Hvordan vi kan få åndelig hjelp når vi mest trenger det
NÅR stormen raser og regnet strømmer ned, hvor godt er det ikke da å være på et sted hvor en kan finne ly mot været! Og når solen steker, hvor godt er det ikke da å være i en oase, hvor det er skygge og rikelig med vann!
Den kristne menighet i vår tid er billedlig talt et slikt sted, hvor en kan få trøst og oppmuntring. For lang tid siden ble det forutsagt at de som hadde ansvarsfulle stillinger i Guds synlige organisasjon i de vanskelige tider som vi nå lever i, skulle være som et skjul for været og en oase i ørkenen. Profeten Esaias forutsa følgende angående de modne menn som skulle ta ledelsen i den kristne menighet: «Enhver av dem skal være som et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.» — Es. 32: 2.
En slik hjelp og beskyttelse gir disse modne kristne tjenere i Jehovas vitners menigheter ikke bare når de enkeltvis tilbyr andre sin hjelp, men også når det oppstår vanskeligheter av alvorligere karakter og situasjonen krever at flere av dem kommer sammen og danner et utvalg som skal behandle saken. Et slikt utvalg består vanligvis av menighetstjeneren, visemenighetstjeneren og bibelstudietjeneren eller en annen moden kristen bror.
Det rette syn på utvalget
Det er viktig at menighetens medlemmer forstår hvorfor det finnes et slikt menighetsutvalg. Brødrene i utvalget skal ikke betraktes som åndelige politimenn, og det er ingen grunn til å være redd for dem. Det er nok så at menighetstjeneren og de to andre brødrene i utvalget våker over menighetens åndelige velferd, for menighetens medlemmer er jo får som er betrodd i deres varetekt, men de gjør det som kjærlige hyrder, med ømhet og ikke egenmektig eller diktatorisk. De er ikke herrer over hjorden, men tjenere.
Jesus har selv satt det rette eksempel for Guds tjenere, særlig for dem som har det største ansvar i menigheten, og han viste dem hvordan de skulle være overfor sine brødre. Han sa til sine disipler: «I vet at de som gjelder for å være fyrster, hersker over sine folk, og deres stormenn bruker makt over dem. Men så er det ikke blant eder; den som vil bli stor blant eder, han skal være eders tjener, og den som vil bli den første blant eder, han skal være alles trell.» — Mark. 10: 42—44.
For å demonstrere dette prinsipp vasket Jesus sine disiplers føtter og ga dem dermed en leksjon i ydmykhet. Kristi disipler i vår tid, særlig brødrene i menighetsutvalget, må framelske den samme ydmykhet. Angående dette sa apostelen Peter: «Ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye eder i sin tid.» — 1 Pet. 5: 5, 6; Joh. 13: 1—17.
Når menighetsutvalget har en slik forståelse av sitt forhold til brødrene, vil alle i menigheten føle at disse tjenerne er der for å hjelpe alle som ønsker deres hjelp. De vil ikke føle det som om de ansvarlige brødrene forsøker å stille deres feil til skue, for det gjør de ikke. De forsøker tvert imot å hjelpe alle, og særlig dem som har vanskeligheter.
De som har vanskeligheter
Det hender undertiden at en kristen gjør seg skyldig i noe som plager hans samvittighet. Det kan være noe som han ikke akkurat har planlagt å gjøre, men han har gitt etter for fristelsen til å gjøre det. I en slik vanskelig situasjon ønsker han kanskje å snakke med en moden bror i menigheten, og dette er helt i samsvar med Bibelens veiledning: «Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige [dere som har åndelige kvalifikasjoner, NW], med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet! Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måte Kristi lov!» — Gal. 6: 1, 2.
Det er derfor forstandig av en person som har et alvorlig problem som han trenger hjelp til å løse, å henvende seg til en moden bror, en som har åndelige kvalifikasjoner, og søke hjelp hos ham. Denne modne broren kan være menighetstjeneren eller et av de andre medlemmene av utvalget. Noen steder finnes det også andre modne menn i menigheten som en kan henvende seg til når en trenger hjelp. Det betyr ikke at en er forpliktet til alltid å oppsøke en annen i menigheten og bekjenne enhver urett handling en begår. Vi er alle ufullkomne. Vi kommer alle til kort hva det å leve i samsvar med Guds rettferdige normer angår. Som apostelen Paulus sa: «Alle har syndet og fattes Guds ære.» (Rom. 3: 23) Det er grunnen til at da Jesus Kristus lærte sine etterfølgere hvordan de skulle be, nevnte han at de skulle ta med følgende i sin bønn til Gud: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.» — Matt. 6: 12.
Hvis en har gjort seg skyldig i noe virkelig alvorlig, er det imidlertid på sin plass å henvende seg til en moden bror. Jehova Gud, som kjenner våre svakheter, har i sin kjærlighet sørget for at vi kan få hjelp av våre brødre når vi mest trenger det. Legg i denne forbindelse merke til det som sies i Jakob 5: 14—16: «Er noen iblant eder [åndelig] syk, han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn, og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt. Bekjenn derfor eders synder for hverandre og be for hverandre, for at I kan bli legt! En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.»
Den hjelp som modne menn kan gi oss, er en foranstaltning Jehova har truffet til gagn for oss. Det er ikke en ordning som går ut på at visse utnevnte personer skal holde øye med hva alle andre gjør. Når en person begår alvorlige synder, er det et tegn på åndelig svakhet. En person i en slik stilling trenger hjelp, og han er forstandig hvis han ber om å få hjelp.
Det er farlig ikke å be om hjelp. Hvis en unnlater å gjøre det, kan det føre til at en fortsetter å synde og til slutt befinner seg i en tilstand som det er vanskelig å komme ut av igjen, eller at en, selv om en ikke gjentar sin synd, slutter å komme sammen med Jehovas folk av frykt for at noen skal få rede på ens urette handlemåte. Hvor mye bedre ville det ikke være i ydmykhet å erkjenne at en til sine tider trenger hjelp, og så benytte seg av den kjærlige foranstaltning som Jehova har truffet.
Husk det som sies i Ordspråkene 28: 13: «Den som skjuler sine misgjerninger, har ingen lykke, men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet.» Hvis en har fulgt en syndig handlemåte og er virkelig bedrøvet over det, bør en ikke skjule sin misgjerning, men bekjenne den og søke hjelp og omhyggelig unngå situasjoner som kan føre til at en gjentar synden.
Utvalget underrettes
Når en som har gjort noe galt, henvender seg til en moden bror i menigheten for å få hjelp, er det da nødvendig også å gjøre hele menighetsutvalget kjent med saken? Hva dette angår, bør vi ha klart for oss at menighetsutvalgets medlemmer ikke har fått i oppdrag å undersøke alt vi gjør. Brødrene i utvalget er utelukkende interessert i å hjelpe sine brødre til å vandre på den vei som fører til at de oppnår Jehovas godkjennelse.
Hvis en bror eller en søster i menigheten henvender seg til noen i menigheten som de mener vil kunne hjelpe dem i åndelig henseende, vil den broren som blir kontaktet, være glad for at han kan være til hjelp. Hvis han virkelig er i besittelse av «åndelige kvalifikasjoner», vil han naturligvis ikke fortelle den broren eller søsteren som har handlet galt, at han eller hun bare skal glemme sin urette handlemåte. Broren vil se om den som kommer til ham, viser oppriktig anger, og han vil hjelpe ham til å ta de nødvendige skritt for å rette på det gale han har gjort. I noen tilfelle kan broren mene at den veiledning han kan gi fra Guds Ord, er tilstrekkelig til å ’hjelpe ham til rette’. Hvis det er tilfelle, er det ikke noen grunn til å bringe saken videre.
Hvis det imidlertid i løpet av samtalen kommer fram at det gjentatte ganger er blitt begått en av de synder som nevnes i 1 Korintierne 5: 11, bør menighetsutvalget underrettes. Det er en alvorlig sak gjentatte ganger å gjøre seg skyldig i slike synder, men hvis den som har handlet urett, selv frivillig har bekjent sin synd og oppriktig ønsker å gjøre det som er rett i Jehovas øyne, er det mulig at han kan hjelpes.
Menighetsutvalget bør også underrettes om visse andre overtredelser, selv om det ikke er tale om noe som er blitt gjort gjentatte ganger, og selv om overtrederen har fått den nødvendige veiledning og hjelp til å gjenvinne sin åndelige sunnhet. Disse overtredelser innbefatter kjønnslig umoral som berører andre personer, enten handlingen er begått av voksne eller innvigde og døpte mindreårige, og andre alvorlige overtredelser som er blitt offentlig kjent, eller som lett kan bli samtaleemne i menigheten.
Når en slik sak blir lagt fram for menighetsutvalget, betyr da det nødvendigvis at overtrederen må vente å bli utstøtt av den kristne menighet? Nei, slett ikke. Utvalgets medlemmer har til oppgave å hjelpe dem som ønsker å tjene Jehova. La oss ikke glemme at det i Jakobs brev, det femte kapittel, sto at hvis noen var åndelig syk, skulle han kalle menighetens eldste til seg og søke hjelp hos dem. Hva skulle de så gjøre? Skulle de slå ham? Nei, de skulle gi ham den gagnlige veiledning som kommer fra Guds Ord. De skulle be over ham, og hvis han hadde begått synder og virkelig angret, ville hans synder bli tilgitt ham.
Hvis disse brødre som representerer menigheten, skal vise barmhjertighet mot en som har begått en alvorlig synd, må de naturligvis gjøre det i samsvar med Guds skrevne Ord. Det må ikke være slik at de viser ham barmhjertighet bare fordi de synes synd på ham. De må bringe på det rene at det virkelig er grunnlag for å vise barmhjertighet, at vedkommende virkelig viser anger. Hvis den som har handlet galt, bare er bedrøvet fordi andre har oppdaget at han har handlet galt, og ikke fordi han har begått en urett handling, eller hvis han er likeglad eller forsøker å rettferdiggjøre seg, viser han naturligvis ikke noen oppriktig anger, og Gud vil ikke tilgi ham. Utvalget har i et slikt tilfelle ingen myndighet fra Guds Ord til å vise barmhjertighet, for det kan ikke regne med at Gud har tilgitt synderen.
Den avgjørelse utvalgets medlemmer treffer etter at de nøye har gransket saken under bønn, avhenger i høy grad av omstendighetene. Det kan være at det i noen tilfelle er tilstrekkelig å gi god veiledning fra Bibelen. Hvis det imidlertid var en alvorlig synd som ble begått, vil det uten tvil være klokt ikke å la den som har handlet galt, få undervise menigheten fra talerstolen, i hvert fall ikke før det har gått en tilstrekkelig lang tid. Det vil gi den som har handlet galt, anledning til å vise at han oppriktig angrer, og det gir samtidig de modne brødre anledning til å styrke ham i åndelig henseende.
Hvis den urette handling som ble begått, ikke er blitt offentlig kjent, men er så alvorlig at det må treffes disiplinære tiltak, kan overtrederen settes på en prøve som ikke menigheten blir underrettet om. I løpet av den tiden prøven varer, vanligvis et år, bør han regelmessig få åndelig hjelp til å overvinne sin vanskelighet. Deretter blir prøven opphevd, og dette skjer også uten at menigheten blir underrettet. Hvilken kjærlig foranstaltning har ikke Gud truffet til gagn for dem som virkelig angrer en alvorlig overtredelse!
Hvis det er blitt begått en alvorlig synd som er blitt offentlig kjent, og det vises barmhjertighet, blir overtrederen også i et slikt tilfelle satt på prøve, men denne gangen blir menigheten underrettet. En vil imidlertid i kjærlighet forsøke å hjelpe vedkommende, akkurat som i det foregående tilfelle.
Det er noen mennesker som har kommet inn i Jehovas organisasjon, og som er blitt døpt, men som i tidens løp viser at de ikke er virkelig kristne. De liker å være sammen med Jehovas vitner, for de finner at de er meget pålitelige mennesker, og dette drar de fordel av i en ond hensikt. Disippelen Judas skrev angående den slags mennesker i vers 4 i sitt brev: «Noen mennesker har sneket seg inn, som denne dom allerede for lenge siden er oppskrevet for: ugudelige, som forvender vår Guds nåde til skamløshet og nekter vår eneste hersker og herre, Jesus Kristus.»
Når en person tilkjennegir at han er et slikt menneske, at han er en som overtrer Guds lov med fullt overlegg, har han ikke noe å gjøre i den teokratiske organisasjon, uansett om han har begått en alvorlig synd én eller flere ganger. Han bør bli avslørt, og det er menighetsutvalgets plikt å utstøte ham. — 1 Kor. 5: 11, 13.
I betraktning av alle de forskjellige problemer som menighetsutvalget kan bli stilt overfor, er det klart at medlemmene av utvalget har en meget ansvarsfull oppgave, en oppgave som krever åndelig styrke. Men det er også et stort privilegium for dem å kunne tjene sine brødre, og «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot», sa Jesus. (Ap. gj. 20: 35, NW) I hvor høy grad erfarer de ikke dette når de gir dem som har handlet galt, veiledning og hjelper dem til å få en bedre forståelse av sine forpliktelser overfor Jehova og til å oppfylle dem!
Når menighetens medlemmer blir hjulpet til å gjøre Guds vilje på rette måte og får forståelse av den vidunderlige ordning Jehova har truffet for å trøste og oppmuntre dem gjennom menigheten, erkjenner de at de ledende brødre virkelig er «et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land». — Ef. 4: 8, 11, 12; Es. 32: 1, 2.