilke mektige dimensjoner det enn måtte være, kan huse eller romme den høyeste Gud. Erkjennelsen av dette fylte Salomo med ærefrykt. Da han innvigde det praktfulle tempel han hadde bygd og Jehovas herlighet fylte huset med en mirakuløs sky, sa han i sin bønn til Jehova: «Men bor da Gud virkelig på jorden [i et materielt tempel]? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd!» Salomos tempel kunne umulig være det sted hvor Jehova hadde ’sin virkelige’ trone. Ikke desto mindre hadde Gud respekt for dette tempel på grunn av hva det symboliserte og hvilke framtidige ting det var en skygge av, og han holdt vaktsomt øye med det og forbandt sitt uforlignelige navn med det. Han sa til Salomo: «Jeg har helliget dette hus som du har bygd, så jeg lar mitt navn bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager.» (1 Kong. 8: 27—30; 9: 3, 7) Etter som Jehova på en symbolsk måte var nærværende der, passet det seg at både israelittene og velvillige fremmede vendte seg mot templet når de ba, som om de bokstavelig vendte ansiktet mot ham når de bønnfalt ham om noe. Salomo ba: «Også om en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld . . . kommer og ber, vendt mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte deg liksom ditt folk Israel og forstå at det er ditt navn som det nevnes med dette hus som jeg har bygd.» — 1 Kong. 8: 30—43.

 7. Hvordan viste både Stefanus og Paulus at Gud nå ikke bor i noe menneskelagd tempel på en symbolsk måte?

⁷ Slike symbolers tid er nå forbi, og det vil aldri mer bli bygd noe Jehovas tempel på Moria berg. Det vil heller aldri bli nødvendig å fjerne den muhammedanske «Klippemoskéen» bare for å bygge et slikt tempel der som det er gitt en billedlig beskrivelse av i Esekiels syn. (Esek. 40: 1 til 46: 24) Hvor sterkt er det ikke da i motstrid med den hellige skrift at forskjellige religioner bygger basilikaer, katedraler og kirker som skal huse det de kaller «hostien» (nattverdbrødet), som ifølge katolske prester blir forvandlet til Gud! Den høyeste Gud bor nå ikke i noe tempel som er gjort med menneskehender, hverken ved en slik «hostie» eller på noen annen symbolsk måte. Den kristne martyr Stefanus forklarte dette meget tydelig for det jødiske sanhedrin mens Herodes’ tempel fremdeles sto. Han sa: «[Kong] Salomo bygde ham et hus. Men den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, således som profeten sier: Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter; hva hus vil I bygge meg, sier Herren; eller hvor er det sted jeg skal hvile på? Har ikke min hånd gjort alt dette?» Flere år senere gjentok apostelen Paulus denne sannhet for de hedenske atenerne og sa: «Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender; heller ikke tjenes han av menneskelige hender som om han trengte til noe, han som jo selv gir alle liv og ånde og alle ting.» (Ap. gj. 7: 47—50; 17: 24, 25) De som bekjenner seg for å være kristne og som av en eller annen grunn har latt seg overtale til å yte bidrag til byggingen av kostbare, overdådig utstyrte religiøse byggverk, burde allerede være klar over denne sannhet, men det er de ikke.

 8. Utelukkende hva slags tempel kan menneskene bygge for Gud, men hva slags tempel bygger han nå selv?

⁸ Slike mennesker bør stanse opp litt og tenke over Guds spørsmål: «Hva hus kunne I bygge meg, og hvor skulle det finnes et hvilested for meg? Alt dette har jo min hånd gjort, og således ble alt dette til, sier [Jehova].» (Es. 66: 1, 2) Hva slags hus menneskene enn måtte bygge, må nødvendigvis bestå av materialer som Gud allerede har gjort. Alle og enhver kan bygge den slags materielle hus. Det er ikke lenger antagelig for Gud å ha et slikt sted å hvile på i symbolsk forstand. Han holder nå selv på med å bygge et virkelig tempel av et fullstendig nytt materiale som menneskelige arkitekter ikke kan benytte. Det består av 144 000 og én stener som ikke er brutt løs, tilformet eller lagt på plass av noe menneske, men som er «levende stener». Hver og en av dem er en «ny skapning», en levende, fornuftbegavet ny Guds skapning, og hans Sønn Jesus Kristus er «grunnhjørnestenen». Det er et «åndelig hus for å være et hellig presteskap, for å ofre åndelige offer som er antagelige for Gud gjennom Jesus Kristus.» (1 Pet. 2: 4—6 og 2 Kor. 5: 17 og Ef. 2: 20—22, NW) Dette er det virkelige tempel som ble forbilledlig framstilt ved det tempel Salomo bygde og som stattholderen Serubabel gjenoppbygde. Det er dette tempel Jehova Gud har sine øyne festet på, og det er der hans hjerte er. Det er der han lar sitt hellige navn bo.

Guddommelig nedlatenhet

 9. Hvis det er slik at Gud ikke verdiger imponerende menneskelagde templer et blikk i vår tid, hva kunne det da ligge nær for oss å tenke om oss selv, og særlig i betraktning av vår forholdsmessige størrelse?

⁹ Da dronningen av Saba så på Salomos tempel, var det så praktfullt at det rent kunne ta pusten fra en. Enkelte religiøse byggverk i vår tid er meget imponerende arkitektonisk sett. Hvis den høyeste Gud nå ikke verdiger dem et blikk eller tar bolig i dem på en symbolsk måte, er det ikke da enda mindre sannsynlig at han vil nedlate seg til å legge merke til noen mann eller kvinne på jorden? Det bør ligge nær for oss å tenke slik. Vi er så ubetydelige i oss selv, og det føler vi i særlig grad når vi ikke skaper oss et stort navn i verden eller er svært framstående eller mektige, men bare er beskjedne, fordringsløse og forholdsvis ubemerkede, har et ganske alminnelig arbeid og aldri oppnår ry eller berømmelse. Hvor uendelig liten hver enkelt av oss er i Guds øyne! Tenk deg vår jord forminsket slik at den blir på størrelse med en vektskål. På denne vektskålen ligger det et tynt, fint støvlag, så vidt nok til at den blanke flaten blir litt matt. Alle folkeslag med hele sitt mylder av mennesker er akkurat som det fine støvet, så lett at vekten av det ikke gjør utslag eller kan måles uten at man bruker en vekt som er beregnet til å registrere mikroskopiske masser. Hver og en av oss er bare et lite støvfnugg. Jehova minner oss om dette når han sier: «Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrann i en vektskål er de aktet.» — Es. 40: 15.

10. Hva sier Jehova gjennom Esaias 66: 1, 2, 5 at han foretrekker å se hen til framfor menneskelagde templer?

¹⁰ Men hør hva Jehova sier at han foretrekker å se hen til framfor et storslagent tempel som er gjort med hender: «Så sier [Jehova]: Himmelen er min trone, og jorden mine føtters skammel; hva hus kunne I bygge meg, og hvor skulle det finnes et hvilested for meg? Alt dette har jo min hånd gjort, og således ble alt dette til, sier [Jehova]. Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» Fordi de har ærefrykt for hans ord, retter han sine ord til dem og lover dem glede ved å åpenbare sin herlighet. Han sier: «Hør [Jehovas] ord, I som er forferdet over hans ord! Eders brødre som hater eder, som støter eder fra seg for mitt navns skyld, sier: La [Jehova] vise sin herlighet, så vi kan få se eders glede! Men de skal bli til skamme»! — Es. 66: 1, 2, 5.

11. Hvem er Jehova i henhold til Esaias 57: 13—16 hensynsfull mot til tross for sin storhet osv.?

¹¹ Tenk på det! Enda Jehova er så høy, så opphøyet, så evigvarende og så hellig, er han så hensynsfull at han legger merke til dem som har et sønderbrutt hjerte på grunn av synd og villfarelse, og som er ydmyke og nedslåtte. Vi behøver aldri å tro at vi betyr så lite og er så små og verdiløse at den høyeste Gud aldri vil ofre oss noen oppmerksomhet eller gi seg tid til å legge merke til oss. Til oppmuntring for oss sier han: «Den som tar sin tilflukt til meg, han skal arve landet og ta mitt hellige berg i eie. Og det skal bli sagt: Bygg, bygg, rydd vei! Ta hvert støt [snublestenen, AS] bort fra mitt folks vei! For så sier den Høye, den Opphøyde, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende. For ikke til evig tid går jeg i rette og ikke for alle tider er jeg vred; for da måtte ånden vansmekte for mitt åsyn, de sjeler som jeg har skapt.» (Es. 57: 13—16) Den høye, opphøyde og evige Gud foretrekker å se til slike elendige mennesker med en sønderbrutt og nedbøyd ånd framfor å se til prangende menneskelagde templer.

12. Hvem hadde i 1919 den ånd som nettopp er beskrevet, og hvordan oppfylte Jehova denne profetien for dem?

¹² Fordi levningen av Jehova Guds salvede vitner var sønderknust og nedbøyd i ånden etter sitt fangenskap i det mystiske Babylon under den første verdenskrig, nedlot han seg til å merke seg deres elendighet, og han befridde dem i 1919. De var forferdet over hans ord og hadde respekt for det, ikke for menneskelige overleveringer, og var alltid redd for å miste det og for å unnlate å gjøre som det sier. Derfor bygde og ryddet Jehova en vei for dem slik at de kunne slippe vekk til teokratisk frihet. Han tok snublestenene bort fra deres vei, førte dem ut fra det mystiske Babylon og brakte dem til sitt nyfødte, teokratiske land og til sin hellige tilbedelses berg hvor de kunne delta i tempelarbeidet.

13, 14. Hvordan har kristenheten sviktet Jehova, og hvilken tilstand blant nasjonene viser at han nå er i sitt hellige tempel?

¹³ Kristenheten har sviktet Jehova og glemt hans hellige tilbedelses berg, og den har gjort felles sak med denne verdens nasjoner. Den vil derfor måtte dele skjebne med dem og bli drept sammen med dem i Harmageddon-slaget. (Es. 65: 11—15) Nasjonene er så opptatt av det økonomiske, militære og politiske herredømme over jorden at de glemmer det som er av størst betydning i dag, nemlig at vi må tjene Jehova Gud i hans tempel, hans åndelige hus, elske Gud høyere enn våre lyster, leve i overensstemmelse med gudfryktighetens kraft og ikke bare ha gudfryktighets skinn. (2 Tim. 3: 1—5) Når vi skal tilbe Jehova i hans åndelige tempel, vender vi ikke vårt ansikt i noen jordisk retning eller mot noen jordisk by, hverken mot Jerusalem, Roma eller Mekka, og heller ikke mot noen religiøs bygning på jorden. Vi vender oss mot himmelen gjennom Kristus, grunnhjørnestenen til Guds tempel av levende stener. Jehova er nå i sitt hellige tempel, og hele jorden burde bli rolig og være stille og høre hans Ord. (Hab. 2: 20) Men det gjør ikke nasjonene. De er rasende fordi han regjerer som konge i sitt hellige tempel. Deres raseri er i seg selv et synlig bevis for at den opphøyde, usynlige Jehova er nærværende i sitt tempel, for det er slik profetien forklarer deres raseri når den sier:

¹⁴ «Og høye røster hørtes i himmelen, og de sa: ’Kongedømmet over verden er blitt kongedømmet til vår Herre og hans Kristus, og han skal herske som konge i all evighet.’ . . . ’Vi takker deg, Jehova Gud, den Allmektige, den som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er begynt å herske som konge. Men folkeslagene ble vrede, og din egen vrede kom, og den fastsatte tid . . . til å bringe ødeleggelse over dem som ødelegger jorden.’ ’Og Guds tempelhelligdom som er i himmelen, ble åpnet, og hans pakts ark ble sett i hans tempelhelligdom. Og det kom lyn og røster og tordener og et jordskjelv og svært hagl.» — Åpb. 11: 15—19, NW.

15. Hvorfor betyr ikke dette syn i Åpenbaringen at Guds pakts bokstavelige ark ble overført til himmelen i 607 f. Kr.?

¹⁵ De fastsatte tider da folkeslagene skulle få ha verdensomfattende herredømme, begynte med ødeleggelsen av Jerusalem og dens tempel og hele landet i 607 f. Kr., og den 2520 år lange tiden de skulle vare, utløp i 1914 e. Kr. Da tok Jehova Gud den Allmektige sin store makt for å herske som konge ved sin Kristus, og det ikke bare over Palestina, men over verden. Av denne grunn ble folkeslagene vrede, og deres første vredesutbrudd kom i og med den første verdenskrig. Fra da av må Jehova ifølge Åpenbaringen være nærværende i sitt hellige tempel i himmelen. Dette blir bekreftet ved at hans pakts ark ble sett i hans tempelhelligdom. Jehovas pakts bokstavelige, opprinnelige ark forsvant da Salomos tempel ble ødelagt av Babylon i 607 f. Kr. Hvor ble det av den? Den ble ikke tatt opp til himmelen «før de hedenske folkeslag fikk anledning til å besudle den eller ødelegge dem, som enkelte foreslår. Slike materielle ting kan ikke arve himmelen. Himlene er Jehovas trone, og han har ikke noe behov for å ha arkens nådestol av gull slik at han kan sitte på den mellom de to kjerubene av gull. Da Jesus Kristus ble oppreist fra de døde og senere steg opp for å tre fram i Guds nærvær med livsverdien av sitt utgytte menneskeblod, sprengte han ikke sitt offerblod på den bokstavelige, materielle paktens ark slik som den levittiske ypperstepresten pleide å gjøre på soningsdagen. Jesus frambar sitt blods gjenløsningsverdi for Jehova Gud. (Heb. 9: 11, 12, 24) Vi kjenner ikke til hvor det ble av den bokstavelige paktens ark.

16. Hva var det i det aller helligste i det gjenoppbygde tempel i Jerusalem ifølge historien?

¹⁶ Da templet ble gjenoppbygd av stattholder Serubabel, ble ikke paktens ark på nytt ført inn i det aller helligste. På Jesu tid fantes det ingen paktens ark i det aller helligste i Herodes’ tempel som den jødiske ypperstepresten kunne sprenge forsoningsblodet på én gang i året. Det aller helligste var ikke opplyst av noe mirakuløst shekina-lys, og det var tomt når man ser bort fra en stor sten midt i rommet, hvor ypperstepresten anbrakte det røkelseskaret av gull som han stenket røkelse på før han foretok stenkingen med blodet fra soningsdagens ofre. Den jødiske Mishna, Yoma, 5, II sier: «Etterat Arken var tatt bort, ble det en sten tilbake der fra de første profeters tid, og den ble kalt ’Sh^etiyáh’ [som betyr ’Grunnvoll; Basis’]. Den raget tre fingerbredder opp over marken. På denne pleide han [den jødiske ypperstepresten] å stille [fyrfatet].»

17. Hva betegnet da Johannes’ syn av paktens ark i tempelhelligdommen, og når fikk dette sin oppfyllelse?

¹⁷ Da apostelen Johannes fikk åpenbaringen tjueseks år etter Jerusalems ødeleggelse i 70 e. Kr. og så Guds tempel i himmelen bli åpnet, var det derfor en helt enestående begivenhet at hans pakts ark var å se i helligdommen eller det aller helligste. Det symboliserte at Jehova var i sitt hellige tempel og satt på sin trone, som arkens soningslokk var et bilde på. I synet fulgte åpningen av templet og åpenbaringen av arkens nærvær etterat Jehova tok sin store makt for å herske som konge ved Jesus Kristus og etterat folkeslagenes vrede begynte å gi seg utslag i den første verdenskrig i 1914. Dette bekrefter ytterligere at Jehova har vært i sitt åndelige tempel siden 1918. Når det forholder seg slik, var hans nærvær i templet et faktum før den salvede levning av Jehovas vitner ble gjenopprettet fra det mystiske Babylon i 1919 forat de skulle ta fatt med tilbedelsen i templet.

18. Hva sa Jehova om Serubabels tempel til sammenligning med Salomos tempel, og når kan vi ifølge Paulus’ sitat si at oppfyllelsen av profetien fant sted?

¹⁸ Gjenopplivingen av den gjenopprettede levnings tilbedelse i templet i 1919 ble forbilledlig framstilt på Haggais tid da stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva atter begynte å bygge på templet i Jerusalem. Den gangen tegnet det ikke til at det tempel som var under oppførelse, skulle kunne måle seg med Salomos gullbekledte tempel. Men likevel skulle ikke den ringe begynnelses dag foraktes. Jehova lovte at det gjenoppbygde tempel langt skulle overgå Salomos tempel i herlighet. Det skulle komme en forferdelig rystelse av himmelen og jorden, havet og alle folkeslag, og «alle nasjoners attrå skal komme; og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier hærskarenes Jehova». (Hag. 2: 1—9, Da) Over fem hundre år etterat Haggais profeti ble uttalt, anvendte apostelen Paulus oppfyllelsen av Haggais ord på en tid som enda hørte framtiden til. Han sa: «Hans røst rystet dengang jorden [den gang da Gud gjennom Moses opprettet lovpakten med Israel på Sinai berg]; men nå har han lovt og sagt: Ennå en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen. Men det ord: Ennå én gang, gir til kjenne en omskiftelse [fjernelsen, NW] av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved. Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!» (Heb. 12: 26—28) Fjernelsen av den symbolske himmel og jord fant ikke sted på apostlenes tid, men vi har nå bekreftelse og beviser for at fjernelsen av dem er nær forestående i vår egen tid, i tiden etter 1914 e. Kr.

19. Hvordan er himlene blitt rystet, og hvordan ga Jehova jorden, det tørre land og havet grunn til å ryste?

¹⁹ Det rike som Jehova opprettet i himlene i 1914 ved å ta sin store makt og innsette sin Kristus på tronen, kan ikke rystes, og det kan derfor heller ikke fjernes, men vil bli stående uberørt gjennom denne periode med rystelser som skal omfatte hele universet. Det har imidlertid funnet sted en forferdelig rystelse av alle deler av Satans verdensorganisasjon, både de synlige og de usynlige, som er symbolsk framstilt ved havet, det tørre land, jorden og himmelen. Ved ’krigen i himmelen’ som begynte i 1914, ble Djevelen og hans usynlige organisasjon av demon-engler rystet ned fra Guds himler der oppe, for aldri mer å finne noe tilholdssted der, mens det nyfødte rike ble stående urystet, urokkelig og seierrikt. Hva angår den synlige del av Djevelens organisasjon, havet, det tørre land og jorden, så gjennomgikk den noe som Jesus kalte «begynnelsen til veene», nemlig at folk reiste seg mot folk og rike mot rike, og at det ble matmangel, pest og jordskjelv i en utstrekning som det aldri før har vært maken til. Jehova Gud forårsaket ikke direkte at folkene og rikene utkjempet den første verdenskrig som førte med seg matmangel og pest, men han ga likevel alle folkene god grunn til å ryste. Hvordan det? Jo, ved at han i 1914 brakte «de fastsatte tider for folkeslagene» til opphør. De fastsatte tider da folkeslagene skulle få beherske jorden uten inngripen fra hans rike, var ikke mer enn så vidt slutt før Jehova frambrakte sitt rike og overlot dets administrasjon til den eneste rette, Jesus Kristus, kong Davids sønn og arving.

20. Hvorfor bebudet ikke dette noe godt for folkeslagene, og hvordan handlet de overfor Guds opprettede rike?

²⁰ Dette bebudet ikke noe godt for folkeslagene, for det var bestemt at Jesus Kristus skulle styre dem med jernstav og knuse dem i Harmageddon-slaget. Folkeslagene fikk derfor ikke lenger ha frie hender og en sorgløs tilværelse som før 1914, men hadde grunn til å frykte for sitt framtidige liv. De måtte nå regne med Guds rike. Da Satans himler ble rystet ned, førte det til at voldsomme dirringer forplantet seg til hans jordiske organisasjon, og hans nasjoner kom i røre på grunn av stridsspørsmålet om verdensherredømmet. De ønsket ikke Jehovas konge, og de raste mot Jehovas salvede vitner som overalt kunngjorde den bibelske betydning av året 1914. Nasjonene la således for dagen sitt raseri overfor Guds opprettede rike og overfor enhver form for innblanding i deres jordiske anliggender fra hans konges side.

21. Hva slags budskap fikk nasjonene gjennom Jehovas vitners forkynnelse, men hva annet i forbindelse med dem ga nasjonene ytterligere grunn til å ryste?

²¹ Denne forkynnelsen av hva 1914 innebar og denne kunngjøring om at «hevnens dag fra vår Gud» nærmet seg, var et rystende budskap for alle nasjoner. Men den nye verdens samfunns uventede framkomst i 1919 og dette samfunns fenomenale vekst i tiden som fulgte, tjente til å ryste nasjonene ytterligere, ikke bare med forbløffelse, men også med frykt, for dette var et håndgripelig bevis for at det var noe i budskapet og at de her sto overfor en uovervinnelig bevegelse, hvis forkynnelse ville bety slutten for alle nasjoner hvis den gikk i oppfyllelse. Det er sikkert at tiden forut for Harmageddon, da alle nasjoner skal fjernes med voldsomhet, har vært sterkt preget av uro, røre og rystelser av himlene, jorden, havet og alle nasjoner i Satans verden.

«Alle nasjoners attrå»

22. Hva skulle ifølge Haggai bli resultatet av rystelsen av Satans verden, og hvordan ble dette forklart i 1886 og i 1931?

²² Haggai sa at noe stort skulle komme som en følge av at Jehova rystet Satans verden. Hva var det? «Alle nasjoners attrå skal komme.» Slik heter det både i King James-oversettelsen og Darbys oversettelse. «Og alle nasjonenes lyst skal komme inn,» sier Rotherhams oversettelse. Dette ble først anvendt på Guds urokkelige rikes komme. I 1886 utga Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap (i Amerika) en bok med navnet «Guds verdensplan». Der sto det på side 266 (side 286 i den dansk-norske utgaven): «Når menneskenes nød således er størst, vil Guds hjelp være nærmest. Alle nasjoners attrå skal da komme, Guds rike vil bli opprettet i stor makt og herlighet. — Hag. 2: 7.» Førtifem år senere ble profetiens anvendelse begrenset til en enkelt person, Kongen Jesus Kristus. Bladet Vagttaarnet for 1. april 1931 inneholdt en artikkel som het «Jehovas tempel» og framholdt (§ 33): «Kristus Jesus, som er hodet for Kristusskaren, må i første rekke være den som er ’alt folkets lyst’ når de lærer ham å kjenne; for han er Guds representant. Jesus Kristus kom til templet som Jehovas stedfortreder. Han er ’forjettelsens sæd [løftets ætt]’, og han er alle nasjoners og folks lyst og lengsel, selv om de ennå ikke vet det.»

23. Hvilken gammel oversettelse av Bibelen var denne fortolkningen i virkeligheten basert på, og hvorfor kunne ikke den omtalte begivenheten finne sted i 1918?

²³ Den sistnevnte fortolkningen var basert på den utbredte King James-oversettelsen, som gjengir Haggai 2: 7 i overensstemmelse med den gamle latinske Vulgata. Den katolske Douay-oversettelsen som er en gjengivelse av Vulgata, lyder slik: «Og den som er attrådd av alle nasjoner, skal komme.» I den romersk-katolske liturgi blir dette i adventstiden anvendt på Jesu komme til jorden, og ikke på hans komme til templet. Vi forstår det slik at hans komme til Guds store åndelige tempel i anledning domsarbeidet fant sted i det usynlige våren 1918. Men Haggai 2: 7 er en profeti om Guds folks gjenreisningsperiode, og kan derfor ikke forskyves tilbake til tiden før deres gjenopprettelse begynte. I tilfellet med fortidens jødiske levning kunne ikke Haggai 2: 7 gå i oppfyllelse før etterat de hadde gjenoppbygd Guds hus. På grunn av frykt og forsømmelighet i seksten år fra deres side viste det seg at de ikke fikk gjort dette før tjueen år etterat de kom tilbake fra Babylon. I tilfellet med den åndelige levning av i dag forholder det seg også slik at det attråverdige ikke kom før de ble gjenopprettet fra det mystiske Babylon i 1919 og ikke engang i det året, da de så vidt fikk begynt med tempelarbeidet.

24. Hvorfor forbyr den hebraiske tekst i seg selv en slik fortolkning, og hvordan gjengir derfor Septuaginta den hebraiske teksten?

²⁴ Det er også en annen ting som er verdt å merke seg: Den opprinnelige hebraiske tekst forbyr anvendelsen av Haggai 2: 7 på Herren Jesus ved hans komme til templet i 1918. Hvordan det? Jo, på følgende måte: Selv om det ord som blir oversatt «attrå», eller «attrådd» eller «lyst» står i entall, så står det hebraiske verbet som hører til det, i flertall. De hebreere som oversatte den greske Septuaginta, merket seg dette flere hundre år før den latinske Vulgata ble til. De gjenga derfor det hebraiske entallsord som et kollektivt substantiv slik at deres oversettelse kom til å lyde som så: «Og alle nasjonenes utvalgte ting [eller: utsøkte ting] skal komme.»

25. Hvordan gjengir praktisk talt alle moderne oversettelser i samsvar med dette det hebraiske uttrykket?

²⁵ Praktisk talt alle de moderne oversettelsene fra hebraisk, både jødiske, katolske og protestantiske, prøver å få fram den eksakte mening i den hebraiske originaltekst i overensstemmelse med den greske Septuaginta.a Den reviderte engelske oversettelse av 1884 gjengir den slik: «Og jeg vil ryste alle nasjoner, og alle nasjoners attråverdige ting skal komme, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier hærskarenes HERRE.» Den amerikanske standard-oversettelsen av 1901 og likeledes den hebraiske Leeser-oversettelsen av 1905 og Nacar-Colunga-oversettelsen av 1948 sier: «alle nasjoners (nasjonenes) kostelige ting». Den hebraiske Soncino-utgaven sier: «Alle nasjoners mest utsøkte ting.» An American Translation, Lienart og Crampon sier: «alle nasjonenes skatter», og Maredsous sier: «alle folkenes rikdommer».

26. Hvordan viser andre moderne oversettelser at slike ting skulle komme inn som et resultat av rystelsen?

²⁶ Andre oversettelser antyder at Jehovas hensikt med å ryste alle nasjoner, var at disse tingene skulle komme inn. I overensstemmelse med den tyske Kautzsch og den franske L’École Biblique sier den amerikanske reviderte standard-oversettelse av 1952: «Og jeg vil ryste alle nasjoner, slik at alle nasjoners skatter skal komme inn, og jeg vil fylle dette hus med prakt, sier hærskarenes HERRE.» Den norske oversettelsen går liksom Moffatt enda videre og sier: «Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud.» Det vil si at den rystelse Jehova får i stand blant alle nasjoner, skulle medføre visse resultater i forbindelse med hans hus. Hvilke?

Oppfyllelsen

27. Hvordan viser Jehova oss hva vi skal speide etter som oppfyllelse av profetien, og hva sa Esaias 66: 10—14 at levningen skulle få se?

²⁷ Parallelle profetier fra Jehovas munn viser oss hva vi skal speide etter når det gjelder oppfyllelsen av Haggai 2: 7, og utviklingen på historiens område i vår tid beviser at Jehovas profetier går i oppfyllelse i denne henseende. I sin store profeti om gjenopprettelsen som angår hans kvinne, hans universelle organisasjon Jerusalem, når hun frambringer levningen av sin ætt som et teokratisk folk fra 1919 av, lar Jehova sin profet Esaias rope ut følgende ord som det er meningen at hans folk skal høre i dag: «Gled eder med Jerusalem og juble over henne, alle I som elsker henne! Fryd eder storlig med henne, alle I som sørger over henne! Så skal I få die og mettes av hennes husvalende bryst, suge og glede eder ved hennes store herlighet. For så sier [Jehova]: Se, jeg lar fred [velstand, AT] komme over henne som en elv og hedningenes [nasjonenes, AS] herlighet som en overstrømmende bekk, og I skal få die; på armen skal I bæres [som et elsket barn], og på knærne skal I kjærtegnes. Som en mor trøster sitt barn, således vil jeg trøste eder; i Jerusalem skal I få trøst. Og I skal se det, og eders hjerte skal fryde seg, og eders ben skal grønnes [gro, MMM] som gresset.» (Es. 66: 10—14) Levningen av Guds kvinne Jerusalems ætt ser nå dette, og deres hjerte fryder seg, og de erkjenner at det er Jehovas hånd som har gjort det.

28. Hva forutsier Esaias 61: 1—7 i forbindelse med levningen?

²⁸ Den samme profeten ytret en annen profeti om hvordan Jehova skulle føre sine salvede vitner tilbake fra det mystiske Babylon og gi dem i oppdrag å forkynne et godt budskap, forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne og trøste alle som sørger. Så tilføyde han: «Og fremmede skal stå og vokte eders hjorder, og utlendinger skal være eders akerdyrkere og vingårdsmenn. Men I, I skal kalles [Jehovas] prester, vår Guds tjenere skal de kalle eder; folkenes gods skal I ete, og deres herlighet skal gå over til eder. For deres skam skal I få dobbelt gjengjeld, og de som led vanære, skal nå juble over sin lodd; derfor skal de få dobbelt lodd i sitt land, evig glede skal bli dem til del.» (Es. 61: 1—7) I det teokratiske land som ble født i 1919 nyter i dag den salvede levning en åndelig velstand som gir dem dobbelt igjen for den skam, vanære og undertrykkelse de led under den første verdenskrig.

29. Hvordan blir levningens velstand sterkt framhevet, og hvorfor blir levningen anerkjent som Guds tjenere og prester av den store skare velvillige?

²⁹ Denne velstanden blir sterkt framhevet ved at velvillige fremmede og utlendinger åndelig sett gjør tjeneste som akerdyrkere og vingårdsmenn og voktere av hjordene, og Jehovas «tjenere» og medlemmene av hans «kongelige presteskap» høster hjelp og gagn av denne tjenesten. Det er en uuttømmelig kilde til glede for dem. Uansett hvor stor denne skaren av velvillige blir, kan hvem som helst nå vise at de er en av disse velvillige fremmede og utlendinger som villig og glad ønsker å tjene Gud sammen med levningen. Dette er imidlertid ikke tilfelle med det «kongelige presteskap» under Kristus, for deres antall er begrenset til 144 000 medlemmer. Man må vigsles for å bli opptatt i dette spesielle organ av prester, og det er bare Jehova Gud som kan vigsle dem han kaller til dette høye åndelige embete. De velvillige fremmede og utlendinger erkjenner dette og anerkjenner den åndelige levning som Guds tjenere og Jehovas prester.

30. Hvordan har ti menn i samsvar med Sakarias 8: 20—23 grepet fatt i en jødes kappefald og gått opp med ham for å tilbe?

³⁰ Da Jehova på mirakuløst vis førte sin levning tilbake fra Babylon i 1919 og satte dem i arbeid med virksomheten i forbindelse med templet som sine tilbedere og tjenere, var det et vitnesbyrd for oppriktige mennesker av alle folkeslag som fikk kjennskap til det, om at Jehovas vitner hadde en virkelig Gud og at han i sannhet var med dem for å befri og velsigne dem. De hørte den salvede levning, dem som er jøder i det indre, oppmuntre hverandre til å gå av sted for å bønnfalle [Jehova] og for å søke ham, [Jehova], hærskarenes Gud! Jeg vil gå, jeg og.» Da ønsket de å gå sammen med dem, og de grep fatt i levningen av åndelige jøder. «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og si: Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.» (Sak. 8: 20—23) Den Gud som har navnet Jehova, og hvis gjerninger, løfter og hensikter står nedtegnet i Bibelen, er den som øver så stor tiltrekning, og det er hen til Ham de blir trukket for å tilbe sammen med levningen av åndelige jøder. Det er allerede mer enn ti slike velvillige mennesker for hver av disse åndelige jøder. Det ville aldri ha skjedd hvis ikke den salvede levning hadde gått opp til Jehovas hus og utført tempelarbeid.

31. Over hvem har Jehova oppgått med herlighet ifølge Esaias 60: 1—16, hvilken befaling er derfor gitt, og hva skulle følgen bli av lydighet mot denne befalingen?

³¹ Levningen av ætten til hans kvinne, «det Jerusalem som er der oppe», befant seg i mulm og dypt mørke mens han var vred på dem så lenge den første verdenskrig sto på. Men i 1919 oppgikk Jehova med nåde over sin kvinne, og hans nådes lys ble reflektert til hennes salvede levning på jorden. Hans befaling til henne gjaldt også hennes levning, og det skal være visst at deres lydighet mot befalingen har ført til store resultater: «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og [Jehovas] herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal [Jehova] oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg, og folkeslag skal søke til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg. . . . Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg; for havets rikdom skal vende seg til deg, folkenes gods skal komme til deg. . . . Og fremmede skal bygge dine murer, og deres konger skal tjene deg; i min harme har jeg slått deg, men i min nåde har jeg forbarmet meg over deg. Og dine porter skal holdes åpne all tid, hverken dag eller natt skal de lukkes, så folkenes gods kan føres inn til deg, og deres konger føres med som fanger; For det folk og det rike som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne, og hedningene skal bli aldeles ødelagt. . . . Og du skal die hedningefolks melk, ja, kongers bryst skal du die, og du skal kjenne at jeg, [Jehova], er din frelser, og Jakobs Veldige din gjenløser.» — Es. 60: 1—16.

32. Hvordan ga Jehova på Yankee stadion i 1953 et tydelig svar på spørsmålet: Har alle nasjoners attråverdige ting kommet inn?

³² Nå når vi har fått våre øyne opplyst av disse fortolkende profetier, er tiden inne til å spørre: Har alle nasjoners attråverdige ting, dyrebare ting, skatter, utsøkte ting, kommet inn? Alle dere tusener av Jehovas vitners salvede levning som er her i dag, løft deres øyne og ta et overblikk over dette veldige byggverk, Yankee stadion, og se de titusener på titusener av velvillige mennesker fra en mengde forskjellige folkeslag og tungemål. Der har dere spørsmålet besvart av hærskarenes Jehova. Han har rystet alle nasjoner ved å la det gode budskap om Riket bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og folkeslagenes attråverdige ting har allerede kommet inn, og et ubestemt antall slike mennesker skal fremdeles komme inn før Jehova fullbyrder den store rystelsen ved å utkjempe Harmageddon-slaget og fullstendig fjerne Djevelens organisasjons skjelvende himler og jord. — Hag. 2: 20—23.

33. Hva har Jehova i dag, i tillegg til det eksempel fortidens vitner satte, omgitt sin åndelige levning med for å styrke dem i løpet til det er fullført?

³³ Vi som tilhører levningen, trodde engang at når den største og endelige prøve kom over levningen før eller ved Harmageddon, så ville det bli påkrevet for Jehova Gud å oppreise fra de døde den omtalte «så stor en sky av vitner» fra fortiden, «fyrstene» (som man antok at det bare var sytti av alt i alt), for å styrke den åndelige levning og gi dem guddommelig betryggelse i deres hardeste prøvelser. Men løft i dag blikket, dere som tilhører levningen, og se den store sky av samtidige vitner som Jehova Gud har omgitt dere med, og som alle legger for dagen samme ekte tro som Abraham, Isak, Jakob og alle profetene, selv om de må dø for den bak «jernteppet» eller andre steder. Hva mer kan den salvede levning nå ønske seg når det gjelder guddommelige mirakler? Det lojale kameratskap og den støtte vi er gjenstand for fra denne «store skare» av nåtidsvitner for Jehova og deres iver og trofasthet i forbindelse med å holde hans bud, er sammen med det eksempel den ’store sky’ av vitner fra fortiden satte, en kraftig spore for oss til å løpe helt fram til seier i den kamp som er oss foresatt! — Heb. 12: 1, 2.

34. Hvordan har Jehova hentet dem ut fra alle folkeslag, i hvis øyne er de attråverdige, og hvorfor?

³⁴ Ved det vitnesbyrd om Riket som Jehova salvet og utsendte sin levning til å forkynne, har han ut fra alle folkeslagene hentet dem som han attrår og som hans levning med rette attrår, nemlig de menneskene som er så velvillig stemt overfor Jehova at de innvier seg til ham gjennom den regjerende konge Kristus. Man kan kanskje si at de er fattige, beskjedne og jevne mennesker, og det kan godt være at folkeslagene ikke regner dem for å være noe særlig verdt og begynner å legge dem for hat, men likevel er de i Jehovas øyne de mest utsøkte ting som folkeslagene har, og det kommer av at de tar imot vitnesbyrdet om Riket. De begynner også å forkynne det selv, og de slutter seg til levningen i arbeidet med å utrope det for atter andre. Deres liv er dyrebart i Jehovas øyne, og han kommer til å beskytte dem for sine eksekusjons-styrker i Harmageddon og skjenke dem livet og de herlige privilegier det fører med seg, i den nye verden. Han betrakter dem som virkelige skatter, og de kan sammenlignes med hans trofaste vitner fra fortiden.

Hvordan blir det fylt?

35. Hvordan har de vist at de forstår hvilket krav Jehova har på sølvet og gullet, og hvordan har Jehova fylt «dette hus med herlighet»?

³⁵ Jehova fører dem helt inn i templet, forat de der skal tilbe ham og utøve en ren og ubesmittet religion side om side med den salvede levning, for det er der deres hjerte er. De forstår den guddommelige uttalelsen: «Meg hører sølvet, og meg hører gullet til sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Hag. 2: 8) Når de kommer inn i dette tilbedelsens hus, fører de derfor med seg sine skatter av sølv og gull, for de regner også med alle slike skatter når de innvier seg selv og alt de har til Gud gjennom Kristus. De belaster med glede seg selv økonomisk sett og på annen måte for å kunne utføre forkynnelsen av Riket over hele verden før verdens ende kommer i Harmageddon. I og med at alle folkeslagenes attråverdige ting har kommet inn, er således følgende løfte fra Jehova til hans levning av salvede tempelarbeidere blitt oppfylt: «Og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Hag. 2: 7) I 1914 befant tempelarbeiderne seg på den ringe begynnelses dag, og så ringe virket denne begynnelsen at de stolte nasjonene bare foraktet den. Men Jehovas profeti garanterte store resultater for dette tempelarbeidet, denne gjenopptagelsen av hans tilbedelse i hans rene hus: «Dette huset skal bli enda herligere enn det var før, har Jahvæ Seba’ot sagt.» Hag. 2: 9, MMM) «Dette husets framtidige prakt skal bli større enn den tidligere.» — AT.

36. Hvordan har Jehova allerede oppfylt sitt ord om at husets siste herlighet skulle bli større enn den første?

³⁶ Hvor sant er ikke dette allerede nå! Ved at de attråverdige har kommet inn med sine skatter som består i kjærlig hengivenhet og teokratisk tjeneste «dag og natt i hans tempel», er Jehovas tilbedelses hus blitt fylt med en herlighet som overgår ikke bare det som fant sted med Salomos tempel, men også det som har funnet sted i alle de nitten århundrene Jehova har holdt på å gjøre i stand de «levende stener» til reisingen av et fullstendig tempel, «et åndelig hus.» Jehovas tilbedelses hus er aldri før blitt smykket og herliggjort av noe slikt. Antall medlemmer av den åndelige levning vil bli mindre år for år etter som Jehova fjerner noen av dem fra dette jordiske stenbrudd hvor forberedelsen foregår, og plaserer dem i det himmelske tempel som «levende stener». Men se de store skarer på hundretusener av mennesker av det mest utsøkte slag fra alle nasjoner som nå fyller Jehovas tilbedelses hus, og tenk på at antallet av dem vokser med tusener fra år til år! For en herlighet, for en imponerende verdighet dette gir Jehovas hus, en herlighet som aldri avtar, men som alltid øker etter som tiden går og Harmageddon nærmer seg! Alle folkeslag må sannelig nå vite at Jehova har et hus hvor han skal tilbes, og at det myldrer av tilbedere der. Tilbedelsen av ham er en realitet som ikke kan utslettes noe mer enn hans «åndelige hus», hans tempel av «levende stener», lar seg utslette av mennesker.

Fred

37. Hvilken forsikring gir Haggais profeti oss om at de utenforstående nasjoners strid og krangel aldri vil få trenge inn i dette hus?

³⁷ De utenforstående, verdslige nasjoners strid og splid og krangel vil aldri få trenge inn på de hellige områder som er forbeholdt Jehovas tilbedelses hus. Indre uenighet og stridigheter vil aldri få stanse den tilbedelse som blir øvet av den salvede levning og deres attråverdige, velvillige medarbeidere, og slike ting vil derfor aldri få frarøve hans hus dets uforlignelige herlighet. «Dette siste hus skal bli herligere enn det første, sier [Jehova], hærskarenes Gud; og på dette sted vil jeg gi fred, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Hag. 2: 9) Det er ikke De Forente Nasjoner, men Jehovas tilbedelses hus, som er det eneste fredens sted på jorden i dag, og denne verdens nasjoner kan ikke fjerne denne freden. Den er Jehova Guds gave til oss.

38. Hvordan har Jehova som oppfyllelse av Sakarias 9: 9, 10 utryddet vognene, hestene og krigsbuene fra Efra’im og Jerusalem?

³⁸ Da Jehova forutsa hvordan hans konge Jesus Kristus skulle komme og bli lagt i det himmelske Sion som den nye verdens prøvde og granskede grunnvoll, erklærte han: «Og jeg vil utrydde vognene i Efra’im og hestene i Jerusalem, og alle krigsbuer skal utryddes, og han skal tale fred til hedningene, og hans herredømme skal nå fra hav, til hav og fra elven [Eufrat, som engang var under Babylons herredømme] til jordens ender.» (Sak. 9: 9, 10) Vogner, hester og krigsbuer var alle sammen symboler fra fortiden på kjødelig krigføring. Da israelittene var oppdelt i to riker, ett under førerskap av Efraim og ett under førerskap av Jerusalem, hendte det at de brukte disse krigs redskaper i brodermorderske kamper mot hverandre. Men Jehova forente til slutt Efraim og Jerusalem til ett folk og utryddet krigsvåpnene ved at de ikke lenger brukte dem mot hverandre. Slik er det også med levningen av hans åndelige israelitter: Uansett hvilke religiøse eller politiske trosbekjennelser eller retninger de tidligere støttet eller tilsvor troskap, forener Jehova dem ved sin konge til ett folk og hjelper dem ved sin hellige ånd til å tilbe og tjene ham i fred. De åndelige israelitter støtter i forening Jehovas konge.

39. Hvorfor er det ikke til de verdslige nasjoner Jehovas konge taler fred i dag, og hva kan derfor ikke Jehovas vitner gjøre?

³⁹ Hans konge, «Fredsfyrsten», vil ikke begrense sitt fredsherredømme til et forent, fredsommelig åndelig Israel. Jehova sier: «Han skal tale fred til hedningene [nasjonene, Da].» Hvordan kan det foregå all den stund Jesus Kristus ikke taler fred til denne verdens nasjoner i dag? Han svinger jernsepteret for å knuse alle nasjonene til småbiter i Harmageddon, som om de bare var pottemakerkar. Han utfordrer alle nasjoner til å kjempe med seg der, i samsvar med Jehovas erklæring til nasjonene: «Forbered krig, oppvekk de mektige menn, la alle krigsmenn nærme seg, la dem komme opp. Smi deres plogskjær om til sverd og deres vingårdskniver til spyd; den svake si: Jeg er sterk. Skynd dere og kom, alle dere nasjoner rundt omkring, og samle dere sammen.» (Joel 3: 14—16, Da) Etter som Jehovas vitner har fått befaling om å bekjentgjøre denne krigserklæring for alle nasjonene, hverken kan eller vil de slutte seg til noen pasifistorganisasjon i å oppfordre de nasjonale regjeringer til å stanse all krig i kristenhetens navn. Jehovas vitner vil ikke støtte den resolusjon om nedrustning som ble vedtatt av De Forente Nasjoners hovedforsamling den 8. april 1953 under foregivende av at den arbeidet for varig fred blant verdens nasjoner. Å gjøre dette ville for det første være nytteløst. For det annet, og det er viktigere, ville noe slikt være i strid med Jehovas befaling til sine vitner.

40. Hvilken spesiell profeti fra Esaias’ bok blir vi oppfordret til å høre på i vår søken etter svaret på vårt spørsmål om hvordan Kongen taler fred til nasjonene?

⁴⁰ Hva vil det da si at Kongen skal tale fred til nasjonene? Når gjør han det? Følg nå med, og tenk samtidig på hvordan alle nasjonenes attråverdige ting skulle komme inn til Jehovas tilbedelses hus: «Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk [nasjoner, AS] skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå; og [Jehovas] ord fra Jerusalem. Og han skal dømme mellom hedningefolkene [nasjonene] og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.» — Es. 2: 2—4.

41. Når kommer vi til å få oppleve at de verdslige nasjoner blir totalt nedrustet for all tid? Hvorfor?

⁴¹ Det er ikke denne verdens nasjoner som gir akt på Jehovas dommer eller hører på hans tilrettevisning. Deres nedrustningskonferanser og resolusjoner gjelder ikke total nedrustning, men bare en begrensning av opprustningen, og de har aldri ført til at nasjonene har smidd sverd om til hakker og spyd til vingårdskniver og til at de har lagt fra seg sverdet og sluttet med å lære å føre krig, og de kommer heller ikke til å føre til noe slikt på denne siden av Harmageddon. Når «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» rammer dem, kommer de til å stå væpnet til tennene med alle den moderne vitenskaps forbedrede våpen, som vi for en stor del ikke har kjennskap til ennå. Men når Harmageddon er over, kommer Jehovas konge til å ha slått alle nasjoner som er imot hans rike, til småbiter. Først da får vi oppleve at disse nasjonene blir totalt nedrustet, og det for all tid.

42. Hvem er det da fra nasjonene som nå gir akt på Jehovas dommer og tilrettevisning, og hvordan vil de også gjøre det i Harmageddon? Hvorfor?

⁴² Det er derfor den «store skare» av attråverdige fra alle disse nasjoner og folkeslag som nå gir akt på Jehovas dommer og tilrettevisninger og ferdes på de stier han lærer dem om fra Sion og Sions tempel. De praktiserer total nedrustning, for slikt som tidligere var vigd til dødbringende kamp, benytter de nå til fredelige og produktive formål, og de nedlegger det sverd som de bokstavelig talt løftet mot hverandre, og lærer ikke mer den slags kjødelige krigføring. Når Harmageddon bryter løs og Jehova skaper forvirring blant sine fiender, blir det slik blant fiendene at hver mann løfter hånd mot sin bror. Det er ikke tilfelle med den «store skare» som har kommet ut fra alle folkeslag til det høyt hevede «Jehovas berg»! Blant dem vil hver mann rekke sin bror en hjelpende hånd forat de alle skal kunne stå forent i «Guds fred, som overgår all forstand». Slik kommer det til å bli fordi de alle har strømmet sammen til Jehovas hus, «Jakobs Guds» hus, hvor han gjennomtvinger sin hensikt: «På dette sted vil jeg gi fred, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Hag. 2: 9.

43. Hvilken velsignelse har vi av å være vitne til hvilket syn, og hvordan kommer vi til å bli ytterligere velsignet i denne forbindelse?

⁴³ Se da hvordan hans tilbedelses hus i dag er fylt med herlighet og har fått Guds fred i gave. Velsignet er vi som får leve og være vitne til dette syn til opphøyelse av Jehovas ord. Velsignet kommer vi fortsatt til å være når vi stadig holder oss i hans hus og tilber ham i renhet, «i hellig prydelse», og utrettelig arbeider for å fylle hans hus med større og større herlighet ved å hjelpe alle de resterende attråverdige fra alle nasjoner til å komme inn.

[Fotnote]