Lever du i samsvar med din tro?

DET er vanskeligere å praktisere kristendommen enn å forkynne den. Det er lettere å lytte til den enn å utøve den. Av den grunn framholdt Jakob så sterkt for de første kristne at de skulle være «ordets gjørere, og ikke bare dets hørere». (Jak. 1: 22) Ikke alle kristne i det første århundre levde i samsvar med sin tro, ikke engang etter at Jakob hadde skrevet dette. Den åpenbaringen Johannes fikk om lag 36 år senere, inneholdt for eksempel denne inntrengende formaning til de kristne i Sardes: «Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, og du er død. Bli våken, og styrk det annet, som var på vei til å dø! for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.» — Åpb. 3: 1, 2.

Slik det var i den første menighet, slik er det også i dag. Hvis en ikke lever i samsvar med kristendommen, vil en miste både sin kristne tro og sitt håp og bli en som er kristen bare i navnet. I full overensstemmelse med apostelen Paulus’ forutsigelse er det mange som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft. (2 Tim. 3: 1, 5) De kaller seg kristne, men de lever ikke i samsvar med det.

«Men jeg lever i samsvar med min tro,» sier du. Hvis du virkelig kan si det, da gjør du i sannhet noe som er godt. En som lever i samsvar med sin kristne tro, har latt seg lede av Guds Ord og av hans hellige ånd. Han er fri for pengekjærhet. Han holder seg ikke bare borte fra avgudsdyrkelse og de fornøyelser denne verden er så opptatt av, men han utøver også selvkontroll slik at han ikke begynner å leve etter de samme slappe moralnormer som den store masse følger. En som lever i samsvar med sin kristne tro, holder seg moralsk ren, slik at han kan vise at han er skikket til å ha del i arbeidet med å vitne om Guds rike. Ved at han gjør det, holder han seg fri for blodskyld. Hvis vi gir nøye akt på vår oppførsel i slike ting, har vi håp om å få leve i Guds nye, rettferdige verden. Men er dette alt som er innbefattet i det å leve i samsvar med troen? Nei, det er også noe annet vi må huske på. Jesus sa at «den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort». (Luk. 16: 10) La oss se litt på hvordan vi stiller oss til spørsmål som kan se ut til å ha mindre betydning, men som vi likevel må gi akt på for å kunne leve i samsvar med vår tro.

Det å ta vennlig imot de fremmede

En av de måter vi kan vise at vi lever i samsvar med vår tro på, er ved å vise kjærlighet overfor de fremmede som kommer til oss. Ryktet om Jehovas folks bibelkunnskap og om den fred og enhet som finnes blant dem, har spredt seg over hele verden. Akkurat som dronningen av Saba besøkte Salomo for å høre hans visdom, besøker nå tusener av fremmede den kristne menighet for selv å få et inntrykk av vår kjærlighet, visdom og tro. (1 Kong. 10: 1) Hvis vi skal kunne vite hvem som er fremmede og kunne hilse på dem på en hyggelig måte, må vi først og fremst kjenne alle brødrene og søstrene i vår menighet. Vet du hva alle i din menighet heter? Gjør du noe forsøk på å bli kjent med de andre? Hvordan skal du kunne presentere de fremmede for dem som er i menigheten, hvis du ikke har brydd deg med å lære navnene på dine brødre og søstre? Hvis du har glemt hva en bror heter, skal du ikke kvie deg for å spørre ham om det. Du kan kanskje si: «Jeg har så vanskelig for å huske navn, men jeg vil gjerne snakke litt med deg. Hvordan har du det?»

Når du kjenner alle dine medkristne i menigheten, vil du være i stand til å ta imot de besøkende slik det bør gjøres. De fremmede bør kunne føle at hele den kristne «familien» som du er en del av, gjerne vil hilse på dem, akkurat som alle i en familie gjerne ville hilse på en besøkende som kommer inn i stuen deres. Hvis den som kommer på et møte, bare blir hilst velkommen av en eller to i menigheten, kan han kanskje tro at de andre i det hele tatt ikke bryr seg om at han er kommet. Hvis det skulle være slik at han er dårlig kledd eller tilhører en annen rase, kan han kanskje tro at det er grunnen til at han får en slik kjølig mottagelse. Han vil sikkert synes at du ikke lever i samsvar med din tro. Kjærlighet skaper en atmosfære av varme på et møte av sanne kristne, en atmosfære som ikke har noe til felles med den kalde stemningen i venteværelset på en jernbanestasjon.

Når en fremmed kommer til det stedet hvor din menighet samles, kan han bli tatt imot på denne måten: «Goddag! Mitt navn er ———. Jeg tror ikke jeg kjenner navnet Deres. Det er kanskje første gangen De er her? Så hyggelig at De kom! Kjenner De noen andre her? Jeg vil gjerne at De skal hilse på ———.» Hvis vi viser en slik varme og kjærlighet, vil det være et like stort vitnesbyrd som det som blir sagt fra talerstolen. Ved at du på denne måten lever i samsvar med din tro, vil kanskje de som besøker din menighet, føle det samme som dronningen av Saba gjorde da hun sa til sin vert: «Så var det da sant det jeg hørte hjemme i mitt land om deg og din visdom. Jeg trodde ikke det de fortalte, før jeg kom og fikk se det med mine egne øyne; men nå ser jeg at de har ikke fortalt meg halvdelen.» — 1 Kong. 10: 6, 7.

Selskapelig samvær

Vi må også huske på å leve i samsvar med vår tro når vi kommer sammen til selskapelig samvær. Ved slike anledninger er det vertens plikt å sørge for at en ikke tar «ferie» fra den kristne norm for oppførsel som er i samsvar med Guds ånd og med den visdom som kommer ovenfra. (Gal. 5: 22—25; Jak. 3: 17) Selve tonen i samtalen, bruken av mat og drikkevarer, arten av musikk og dans, hvis det da blir danset, må være i samsvar med kristen sømmelighet. Når det gjelder slike ting, er det godt å ha Paulus’ ord i tankene: «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære! Vær uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet, liksom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst.» — 1 Kor. 10: 31—33.

Er du like nøye med å leve i samsvar med troen som Paulus var? Hvis noen tok anstøt, var det ikke på grunn av selvisk forsømmelighet fra Paulus’ side. Guds Ord tillater de kristne å nyte mat og drikke med måte, men de modne kristne vet at Gud ikke gir dem rett til å gjøre bruk av denne frihet hvis det kan få noen til å ta anstøt. Paulus sier: «Men se til at ikke denne eders frihet blir til anstøt for de skrøpelige! Men når I således synder mot eders brødre og sårer deres skrøpelige samvittighet, da synder I mot Kristus.» «La da ikke eders gode bli spottet! Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd. Det er godt ikke å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som din bror støter seg ved.» — 1 Kor. 8: 9, 12; Rom. 14: 16, 17, 21.

For ikke å komme til å støte noen må en kristen vert være forsiktig med å servere alkoholholdige drikkevarer. Hvis en ikke kjenner til hva en gjest foretrekker, vil en kunne beskytte hans samvittighet og unngå å støte ham ved å spørre hva han vil slokke sin tørst med, før man tilbyr ham noe å drikke som det er alkohol i. Hvis han vil ha vin eller lignende drikkevarer, kan han si det til deg. Du kan også simpelthen servere kaffe eller te eller en leskedrikk. Når en kristen sier at han ikke ønsker å nyte alkoholholdige drikkevarer, bør du respektere hans standpunkt. Hvis det at du nyter slike drikkevarer, kan virke støtende på ham, så gjør av hensyn til ham ikke bruk av denne din frihet. På den måten kan du også vise at du lever i samsvar med din tro.

Brylluper

Det som her er nevnt, kan vi ikke tillate oss å overse når vi holder på med forberedelser til et bryllup. De som skal gifte seg, vil bestemme hvorvidt det skal holdes noen mottagelse. De bør også bestemme hvorvidt det skal serveres alkoholholdige drikkevarer ved en slik bryllupsfestlighet, og bør da ta i betraktning hva som er vanlig på stedet, og hvem som skal være til stede. Hvem som enn bekoster bryllupsfesten, så er det det kristne paret som har ansvaret for at den blir holdt på en måte som er i samsvar med kristen oppførsel. Det er ikke bare det at serveringen av drikkevarer må være under streng kontroll, men hele festen bør gjenspeile alvoret i forbindelse med deres kristne tro. Hvis du er en kristen, bør også din bryllupsfest være preget av det. Dine gjester vil gjøre seg opp en mening om din kristne tro på grunnlag av atmosfæren ved festen. La dem ikke få inntrykk av at du fremdeles er en del av denne verden i ditt hjerte.

Det er ikke å anbefale å overlate ledelsen av en kristen bryllupsfest til en verdslig person og la ham stå for underholdningen. Hvis en leier profesjonelle musikere, er det brudeparets oppgave å bestemme hva slags musikk som skal spilles. Musikk eller dans som er usømmelig eller altfor larmende eller vill, tjener på ingen måte til å anbefale din kristne tro. En kristen bryllupsfest bør gjenspeile det sunne og gudfryktige syn de kristne har på ekteskapet. Verdslige bryllupsfester gjenspeiler ofte denne verdens uansvarlige innstilling til ekteskapet. Tro ikke at din bryllupsfest ikke er vellykket fordi om den er annerledes enn denne verdens larmende fester. Hvis ikke ditt ekteskap blir mer vellykket enn verdslige ekteskap, kan det komme til å bli en bitter skuffelse for deg. Husk derfor hva Guds Ord sier: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham. . . . Og verden forgår og dens lyst.» — 1 Joh. 2: 15—17.

Hvis du bestemmer deg for å holde en bryllupsfest, hvordan bør du da se på den? Jo, se på den som en anledning til å vise at du lever i samsvar med din tro, og som en anledning til å gi ditt ekteskap en god start. Etter at det er blitt servert forfriskninger, kan du for eksempel ha passende musikk og dans, hvis du ønsker det, men du burde også sørge for noe mer for anledningen. Du kan kanskje ordne det slik at en gruppe synger kristne sanger til Jehovas pris, eller at et flerstemmig, blandet kor underholder. Hvis det er mulig, kan det også passe å få noen som spiller et musikkinstrument, til å underholde. Det kan også være meget oppbyggende hvis du kan få noen modne kristne til i all korthet å uttrykke sin verdsettelse av den Guds gave som ekteskapet er, og til å fortelle hvilken lykke de har fått erfare ved å praktisere Bibelens prinsipper i ekteskapet. Kristne som har oppdratt barn som er blitt lydige, og som har holdt seg til troen, kan også bli bedt om å si noen ord som kan være til praktisk veiledning. Det kan bli pekt på de fallgruver som ektepar i vår tid kan finne på sin vei, men også på hvordan de kan unngå å falle i dem.

Hvis programmet blir lagt opp på denne måten, kan det bli et vidunderlig vitnesbyrd om at du virkelig lever i samsvar med din tro. En slik bryllupsfest vil kunne gi bruden og brudgommen en god start i deres samliv som kristne ektefolk. Det vil tjene til oppbyggelse for alle som er til stede. Ingen verdslige slektninger eller andre gjester ville i et slikt tilfelle være i tvil om at de var blant sanne kristne. Skulle du ønske å gi dine gjester noe annet inntrykk? Hvis du ikke ønsker det, da bør også ditt bryllup bære preg av at du lever i samsvar med din tro.

Gaver

Det å gi gaver er også noe som har tilknytning til brylluper. Jesus viste oss hvordan vi kan leve i samsvar med vår tro når det gjelder dette spørsmålet. Han sa: «Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å ses av dem; ellers har I ingen lønn hos eders Fader i himmelen. Derfor, når du gir almisse, da skal du ikke la blåse i basun for deg, som hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å æres av mennesker.» (Matt. 6: 1, 2) Dette betyr ikke at du alltid må være anonym når du gir en gave. Det Jesus fordømte, var det å gi for å bli sett av mennesker. Hvis en gir en gave for å konkurrere med andre, er det også galt. (Gal. 5: 26) Når du gir gaver, kan du komme til å gjøre det på en måte som er i strid med det å leve i samsvar med sin kristne tro.

Ved de anledninger da det blir gitt gaver, kan det være bra å ordne det slik at en gir en eller flere gaver i fellesskap og sier at det er fra «oss alle», uten å spesifisere hvem de enkelte er. (Rom. 15: 26) Eller hvis en foretrekker det, kan en sammen med gavene gi et kort med navnene på alle giverne. Når en bruker denne kristne framgangsmåten og gir gavene i fellesskap, vil ingen bli fristet til å gi ut flere penger enn han har råd til, eller gjøre den feil å komme med en ’iøynefallende framvisning’ av sine midler. (1 Joh. 2: 16, NW) Når gavene blir gitt i fellesskap, vil det ikke gi anledning til noen ufrivillig sammenligning mellom en fattig enkes gave og en kostbar gave, og det vil ikke da være pinlig’ for en av Herrens fattige å være til stede.

Når du gir en gave, pass da på at ikke den eller kortet med ditt navn blir som en «basun» som kunngjør din gavmildhet, for det ville gjøre det klart både for Jehova og for mennesker at du ikke lever i samsvar med din tro. Hvis du imidlertid noen gang skulle ha lyst til å gi en gave til en i familien eller til en nær venn, kan du selvfølgelig fortelle at den er fra deg, forutsatt at du gir den når det ikke er fremmede til stede. — Matt. 6: 3, 4.

Det er derfor klart at det å leve i samsvar med den kristne tro er en heltidsoppgave, noe vi alltid må ha i tankene. Det betyr ikke bare at vi må vokte oss for materialisme og fornøyelsessyke og holde oss borte fra avgudsdyrkelse og umoral, og det innbefatter mer enn nidkjært å forkynne det gode budskap om Guds rike. Hvis tro er levende, vil den øve innflytelse på alt vi gjør.

Du må imidlertid huske at Gud ikke spør deg om hvorvidt din bror lever i samsvar med sin tro. Spørsmålet er: «Lever du i samsvar med din tro?» Konsentrer deg om å gi akt på din egen oppførsel, og gjør det under bønn. En del av din oppgave som kristen er å oppmuntre dem du går sammen med på livets vei, ved alltid å sette et rett eksempel. La din bror se den glede og velsignelse du får ved at du lever i samsvar med din tro. Da vil han også ønske å leve i samsvar med sin tro. Kan du se den visdom som ligger i en slik framgangsmåte? Prøv da å følge den, for, som Jesus sa: «Vet I dette, da er I salige [lykkelige, NW], så sant I gjør det.» — Joh. 13: 17