Lær deg å lytte når andre snakker

I VÅR tid har det oppstått mange slags «kløfter» blant menneskene. Det er en «generasjonskløft» mellom gamle og unge. Det er en kløft mellom foreldre og barn, mellom lærere og elever, mellom arbeidsgivere og arbeidere og mellom religiøse ledere og deres hjorder.

Hva kommer dette av? Årsakene er uten tvil mange og forskjellige, men en av de viktigste er høyst sannsynlig at partene ikke snakker sammen. Dette kommer igjen av at de ikke hører på hverandre. Det hender ikke så rent sjelden at en person tenker på noe helt annet mens en annen snakker til ham, i stedet for å høre etter hva som blir sagt. Ektemenn er tilbøyelige til å gjøre det, særlig hvis de har en snakkesalig hustru.

Spesielt for foreldre, lærere, menn i ansvarsfulle stillinger innen forretningsverdenen og industrien og alle som skal veilede noen som har problemer, er det viktig å mestre kunsten å lytte når andre snakker.

Hva vil det si å lytte?

Å lytte vil si å være oppmerksom med både sinn og hjerte, med både ører og forstand. Det krever noe å være oppmerksom. Hva da? Først og fremst tid, men også uselviskhet, for det krever at en setter andres interesser foran sine egne. Det krever med andre ord et visst mål av uselviskhet og visdom fra din side foruten tålmodighet og selvkontroll.

Vi kan si at det hovedsakelig er tre forskjellige former for å lytte. 1) Å lytte for å få opplysninger, for å få tak i kjensgjerninger og tall, for å få tak i tankeinnholdet. 2) Å lytte for å oppfatte det følelsesmessige innhold, å gi akt på den tonen den andre snakker i, for å prøve å finne ut om han er glad eller lei seg, i godt humør eller sint, stolt eller ydmyk. De følelser den andre har mens han snakker, vil kaste en god del lys over det som blir sagt, forutsatt at du legger merke til dem. Empati er av største betydning i denne sammenheng. 3) Så har vi det å lytte for å legge merke til det som ikke blir sagt. Hvordan kan du gjøre det? Ved å merke deg hva som blir antydet, men ikke uttrykt. Hva er øyensynlig hensikten med det som blir sagt, eller hva er motivet for det? Vedkommende nøler kanskje med å si direkte hva han mener, på grunn av stolthet eller skamfølelse, fordi han er for sterkt følelsesmessig engasjert i saken, eller fordi han ikke ønsker å støte en som står over ham.

Å lytte til barn

Foreldre og lærere kan være til stor hjelp for sine barn og sine elever ved å lytte til det de har å si. Det er således blitt sagt at «en av de viktigste og nyttigste kvalifikasjoner en lærer bør tilegne seg, er evnen til å lytte». En kvinne som er skolebestyrer og mor til fire barn, sa: «Jeg har kommet til at å lytte er det mest effektive redskap jeg kan benytte når jeg skal hjelpe mine egne barn og mine elever til å løse sine problemer. Dere ville bli forbauset over å se hvor godt de gjør det når vi gir dem en liten sjanse.»

Noen ganger blir foreldrene dypt skuffet når ett eller flere av barna kommer på avveie. De kan rett og slett ikke forstå det. Men hvis de hadde vært gode tilhørere, ville de kanskje ha hørt forskjellige signaler som varslet at noe var i veien. De ville da kanskje ha lagt merke til at det barna sa, ikke stemte overens med den tonen de sa det i, at de bare sa det de visste foreldrene ville høre, og at de i virkeligheten prøvde å skjule en uavhengig eller opprørsk ånd.

For å kunne lytte til barn må en være tålmodig og taktfull og framfor alt vise medfølelse, empati og forståelse. Er det forstandig å begynne å gå i rette med barnet så snart noe har gått galt, eller med en gang det gir uttrykk for et urett synspunkt? Dette kan føre til at barnet skjuler sine følelser, og skjulte følelser er mye farligere enn følelser som åpent kommer til uttrykk, ettersom kommunikasjonen er blitt brutt.

Vær våken for hvilke følelser som ligger bak det barna sier, om de er glade eller sinte, om de er begeistret eller lei seg, og svar på en medfølende måte, slik at barna blir klar over at du virkelig lytter. Dette krever naturligvis tid og tålmodighet, men forstandige foreldre innser at den tiden de bruker til å lytte til sine barn, er vel anvendt.

Foruten at du er villig til å lytte, bør du også vite hvordan du skal få barnet til å uttale seg, og oppmuntre det til å si hva som ligger det på hjertet. Bøy deg forover, gi det din fulle oppmerksomhet, vent til det snakker, og kom med slike oppmuntrende ord som: «Fortell det til meg. Hva er det som er i veien?» «Ja?» «Og så?» Still deg så inn på barnets følelsesmessige bølgelengde, for å si det på den måten. Og i stedet for straks å påpeke hva barnet har gjort galt, er det mye bedre å stille spørsmål som vil hjelpe det til selv å innse hvori feilen ligger. Hvis du som en av barnets foreldre lytter med forståelse, medfølelse, takt, følsomhet og empati, vil det vokse opp i det rette miljø og bli et følelsesmessig likevektig og tillitsfullt og optimistisk menneske.

Å lytte til underordnede

De som har overordnede stillinger innen forretningsverdenen og industrien, blir også mer og mer klar over betydningen av å være gode tilhørere. Det sies at menn i overordnede stillinger bruker gjennomsnittlig 40 prosent av tiden sin til å høre på andre, og at de tilegner seg bare 30 prosent av det de hører. På grunn av dette blir det arrangert kurser for slike menn hvor de kan lære seg kunsten å lytte.

På slike kurser lærer de å konsentrere seg om det som blir sagt — og det utgjør virkelig et problem, ettersom sinnet tenker mye hurtigere enn munnen snakker. De blir derfor rådet til 1) hele tiden å analysere det som blir sagt, 2) å sikte ut det uvesentlige, 3) å inndele de viktigste punktene i forskjellige kategorier, 4) å vurdere det som blir sagt, på bakgrunn av det de selv vet, 5) å se framover og bli klar over hva den som snakker, vil fram til, og 6) å høre etter hva som ikke blir sagt.

En sjef eller en som på annen måte fører tilsyn med andre, må dessuten høre etter de følelsesmessige overtoner. På grunn av forholdet mellom de to, mellom sjefen og hans underordnede, må han dessuten høre nøye etter hva som blir antydet, men ikke sagt. Han må være klar over at hans underordnede kanskje nøler med å si tingene rett ut. Vedkommende er kanskje redd for å fornærme sjefen, for å miste arbeidet eller for å gjøre tingene verre i stedet for bedre ved det han sier, og så nøler han med å si hva han egentlig mener. Når den overordnede prøver å sette seg i den andres sted og så stiller taktfulle spørsmål, kan han komme til bunns i problemene og finne en løsning.

Å lytte til dem som har følelsesmessige problemer

Følgende spørsmål er blitt stilt med hensyn til dem som forsøker å hjelpe mennesker med følelsesmessige problemer: «Hvilken enkelt faktor er den viktigste for rådgiveren for at han skal kunne hjelpe dem som har problemer?» Og hva var svaret? «At han virkelig vier dem han skal hjelpe, oppmerksomhet,» det vil si med både øyne og ører. Ifølge en av USA’s ledende psykiatere, dr. Karl Menninger, kan en oppnå både diagnostiske og terapeutiske fordeler ved å lytte. Hvis rådgiveren lytter oppmerksomt og viser medfølelse, vil han nemlig lettere forstå problemet, og dette har også en gagnlig og helbredende virkning på den som trenger hjelp.

Grunnen til at det er nødvendig å legge så stor vekt på evnen til å lytte, er at menneskene har en tendens til å ville snakke selv helt fra begynnelsen av. Dette kan skyldes selvsikkerhet eller den framgang vi har hatt i livet, den stilling vi har oppnådd, den utdannelse vi har fått, eller den erfaring vi har. Bibelen gir i denne forbindelse et svært passende råd i Jakob 1: 19: «Hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.»

Denne opplevelsen fra det virkelige liv understreker betydningen av å lytte i stedet for å snakke:

Det var tidlig en søndag morgen. En kristen Ordets tjener satt og finpusset et bibelsk foredrag han skulle holde senere den samme dagen. Plutselig kom en sint ung mann stormende inn i rommet uten å banke på og begynte å fortelle om sine skuffelser. Han hadde grublet over dem hele natten. I stedet for å oppmuntre den unge mannen til å snakke og stille ham forskjellige spørsmål for å hjelpe ham til å innse hva problemet besto i, begynte den andre straks å komme med det han mente var passende råd, hovedsakelig av irettesettende art. Den unge mannen gikk sin vei, men straks etter kom han rasende tilbake og fløy på den andre og prøvde å kvele ham. Heldigvis var det noen i etasjen under som hørte bråket og kom opp for å se hva det var, og de klarte å overmanne den unge mannen.

Ja, hvis du skal hjelpe en som er oppbrakt, på grunn av et eller annet, er det viktig at du lytter, og at du gjør det med interesse og omtanke. Prøv å få fram detaljer og spesielle punkter ved å spørre: «Kan du nevne et eksempel?» og stille andre ledende spørsmål. Oppmuntre ham til å snakke ved å komme med slike uttrykk som «ja» og «hm-mm». Vær ikke utålmodig og vær framfor alt ikke snar til å irettesette. Det kan virke som om vedkommende henvender seg til deg for å få råd og hjelp, men han har kanskje vel så stort behov for å få snakke med en som kan høre på ham. Denne framgangsmåten har til og med hjulpet pasienter på sinnssykehus som av legene er blitt betraktet som uhelbredelige, til å bli friske.

Bibelen sier med rette: «Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. . . . å tie har sin tid og å tale har sin tid.» (Pred. 3: 1—7) Når et barn ber deg vise det interesse, når en av dine underordnede kommer til deg med et problem eller en rapport, og når en bekymret, mismodig person kommer til deg for å få råd, så vær tålmodig og vis empati. Prøv å sette deg i vedkommendes sted. Husk predikerens ord og ’ti’ og lytt først. Deretter kan du «tale». Lytt for å få opplysninger. Lytt for å få tak i de følelsesmessige overtoner. Og lytt for å oppfatte det som blir antydet, men ikke sagt direkte. Ja, hvis du villig og med glede lytter når andre snakker, vil du ha mye igjen for det. Du vil oppnå den tilfredshet det gir å ha gjort noe godt.