Gleden ved å være uselvisk

«FØRST SEG SELV!» sto det skrevet med så store bokstaver at de fylte hele førstesiden. Disse ordene uttrykte den filosofi som en gruppe muhammedanere framholdt i en publikasjon som de tilbød forbipasserende på gatene i Brooklyn i New York i september 1972.

Hvor forskjellig er ikke disse muhammedanernes budskap fra det budskap Jesus Kristus forkynte! Han lærte at vi skulle la andre komme foran oss selv. Han lærte at vi skulle ofre oss for andre, og han gjorde selv dette. Han framholdt et prinsipp som hans tilhørere må ha synes lød merkelig, nemlig: «Det er saligere å gi enn å ta imot.» — Ap. gj. 20: 35, UO.

Det er noen mennesker som er enestående uselviske. Det kan være foreldre som arbeider så uselvisk for familien at de av og til trenger å bli minnet om at de også må gjøre noe for seg selv, for eksempel kjøpe seg noen nye klær eller koble av litt. Vi kan i denne forbindelse nevne en mor med fem barn som på grunn av sin manns selviskhet måtte klare seg med svært lite penger i husholdningen. Omsorgen for familien la så stort beslag på hennes tid og krefter at hun ikke hadde tid til å søke atspredelser. Hva hadde hun igjen for strevet? Hun hadde fred i sinnet og barn som elsket henne og var takknemlige for det hun gjorde. Fordi hun hadde gått inn for å tjene sin familie, var hun tilfreds, og hun kjedet seg ikke, men erfarte gleden ved å gi.

Hvorfor gir det glede og lykke å være uselvisk? Det kommer av at Skaperen, Jehova Gud, har skapt oss i sitt bilde, og han er den mest uselviske av alle. Han har ikke bare gitt oss moralsk sans, noe som setter oss i stand til å velge mellom det som er rett, og det som er galt, men han har også skapt oss slik at vi finner glede og tilfredsstillelse i å gjøre det som er rett og rettferdig. Den berømte engelske juristen Blackstone uttalte derfor en gang at Gud «har så nøye forbundet og så uatskillelig sammenvevd den evige rettferdighets lover med individets lykke at lykken ikke kan oppnås uten at lovene blir overholdt; og hvis disse lovene blir punktlig overholdt, må de nødvendigvis føre til lykke». Hvis dette er tilfelle i forbindelse med rettferdighet — og det er det — er det også tilfelle i forbindelse med uselviskhet.

Hvis vi ønsker å få erfare hvilken glede det gir å være uselvisk, må vi bestrebe oss på å være uselviske, for dette er ikke noe som kommer av seg selv, noe vi kan oppnå ved å følge den minste motstands vei. På grunn av vår nedarvede synd og våre omgivelser er vi tilbøyelige til å gjøre ting som er onde og selviske. (1 Mos. 8: 21; Sl. 51: 7) Særlig innen familiekretsen, hvor en kommer i meget nær kontakt med andre mennesker, må det legges stor vekt på uselviskhet. Hvis et av familiemedlemmene lar seg lede av selviskhet, vil dette skape problemer i familien eller framkalle selviske reaksjoner hos de andre. En uselvisk innstilling fører derimot til gjensidig glede og tilfredshet. Det er ikke underlig at den berømte britiske statsminister Gladstone, som levde i det 19. århundre, uttalte at «selviskheten er menneskehetens største forbannelse». Dette er helt riktig, for det var selviskhet som var årsak til at våre første foreldre — og gjennom dem alle andre mennesker — kom opp i vanskeligheter. Selviskhet er den grunnleggende årsak til alle konflikter mellom nasjoner, mellom arbeidsgiver og arbeidere, og mellom foreldre og barn.

Selv små ting som vi gjør som et utslag av uselviskhet, er gledebringende. Noe som hjelper oss til å være våkne for å gjøre slike ting, er det å ha empati, evnen til å sette seg selv i andres sted. Ofte kan det imidlertid bare være et spørsmål om ikke å ha det for travelt. Folk som står langs veiene og har vanskeligheter med bilen, må ofte vente lenge før det kommer en bilist som tar seg tid til å stanse og spørre hva som er i veien. Hvor annerledes var ikke den bilisten fra Brooklyn i New York som var på vei hjem og i et gatekryss la merke til at føreren i bilen foran ikke riktig visste hvor han skulle. Ettersom han ikke hadde det travelt, stoppet han og spurte den andre hvor han hadde tenkt seg. Da han fikk rede på det, satte han seg i bilen og kjørte foran ham til bestemmelsesstedet, for det var lettere enn å forsøke å forklare veien. De brede smilene han fikk av bilføreren og hans passasjerer, mer enn oppveide de anstrengelser han hadde måttet gjøre seg, for han erfarte den glede det gir å hjelpe andre.

Den jødiske forfatter og sionistleder Israel Zangwill kom en gang med en interessant uttalelse som det passer godt å ta med her. Han sa: «Selviskhet er den eneste virkelige ateisme. . . . Uselviskhet er den eneste sanne religion.» Dette er tilfelle hvis vi med sann religion mener å ’elske Gud av alt sitt hjerte og av all sin sjel og av all sin hu og av all sin makt og å elske sin neste som seg selv’. Dette innbefatter å ta seg av «farløse og enker». Apostelen Paulus kom derfor med følgende formaning: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» — 1 Kor. 10: 24; Mark. 12: 29—31; Jak. 1: 27.

Fordi Jehovas kristne vitner uselvisk går inn for å dele de gode ting som de har lært, med andre, er de et lykkelig folk, noe også utenforstående har lagt merke til. Under et stevne som Jehovas vitner holdt i Wien i 1972, ble en kvinne som hadde kommet av ren nysgjerrighet, interessert i vitnenes budskap, for, som hun selv sa, så hun «lykkelige ansikter og mennesker som tydeligvis vet hvor de går». Dette er ikke noe enkeltstående tilfelle. Den glede som Jehovas vitner gir uttrykk for, har gjort så sterkt inntrykk også på andre at de er blitt interessert i deres budskap.

Det er ikke tvil om at verden er på villspor. Alle mennesker ønsker å oppleve glede og lykke, men de fleste forsøker å nå dette målet ved å benytte selviske metoder. Selviskhet og lykke lar seg imidlertid like lite forene som olje og vann. Glede og lykke er et resultat av at en er uselvisk og gjør godt når en har anledning til det, mot medlemmene av ens egen familie, mot arbeidskamerater eller underordnede på arbeidsplassen og mot fremmede som en møter på veiene. Størst glede gir det naturligvis å dele med andre det mest verdifulle en kan ha, nemlig forståelse av Guds Ord og hensikter. Hvis du har dette, bør du alltid følge Jesu påbud: «For intet har I fått det, for intet skal I gi det.» På denne måten vil du oppnå glede. — Matt. 10: 8.