Irettesettelse av dem som praktiserer synd

«Irettesett i alles påsyn dem som praktiserer synd, for at også de andre må ha frykt.» — 1 Tim. 5: 20, NW.

1, 2. Hvilken veiledning ga Paulus Timoteus mens Timoteus var i Efesos, og hvilke spørsmål oppstår på bakgrunn av det han sa?

DA APOSTELEN Paulus veiledet sin medarbeider Timoteus med hensyn til hvordan han skulle behandle problemer i Efesos, hvor det var noen som fikk i stand formålsløse diskusjoner og forkynte fremmed lære, sa han blant annet: «Irettesett i alles påsyn dem som praktiserer synd, for at også de andre må ha frykt.» — 1 Tim. 5: 20, NW; 1: 3—7; 6: 3—5.

² Hva mente apostelen med å ’praktisere synd’? Mente han at en som gjorde noe galt mer enn bare én gang, automatisk ville være en som «praktiserer» synd?

DE SOM «PRAKTISERER» SYND

3, 4. Hva betyr det greske uttrykket som Paulus brukte her, og hvordan blir hans ord følgelig gjengitt i forskjellige oversettelser?

³ Når vi går tilbake til gresk, det språket Paulus skrev på, finner vi at uttrykket for å ’praktisere synd’ er ha·mar·taʹnon·tas, presens partisipp av den aktive formen av verbet «å synde». Hva sier det oss? Legg merke til hva forskjellige bibelkommentatorer sier:

«. . . bruken av presens partisipp henleder tanken på at vanemessige syndere blir drøftet. . . . Paulus taler om slike som fortsetter å synde.» (Uthevet av oss) — The Expositors’ Greek Testament.

«De syndige menneskene blir framstilt som om de fremdeles, på det aktuelle tidspunkt, lever i synd, og derfor blir presens brukt der hvor en ellers ville vente å finne perfektum.» (Uthevet av oss) — Critical, Doctrinal, and Homiletical Commentary av Schaff-Lange.

⁴ Paulus brukte derfor en form av verbet som beskriver en handling i nåtid, ikke i fortid; han taler om en handlemåte som fortsatt blir fulgt, ikke om en som er blitt forlatt. Forskjellige bibeloversettelser gjengir derfor Paulus’ ord slik:

Det nye testamente på moderne norsk: «Dem som lever i synd, . . .»

Knox: «. . . dem som lever galt.»

Revised Standard Version: «Når det gjelder dem som blir ved med å synde . . .»

New American Standard Version: «Dem som fortsetter i synd . . .»

 5. a) Hva fører det til at en synd blir gjentatt? b) Hva er imidlertid den viktigste faktor når en skal avgjøre om noen «praktiserer synd»?

⁵ Det kan ikke være noen tvil om at en synd blir mer alvorlig for hver gang den blir gjentatt. Og en som fortsetter å synde i lengre tid, har virkelig gjort det til en vane. Han praktiserer synd. Men på bakgrunn av de opplysninger vi allerede har lagt fram, forstår vi hvorfor bare det at en person har gjort noe galt mer enn én gang, kanskje to eller tre ganger, ikke i seg selv stiller ham i klasse med dem som Paulus omtaler som slike «som praktiserer synd». Spørsmålet er: Har vedkommende vendt om fra sin urette ferd og forlatt den? Eller fortsetter han å handle galt? Følger han stadig den samme handlemåte? Hvis det siste er tilfelle, passer apostelens beskrivelse på ham.

6, 7. Hvordan illustrerer Matteus 7: 7 (NW) hva det vil si å ’praktisere noe’?

⁶ Andre skriftsteder som bruker presensformen av de greske verbene, illustrerer dette. I Matteus 7: 7 forekommer for eksempel presensformen (imperativ) av verbet tre ganger på gresk, og New World Translation gjengir dette skriftstedet på denne måten:

«Fortsett å be, og det skal bli gitt dere; fortsett å søke, og dere skal finne; fortsett å banke på, og det skal bli lukket opp for dere.»

⁷ Det er tydelig at Jesus ikke mente at vi ville bli bønnhørt hvis vi bare ba Gud om noe mer enn én gang — kanskje et par ganger. Nei, vi må fortsette å be, søke og banke på.

 8. Hvilke mennesker sikter følgelig 1 Timoteus 5: 20 til, og hvilke mennesker sikter skriftstedet ikke til?

⁸ Første Timoteus 5: 20 taler således om en syndig handlemåte som gjør det påkrevd å komme med en irettesettelse i alles påsyn, nettopp av den grunn at handlemåten ikke blir forlatt, men fortsatt blir fulgt. På bakgrunn av dette er det tydelig at apostelen ikke taler om mennesker som kanskje har gjort en urett handling én eller flere ganger, men som deretter har angret og sluttet å handle galt.

NØL IKKE MED Å SØKE NØDVENDIG HJELP

 9. Hva er det som viser at en som angrer det gale han har gjort, aldri bør unnlate å søke hjelp hos kristne eldste?

⁹ Er det så noen grunn til at et medlem av menigheten som har kommet til å begå en forseelse, enten det dreier seg om kjønnslig umoral eller noe annet, og som oppriktig har angret det gale han har gjort, skal nøle med å søke hjelp hos de eldste for å bli styrket til å avholde seg fra igjen å begå den gale handlingen? Legg merke til hva disippelen Jakob sier i Jakob 5: 14—16:

«Er noen iblant eder syk, han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn, og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder [legg merke til flertallsformen, som viser at det kan dreie seg om mer enn ett tilfelle av synd], skal de bli ham forlatt. Bekjenn derfor eders synder for hverandre og be for hverandre, for at I kan bli legt!» — Jevnfør Salme 41: 2—5.

10, 11. a) Hvilken virkning vil det ha på en som angrer, at han vet at de eldste ønsker å hjelpe ham til å «bli legt»? b) Illustrer dette.

¹⁰ Hvor mye lettere er det ikke for en som oppriktig angrer sine synder, å ’bekjenne sine synder for andre’ når han vet at det de først og fremst er interessert i, er at han skal «bli legt» for sin åndelige sykdom! Men hvis han på den annen side følte at han automatisk ville bli behandlet som en som «praktiserer synd», og som fortjener å få en reprimande i hele menighetens påhør, kunne det ha en helt annen virkning på ham.

¹¹ Vi kan illustrere dette. En mann som av og til nøt for mye alkohol før han ble en kristen, er kanskje alene i sitt hjem i flere dager. I løpet av denne tiden drikker han kanskje så mye vin eller øl at han blir beruset, kanskje et par ganger i løpet av få dager. Han blir svært skamfull på grunn av dette og angrer oppriktig det han har gjort. Han innser at han holdt på å falle tilbake til sine gamle vaner, og ønsker å få hjelp av de eldste for å bli styrket i sin beslutning om ikke å gjenta den gale handlingen. Hvis han da tror at de eldste automatisk vil finne det nødvendig å gjøre menigheten kjent med hva han har gjort, ettersom han har handlet galt mer enn en gang, vil han kanskje nøle med å søke hjelp hos dem.

12. Hvilken barrière bør ikke oppstå, og hva vil hindre at en slik barrière oppstår?

¹² Det kunne således oppstå en barrière mellom hyrdene i menigheten og dem som har stort behov for deres hjelp for å overvinne en tendens til å fortsette å handle galt. Men hvis vedkommende på den annen side har tillit til at de eldste vil ta i betraktning hans oppriktige ønske om å vende seg bort fra overtredelsen og aldri gjenta den, vil det uten tvil oppmuntre ham til å vende seg til dem og ta imot deres hjelp, akkurat som et får som er blitt sykt, setter pris på å bli tatt hånd om av sin hyrde. — Sammenlign Salme 23: 1—5 med Esekiel 34: 4.

13. Hvorfor kan det noen ganger bli nødvendig for de eldste å ta initiativet?

¹³ De eldste hører kanskje om en alvorlig forseelse fra andre enn den som har begått den. Den omsorg de som hyrder har for den åndelige helse til dette medlem av hjorden, vil få dem til å snakke med ham om det de har hørt. Det vil kanskje vise seg at han setter pris på deres hjelp, men at han ikke har bedt om den fordi han er sjenert, fordi han følte seg for skamfull, eller av lignende, personlige grunner. De finner kanskje også at han har angret forseelsen og sluttet å følge en gal handlemåte.

14. Hva vil de eldste gjøre, selv om de er overbevist om at en person er blitt irettesatt av sitt eget hjerte?

¹⁴ Når de eldste er overbevist om at den som har syndet, er blitt irettesatt av sitt eget hjerte og sin samvittighet og ved Guds Ords kraft, kan de konsentrere seg om å bygge opp vedkommendes åndelige helse. De vil gi ham god, bibelsk veiledning for å styrke ham, så han ikke gjentar den urette handlingen, og innprente i ham hvor alvorlig situasjonen er. De vil hjelpe ham til enda bedre å innse hvor farlig det er å slutte å være på vakt, om enn bare et øyeblikk, og hvor viktig det er å ’fortsette å arbeide på sin frelse med frykt og beven’. — Fil. 2: 12, NW.

LIKEVEKT OG GOD DØMMEKRAFT NØDVENDIG NÅR BEHOVET VURDERES

15. Hva er det følgelig som avgjør hvilken framgangsmåte de eldste skal følge?

¹⁵ Enten den angrende selv vender seg til menighetens eldste for å få hjelp, eller de henvender seg til ham, vil de, når det gjelder alvorlige forseelser, forvisse seg om at vedkommende angrer oppriktig og bestreber seg på å følge en rett handlemåte. Hvis vedkommendes eget hjerte ikke har irettesatt ham og tilskyndt ham til å slutte å gjøre det som er galt, er de eldste forpliktet til å hjelpe ham for at dette skal bli oppnådd.

16. Kan en som begår en synd bare én gang, være en som «praktiserer» denne synd? Forklar.

¹⁶ Selv om det antall ganger en urett handling er blitt begått, absolutt er en alvorlig faktor som må tas i betraktning, er følgelig ikke dette i hvert eneste tilfelle den faktor som avgjør hvorvidt vedkommende trenger en bibelsk irettesettelse. En person kan ha gjort seg skyldig i utukt bare én gang. Men hvis han ikke angrer dette oppriktig, er han fremdeles en som «praktiserer» utukt. Hvordan det? Jo, han har ikke forkastet eller avvist den urette handlingen i sitt hjerte. Jesus sa at en mann som så på en kvinne for å begjære henne, hadde drevet hor med henne i sitt hjerte. (Matt. 5: 28) Hvis en person fremdeles ser tilbake på en syndig handling med et visst mål av glede i stedet for med avsky og sorg og ikke er fast besluttet på å sky denne handlingen i framtiden, har han fremdeles synden i sitt hjerte. Han er ikke blitt renset fra synden ved å bli tilgitt av Gud gjennom Jesus Kristus og er derfor fremdeles uren. (1 Joh. 1: 9; 2: 1) Han vil sannsynligvis komme til å gjenta den gale handlingen hvis han får anledning til det og føler at han kan gjøre det uten å bli oppdaget.

17. Spesielt i hvilke tilfelle må de eldste nøye vurdere en annens påstander om at han angrer?

¹⁷ Hvis noen er blitt funnet skyldig i hykleri, løgn og forsettlige forsøk på å føre andre bak lyset, eller hvis det er tydelig at den urette handlingen var nøye planlagt, kanskje på en kald, beregnende måte, har de eldste følgelig god grunn til å vurdere vedkommendes påstander om at han angrer, nøye. Dette er noe helt annet enn at noen «gir etter» som følge av menneskelig svakhet under uventet press og omstendigheter som utgjør en spesiell fristelse. Tenk for eksempel på Ananias og hans hustru, Saffira, som sammen planla å føre de andre kristne bak lyset, ja, som ’satte seg denne gjerning fore i sitt hjerte’. — Ap. gj. 5: 1—11.

18. a) Trenger de eldste å nøle med å utstøte en som synder på en skamløs, åpenbar måte? Begrunn svaret. b) Hvilken holdning bør de eldste innta hvis en som åpenlyst har trosset rettferdige normer, senere viser oppriktig anger og blir gjenopptatt?

¹⁸ Sett at en gift mann i all hemmelighet flørter med en annen kvinne, mens han foregir å ha en ren oppførsel og kanskje til og med påtar seg plikter i menigheten, og at han så virkelig forlater sin hustru og flytter sammen med den andre kvinnen. Bør de eldste da nøle med å utstøte ham fra menigheten? Det bør de selvsagt ikke. Da apostelen Paulus fikk vite at en mann levde sammen med en kvinne som tydeligvis fortsatt var gift med mannens far, rådet Paulus menigheten til straks å gå til handling og ’støte den onde ut fra seg’. (1 Kor. 5: 1—5, 12, 13) De eldste vil likeledes være forsiktige med å godta en anmodning om å bli gjenopptatt fra en slik person, ettersom han har gitt dem liten grunn til å stole på at han er oppriktig og virkelig mener det han sier. Hvis han senere blir gjenopptatt, bør de utvise stor forsiktighet i framtiden når det gjelder å gi ham plikter i menigheten.

19. Hvordan kan en som ennå ikke har klart å overvinne et problem, likevel ha en bedre hjertetilstand enn dem som ble omtalt tidligere?

¹⁹ på den annen side kan det være at et medlem av menigheten henvender seg til en eldste for å få hjelp og sier at han fremdeles kjemper med et problem. Selv om han ennå ikke har klart å overvinne sin urette tilbøyelighet fullstendig, viser han kanskje at han i sitt hjerte har et oppriktig ønske om å gjøre det, og med mindre det er ting som tyder på det motsatte, vil menighetens hyrder gi ham den nødvendige hjelp. Han er i en helt annen situasjon enn en som planlegger å føre andre bak lyset, eller som prøver å rettferdiggjøre en urett handlemåte. — Sl. 51: 3—5, 12, 19.

20. Hvordan fører en som fortsetter å handle galt, seg selv bak lyset? Hvorfor utgjør han en fare for menigheten?

²⁰ En som fortsetter å handle galt, finner gjerne på unnskyldninger for seg selv og overbeviser kanskje til og med seg selv om at Gud vil se gjennom fingrene med det han gjør. (Jevnfør Salme 36: 3, NW; se også Norsk oversettelse av Salmene, 1967; 50: 17—21.) Og noe som er enda verre, er at han kan påvirke andre til å følge den samme handlemåte. Ordspråkene 10: 17 sier: «En vei til liv er den som akter på tukt; men den som forakter tilrettevisning, fører vill.» Av hensyn til hans eget og andres beste trenger han å bli krevd til regnskap for det han har gjort, og ordne opp i saken.

IRETTESETT MED ALL LANGMODIGHET OG LÆREKUNST

21. Hvordan skal de eldste ifølge Bibelen gå fram når de skal irettesette noen?

²¹ Hvordan går så menighetens eldste fram når omstendighetene viser at det er behov for en irettesettelse? Hvis den som har handlet galt, ikke vedgår det, er de eldste forpliktet til å legge fram «overbevisende vitnesbyrd» om hans urette handling. De kan ikke bare gå ut fra rykter. (Se Johannes 16: 8, NW; Esaias 11: 3.) Det kan være at de må stille spørsmål for å få fastslått viktige kjensgjerninger. Irettesettelsen krever imidlertid spesielt at de bruker bibelske beviser og argumenter for å vise at han tar feil hvis han tror at Gud vil unnskylde en slik syndig ferd. De bør hjelpe ham til å se forseelsen i det rette lys og forstå hvorfor han bør hate den. (Heb. 1: 9) Derved tilretteviser de ham og hjelper ham til å gjøre rette stier for sine føtter. Deres mål som hyrder er å få ham til å angre og forlate sin urette ferd, ikke bare i gjerning, men også i sitt sinn og hjerte. — Tit. 1: 9; Jak. 1: 25; 2: 8, 9, NW.

22. Hvordan kan det være til hjelp for de eldste å huske hva som er formålet med irettesettelsen, og hvordan kan de irettesette «med all langmodighet og lærekunst»?

²² De eldste må alltid huske hva som er formålet med irettesettelsen. De handler ikke bare som et utvalg som har til oppgave å skaffe til veie opplysninger eller å avgjøre et skyldspørsmål. De nøyer seg ikke med å refse en som har handlet galt (skjønt irettesettelsen også kan innbefatte en refselse). De har det edle og kjærlige mål at de skal ’vende en synder fra hans villfarende vei og derved frelse en sjel fra døden’. (Jak. 5: 19, 20) De vil ikke føle at de må treffe en hastig avgjørelse, som om deres bestrebelser for å nå målet må begrenses til en enkelt samtale. Hvis de føler at de trenger mer tid, kan det være at de anbefaler vedkommende å tenke over det de har sagt, under bønn, og at de deretter vil ha en ny samtale med ham. Dette kan føre til at deres veiledende og irettesettende ord synker ned i hans sinn og hjerte. Og selv etter at de har truffet en avgjørelse (etter én eller flere samtaler med ham), kan det være nødvendig at de hjelper ham ytterligere over lengre tid, for at han skal kunne gjenvinne sin åndelige helse. Men de vil kunne ha den tilfredsstillelse å vite at de, som det sies i 2 Timoteus 4: 2 (NW), har irettesatt og formant «med all langmodighet og lærekunst». Det har absolutt vært tiden og anstrengelsene vel verdt.a

23. a) Vil de som angrer og vender om, nødvendigvis fortsette å ivareta alle de oppgaver de hadde i menigheten før? Forklar. b) Hvilke faktorer vil de eldste i alle tilfelle vurdere?

²³ Det at en person har irettesatt seg selv i sitt eget hjerte, betyr ikke nødvendigvis at han vil fortsette å ivareta alle de oppgaver i menigheten som han hadde før. En som er i ferd med å komme seg etter en fysisk sykdom, er ikke i stand til å bære den samme byrde som andre. Slik er det også med ham. De eldste synes kanskje det er tilrådelig at de for en tid ikke gir ham ansvarsfulle oppgaver. De føler kanskje at en slik restriksjon kan bidra til at vedkommende blir ’reist opp igjen’. (Gal. 6: 1, NW) Og når det gjelder en som viser ekte anger først etter at han er blitt irettesatt av andre, det vil si, etter at han er blitt brakt til å erkjenne at han har fulgt en syndig handlemåte, kan det at han blir fratatt ansvar eller privilegier, også bidra til at han blir ’opptuktet i rettferdighet’. (2 Tim. 3: 16; Heb. 12: 5, 6) De eldste vil i alle tilfelle ta i betraktning slike faktorer som hvor alvorlig den urette handlingen er, hvor lenge det er siden den ble begått, hvilke omstendigheter som førte til at den ble begått, i hvilken grad den ble begått med overlegg, og hvorvidt vedkommende har unnlatt å gi akt på de advarsler og den veiledning han tidligere har fått.

24, 25. a) Hvilke egenskaper krever dette at de eldste legger for dagen, og hvorfor? b) Hvilket spørsmål skal vi nå se nærmere på?

²⁴ Alt dette krever likevekt og god dømmekraft, skjelneevne og forstand. De eldste må ha både den enkeltes interesser og de interesser som berører menigheten som et hele, i tankene. På den ene side er de overfor Gud forpliktet til å passe på at ikke urette handlinger får gjøre seg gjeldende i menigheten og begynner å spre seg. Samtidig må de være innstilt på å behandle sine brødre på en måte som alltid gjenspeiler Jehova Guds vise og barmhjertige veier. — Se Apostlenes gjerninger 20: 28—31; Judas 3, 4, 21—23.

²⁵ Hvordan forholder det seg så med Paulus’ ord om at de som fortsetter å synde, skal irettesettes «i alles påsyn»? La oss undersøke hvordan dette skal gjøres.

[Fotnote]