Lojalitet i endens tid
«For det er nok at I i den framfarne livstid har gjort hedningenes vilje, idet I ferdedes i skamløshet, lyster, fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse.» — 1 Pet. 4: 3.
1. Hvorfor later det til at menneskenes ondskap forverres i denne tiden?
Siden den første verdenskrig har vi befunnet oss i en høyst usedvanlig periode i menneskenes historie, en periode som mer enn noen annen har vært kjennetegnet av vold, store blodsutgytelser og et utbredt moralsk forfall. Angående en tilsvarende periode for flere tusen år siden sier Bibelens historiske beretning: «Og [Jehova] så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag.» (1 Mos. 6: 5) De ga ikke akt på det som var Guds vilje med menneskeheten. Dette gjaldt tingenes tilstand i dagene før den store flommen på Noahs tid. Jesus Kristus sa at lignende forhold skulle råde i de siste dager for den nåværende menneskelige styreform. (Matt. 24: 37—39) Siden 1914 e. Kr. har vi levd i disse «siste dager».
2, 3. Hvilken dårlig innflytelse merker de kristne, og hvorfor må de motstå den?
2 Etter hvert som menneskehetens moral synker, blir det øvd et stadig større press på de sanne kristne for å få dem til å betrakte umoralske handlinger som akseptable. Den tenkemåte som hører med til den såkalte «nye moral», preger de verdslige menneskene de er omgitt av, og gjennomsyrer den litteratur og underholdning disse menneskene produserer. Dette øver en dårlig innflytelse på alle kristne. Det gjør det påkrevd at de står besluttsomt imot. Noen har kanskje til og med hatt en umoralsk livsførsel før de ble sanne kristne. Men nå når de har iført seg en ny personlighet som er formet i samsvar med Guds Ords høye moralnormer, er det forbi med den tiden da de levde som hedningene. Hvis de gjenopptok sin tidligere livsførsel, ville de være lik en hund som vender seg om til sitt eget spy. — 2 Pet. 2: 22.
3 Det at de blir sanne kristne, betyr imidlertid ikke at de slutter å kjenne det falne kjøds lyster. De fortsetter å kjenne dem, og disse lystene utgjør et svakt punkt hos dem. Hvis de ikke til enhver tid opprettholder et moralsk forsvar ved å vise selvkontroll, kan de bli sårbare for angrep på dette svake punkt. Satan, guden for den fordervede menneskeverden, bearbeider dette svake punkt ved hjelp av sin verdens fordervende innflytelse. Han benytter samme taktikk i dag som han benyttet da han fikk moabittene og midianittene til å forsøke å forderve israelittene i det 15. århundre før vår tidsregning, for på den måten å få vendt Jehova Gud imot dem. I vår tid prøver Satan likeledes ved hjelp av kjødets lyster å lokke de kristne til å krenke Guds lover og derved pådra seg Guds fordømmelse. — 1 Pet. 5: 8.
4. Hvordan kan det gå når en kristen lar sitt sinn dvele ved urette ønsker?
4 Hvis en kristen finner glede i moralsk fordervet litteratur og andre former for underholdning som produseres av Djevelens tingenes ordning, bringer han seg ikke da i en utsatt og ubeskyttet stilling? Vil ikke det at han gir rom for urette lyster, føre til at han i sin tid gir etter for dem og derved synder i Guds øyne? (Jak. 1: 14, 15) Hvis noen fortsetter på en slik vei, vil de helt sikkert bli tilintetgjort av Gud i likhet med de 24 000 israelitter som ble drept på Moabs sletter. Satan vil da ha vunnet over dem ved at han har fått dem til å være illojale mot sin Gud og Konge. — 4 Mos. 25: 1—9.
Vær lojale i alle ting
5, 6. a) Hva innebærer det å være lojal mot Gud? b) Hva sa Jesus at en kristen må søke i tillegg til Riket? Hvordan gjør han det?
5 En kristen tror kanskje at han er lojal mot Jehova Gud fordi han nidkjært forkynner det gode budskap om Riket, men lojalitet innebærer mer enn dette. De israelittiske soldatene som kjempet tappert mot amorittene, mente også at de var lojale mot Gud, men det var mange som ikke innså at lojaliteten måtte komme til uttrykk i hele deres livsførsel. Hvis en kristen gir etter for urette ønsker, er hans forkynnelse av Guds rike uten betydning. Han viser i virkeligheten at han er illojal mot Guds rike ved å krenke dets morallov. Hans ukristne oppførsel fører forhånelse over navnet til hans Gud og Konge. — 2 Pet. 2: 2.
6 En kristen må vise sin lojalitet overfor Gud og Riket ved hele sin levemåte, også når det gjelder slike ting som en kan betrakte som små og ubetydelige. Hans levemåte må være annerledes enn verdens fordervede levemåte, selv om dette kan få verdslige bekjente og slektninger til å spotte ham. (1 Pet. 4: 3, 4) Legg merke til hvordan Jesus presiserte hva som må gå hånd i hånd med ens interesse for Guds rike. «Søk først Guds rike,» sa han. Men så tilføyde han: «Og hans rettferdighet.» (Matt. 6: 33) Hvis en kristen lojalt skal kunne støtte Guds rike, må han derfor leve i samsvar med Guds rettferdighet, som kommer til uttrykk i Bibelens inspirerte lover og veiledning. Han må legge sann kristendom for dagen i sin livsførsel.
7. a) Hva må de kristne særlig elske fordi de har et personlig forhold til Jehova, og hvorfor? b) Hvorfor gjør en kristen seg skyldig i illojalitet hvis han svikter det som er rettferdig?
7 I likhet med israelittene på Moses’ tid har også de sanne kristne et personlig forhold til Jehova Gud. Dette innebærer at de må elske det som er rent og rettferdig, slik Gud gjør. Hans fremste fiende, Satan Djevelen, elsker det som er fordervet og urettferdig, og den nåværende verden av ulydige mennesker frambringer derfor sin onde guds og herskers fordervede og urettferdige frukter. (Joh. 8: 44; 2 Kor. 4: 4) Hvis en kristen gir etter for urette ønsker og derved svikter det som er rettferdig, vil det være ensbetydende med at han illojalt følger en annen gud, denne verdens onde gud, og frambringer hans onde frukter. Han vil da være lik de troløse israelitter som ga etter for urette ønsker på moabittenes og midianittenes fest, og deltok i ba’alsdyrkelse. Når vi søker Jehovas rettferdighet, streber vi etter den største renhet i tanke og handling. Vi gir akt på den bibelske formaning: «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» — Rom. 12: 2.
8. Er det noe i vårt liv som er skjult for Jehova? Nevn noen eksempler.
8 Jehovas navn er knyttet til sanne kristne som vitner om hans rike. Dette navn står for alt som er rettskaffent og rent i universet. Hans rikes kongestav, som hans Sønn bærer, er «rettvishets kongestav». (Heb. 1: 8) Burde ikke undersåtter som er lojale mot dette rike og dets suverene Konge, Jehova Gud, gjenspeile denne rettferdighet i hele sin livsførsel? Er ikke dette påkrevd hvis de skal være lojale? De bærer Jehovas navn hele tiden, og hvis en kristen tror at han kan praktisere noe ondt eller endog noe som er «litt på kanten», i sitt private liv, da håner han dette navn. Det er i virkeligheten ikke noe i vårt liv som kan kalles en «privatsak» i forholdet til Jehova. Hvis vi gjør noe ondt i hemmelighet så er det hemmelig bare for andre mennesker. Jehova har sett det. Så han ikke hva de illojale israelittene foretok seg i teltene til moabittene og midianittene? Så han ikke hva illojale eldste i Israel flere århundrer senere foretok seg i lønnkammerne i den indre forgård til Jehovas tempel i Jerusalem? Så han ikke at de drev avgudsdyrkelse der? En slik illojalitet overfor Gud kan ikke skjules. De førte seg selv bak lyset da de sa: «Jehova] ser oss ikke, [Jehova] har forlatt landet.» (Esek. 8: 9—12) Ingen sanne kristne ønsker å begå den feil å anta denne falske tenkemåte, slik de falske kristne i vår tid som hevder at Gud er død, har gjort.
9, 10. a) Forklar hvordan kjødelige lyster kan føre en kristen i vanskeligheter. b) Hvordan kommer lojaliteten inn i bildet her?
9 En kristen begynner å komme i vanskeligheter når han slutter å opprettholde et sterkt forsvar. I stedet for å holde seg langt borte fra situasjoner som vekker urette kjødelige lyster, prøver han kanskje å gå så langt som mulig. Selv om hans samvittighet kanskje sier ham at hans ønske ikke er rett, kan det hende at han degger for det, og jo lenger han lar tankene dvele ved det urette ønske, desto sterkere blir det. I likhet med de illojale israelittene motstår han ikke den urette lyst til «det onde». (1 Kor. 10: 6) En slik situasjon kan oppstå når to personer av motsatt kjønn som ikke er gift, er alene sammen og begynner å opphisse hverandre seksuelt ved å berøre hverandres kjønnsorganer. Dette er en form for moralsk urenhet og passer seg ikke for en kristen, som i sin livsførsel bør gjenspeile Jehovas rettferdighet.
10 Kan vi i slike spørsmål la oss lede av hva som er akseptabelt i verden i sin alminnelighet? Nei, for verden gir oss ikke sunne normer å følge. Den gjenspeiler ikke Jehova Guds rettferdighet, men den urettferdighet som kjennetegner «denne verdens gud», Jehovas motstander. (2 Kor. 4: 4) Vi bør ikke slappe av og bli likeglade eller bedra oss selv, men vi bør oppriktig erkjenne at når de seksuelle lidenskaper blir vakt, kan det føre til en overveldende trang til å tilfredsstille dem ved seksuell forening. Dette er en av livets realiteter. En slik tilfredsstillelse er normal og tilbørlig for mennesker innenfor ekteskapsordningen. Men når ugifte personer tilfredsstiller disse lidenskaper i en slik forening, er det en alvorlig krenkelse av Guds lov, ja, når det gjelder kristne mennesker, er det illojalt mot Gud. Burde ikke da vår lojalitet overfor Gud hindre oss i å krenke hans lov på denne måten og få oss til å unngå handlinger som på en farlig måte stimulerer seksuelle lyster?
11. a) Hvilket argument benytter noen for å rettferdiggjøre lidenskapelig erotisk lek, og hvorfor er dette argumentet galt? b) Hvordan kan uren oppførsel nå det punkt da den kan stemples som «utukt» (por·nei’a), selv om det ikke er tale om en virkelig seksuell forening?
11 Ved den moderne form for «stevnemøter» driver mange unge par med en erotisk lek som framkaller sterke lidenskapelige følelser. Noen hevder kanskje at dette ikke er galt så lenge det ikke finner sted en virkelig forening av kjønnsorganene, ettersom det ifølge deres oppfatning er dette Bibelen spesielt forbyr ugifte mennesker. Et slikt resonnement er både galt og farlig. De kristne oppfordres til ikke lenger å by sine lemmer fram «som tjenere for urenheten og urettferdigheten», men «som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse». (Rom. 6: 19) Selv om deres lidenskapelige erotiske lek ikke når det punkt at det er snakk om «utukt» (gresk: por·nei’a) i Bibelens betydning av ordet, kan det likevel dreie seg om «urenhet» (gresk: a·ka·thar·si’a), en uanstendig, uren handlemåte. «Urenhet» står oppført etter «utukt» i apostelens liste over det falne kjøds gjerninger, og han kommer med den advarsel at de som uten å angre, «gjør sådant, skal ikke arve Guds rike». (Gal. 5: 19, 21) Ikke nok med dette, men slike urene handlinger kan også gradvis bli av mer alvorlig art eller gripe om seg til de når det punkt da de med rette kan stemples som «utukt» (por·nei’a). Slik er det fordi dette ordet bibelsk sett ikke bare henspiller på en seksuell forening av ugifte personer, men til alle former for grov umoral eller skammelig oppførsel, den slags som finner sted blant prostituerte.
12. a) Berettiger en forlovelse et par til å hengi seg til lidenskapelige kjærtegn? b) Hvilken situasjon bør enslige mennesker unngå, og hvorfor?
12 Det er naturlig at to mennesker som er blitt enige om å gifte seg, gir uttrykk for sin hengivenhet overfor hverandre. Men dette betyr ikke at de med rette kan hengi seg til de intimiteter som er forbeholdt gifte mennesker. Når de ikke har frihet til å nyte en virkelig seksuell forening før de er gift, bør de heller ikke drive med den slags intim ’kjærlighetslek’ som i ekteskapet innleder kjønnslig omgang. Hvis de gjør det, praktiserer de urenhet og viser mangel på respekt for Guds ordning, mangel på lojalitet overfor hans rene normer for hellighet. Når de gir uttrykk for sin hengivenhet, bør deres lojalitet alltid få dem til å vise forsiktighet og tilbørlig tilbakeholdenhet. De bør ikke bare unngå å vekke anstøt ved å handle i strid med det som er skikk og bruk på stedet, når de er ute blant folk, men også når de er for seg selv, bør de avholde seg fra handlinger som ville gjøre dem forlegne hvis det plutselig kom noen. Er det ikke sant at andres nærvær ofte utgjør en god beskyttelse for oss mot våre svakheter og kjødelige lyster? Mørke og lønndom derimot bryter ned vårt forsvar og kan svekke vår besluttsomhet. (Se også Ordspråkene 9: 16—18; Johannes 3: 20, 21; Efeserne 5: 7—13.) Ville det ikke være forstandig av et kristent par, selv om de er forlovet, å unngå å sette sin selvrespekt og sin respekt for hverandre på spill ved å passe seg for situasjoner som innbyr til uren oppførsel? De kan unngå slike situasjoner ved at de ikke isolerer seg fra andre i en slik grad at de ikke lenger føler den gagnlige hemning som følger med vissheten om at en eller annen lett kan komme inn i det rom eller til det sted hvor de befinner seg. De som ikke er forlovet, har avgjort grunn til å vise enda større tilbakeholdenhet og foretrekke å nyte hverandres selskap i samvær med andre og ikke være alene.
Inngripen fra menigheten
13, 14. Hvilken inngripen fra den kristne menighets side svarer til den handling Israels trofaste eldste gikk til mot dem som var illojale mot Gud, og hvorfor er det nødvendig med en slik inngripen overfor dem som praktiserer en umoralsk oppførsel?
13 Da israelittene ga etter for kjødelige lyster på moabittenes og midianittenes fest og deltok i kjønnsdyrkelse, gikk Gud og representantene for Israels menighet til handling mot dem. Det er sannsynlig at disse representative medlemmer av menigheten personlig drepte hele tusen av de illojale israelitter. (4 Mos. 25: 3—5) En parallell til dette finnes i den kristne menighet i våre dager. Den har ingen myndighet fra Gud til å henrette illojale medlemmer som praktiserer alvorlige synder, men den er bemyndiget til å gripe inn ved å utstøte dem fra menigheten hvis de ikke angrer. (1 Kor. 5: 11—13) Dette er nødvendig for å holde menigheten ren. Hvis den unnlot å gjøre dette, hvordan kunne den da med rette hevde at den tilhørte Jehova og Jesus Kristus, som er rettferdige? Den er forpliktet til å holde Guds rettferdige lover i hevd.
14 Ettersom all den grove umoral som omfattes av begrepet por·nei’a, er avskyelig oppførsel som kan hindre et menneske i å arve Guds rike, er det med rette den kristne menighet utstøter personer som praktiserer slikt, og som ikke legger noen oppriktig anger for dagen. Det forholder seg på lignende måte med dem som vedholdende praktiserer en eller annen form for «urenhet». Urenhet er imidlertid et omfattende begrep hvor det kan dreie seg om mange forskjellige grader — akkurat som et menneske fysisk sett kan være bare lettere tilsmusset eller kan være virkelig skitten, så kan det samme være tilfelle når det gjelder moralsk urenhet. Når graden av urenhet skal bestemmes, må en derfor vurdere motivene, omstendighetene og forholdene som førte til urenheten, før en kan avgjøre hvor alvorlig den urette handlingen har vært. Den kristne menighets interesse for å bevare sin renhet og ubesudlede tilstand er derfor ikke urimelig. Menigheten tar kjensgjerningene i betraktning og er hverken for rask til å utstøte noen eller for sen til å gjøre det hvis det er nødvendig på grunn av at en person har fulgt en urett handlemåte som han ikke angrer. Dette er i samsvar med det som står skrevet i 2 Timoteus 2: 19, hvor det blant annet heter: «Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!» Når menighetens eldste griper inn og dømmer, tjener det til å beskytte menigheten og dens rykte mot å bli tilsmusset eller besudlet av urenhet. Det utgjør også en sunn advarsel til alle i menigheten om hva det kan føre til å nære moralsk urette ønsker.
15. Hvordan kan et menneske få tilgivelse for urette handlinger?
15 Hvis et menneske viser at han av hjertet angrer en synd han har begått, og søker tilgivelse, kan han selvfølgelig få tilgivelse. Gud viser at han er villig til å tilgi slike mennesker, og den kristne menighet handler i overensstemmelse med Guds tilgivelse. (1 Joh. 1: 9) Vedkommende blir kanskje offentlig irettesatt for sin dårlige oppførsel, eller han får kanskje en privat irettesettelse av det dømmende utvalg. (1 Tim. 5: 20) Til og med en som det har vært nødvendig å utstøte, kan få tilgivelse hvis han senere viser at han virkelig har angret og vendt om fra sin dårlige handlemåte. Situasjonen er derfor ikke nødvendigvis håpløs for den som synder. — Esek. 33: 11.
Unngå illojale handlinger
16, 17. Hvorfor må vi opprettholde et sterkt forsvar? Forklar hvordan vi kan gjøre dette.
16 Det er viktig å være klar over at vi mennesker har kjødelige lyster som gjør oss sårbare. Vi trenger derfor å opprettholde et sterkt forsvar og være våken for situasjoner som kan undergrave vårt forsvar. Apostelen Paulus erkjente at kjødet er skrøpelig, da han sa: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» (1 Kor. 9: 27) Dette betyr at vi må føre en stadig kamp for å holde våre seksuelle lidenskaper i tømme. Vi kan ikke slappe av i våre anstrengelser for å øve selvkontroll. Hvis vi leser sanselig preget litteratur som gjenspeiler verdslige menneskers fordervede tenkemåte, vil vi da bli hjulpet til å opprettholde et sterkt forsvar? Vil det ikke heller svekke oss? Vi blir så visst ikke styrket hvis vi lar vårt sinn dvele ved urette ønsker, gjør vi vel? Tvert imot, på den måten gjør vi oss selv enda mer sårbare. Det er bedre å følge den veiledning som blir gitt i Filippenserne 4: 8, nemlig: «For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» Det sies ikke at vi skal tenke på det som er urettferdig, og det som vekker urene lyster. Når vi har vårt sinn festet på det som er rettferdig, er det da sannsynlig at vi vil delta i handlinger som er urettferdige?
17 Vi må være klar over at Djevelen prøver å forlede oss til å gjøre det som er ondt i Guds øyne, og hvis vi gir ham anledning til det, vil han til slutt få oss så langt at vi gir etter for fristelsen til å begå umoralske handlinger. Hvis vi lar oss bli fristet og forsøker å finne på unnskyldninger for det vi gjør, utsetter vi oss ikke da for alle de vanskeligheter som med sikkerhet vil komme? Ville det ikke være bedre å motstå fristelsen fra først av? Ville det ikke ha vært bedre for de israelittene som tok del i ba’alsdyrkelse, om de hadde holdt stand mot de aller første fristelser som moabittene og midianittene utsatte dem for?
18. a) Hvilken betydning legger Bibelen i uttrykket «røre en kvinne»? Forklar. b) Hva innebærer dette for enslige menneskers holdning?
18 Tenk på tilfellet med Eva. Hun visste at hun ikke engang skulle røre ved den forbudne frukt i Edens hage, for berøringen var det første skritt på veien til å spise av den. (1 Mos. 3: 3) Det at hun ikke fikk lov til å spise frukten fra dette ene treet, brakte henne ikke i noen nødsituasjon, for det var mange andre frukter hun fikk lov til å spise. Det at hun rørte ved den, tilkjennega at hun hadde et urett begjær etter noe som Gud hadde forbudt. Med dette i tankene kan vi overveie det råd som blir gitt i 1 Korintierne 7: 1: «Det [er] godt for et menneske ikke å røre en kvinne.» I De hebraiske skrifter blir ordet «røre» av og til brukt om seksuell kontakt. (Se Ordspråkene 6: 29; 1 Mosebok 20: 6, 7.) Dette er sannsynligvis fordi den kjede av begivenheter som ender med seksuell forening, begynner med at en berører et menneske av det motsatte kjønn på en lidenskapelig måte. Jesus advarte til og med mot å ’se lystent på en annens hustru’, for han sa at den som gjør det, «har alt gjort ekteskapsbrudd i sitt hjerte». (Matt. 5: 28, UO) Det å «røre en kvinne» sikter derfor tydeligvis til enhver legemlig kontakt med en av det motsatte kjønn som er av en slik art at den enten utspringer fra eller vekker en slik ulovlig lidenskap. Hvis et menneske ikke kan holde sine lidenskaper i tømme og har en tendens til å «røre» personer av det motsatte kjønn på en lidenskapelig eller uren måte, da ville det være bedre å gifte seg, som apostelen Paulus videre sier. (1 Kor. 7: 2, 9) De kristne som fremdeles er enslige, gjør i mellomtiden klokt i å unngå både det ’lystne blikk’ og den ’berøring’ som så lett kan føre til alvorlige urette handlinger. Da vil de oppnå den tilfredsstillelse og glede det er å ha en ren samvittighet overfor Gud og mennesker.
19. Hvorfor bør vi bestrebe oss på å gjenspeile Jehovas rettferdighet i vårt liv?
19 Vi har lært å elske Jehova Gud på grunn av hans rettferdighet, hans gode lover og hans kjærlige godhet eller lojale kjærlighet. Vi gleder oss over utsikten til at hele jorden skal bli underlagt hans rike, som skal herske uten noen forstyrrelse fra urettferdige regjeringers side. Vi vet at dette vil bety et rettferdig styre med varig fred og sikkerhet for menneskeheten. Burde ikke alle som er lykkelige over å være nær knyttet til denne rettferdige hersker over universet som følge av at de tilhører hans jordiske organisasjon, bestrebe seg på å gjenspeile Guds rettferdighet i sitt liv ved å holde hans lover? Dette ville virkelig være å vise ham lojalitet, ikke sant?
20. Hvordan er det å vise lojalitet forbundet med det å følge Jesu Kristi eksempel?
20 Det at et menneske er kristent, framgår ikke bare av at han offentlig tilkjennegir at han har innvigd seg til Jehova Gud ved å la seg døpe i vann, men også ved at han legger for dagen en Kristus-lignende personlighet. Dette vil si en ny personlighet som er «skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». (Ef. 4: 24, NW) Jesus Kristus levde til enhver tid i harmoni med Guds rettferdige lover. Han hadde disse lovene i sitt hjerte, og de påvirket hans hjertes ønsker til å være i harmoni med Guds vilje. (Joh. 5: 30) Vi bør ha de samme rettferdige lover i vårt hjerte, og de bør også påvirke vårt hjertes ønsker.
De goder en oppnår ved å være lojal
21, 22. Nevn noen av de goder en oppnår ved å være lojal mot Jehova.
21 Den glede et menneske nå kan ha av å gi etter for urette kjødelige lyster, er bare av kort varighet. Men de goder en oppnår ved å være lojal mot Jehova, kan bli evigvarende. Hvorfor gi avkall på slike evige goder for noen flyktige øyeblikks nytelse? Moses valgte heller å «lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden», for de goder en kan oppnå ved å være en lojal tjener for Jehova er av langt større betydning. (Heb. 11: 25) Et enestående gode vi kan se fram til i vår tid, er å få høre med til den ’store skare’ lojale tilbedere av Jehova som kommer til å bli bevart gjennom den ’store trengsel’, som innebærer at den nåværende tingenes ordning ender i en katastrofe. — Dan. 2: 44; Åpb. 7: 9, 14.
22 Et annet viktig gode en kan oppnå, er evig liv i den nye tidsalder som Guds rike skal bringe. Er det ikke av langt større betydning å få leve i fred og sikkerhet under rettferdige herskere enn å oppleve noen flyktige øyeblikk med ulovlig nytelse? Er ikke selve livet av større verdi enn slike nytelser? Troløshet mot Jehova kan føre til evig død, men lojalitet overfor ham kan føre til det motsatte, nemlig evig liv. «Og dette er det løfte han lovte oss: det evige liv.» (1 Joh. 2: 25) Disse og mange andre bemerkelsesverdige goder får de lojale.
23. Hvilken handlemåte er det derfor klokt å følge nå?
23 Det ville være tragisk om en kristen etter å ha nådd helt fram til terskelen til den nye tidsalder, skulle falle fra fordi han gir rom for urette kjødelige lyster og bryter sin lojalitet overfor den sanne Gud. Hvor mye klokere er det ikke å bevare en ren samvittighet ved å følge rettskaffenhetens vei og være lojal mot Gud nå i endens tid! — Sl. 37: 28, 29.
[Bilde på side 88]
Et kristent par som har planer om å gifte seg, kan beskytte seg mot uren oppførsel ved å unngå å være alene