Hvordan kan religionen bedre forholdene?

UNDERTRYKKELSE, sult, synkende moralnormer, stoffmisbruk, truselen om atomkrig — dette er noen av de problemer som en rekke ordinerte prester går inn for å finne en politisk løsning på. Det er klart at alle kristne er opptatt av slike spørsmål. Men er politisk engasjement den rette måten å bedre forholdene på?

Religiøse ledere engasjerer seg i politikk fordi de ønsker å finne en «moralsk tone» eller si fra når myndighetene slår inn på ’gal vei’. Men hvordan forholder det seg når de selv slår inn på en gal vei? For en tid siden var det for eksempel en serbisk prest som tilhørte en serbisk nasjonalistbevegelse, som sprengte en bombe i hjemmet til en jugoslavisk konsul i USA. Slike terroristhandlinger kan naturligvis ikke forsvares, særlig ikke når det er en prest som begår dem! Uansett hvilke motiver presten hadde, hevder han at han representerer Gud. Men Guds Ord sier klart og tydelig til alle som tror på ham: «Ta ikke hevn . . . For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.» (Rom. 12: 19) Slike handlinger som den denne presten gjorde seg skyldig i, svekker den moralske ledelse som noen religionssamfunn prøver å tilveiebringe.

Det er imidlertid mange i den katolske kirke som har sine betenkeligheter når det gjelder prester og nonner som engasjerer seg i revolusjoner. En jesuitt i Colombia sa: «De første som kommer til å lide under et væpnet opprør, blir de fattige, ikke prestene eller biskopene. Hvordan kan vi støtte noe slikt?» Paven har prøvd å innskrenke noe av denne politiske virksomheten. Han har sagt at en prests eller en nonnes plikt er å dekke hjordens åndelige behov og ikke organisere den med tanke på opprør.

De bidrag som Kirkenes verdensråd har gitt til opprørsgrupper, har også ført til stridigheter, særlig da det viste seg at noen av de gruppene som mottok bidrag, hadde forfulgt misjonærer! Frelsesarméen meldte seg ut av rådet på grunn av denne saken.

Også de protestantiske pressgruppene i USA er blitt kritisert. Redaktøren for et tidsskrift skrev: «Det eneste som er igjen av Jesus, er navnet.» Redaktøren var tydeligvis av den oppfatning at disse religiøse menneskene oppfører seg mer som hensynsløse politikere enn som Ordets tjenere. Dette får oss til å tenke på bibelskribenten Jakobs ord om at sanne kristne «ikke [må] la seg flekke til av verden». — Jak. 1: 27.

På grunn av denne religiøse aktivismen oppstår det vanskelige spørsmål i tenkende menneskers sinn. Men sett at de religiøse ledere begrenset sin virksomhet til å komme med ’diskrete’ råd i bestemte politiske spørsmål. Også det forårsaker problemer, for disse lederne kommer med motstridende råd. Dette bidrar ikke til å bedre forholdene.

I USA er det for eksempel noen religiøse grupper som gjør seg til talsmenn for nedrustning. Andre vil imidlertid at landet skal ha «det sterkeste militærvesen siden skapelsen». Den moralske majoritet arbeider for at Amerika og landets kapitalistiske system skal overleve. En representant for Kirkenes verdensråd skrev imidlertid: «Det må en verdensrevolusjon til for at menneskeheten skal kunne bli befridd for ødeleggelse, sløseri, utbytting og undertrykkelse, som det kapitalistiske system har frembrakt.» Han gikk videre med å lovprise den kubanske versjon av denne «verdensrevolusjon».

Til og med i spørsmål som gjelder kjønnsmoralen, har de religiøse ledere ulike oppfatninger. Hvordan skal da utenforstående kunne vite hvilke moralnormer de skal holde seg til, og hva som er den «gale vei» som de må ta avstand fra? Er det hvilket land en er født i, hvilket politisk parti en tilhører, hvilken hudfarge en har, eller hvilken økonomisk status en har, som avgjør hva som er rett og galt? Eller har Gud fastsatt en norm som gjelder alle mennesker overalt?

Religionssamfunnenes politiske engasjement har på mange måter skapt forvirring snarere enn å bringe et «gudfryktig» element inn i verdensforholdene. Betyr dette at religionen ikke har noen oppgave? Kan den ikke gjøre noe for å bidra til å bedre forholdene i verden?

Den beste måten å hjelpe på

Faktum er at sann religion kan bidra mye til det. Men for at vi skal kunne forstå hvordan, må vi først forstå noen andre grunnleggende kjensgjerninger.

For at en religion skal kunne ha noen verdi, må den for det første tale med Guds røst, ikke menneskers røst. Hvordan kan den gjøre det? Bibelen sier: «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» (2. Tim. 3: 16, 17, EN) Hvis en prest gir uttrykk for det som er hans egne oppfatninger, er ikke de oppfatningene av større verdi enn et hvilket som helst annet menneskes oppfatninger, selv om han holder Bibelen i hånden. Men hvis det han sier, virkelig står i Bibelen eller ’Skriften’, representerer det Guds tanker.

Jesus sa for det annet: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Den sanne religion, den religion som er basert på Bibelen, inntar følgelig en nøytral holdning til verdens politikk. Den er verken for eller imot noen nasjon, noen rase, noe politisk system eller noen økonomisk ordning. De kristne arbeider for Guds rikes interesser og ikke for interessene til noe rike i denne verden. En kristen må ikke ta parti i verdens politiske stridigheter, like lite som Jesus tok parti i stridighetene mellom jøder og romere på hans tid. — Mark. 12: 17.

I likhet med de kristne i vår tid hjalp Jesus syke og trengende når han kunne gjøre det. Men han blandet seg ikke opp i politikk. Hans viktigste beskjeftigelse var å forkynne «evangeliet om riket». (Matt. 9: 35) Sanne kristne i vår tid forkynner det samme gode budskap. Det er det beste de kan gjøre for å hjelpe sin neste, i betraktning av de vanskelige forholdene i verden.

Hvorfor er dette bedre enn å engasjere seg i politikk? Enhver som ser realistisk på situasjonen, må innrømme at menneskehetens problemer aldri kommer til å bli løst fullt ut ved noen politisk aksjon, trass i de iherdige og oppriktige bestrebelser visse politikere gjør seg. Det er bare en overmenneskelig autoritet og makt som kan fjerne fattigdom, sykdom, korrupsjon og alle andre onder. Bibelen viser at Gud vil gjøre dette, og at han vil gjøre det ved sitt rike, hans himmelske regjering med Jesus Kristus som konge. — Jer. 10: 23; Dan. 2: 44.

Det oppdrag Jesus gav sine etterfølgere, var følgelig ikke at de skulle prøve å påvirke verdens politikere, men at de skulle gjøre disipler. De gjør det i dag ved å forkynne «evangeliet om riket» over hele jorden. (Matt. 24: 14) De skal gjøre folk kjent med hvorfor dette Riket skal fjerne alle samfunnsonder, og hvordan vi kan vite at dette kommer til å skje snart. Deres arbeid går ut på å fortelle andre om de velsignelser Riket kommer til å utøse både nå og i framtiden. De skal hjelpe folk til å bli Jesu Kristi disipler, noe som vil gjøre det mulig for dem å få del i disse velsignelsene. — Matt. 28: 19, 20; 1. Tim. 4: 8; Åp. 21: 3, 4.

Dette budskapet er av største verdi for dem som tar imot det. Det besvarer deres spørsmål, fjerner deres tvil, hjelper dem til å takle de problemer de nå har, og viser dem følgelig hvordan de kan oppnå «Guds fred, som overgår all forstand». — Fil. 4: 6, 7.

Er dette nok?

Noen mener at dette ikke er nok. En politisk aktiv prest i et vestlig land som er preget av stor verdslighet og umoral, sa: «De kristne må ha en tøff, aktivistisk holdning . . . ellers er vi ferdige.» Men kommer kristendommen til å lide nederlag hvis de som bekjenner seg til den, ikke blir politiske aktivister?

Enkelte misjonærer i fattige land er også av den oppfatning at det ikke er nok å forkynne evangeliet. De mener at folk trenger hjelp nå. De slutter seg derfor til forskjellige opprørsbevegelser. Men ethvert forsøk på å omstyrte en regjering er tydelig i strid med Bibelens veiledning: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg.» (Rom. 13: 1) Det er også stikk i strid med den måten Jesus og hans nærmeste etterfølgere oppførte seg på. De var «ikke av verden». (Joh. 17: 16) Slike bestrebelser bidrar bare til å øke problemene.

Jesus sa til sine sanne etterfølgere: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt. 28: 20) De som bekjente seg til kristendommen i det første århundre etter Jesu død, trodde på dette løftet. De befattet seg ikke med politikk. Og trass i at de ble forfulgt og var omgitt av ikke-troende, overlevde den kristne tro.

Jesus er fremdeles med sine etterfølgere. Han er fortsatt i stand til å bevare den sanne kristendom, uten at de kristne skal behøve å blande seg opp i politikk. Og han kommer til å gjennomføre det som er Guds hensikt, nemlig å gjøre jorden til et paradis, fylt med lykkelige, fredeligsinnete mennesker, trass i det faktum at så mange i vår tid tror at det er de som skal forandre verden. — Dan. 2: 44; Åp. 21: 4.

Men er «evangeliet om riket» nok for de fattige i verden? Et av Jehovas vitner som i flere år var misjonær i Midtøsten, sa:

«Det er sant at vi ofte ble bedrøvet på grunn av all fattigdommen vi så. Men ville det ha hjulpet noe om vi hadde oppfordret de fattige til å gjøre opprør? Hvem hadde noen garanti for at den neste regjeringen ville ha skapt bedre forhold?

Vi henledet derfor oppmerksomheten på en regjering som vi vet vil gjøre det bedre, nemlig Guds rike. Og da disse fattige menneskene tok imot det gode budskap om Guds rike, fikk de et nytt forhold til Gud. De forstod at han virkelig bryr seg om dem, og erfarte hvordan han hjelper dem i kritiske situasjoner i deres liv. Dette gav dem selvfølelse og tillit til framtiden.»

Et annet Jehovas vitne, som i mange år forkynte det gode budskap om Riket i Mellom-Amerika, sier det samme. Han tilføyer: «Fattige mennesker som tok imot det gode budskap, oppgav sine tidligere overtroiske oppfatninger og avla sine laster, for eksempel røking, hasardspill, drukkenskap og betelnøttygging; deres økonomiske situasjon ble i mange tilfelle bedre fordi de nå gjorde bedre bruk av sine midler. Og fordi de satte de åndelige ting på førsteplassen i sitt liv, ble deres materielle fattigdom en mindre byrde for dem. De misunte ikke lenger de rike, for de innså at de hadde noe som mange rike ikke har.»

Ja, det er naturlig å være bekymret på grunn av den utbredte gudløsheten og undertrykkelsen og matmangelen og alle de andre problemene i denne tingenes ordning. Det at disse problemene fortsatt gjør seg gjeldende, viser at menneskene virkelig trenger Guds rike. Det er bare det som kan gi oss håp om å oppnå en lykkelig framtid, og det er bare den sanne kristne religion, Bibelens religion, som hjelper folk til å tro på Guds rike. På den måten yter den folk i vår tid den best mulige hjelp til å bedre sin situasjon.

[Uthevet tekst på side 6]

Noen religiøse mennesker vil at deres land skal ha det «sterkeste militærvesen siden skapelsen»

[Uthevet tekst på side 9]

«Vi henledet oppmerksomheten på en regjering som vi vet vil gjøre det bedre, nemlig Guds rike» — EN MISJONÆR

[Bilde på side 7]

Jesus lærte sine etterfølgere å gjøre disipler, ikke å være politiske aktivister

[Bilde på side 8]

Bibelens budskap hjelper folk til å takle de problemer som oppstår i deres liv